En sørgende fremmed og ønsket om å få gi noen en klem

Siste helg før jul ble en følelsesladet affære, dager bestående av store oppturer og nedturer. I tillegg til å glede meg over å endelig ha fått sett byens juledekorasjoner og til å endelig kunne møte et par venner igjen, har jeg endt opp med å gråte sammen med en mann jeg ikke kjenner, et menneske jeg aldri tidligere hadde møtt, en situasjon som fikk meg til å innse nettopp hvor følsom jeg faktisk er, hvor vondt det er for meg å se andre mennesker lide og hvor håpløs jeg føler meg når jeg ikke vet hvordan jeg kan hjelpe, hvordan jeg kan stille opp, hva som kan gjøres for å være der for dem som trenger det.

Sammen med Julien og hans foreldre startet jeg helgen, fredagsettermiddagen, med en tur til sentrum for å se Le village de Noël, juleutstillingen på Place du Capitole, før vi deretter handlet noen siste julegaver, inkludert til oss selv, fra ulike lokale butikker i sentrumsgatene.

Et majestetisk juletre prydet Les Ramblas, alléen som leder oss fra Jean Jaurès til byens kino og videre til handlegatene som til slutt fører oss til rådhuset Capitole.

Årets julemarked ble, som forventet, avlyst på grunn av pandemien, alle julekonserter og teaterforestillinger likeså. Også kinoen har blitt tvunget til å holde stengt ut året, med årets planlagte julefilmer utsatt til nyåret, lenge etter overstått julefeiring.

Om alt hadde gått etter byens opprinnelige planer, ville et hundretalls boder ha prydet rådhusplassen denne desembermåneden. Det ville blitt solgt gløgg, fransk nougat, heklede duker, tovede tøfler og juledekorasjoner. I stedet ble vi møtt med julemusikk og en utstilling bestående av blant annet nisser og dekorerte juletrær spredt utover området. Langt ifra noe julemarked, men i det minste et etterlengtet plaster på såret i en vanskelig tid hvor det å få kommet seg i ordentlig julestemning ikke er en enkel oppgave å gjennomføre.

Synet av dekorasjonene fikk meg i det minste til å smile, om ikke mitt bredeste glis så i hvert fall et fornøyd lite smil. Mens Julien og hans far ønsket å dra hjem igjen like etter å ha sett alt som var verdt å få med seg av juledekor i sentrum, ble svigermor og jeg værende i sentrum for å handle noen siste julegaver før vi nøt hver vår gløgg og lussekatt fra den svenske kafeen FIKA.

Fra en fredagsettermiddag i sentrum tok vi oss en lørdagstur ut på landet for å besøke noen venner av Julien som bor i nærheten av Gimont i Gers-departementet. For første gang siden september fikk jeg endelig sett andre mennesker enn Julien og hans foreldre, et første vennebesøk siden markeringen av bryllupet i høst. Med god avstand fra hverandre, rundt et spisebord med nystekte belgiske vafler servert foran oss, ble vi i flere timer sittende og prate før vi til slutt måtte se oss nødt til å rekke hjem før portforbudet.

Søndagsformiddagen ble avsluttet over en manikyr hos Aiiden Nails, neglsalongen hvor jeg de siste månedene har blitt stamkunde. Selv i unntakstider som disse, er det fint med en liten oppfriskning før julefeiringen, selv når høytiden blir tilbrakt sammen med ingen andre enn min mann og hans foreldre.

Videre ut på ettermiddagen bestemte jeg meg for å ta en liten svipptur innom et confiserie for å kjøpe et par siste småtterier, godteri og eventuelt marshmallows og kakaopulver. Det jeg trodde skulle bli et kjapt ærend, endte opp med å bli en sår opplevelse og utrolig nok den mest menneskelige samtalen jeg har hatt med en fremmed det siste året.

Vi var alene i butikklokalene, bare eieren og jeg. Sammen gikk vi fra å prate om hans utvalg av chutney og hvorvidt mangochutney passer til foie gras, til å plutselig bryte ut i gråt, begge to. Den stakkars butikkeieren hadde nemlig mistet sin bror bare tre dager tidligere, og var forståelig nok sønderknust og hadde et stort behov for å prate med noen, hvem som helst.

Han fortalte meg om sin bror, om brorens gode humør og livsglede. På mobilskjermen fikk jeg se bilder av en smilende mann i femtiårene. Tenk at han, en ellers frisk mann helt plutselig hadde blitt revet bort fra sine kjære, helt uten forvarsel, revet bort fra sin bror som nå stod i sine butikklokaler og gråt.

Vi stod en meter ifra hverandre, den vonde coronameteren som jeg nå mer enn noensinne hadde lyst til å bryte for å gi dette sørgende mennesket en varm klem. Også mine tårer rant som en foss, jeg gråt for denne ukjente mannen og hans lidelse, jeg gråt fordi situasjonen fikk meg til å tenke på min egen sorg, på min pappa, og fordi verden er så urettferdig som tar fra oss de menneskene som vi trenger aller mest, dem som så altfor tidlig reiser fra oss med sine nye englevinger.

To dager er gått og jeg klarer fortsatt ikke å slutte å tenke på denne søndagen. Så snart jeg kommer meg tilbake til Toulouse, etter julefeiringen i Pyreneene, vil jeg ta meg en tur til mannens confiserie for å høre hvordan det går med ham.

En fransk-norsk hyttejul med kjøkkenutfordringer og kreative løsninger

For første gang i mitt liv har det i år vært jeg som har stått på og svettet på kjøkkenet fra morgen til kveld for å stelle i stand en fullpakket julemiddag til familien. Vel, svigerfamilien her i Frankrike.

Siden det tross alt nå har gått ett helt år siden sist jeg var hjemme i Norge (på grunn av kansellering av sommerferie grunnet kjærestens sykehus-innleggelse osv), var det tydelig for både Julien og foreldrene hans at jeg plages av et stort savn og hjemlengsel. Spesielt nå, i en høytid som har fokus på nettopp familie og tradisjoner. Tidligere denne måneden skulle jeg dessuten på Skandinavisk Juletrefest i Toulouse, men fikk ikke dratt da arrangementet allerede var fullbooket og jeg ikke fikk plass.

Selv om jeg ikke har noe i mot at alle her ser på meg som “annerledes”, med min fremmede kultur og alt som hører til, betyr ikke det at jeg virkelig liker det. Samtidig har jeg aldri egentlig følt meg hjemme noe sted, da jeg alltid har vært “annerledes”, jeg som ble oppdratt med to forskjellige kulturer hjemme hos oss. Med en mamma som “snakket rart” og spiste “rar” mat, i følge de andre barna i klassen min. En mamma som kledde seg annerledes, snakket et “rart” språk og kun omgikk andre kvinner som også var utlendinger, akkurat som henne.

Etter at jeg flyttet til Frankrike, lærte meg språket og begynte å prøve så hardt jeg kunne å både bli flinkere i språk og integrering, har det virkelig gått opp for meg hvor vanskelig det faktisk er å være ny i et fremmed land og kultur. Spesielt når det kommer til disse store høytidene, hvor tradisjonsrik mat, underholdning og feiring, betyr absolutt alt.

Frankrike og Norge er som to forskjellige planeter når det kommer til kulturforskjeller, og jula er intet unntak. Jul er visstnok ikke så viktig her til lands. Jul er bare enda en unnskyldning til å arrangere et sofistikert middagsselskap og kose seg med god mat og drikke til langt ut på morgenkvisten. Gavene er en bonus, og det eneste som utgjør en forskjell fra øvrige middagsselskaper. Vel, sett bort fra den franske juledesserten “bûche de Noêl” (Jule-trestokk) – som er typisk fransk juledessert og dessuten er veldig, veldig god (verdt å nevne)!

På bakgrunn av dette, hadde ikke svigers noe problem med å la meg introdusere dem for en typisk norsk jul, så lenge jeg lot dem inkludere foie gras, champagne – og juletrestokken i måltidet!

Dermed fikk jeg i oppgave å være norsk ambassadør og kjøre på med alt jeg kunne av tradisjonelle norske oppskrifter. Ulempen var at svigers dro på handletur mens jeg var på jobb, og jeg hadde derfor ikke mulighet til å være sammen med dem på supermarkedet for å plukke ut de riktige ingrediensene…Og slik endte kjæresten min opp med å plukke ut feil rotgrønnsak til kålrabistappe, feil kål til kålstuing og feil krem til riskremen. Og buljong til den brune sausen, ja, den glemte vi igjen hjemme i leiligheten før vi dro på hyttetur.

Da dette gikk opp for meg, mens jeg stod midt i kampens hete på kjøkkenet med hendene fulle av kniver, skjeer, gafler og visp, kjente jeg et snev av panikk spre seg nedover ryggraden. Mon Dieu, kan jeg virkelig følge oppskriftene selv om jeg mangler svært vesentlige ingredienser?! Kan jeg virkelig ta en “McGyver” og ro meg i land ved å spontant improvisere meg frem til mål?

Sammen med svigers, jobbet vi i team for å gjennomføre oppskriftene og servere noe som kan minne om det jeg kjenner til fra vårt lille land oppe i nord.

Mirakuløst nok, klarte vi det. Riktig nok en kritthvit “kålrabi”stappe og en kålstuing av grønnkål – men vi klarte det. Medisterkakene smakte utmerket, riskremen ble like god som den jeg får servert hjemme, og jeg kunne ikke vært mer stolt av meg selv!

Til aperitif, før forretten, ble det servert oliven og blinis med tapenade, sammen med et glass champagne…servert i vinglass. Vel, man kan jo ikke akkurat forvente å finne champagneglass på hyttekjøkken.

Til forrett ble det servert foie gras (gåselever), toast og hvitvin. Tradisjonsrik fransk juleforrett. Vi skålte, og jeg takket foreldrene til Julien for nok et fint år sammen med en såpass fantastisk reservefamilie. Jeg takket dem for alt dem har gjort, og fortsatt gjør for meg. Jula gjør meg kanskje ekstra sentimental, og disse godsakene jeg får servert i glasset forsterker sikkert den følelsen ganger ti.

Videre til hovedrett. Struts (av alle ting), rypelår, medisterkaker, grønnkålstuing, grønnsakstappe (fra hvit “kålrabi”) og rosenkål. Servert sammen med improvisert rødvinsaus med sjalottløk, av sjusaus fra både medisterkaker og steik av struts, og en god dose crème fraiche. Buljongterningene ble glemt igjen hjemme, og det var kanskje like greit. Den totalt hjemmesnekra sausen var jo uansett langt mye mer smakfull enn hva jeg ville fått til med den gjenglemte kjipe tørrbuljongen!

Mellom hovedrett og dessert var det tid for en ordentlig god pause. Et mektig måltid bestående av store mengder kjøtt, saus og kål krever pusterom. Alt annet ville vært helt umenneskelig. Og slik gikk vi altså videre fra å fråtse til å åpne julegaver.

Fra kjæresten fikk jeg kalender, et smykke med navnene våre inngravert, pyjamas og oppskriftsbok (cocktails). Foreldrene mine ga meg en kul, feminin buksedress, ei bok og kosmetikk. Svigermor ga meg ny olabukse, elegant kjole og skjørt, parfyme og nyttige sminkekoster. Og felles, med Julien, fikk vi en vinkaraffel og ny gryte. Strålende fornøyd med hver eneste en av disse gavene, kysset jeg alle sammen på kinnene og sendte mamma en melding for å vise takknemlighet for alt hun hadde sendt meg hjemmefra.

Og så bar det videre til siste del av måltidet. Til dessert spiste vi både norsk og fransk. Hjemmelaget riskrem med bringebærsaus og fransk bûche de Noël laget av sukkerbrød, sjokolade og smørkrem. Formidabelt, men fytti nisselua så mektig.

Jeg takket svigers for et nydelig selskap, og gikk til sengs med en stappfull magesekk og et fornøyd sinn.

“Jeg ser det på deg at du er lykkelig  akkurat nå”, smilte svigermor. Takket være henne, svigerfar og kjæresten min, så var jeg nettopp det.

Og det er jo nettopp det som er viktigst av alt med denne fine høytiden.

Menneskene man er glad i. De som gjør alt de kan for at man skal ha en fin dag, og ikke føle seg ensom eller fremmed.

champagne i vinglass
Champagnen…servert i vinglass.

foie gras
foie gras

skål

middag

kjøtt

riskrem

buche de noel

familiejul.jpg

(familien lot meg få lov til å dele disse to selfiene)