Jeg fikk jobben i Sør-Frankrike!

Toulouse, ma belle ville, la ville rose – her kommer jeg. Milde makaron så lykkelig jeg er!

Jobbintervjuet i går gikk tydeligvis langt bedre enn forventet. Selv trodde jeg at alt hadde gått helt på tryne og at de to som intervjuet meg så på meg som en eneste stor vits.

Den ene karen hadde ordentlig bred sør-fransk dialekt og jeg skjønte ikke bæret av hva han spurte meg om enkelte ganger. Dermed ble det til gjentatte “pardon?” fra min side, og klein stillhet mellom hver gang jeg var for flau til å innrømme at jeg fortsatt ikke forstod spørsmålet. Jeg ville jo ikke at han skulle tro at fransken min var så ræva at jeg ikke skjønte bæret av hva som foregikk.

I tillegg spurte de meg hvordan tysk- og spansk-kunnskapene mine var. Hvilke kunnskaper? Jeg svarte at, som nordmenn flest, kan jeg bestille øl på begge språk og telle til ti. Og det er omtrent det hele. Som om ikke flytende engelsk, norsk og fransk var nok?

Jeg reiste meg opp og takket for tiden deres. Dypt skuffet over meg selv for å ikke være flerspråklig nok, ikke skjønne franske dialekter godt nok, og med en følelse av at jeg kunne utdypet svarene på hvert eneste spørsmål langt bedre enn det jeg gjorde – samt stille langt flere spørsmål til arbeidsgiver.

Som et siste forsøk på å desperat klamre meg til denne jobbmuligheten, slo jeg på sjarmen og fortalte dem hvor høyt jeg elsker Frankrike, hvor glad jeg er i fransk mat, kultur – og ikke minst byen Toulouse og Sør-Frankrike generelt. Jeg fortalte dem at jeg elsker vin fra Bordeaux, Bergerac og Gaillac i sørvest-Frankrike, og gleder meg til å dra på biltur rundt omkring i distriktet (i helgene), for å besøke diverse vingårder og slott.

Kanskje var det dette som skulle til for å bli pekt ut som den rette kandidaten? Eller var de elendige svarene jeg ga til spørsmålene deres, ikke så elendige likevel?

Helt uforventet mottok jeg i dag den telefonen jeg trodde aldri kom til å komme. Jeg rakk knapt å komme meg ut av dusjen før arbeidsgiveren ringte meg opp for å fortelle meg at jobben er min. Med håndkle rundt kroppen og håndkle-turban på hodet, satt jeg der og gliste fra øre til øre.

Jobben er min. Med oppstart 1. Desember!

Så i kveld skal det feires med god mat og champagne. La vie est belle!

I anledning jobbintervju, gikk jeg kledd i en blazer fra H&M, topp fra Primark, jeans fra Monki, sko og veske fra La Halle (fransk kjede).

dress

sort dressjakke

sort veske

sortkledd

 

 

 

 

Derfor trenger jeg denne jobben

Å slappe av på sofaen med et par glass rødvin og litt snacks, er et must for meg akkurat nå. Her sitter jeg i en ny Airbnb-leilighet i Toulouse og forbereder meg til morgendagens avgjørende jobbintervju. Fy, som jeg gruer meg. Og gleder meg, på samme tid.

Hvordan kan noe så simpelt som et enkelt lite møte mellom meg og en potensiell arbeidsgiver føles ut som selve dommedagen med stor D?

Jeg gruer meg til å stå ansikt til ansikt med mannen som avgjør om jeg får jobben eller ei. Hånda mi kommer sikkert til å bli dritsvett, og skjelve som bare juling innen jeg når det punktet hvor jeg skal håndhilse på ham.

Intervjuspørsmålene kommer nok til å bli besvart med en god mengde “ehh…” og “øøh..” mellom hver eneste setning. Kanskje litt stamming, også.

Men, mirakler kan skje.

Får jeg jobben (til tross for min særdeles ukomfortable væremåte), skal vi ut i morgen, kjæresten og jeg, for å feire hardt – med stil.

Da spanderer jeg champagne og tre-retters middag på min bedre halvdel. Kanskje kjøper jeg til og med en fin gave til meg selv, for å gi meg selv en velfortjent klapp på skulderen.

Jeg lider ingen pengenød. Det er ikke derfor denne jobben betyr såpass mye for meg. Nei, det jeg trenger er rutinene og det sosiale aspektet. Ja, jeg lengter sårt etter faste rutiner, kolleger, fredags-kake på kontoret, lønningspils og det å glede seg til helgen kommer.

Jeg lengter etter å ha noe fornuftig å bidra med i samfunnet, bli opplært i noe nytt, bli inspirert av andre, og jobbe mot et felles mål i et velfungerende team.

En jobb i IT-bransjen kan bli en utrolig spennende erfaring å ta med seg videre i livet. Den moderne verden blir jo tross alt bare mer og mer digitalisert, så en jobb som denne vil være gull å ha på CVen etter 1 års-kontrakten er fullført.

Det vil si, om jeg er heldig og får jobben.

Jeg krysser fingrene og alt som krysses kan.

Det er uansett deilig å være tilbake i Toulouse!

Og til deg som er i samme situasjon som meg, du som søker jobb og venter på svar fra firmaene du virkelig ønsker å bli ansatt hos; ikke gi opp!

Å søke jobb er tidkrevende, og en stor psykisk påkjenning. Å få avslag etter avslag er en vond følelse. Ingen liker å bli avvist. Ingen liker å føle at de ikke er bra nok. Kvalifiserte nok. Og i enkelte tilfeller, for kvalifiserte for en jobb?

Ikke gi opp. Vær den beste utgaven av deg selv, prøv stadig å forbedre både CV og søknadsbrev, vær kreativ, vær optimistisk – og ikke vær redd for å søke på jobber du tidligere har vært redd for å søke på. Jobber du egentlig ikke er kvalifisert for. Hvem vet, kanskje det nettopp er en som deg, en med din bakgrunn og dine ferdigheter, firmaet trenger!

rødvin

vindu

polaroid

 

 

Oppi det hele blir dem man er glad i forsømt…

Da var antrekk til neste jobbintervju brettet og pakket ned, sammen med alt det andre jeg ønsker å ta med meg til Toulouse.

Ny Airbnb leilighet, nytt nabolag, nye muligheter.

Jeg krysser fingrene for at dette blir siste gang jeg må pendle frem og tilbake på denne måten. Dette er slitsomt, dyrt og jeg er lei av å føle meg “hjemløs”. Foreldrene til Julien er sikkert drittlei av å ha meg boende her, også.

I tillegg har jeg en tendens til å bruke altfor mye penger på “tull” i perioder hvor jeg føler meg stresset. Som om en shopping-mani noensinne har kurert noe som helst.

Men slik reagerer altså jeg på stress.

Og jeg vet meget godt at det ikke løser noen som helst problemer, men skaper nye i stedet.

Stress gir meg panikk, jeg blir frustrert, irritert og til slutt lei meg, før jeg tar grep og snur tankene over på andre ting for å distrahere meg selv fra alt som plager meg.

Dette gjør jeg som oftest ved å dra ut for å fotografere (fornuftig), bruke penger på tull (svært ufornuftig), spise ute på restaurant (ikke spesielt fornuftig) og kjøre maraton med alt jeg kommer over av dokumentarer på Netflix og YouTube (fornuftig, om innholdet gir mening). Et sted oppi alt dette blir stakkars Julien glemt, og jeg får dårlig samvittighet og blir lei meg for å ha forsømt kjæresten min.

De siste månedene har jeg absolutt ikke følt meg som en god kjæreste, en god venn, et godt menneske. Jeg har følt meg som en eneste stor byrde.

Men på tirsdag kan alt snu.

Får jeg jobben, starter jeg allerede uken etterpå. Og da ruller snøballen av gårde. Leilighetsjakten kan sette i gang, rutinene faller på plass – og jeg kan endelig lene meg tilbake og puste lettet ut.

Og i dag har jeg tredd på meg min favoritt-body, en løstsittende cardigan, komfortabel bukse – og et stort glis.

Hvis man ikke smiler til livet, selv når stressende situasjoner tar overhånd, så vil ikke livet smile tilbake heller.

body undiz

kul body