Jeg fikk jobben i Sør-Frankrike!

Toulouse, ma belle ville, la ville rose – her kommer jeg. Milde makaron så lykkelig jeg er!

Jobbintervjuet i går gikk tydeligvis langt bedre enn forventet. Selv trodde jeg at alt hadde gått helt på tryne og at de to som intervjuet meg så på meg som en eneste stor vits.

Den ene karen hadde ordentlig bred sør-fransk dialekt og jeg skjønte ikke bæret av hva han spurte meg om enkelte ganger. Dermed ble det til gjentatte “pardon?” fra min side, og klein stillhet mellom hver gang jeg var for flau til å innrømme at jeg fortsatt ikke forstod spørsmålet. Jeg ville jo ikke at han skulle tro at fransken min var så ræva at jeg ikke skjønte bæret av hva som foregikk.

I tillegg spurte de meg hvordan tysk- og spansk-kunnskapene mine var. Hvilke kunnskaper? Jeg svarte at, som nordmenn flest, kan jeg bestille øl på begge språk og telle til ti. Og det er omtrent det hele. Som om ikke flytende engelsk, norsk og fransk var nok?

Jeg reiste meg opp og takket for tiden deres. Dypt skuffet over meg selv for å ikke være flerspråklig nok, ikke skjønne franske dialekter godt nok, og med en følelse av at jeg kunne utdypet svarene på hvert eneste spørsmål langt bedre enn det jeg gjorde – samt stille langt flere spørsmål til arbeidsgiver.

Som et siste forsøk på å desperat klamre meg til denne jobbmuligheten, slo jeg på sjarmen og fortalte dem hvor høyt jeg elsker Frankrike, hvor glad jeg er i fransk mat, kultur – og ikke minst byen Toulouse og Sør-Frankrike generelt. Jeg fortalte dem at jeg elsker vin fra Bordeaux, Bergerac og Gaillac i sørvest-Frankrike, og gleder meg til å dra på biltur rundt omkring i distriktet (i helgene), for å besøke diverse vingårder og slott.

Kanskje var det dette som skulle til for å bli pekt ut som den rette kandidaten? Eller var de elendige svarene jeg ga til spørsmålene deres, ikke så elendige likevel?

Helt uforventet mottok jeg i dag den telefonen jeg trodde aldri kom til å komme. Jeg rakk knapt å komme meg ut av dusjen før arbeidsgiveren ringte meg opp for å fortelle meg at jobben er min. Med håndkle rundt kroppen og håndkle-turban på hodet, satt jeg der og gliste fra øre til øre.

Jobben er min. Med oppstart 1. Desember!

Så i kveld skal det feires med god mat og champagne. La vie est belle!

I anledning jobbintervju, gikk jeg kledd i en blazer fra H&M, topp fra Primark, jeans fra Monki, sko og veske fra La Halle (fransk kjede).

dress

sort dressjakke

sort veske

sortkledd

 

 

 

 

Er dette noe å juble for, da?

Soverommet er et eneste stort rot, og det er virkelig hodet mitt også. Kaos. Forventninger. Pessimisme og optimisme som kriger over å ha størst påvirkning på følelsesplanet mitt.

Med en helt ny garderobe full av konservativt tøy som vil bli flittig tatt i bruk om jeg får den jobben jeg var på intervju for i forrige uke, sitter jeg her og gru-gleder meg over hva fremtiden vil bringe.

I dag ble jeg innkalt til andre-gangs intervju – og gjett om jeg er lykkelig!

Fire tusenlapper fattigere er jeg dessverre også, da det koster flesk å bestille flybilletter og Airbnb-leilighet kun seks dager før avreisedato. Gubben blir også med, da han også må få ordnet seg noen jobbintervjuer (siden det ikke ble noe av, forrige gang).

Han som er ingeniør (industriell design) burde jo i teorien være temmelig attraktiv på arbeidsmarkedet. Det var jo derfor han utdannet seg i den retningen i utgangspunktet.

Men, i et samfunn og en økonomi som stadig er i endring, er man aldri hundre prosent garantert noe som helst – annet enn døden og skattebetaling.

Derfor ser jeg ikke på denne jobbmuligheten (som for øvrig er i IT-bransjen) som noe som er “mitt” før jeg har kontrakten foran meg og sitter med kulepenn i hånda, klar til å signere.

Er jeg  først så heldig at jeg faktisk får denne jobben, kan du banne på at jeg skal feire. Soverommet (hos svigers) kan endelig ryddes, alt kan endelig pakkes ned igjen – og bli flyttet til en helt ny leilighet i det glade sør.

Champagne skal sprettes, parketten eller flisene skal danses på så heftig at det slår sprekker, og jeg skal smile så bredt at jeg får kramper i kjevepartiet.

Et steg nærmere et slikt scenario, men likevel langt, langt unna.

En invitasjon til et andre-gangs intervju er ikke noe jeg jubler over, pessimist som jeg er. Men jeg inviterte i det minste kjæresten til en kopp kaffe på favoritt-kaféen min i nærområdet, og i kveld skal det bli sushi.

Champagnen kan vente.

kaffekopp

kafebesøk