En sørgende fremmed og ønsket om å få gi noen en klem

Siste helg før jul ble en følelsesladet affære, dager bestående av store oppturer og nedturer. I tillegg til å glede meg over å endelig ha fått sett byens juledekorasjoner og til å endelig kunne møte et par venner igjen, har jeg endt opp med å gråte sammen med en mann jeg ikke kjenner, et menneske jeg aldri tidligere hadde møtt, en situasjon som fikk meg til å innse nettopp hvor følsom jeg faktisk er, hvor vondt det er for meg å se andre mennesker lide og hvor håpløs jeg føler meg når jeg ikke vet hvordan jeg kan hjelpe, hvordan jeg kan stille opp, hva som kan gjøres for å være der for dem som trenger det.

Sammen med Julien og hans foreldre startet jeg helgen, fredagsettermiddagen, med en tur til sentrum for å se Le village de Noël, juleutstillingen på Place du Capitole, før vi deretter handlet noen siste julegaver, inkludert til oss selv, fra ulike lokale butikker i sentrumsgatene.

Et majestetisk juletre prydet Les Ramblas, alléen som leder oss fra Jean Jaurès til byens kino og videre til handlegatene som til slutt fører oss til rådhuset Capitole.

Årets julemarked ble, som forventet, avlyst på grunn av pandemien, alle julekonserter og teaterforestillinger likeså. Også kinoen har blitt tvunget til å holde stengt ut året, med årets planlagte julefilmer utsatt til nyåret, lenge etter overstått julefeiring.

Om alt hadde gått etter byens opprinnelige planer, ville et hundretalls boder ha prydet rådhusplassen denne desembermåneden. Det ville blitt solgt gløgg, fransk nougat, heklede duker, tovede tøfler og juledekorasjoner. I stedet ble vi møtt med julemusikk og en utstilling bestående av blant annet nisser og dekorerte juletrær spredt utover området. Langt ifra noe julemarked, men i det minste et etterlengtet plaster på såret i en vanskelig tid hvor det å få kommet seg i ordentlig julestemning ikke er en enkel oppgave å gjennomføre.

Synet av dekorasjonene fikk meg i det minste til å smile, om ikke mitt bredeste glis så i hvert fall et fornøyd lite smil. Mens Julien og hans far ønsket å dra hjem igjen like etter å ha sett alt som var verdt å få med seg av juledekor i sentrum, ble svigermor og jeg værende i sentrum for å handle noen siste julegaver før vi nøt hver vår gløgg og lussekatt fra den svenske kafeen FIKA.

Fra en fredagsettermiddag i sentrum tok vi oss en lørdagstur ut på landet for å besøke noen venner av Julien som bor i nærheten av Gimont i Gers-departementet. For første gang siden september fikk jeg endelig sett andre mennesker enn Julien og hans foreldre, et første vennebesøk siden markeringen av bryllupet i høst. Med god avstand fra hverandre, rundt et spisebord med nystekte belgiske vafler servert foran oss, ble vi i flere timer sittende og prate før vi til slutt måtte se oss nødt til å rekke hjem før portforbudet.

Søndagsformiddagen ble avsluttet over en manikyr hos Aiiden Nails, neglsalongen hvor jeg de siste månedene har blitt stamkunde. Selv i unntakstider som disse, er det fint med en liten oppfriskning før julefeiringen, selv når høytiden blir tilbrakt sammen med ingen andre enn min mann og hans foreldre.

Videre ut på ettermiddagen bestemte jeg meg for å ta en liten svipptur innom et confiserie for å kjøpe et par siste småtterier, godteri og eventuelt marshmallows og kakaopulver. Det jeg trodde skulle bli et kjapt ærend, endte opp med å bli en sår opplevelse og utrolig nok den mest menneskelige samtalen jeg har hatt med en fremmed det siste året.

Vi var alene i butikklokalene, bare eieren og jeg. Sammen gikk vi fra å prate om hans utvalg av chutney og hvorvidt mangochutney passer til foie gras, til å plutselig bryte ut i gråt, begge to. Den stakkars butikkeieren hadde nemlig mistet sin bror bare tre dager tidligere, og var forståelig nok sønderknust og hadde et stort behov for å prate med noen, hvem som helst.

Han fortalte meg om sin bror, om brorens gode humør og livsglede. På mobilskjermen fikk jeg se bilder av en smilende mann i femtiårene. Tenk at han, en ellers frisk mann helt plutselig hadde blitt revet bort fra sine kjære, helt uten forvarsel, revet bort fra sin bror som nå stod i sine butikklokaler og gråt.

Vi stod en meter ifra hverandre, den vonde coronameteren som jeg nå mer enn noensinne hadde lyst til å bryte for å gi dette sørgende mennesket en varm klem. Også mine tårer rant som en foss, jeg gråt for denne ukjente mannen og hans lidelse, jeg gråt fordi situasjonen fikk meg til å tenke på min egen sorg, på min pappa, og fordi verden er så urettferdig som tar fra oss de menneskene som vi trenger aller mest, dem som så altfor tidlig reiser fra oss med sine nye englevinger.

To dager er gått og jeg klarer fortsatt ikke å slutte å tenke på denne søndagen. Så snart jeg kommer meg tilbake til Toulouse, etter julefeiringen i Pyreneene, vil jeg ta meg en tur til mannens confiserie for å høre hvordan det går med ham.

Juleferien er i gang – og stemningen er på topp!

Etter en altfor lang arbeidsdag og mangel på konsentrasjon gjennom hele arbeidstiden, kunne jeg endelig puste lettet ut og forlate kontoret, i det klokka slo seksten-tretti.

Ni dagers juleferie. Hele ni dager hvor jeg kan slappe av, fotografere, lage mat, skrive, være sosial, gå turer, sove lenge  – ja, gjøre alt som jeg virkelig elsker å gjøre, men aldri får tid til i de hektiske ukedagene. Hatten av for Julien, som har stått på og laget mat, vasket og gjort alt hjemme i leiligheten denne uka – mens jeg har vært så sliten at jeg knapt har orket å sitte oppreist, de få timene vi har fått sammen på kveldstid.

Julestrømpe, juletre, nisseluer og en hel drøss med julegaver er pakket og klare til å bli med oss på fjellet i morgen. For i morgen tidlig reiser vi jo til Pyreneene; fjellkjeden på grensen mellom Frankrike og Spania, for å feire denne nydelige høytiden på hyttetur langt unna leilighetskomplekser, byliv og regnvær.

Jeg gleder meg til å tilbringe tid sammen med min bedre halvdel og hans foreldre i den sjarmerende lille hytta vi har leid der oppe på fjellet. Med stemingen på topp, på et sted som ser ut som det kunne vært hentet fra et julekort, ser jeg frem til å bake kaker, drikke vin, spille kortspill og prate løst og fast om alt og ingenting. Får vi store mengder snø i gave av vår kjære moder jord, blir det snøballkrig og bygging av snømann utenfor hytta. Er ikke det en eneste stor klisjé? Selfølgelig er det det – men i jula er det lov å spille på klisjeer. Tradisjoner, idyll og kjærlighet er jo nettopp det jula betyr for meg.

Og du, hva betyr jula for deg?

(bildene er fra fjorårets julemarked i Køln i Tyskland, som jeg besøkte sammen med kjæresten min, foreldrene hans og øvrige familiemedlemmer)

julefeiring

julekuler

køln julemarked

 

 

Årets første julemarked i Sør-Frankrike

Ah, julestemning er så fint. Lukten av julekaker, lyden av julemusikk, synet av juletrær, julekuler, nissefigurer og koselige reklamesnutter på TV. Julehandelen er jeg godt i gang med – og det aller meste av gaver i år, kommer fra den digitale nissen hos Amazon.

I dag ringte eiendomsmegleren for å fortelle oss at den leiligheten vi likte best, den som hadde best beliggenhet og finest balkong – den er vår. Den kan vi flytte inn i på onsdag. For oss er dette den fineste julegaven av dem alle. Et nytt hjem.

Vi feiret den gode nyheten ved å dra på julemarkedet i sentrum av Toulouse.

Nisser, julekuler, hytter og masse deilig fransk mat. “Se, de har aligot”, jublet jeg og løp bort til boden som serverte denne sør-franske retten bestående av potetmos, ost og hvitløk. En kremet konsistens som smelter på tungen, og en fantastisk smak for alle oss som er avhengig av ost og hvitløk.

Julien smakte på min aligot, og jeg smakte på hans truffade – enda en rett basert på ost og poteter. Ingen julemarked uten gløgg – eller, vin chaud, som det heter her (varm vin) eller varm sjokolade. Sultne matvrak som vi er, speidet vi utover bodene i jakten på den neste spennende retten å sette tennene i. Valget falt på späetzle – en form for pasta, med opphav fra Tyskland. Vi avsluttet med en dessert. Makroner, selvsagt.

Hele tolv makroner. Mandel, pistasje, fiol, aprikos, sjokolade, vanilje, karamell, hasselnøtt, bringebær. Quel bonheur!

Ja, hvilken lykke!

På lørdag skal vi besøke nok ett julemarked. Denne gang blir det markedet i Blagnac (like ved flyplassen i Toulouse).

sløyfe skjerf

julemarked

aligot

julenisse

spaetzle

ballonger

nisse

boder

makroner

fransk julemarked

makron

juletre

 

 

 

Gave til dem som har alt?

Mens vi vandret gjennom sentrum i den lille franske byen Meaux (der hvor osten brie kommer fra) og tittet inn i butikkvinduer før vi tok turen videre på kafé, gikk det opp for meg at jeg ikke aner hva jeg skal kjøpe i julegave til hverken Julien, foreldrene hans, foreldrene mine, eller venninnene mine.

Vanligvis kjøper ikke Julien og jeg gave til hverandre til hverken jul eller bursdag. Helt siden starten av forholdet har vi vært klare på at vi heller ønsker å overraske hverandre med opplevelser, fremfor materielle goder.

Derfor inviterte jeg ham på helgtur til København som julegave for to år siden, og ifjor tok vi turen til Trondheim etter å ha feiret jul med foreldrene mine i Stavanger.

Samtidig fikk jeg langhelg på spa og middag på fin restaurant i gave for to år siden, og billetter til Moulin Rouge og middag på restauranten til en av de franske “Top Chef”-dommerne ifjor.

I år blir alt gjort litt annerledes.

Med nye jobber som skal startes i, og ny leilighet som skal flyttes inn i, kan vi ikke ta oss ekstra fridager for å reise på ferie. Men det stopper oss likevel ikke fra å kunne lage fantastiske planer for romjula (da vi uansett har et par dager fri) !

Julaften skal nemlig feires på fjellet, i en koselig hytte i Pyreneene (fjellkjeden på grensen mellom Frankrike og Spania). Med en stor mulighet for snø, kunne vi ikke funnet et bedre sted for å virkelig komme i julestemning. En times kjøretur, så er vi der. Nyttårsaften skal også feires utenbys.

Rettere sagt, utenlands. Tre-fire timer med bil, så er vi nemlig i Spania. Sangria og fyrverkeri, dette blir gøy!

…Men tilbake til disse julegavene.

Her sitter jeg og slurper i meg en overpriset kaffe latte med sukkerfri karamellsirup og undrer meg over disse luksusproblemene vi har, her i det gode i-land.

Hva gir man til alle disse priveligerte familiemedlemmene og vennene som allerede har alt de trenger, alt de ikke trenger, og alt det som faller et sted i mellom?

marc jacobs klokke

kaffedrikker

bølgete hår