Jeg har mistet jobben

For to uker siden fikk jeg beskjeden som skulle sette alt i ubalanse, endre den stødige kursen og etterlate meg som et eneste stort spørsmålstegn. Hvor går veien nå, spør jeg meg selv, hva i all verden skal jeg finne på nå?

Kristine, jeg ringer deg fordi…jeg har en dårlig nyhet”, lød ordene til avdelingslederen min en sen tirsdagsettermiddag. På fransk, vel å merke.

Verdensøkonomien har, som vi alle vet, blitt hardt rammet av coronakrisen. Restaurant-og utelivsbransjen, bøndene, reiselivsnæringen og transportnæringen er bare noen av mange bransjer som nå lider store økonomiske tap som konsekvens av coronaviruset. Passasjerflyprodusenten Airbus, min arbeidsplass de siste tjuesju månedene, er en av mange franske bedrifter som nå har sett seg nødt til å kutte kostnader og gjennomføre nedbemanning for å kunne overleve vår verste finanskrise siden krigen.

“Vær så snill, ta ikke dette personlig. Dette har ingenting å gjøre med deg som person eller arbeidet du har gjort for oss de siste to årene…”, fortsatte han. Jeg lyttet og nikket bekreftende, til tross for at ingen kunne se meg nikke.

“Du, og tre av dine kolleger vil ikke lenger være del av teamet fra og med første juli, jeg beklager, vi liker deg veldig godt Kristine, men, Airbus har ikke lenger råd til å…”, jeg forstår, avbrøt jeg ham. Vi er inne i en vanskelig periode, dette er ikke personlig. Ingenting er din feil. Eller min. Det ordner seg. Jeg klarer meg, c’est la vie. C’est comme ça.

“Je suis vraiment désolé, Kristine”. Jeg er virkelig lei for det.

Er det ikke rart, nesten ironisk, hvordan man det ene øyeblikket befinner seg på medarbeidersamtale med ledelsen, får lønnsøkning og tilbud om å videreutvikle seg innad i bedriften, for å deretter se sine karrieremuligheter rase sammen som et korthus?

Men som vi alle vet, korthus kan bygges opp igjen og verden er full av muligheter for dem som våger å bevege seg ut i ukjent farvann.

Jeg vil dessuten få betalt 84% av min nåværende lønn i et helt år, og har blitt lovet tilbud om kurs eller omskolering utover høsten. Dette vil dessuten være en fin anledning til å lære flere språk, og ikke minst til å endelig ta førerkortet, noe jeg av ulike grunner har utsatt i årevis.

I sommer vil jeg jo også få tid til å endelig bli ferdig med mine skriveprosjekter, novellene og romanen som jeg ønsker å sende til ulike forlag.

Selv om døra til Airbus nå er lukket, finnes det ingen grunn til å bli sittende i mørket med tårevåte øyne. En ny dør vil nemlig åpnes og lede meg videre til noe bedre, nye kunnskaper, nye erfaringer, personlig vekst, en ny karriere.

Alt som har hendt de siste månedene har fått meg til å innse hvor uforutsigbart livet faktisk kan være, og hvor viktig det er å ha i tankene at selv den mest stødige kan en dag falle. Selv om fallet gjør vondt og man synes synd på seg selv der man studerer sine skrubbsår og skitne knær, finnes det ingen annen utvei enn å reise seg og starte på nytt igjen. I sitt eget tempo. Som da man lærte å gå. Da man lærte å sykle. Den 30. Juni, min siste arbeidsdag, skal ikke sørges, den skal feires.

Ja, jeg har mistet jobben. Men jeg har ikke mistet meg selv. Jeg er klar for en ny fremtid hvor absolutt alt er mulig, og det hele starter første juli.

For å avslutte dette innlegget med et smil, deler jeg noen av bildene jeg tok i sentrum av Toulouse, da jeg på fredag spaserte rundt med en liten iskaffe i hånda etter endt arbeidsdag.

Toulouse utsikt

Scooter

Iskaffe

Toulouse leilighet

Advertisements

Lønnsøkning og nye muligheter

De siste to årene har jeg jobbet der, det store åpne kontorlandskapet med utsikt mot en rekke grønne propellfly, fargen som alle flyene har før de blir malt. I to år har jeg nå hatt disse faste arbeidsoppgavene, spist lunsj hver dag på pauserommet som egentlig er et møterom, fått ferske croissanter av avdelingslederen hver onsdag, og ledd av mine kolleger sine dårlige vitser på en daglig basis.

Jeg har hatt ansvar for opplæring av de nyansatte og utviklet brukermanualen til det nye dataprogrammet som teamet har vært avhengige av siden januar. Nå er jeg klar for nye utfordringer, i går var dagen hvor jeg endelig fikk tatt et møte med ledelsen av bemanningsbyrået jeg er ansatt hos, et første steg mot veien videre.

Etter en omtrent søvnløs natt, grunnet tusenvis av tanker rundt nettopp dette møtet og alt jeg måtte huske på å få sagt, tok jeg t-banen til sentrum og spaserte de siste sekshundre meterne til bemanningsbyrået sine kontorlokaler.

Møtet med ledelsen gikk bedre enn forventet. Lenge ble vi sittende og prate om de siste to årene som er gått, hva jeg har lært, mine fremtidsutsikter, mine styrker, overveldende mye skryt fikk jeg for mine positive sider, til den grad at jeg nesten ble flau. Til slutt var tiden inne for et par alvorsord der vi drøftet min store svakhet, mangelen på selvtillit, beskjedenheten, frykten for å stikke meg for mye frem.

Vær en alfakvinne, sa lederen min bestemt, ta initiativ. En oppfordring som er lettere sagt enn gjort, for en person som tross alt har vokst opp med en kultur hvor Janteloven praktiseres i aller høyeste grad, og ikke her i Frankrike hvor dem som snakker høyest når lengst.

Smilende

Jeg gikk likevel fra møtet med både lønnsøkning på hundre euro ekstra per måned, og et mulig tilbud om å bytte til en høyere stilling innad i Airbus.

Tiden fremover ser med andre ord lys ut, langt lysere enn jeg hadde forventet, selv om det absolutt ikke var dette jeg hadde sett for meg om man for to år siden hadde spurt hvilken karrierevei jeg ønsker å følge i fremtiden.

Capitole

Fornøyd, krysset jeg Place du Capitole og spaserte rolig bortover de folketomme handlegatene, klokka var ikke mer enn halv ti, de fleste butikker var fortsatt stengt. En liten kaffe hadde jeg fortsatt tid til, en liten pause før ukas første arbeidsdag stod for tur.

Jeg besøkte den trivelige kaffebaren La Fiancée. En kaffe latte servert sammen med byens beste cookie, deilig var det med en liten søtsak på en mandag. En følelse av luksus på disse ellers så travle ukedagene, luksus er også det å kunne tilbringe tid midt i sentrumskjernen utenom helg og fridager, noe jeg en sjelden gang har mulighet til å gjøre, jeg som tross alt jobber på et kontor isolert i en hangar i nærheten av flyplassen, denne uka blir jeg dessuten ikke ferdig på jobb før sju, og hjemme igjen rundt åtte.

Mens jeg satt ved kafébordet og hygget meg med kaffe og kake, ringte plutselig telefonen min. Min kjære samboer ville vite hvordan det gikk på møtet. Entusiastisk, fortalte jeg ham hvor overrasket jeg ble over alt det fine som ledelsen hadde å si om meg.

Hva var det ikke jeg sa, utbrøt Julien. Hva er det ikke jeg har prøvd å fortelle deg i fem år nå, du kan så mye mer enn du selv tror.

Arbeidsdagen gikk raskt unna. Med hode og kropp på autopilot trykket jeg på tastaturet og drømte meg bort til en nær fremtid, en tid full av overraskelser, forhåpentligvis til det bedre. Like før jeg dro hjem fra kontoret, delte avdelingsleder ut roser til oss fire kvinner som jobber her i dette mannsdominerte miljøet. Han gratulerte oss med kvinnedagen på etterskudd, hva skulle vi gjort uten dere, sa han smigrende.

Rose