Jeg jobber i et mannsdominert miljø – og kunne ikke hatt det bedre!

Toulouse, Frankrike.

For fem uker siden satt jeg der, ansikt til ansikt med tre mennesker som skulle intervjue meg for en stilling i IT-avdelingen til et stort internasjonalt selskap som de fleste nok har hørt om. Nervøs – og temmelig forundret over hvorfor de var interessert i akkurat meg – skalv underleppen, tunga krøllet seg, og hver eneste setning ble startet med et ufrivillig “øøøøh” før jeg endelig klarte å få frem det jeg ønsket å si. Og deretter ende opp med å angre på å ha sagt.

Åh, for en glede det er å bli analysert fra topp til tå, ord for ord, av mennesker du enten kommer til å se hver dag fremover – eller aldri se igjen noensinne.

“Plager det deg å måtte jobbe på en mannsdominert arbeidsplass?”, spurte en av intervjuerne. De to andre spisset ørene og fulgte nøye med på hvilket svar som kom til å ramle ut av munnen min.

Nei, det kunne da vel ikke være noe problem?

Spesielt nå, i disse #metoo-tider, hvor menn omtrent føler at de må snike seg rundt på tå, tre på seg munnkurv, og holde minst en meters avstand fra hver eneste kvinne på kontoret.

“Nei, det går helt fint”, smilte jeg.

“Bra, for du skjønner…gutta her, de driver å skyter på hverandre med Nerf guns (lekepistoler som skyter ut “ammunisjon” i skumgummi-materiale) i arbeidstiden. Dette plager deg ikke?”

“Jeg har tidligere jobbet i barnehage og fått Lego kastet midt i fleisen på meg, så det burde nok gå greit med tretti år gamle barn også”, spøkte jeg.

“Du lover at du ikke kommer til å slutte i jobben etter bare to-tre uker? Du skjønner, det å være kvinne i et mannsdominert miljø kan fort bli ganske slitsomt”, sa den eneste kvinnelige intervjueren, som sikkert krysset både fingrer og tær på at det skulle komme ei dame med ben i nesa som endelig kunne sette alle bråkebøttene på plass.

Jeg er på ingen måte noen hardbarka alfakvinne, men lekepistoler og brautende menn burde jeg da kunne tåle.

Og det gjør jeg tydeligvis også.

Nå, fem uker senere, har jeg allerede vært ute med gutta på lønningspils og har blitt vandt til å daglig, flere ganger til dagen, bli truffet av skumgummi-ammo der jeg sitter og arbeider sammen med resten av teamet.

Jeg har blitt vandt til drøye vitser, tulling og tøysing og svært spesielle samtaleemner.

For å være helt ærlig synes jeg faktisk det er hysterisk morsomt til tider, også.

For eksempel, da jeg satt og spiste grønnsaker og skinke til lunsj (for å bli kvitt restemat fra kjøleskapet).  “Jasså…Asparges..Det smaker digg, men fy faen så det kommer til å stinke av pisset ditt når du går på do”. Slike sjarmerende kommentarer ville neppe kommet ut av munnen på en kvinnelig kollega (som man knapt kjenner).

Eller da sjefen min spurte meg, foran alle sammen, om jeg trives i den nye jobben (selvsagt svarte jeg ja), og alle gutta brølte ut “du kan si sannheten, fortell ham at vi er noen skikkelige rasshøl!”

Og den gangen han ene fra teamet mitt ropte ut (med en tøysende tone) til en annen; “Kristine synes du er en drittsekk, og hun vet at du laster ned syke videoer i skjul” og motparten brøt ut i latterkrampe og svarte “vet du, hun sier det samme om deg også!”

For å kunne trives i denne jobben, i dette miljøet, må man nemlig ta alt for det det nettopp er: tull og tøys. En stor dose selvironi kommer man dessuten også langt med.

På min forrige arbeidsplass var det mye tisking og hvisking, baksnakking, sjalusi og falskhet mellom kvinnene på kontoret. Såpass mye at det fint kunne ødelegge arbeidsdagen for både meg og enkelte av mine medarbeidere.

Til slutt orket jeg ikke mer av disse kvinnene som stønnet og himlet med øynene hver gang jeg trengte hjelp til å løse en arbeidsoppgave. De som deretter løp til venninne-kollegaene og klaget over at jeg og de andre som var nye på kontoret, ikke klarte å gjøre det vi var blitt ansatt til å gjøre.

Hadde disse damene tatt seg bedre tid til å lære oss opp i stedet for å prøve å skyve oss bort, hadde disse utfordringene kanskje ikke oppstått i det hele tatt.

I min nåværende jobb, i det mannsdominerte arbeidsmiljøet, føles det godt å kunne spørre om hjelp. Fordi, her er det ingen sure miner. Tålmodig, lytter de til meg og pedagogisk forklarer de meg hvordan oppgavene skal bli gjort.

Kanskje er det bare meg som har vært riktig uheldig tidligere, og i dette øyeblikk er svært heldig med arbeidsplassen jeg har havnet på.

Men det er jo faktisk en kjent sak at vi kvinner er kvinners største fiende.

Ironisk er det, med tanke på hvor mye vi har kjempet for å komme oss opp og frem – på lik linje med våre brødre…

….bare for å vende våre medsøstre ryggen, til fordel for egen gevinst.

Vi har satt høyt fokus på #metoo og slemme menn. Men hva med alle de slemme kvinnene som ødelegger for andre kvinner på arbeidsplassen?

Jeg undrer. Hvor blir det av søsterskapet?

manneken pis

 

Advertisements

Jobbtilbud som faller fra himmelen og tips til jobbsøkende i Frankrike

Med rumpa godt plantet i sofaen sitter jeg og blar gjennom bilder fra tidligere ferieturer rundt omkring i Frankrike (slik som illustrasjonsbildene i innlegget), når jeg egentlig skulle ha forberedt meg til et kjempeskummelt jobbintervju som venter meg om altfor få timer.

Nok en gang har jeg blitt innkalt til intervju uten å ha søkt på jobben i det hele tatt. Det sier vel litt om hvor merkelig situasjonen er, når Julien vitser med at jobbtilbudene her i Toulouse bare daler fra himmelen før jeg i det hele tatt hadde tatt meg tid til å begynne å søke.

Nok en gang har jeg ikke peiling på hvorfor firmaene som kontakter meg mener jeg er en god potensiell kandidat til de utvalgte stillingene. Jeg som skulle satse på egne prosjekter og romanskriving, har igjen valgt å lytte til fornuft fremfor følelser og takket ja til et intervju hos et stort, annerkjent selskap…hvor jeg kan ende opp med å jobbe i nok en IT-avdeling.

Det skumle med dette intervjuet er at det er delt opp i to etapper. Først skal jeg møte noen mennesker som skal gi meg tips og råd til hva jeg bør si for å imponere de som skal intervjue meg like etterpå. Deretter, når jeg er “klar”, skal jeg møte de store, skumle som jobber høyere opp i hierarkiet. Man skulle nesten tro jeg var i ferd med å møte President Macron. Eller…nei, å møte Mr. Macron ville faktisk vært mindre skummelt enn det som venter meg i dag.

Men, nå gjelder det bare å tre på seg blyanskjørt og bluse og krysse fingrene.

Har du tenkt å flytte til Frankrike for å jobbe?

Da er det lurt å notere seg forskjellene mellom norsk og fransk jobbsøker-kultur, for dem er det mange av!

Er det noe jeg har lært fra forrige franske jobbintervju (samt venner og kjæreste sine jobbintervjuer i Frankrike), så er det følgende:

  1. CVen din bør inneholde bilde av deg, alder (i stedet for fødselsdato), utdanning, relevant arbeidserfaring + beskrivelse av arbeidsoppgavene du hadde i hver jobb, språkkunnskaper, hobbyer. Alt skal få plass på ett A4 ark, og det oppfordres å droppe urelevant arbeidserfaring. For eksempel; søker du jobb som IT-konsulent, trenger du ikke å nevne at du jobbet som pizzabud for seks år siden.
  2. Pugg ikke klisjéspørsmålene. Nå vet ikke jeg om det fortsatt i dag er like vanlig å stille de samme trøtte klisjéspørsmålene på jobbintervjuer i Norge, som det det var da jeg bodde i Oslo. Men i Frankrike er de fleste av disse sett på som svært utdatert og lite givende. Arbeidsgivere vet at kandidater googler, pugger og sier det de tror firmaet ønsker å høre, og da fungerer det jo mot sin hensikt. Blir du kalt inn til intervju i Frankrike trenger du derfor ikke bruke tid på spørsmål som “hva er dine positive og negative sider?”, “hvor ser du deg selv om fem år?”, “hvordan ville dine venner og familie beskrevet deg som person?”. Møt opp, og ta det som det kommer.
  3. Referanser er unødvendig. Frankrike har aldri hatt noe referansesystem slik som vi har hjemme i Norge. De stoler på magefølelsen og velger å enten gi deg en sjanse eller la være å bruke mer tid på deg, alt etter hvilken følelse de sitter igjen med etter intervjuet er over. Det høres kanskje ut som en risikosport å ikke kontakte tidligere arbeidsgivere for å høre om du dugde til noe eller ei, men slik fungerer det i la France.
  4. Høflighet kommer først. Håndhilsning, øyenkontakt, bruken av “vous” i stedet for “tu” (høflig tiltaleform) og vennlige smil er selvsagt alfa omega. Ingen vei utenom. Resten må du se an. Kan man slå av en vits og spille på det å være vittig, eller bedrive selvskryt og vise at man har selvtillitt, eller bare være stille, rolig og ydmyk? Tja, som sagt så må du skru på analysebrillene og se an hva slags type personlighet disse intervjuerne har.
  5. …Småprat er ofte innafor. Forrige gang jeg var på jobbintervju (og fikk jobben), ble jeg intervjuet av to menn som i starten virket svært alvorlige og strenge, men som kjapt endret tone og begynte å spore av og prate om totalt urelevante ting. Intervjuet endte til slutt med småprat om mat og vin og tips til helgturer i nærområdet. I fjor overhørte jeg Julien sitt telefonintervju, hvor han fikk mange spørsmål om meg, om Norge, om hvor han hadde lyst å dra på ferie, og om han liker rugby. Der ser man.
  6. Snakk fransk. Ja, jeg ender med det mest logiske punktet av dem alle. Har du planer om å flytte til Frankrike, er det en stor fordel å kunne fransk. Å få jobb i dette landet uten å kunne språket er ikke umulig, men gir deg et svært begrenset utvalg av jobber å velge mellom. Bonne chance!

Da krysser vi fingrene både for deg med din fremtidige jobbsøking, og for meg med dagens jobbintervju.

I morgen reiser forresten Julien og jeg på helgtur til Agen i Sørvest-Frankrike, hvor vi skal bo på Bed&Breakfast og spise på høygastronomisk restaurant. Hvem vet, kanskje blir det feiring av veien min tilbake til kontorjobb etter tre ukers pause?

utsikt frankrike

 

 

Jeg fikk jobben i Sør-Frankrike!

Toulouse, ma belle ville, la ville rose – her kommer jeg. Milde makaron så lykkelig jeg er!

Jobbintervjuet i går gikk tydeligvis langt bedre enn forventet. Selv trodde jeg at alt hadde gått helt på tryne og at de to som intervjuet meg så på meg som en eneste stor vits.

Den ene karen hadde ordentlig bred sør-fransk dialekt og jeg skjønte ikke bæret av hva han spurte meg om enkelte ganger. Dermed ble det til gjentatte “pardon?” fra min side, og klein stillhet mellom hver gang jeg var for flau til å innrømme at jeg fortsatt ikke forstod spørsmålet. Jeg ville jo ikke at han skulle tro at fransken min var så ræva at jeg ikke skjønte bæret av hva som foregikk.

I tillegg spurte de meg hvordan tysk- og spansk-kunnskapene mine var. Hvilke kunnskaper? Jeg svarte at, som nordmenn flest, kan jeg bestille øl på begge språk og telle til ti. Og det er omtrent det hele. Som om ikke flytende engelsk, norsk og fransk var nok?

Jeg reiste meg opp og takket for tiden deres. Dypt skuffet over meg selv for å ikke være flerspråklig nok, ikke skjønne franske dialekter godt nok, og med en følelse av at jeg kunne utdypet svarene på hvert eneste spørsmål langt bedre enn det jeg gjorde – samt stille langt flere spørsmål til arbeidsgiver.

Som et siste forsøk på å desperat klamre meg til denne jobbmuligheten, slo jeg på sjarmen og fortalte dem hvor høyt jeg elsker Frankrike, hvor glad jeg er i fransk mat, kultur – og ikke minst byen Toulouse og Sør-Frankrike generelt. Jeg fortalte dem at jeg elsker vin fra Bordeaux, Bergerac og Gaillac i sørvest-Frankrike, og gleder meg til å dra på biltur rundt omkring i distriktet (i helgene), for å besøke diverse vingårder og slott.

Kanskje var det dette som skulle til for å bli pekt ut som den rette kandidaten? Eller var de elendige svarene jeg ga til spørsmålene deres, ikke så elendige likevel?

Helt uforventet mottok jeg i dag den telefonen jeg trodde aldri kom til å komme. Jeg rakk knapt å komme meg ut av dusjen før arbeidsgiveren ringte meg opp for å fortelle meg at jobben er min. Med håndkle rundt kroppen og håndkle-turban på hodet, satt jeg der og gliste fra øre til øre.

Jobben er min. Med oppstart 1. Desember!

Så i kveld skal det feires med god mat og champagne. La vie est belle!

I anledning jobbintervju, gikk jeg kledd i en blazer fra H&M, topp fra Primark, jeans fra Monki, sko og veske fra La Halle (fransk kjede).

dress

sort dressjakke

sort veske

sortkledd

 

 

 

 

Oppi det hele blir dem man er glad i forsømt…

Da var antrekk til neste jobbintervju brettet og pakket ned, sammen med alt det andre jeg ønsker å ta med meg til Toulouse.

Ny Airbnb leilighet, nytt nabolag, nye muligheter.

Jeg krysser fingrene for at dette blir siste gang jeg må pendle frem og tilbake på denne måten. Dette er slitsomt, dyrt og jeg er lei av å føle meg “hjemløs”. Foreldrene til Julien er sikkert drittlei av å ha meg boende her, også.

I tillegg har jeg en tendens til å bruke altfor mye penger på “tull” i perioder hvor jeg føler meg stresset. Som om en shopping-mani noensinne har kurert noe som helst.

Men slik reagerer altså jeg på stress.

Og jeg vet meget godt at det ikke løser noen som helst problemer, men skaper nye i stedet.

Stress gir meg panikk, jeg blir frustrert, irritert og til slutt lei meg, før jeg tar grep og snur tankene over på andre ting for å distrahere meg selv fra alt som plager meg.

Dette gjør jeg som oftest ved å dra ut for å fotografere (fornuftig), bruke penger på tull (svært ufornuftig), spise ute på restaurant (ikke spesielt fornuftig) og kjøre maraton med alt jeg kommer over av dokumentarer på Netflix og YouTube (fornuftig, om innholdet gir mening). Et sted oppi alt dette blir stakkars Julien glemt, og jeg får dårlig samvittighet og blir lei meg for å ha forsømt kjæresten min.

De siste månedene har jeg absolutt ikke følt meg som en god kjæreste, en god venn, et godt menneske. Jeg har følt meg som en eneste stor byrde.

Men på tirsdag kan alt snu.

Får jeg jobben, starter jeg allerede uken etterpå. Og da ruller snøballen av gårde. Leilighetsjakten kan sette i gang, rutinene faller på plass – og jeg kan endelig lene meg tilbake og puste lettet ut.

Og i dag har jeg tredd på meg min favoritt-body, en løstsittende cardigan, komfortabel bukse – og et stort glis.

Hvis man ikke smiler til livet, selv når stressende situasjoner tar overhånd, så vil ikke livet smile tilbake heller.

body undiz

kul body