Sommerfugler i magen

Tidlig på morgenkvisten hoppet jeg i dusjen og kledde på meg gårsdagens tøy. Med sommerfugler i magen og nervøse tanker rundt dagens jobbintervju, kunne jeg umulig ha klart å sove lengre. Julien derimot, sov som en stein.

Jeg klarte likevel å dra ham opp av sengen, og få ham til å slenge på seg klærne han hadde på seg i går, han også.

Magen rumlet og jeg lengtet etter ferske baguetter fra bakeriet på hjørnet.

Å vandre gatelangs tidlig på morgenkvisten, er det fineste jeg vet. Frisk luft, sola som ikke helt har stått opp enda, dresskledde menn og kvinner som handler frokost på bakeriet før dem spaserer eller sykler videre til arbeidsplassene sine.

sentrum

Jeg observerer. Jeg nyter. Jeg vandrer videre.

morgenkvisten

Hadde ikke Julien vært der for å stoppe meg, hadde jeg sannsynligvis ikke bare kjøpt med meg baguetter. Den lekre sitron-og marengs terten som lå til utstilling fristet nemlig vanvittig mye.

Nå har jeg fått i meg to kopper kaffe og en deilig frokost. Maisbrød og fullkornsbaguetter, ost og skinke, kylling-pâté. Energinivået er på topp, og sommerfuglene flagrer enda hyppigere enn før.

Snart skal jeg skifte klær, pynte meg litt og forberede meg til dagens store utfordring.

À tout à l’heure! (Snakkes)

 

 

 

Er dette noe å juble for, da?

Soverommet er et eneste stort rot, og det er virkelig hodet mitt også. Kaos. Forventninger. Pessimisme og optimisme som kriger over å ha størst påvirkning på følelsesplanet mitt.

Med en helt ny garderobe full av konservativt tøy som vil bli flittig tatt i bruk om jeg får den jobben jeg var på intervju for i forrige uke, sitter jeg her og gru-gleder meg over hva fremtiden vil bringe.

I dag ble jeg innkalt til andre-gangs intervju – og gjett om jeg er lykkelig!

Fire tusenlapper fattigere er jeg dessverre også, da det koster flesk å bestille flybilletter og Airbnb-leilighet kun seks dager før avreisedato. Gubben blir også med, da han også må få ordnet seg noen jobbintervjuer (siden det ikke ble noe av, forrige gang).

Han som er ingeniør (industriell design) burde jo i teorien være temmelig attraktiv på arbeidsmarkedet. Det var jo derfor han utdannet seg i den retningen i utgangspunktet.

Men, i et samfunn og en økonomi som stadig er i endring, er man aldri hundre prosent garantert noe som helst – annet enn døden og skattebetaling.

Derfor ser jeg ikke på denne jobbmuligheten (som for øvrig er i IT-bransjen) som noe som er “mitt” før jeg har kontrakten foran meg og sitter med kulepenn i hånda, klar til å signere.

Er jeg  først så heldig at jeg faktisk får denne jobben, kan du banne på at jeg skal feire. Soverommet (hos svigers) kan endelig ryddes, alt kan endelig pakkes ned igjen – og bli flyttet til en helt ny leilighet i det glade sør.

Champagne skal sprettes, parketten eller flisene skal danses på så heftig at det slår sprekker, og jeg skal smile så bredt at jeg får kramper i kjevepartiet.

Et steg nærmere et slikt scenario, men likevel langt, langt unna.

En invitasjon til et andre-gangs intervju er ikke noe jeg jubler over, pessimist som jeg er. Men jeg inviterte i det minste kjæresten til en kopp kaffe på favoritt-kaféen min i nærområdet, og i kveld skal det bli sushi.

Champagnen kan vente.

kaffekopp

kafebesøk