Solbrent på sykkeltur i fransk idyll

Vi våknet til den beste overraskelsen vi kunne ønsket oss på en dag hvor planen var å være utendørs fra tidlig formiddag og helt frem til portforbudets time. Nydelig vær, klar blå himmel og tjuefem grader, perfekt for en sykkeltur til strendene på motsatt side av øya.

Med sekk på ryggen og vannflaske i sekken, hentet vi hver vår mørkeblå sykkel fra den lokale utleieren Helobike. Vi hadde ingen konkret plan annet enn å se strendene, kanskje få et glimt av Fort Boyard i det fjerne, festningen som vi bare noen dager tidligere hadde dratt på båttur for å se.

Synet av friske, grønne drueranker på hver side av veien og lyden av fuglesang fra trærne, inspirerte meg til å dikte opp en liten trall og bryte ut i sang, noe jeg gjerne gjør når jeg er, eller i hvert fall tror jeg er, alene på tur i naturen.

“Avec toi et ma bicyclette, tu me regardes avec tes lunettes. La vie est belle, presque parfaite, en amoureux, balade à bicyclette”

Julien syklet stadig raskere, sannsynligvis for å slippe å måtte høre meg synge det samme verset om og om igjen, verset på ei låt som ikke engang eksisterer. Til slutt så jeg ham ikke lenger, og ble dermed nødt til å få opp tempoet for ikke å miste ham totalt av syne.

Etter å ha svettet ut hele frokosten mens vi kjempet oss opp bratte bakker for å deretter rulle i høy hastighet ned de like bratte nedoverbakkene, nådde vi frem til Plage de la Gautrelle, ei nydelig sandstrand på motsatt side av øya.

Derfra syklet vi videre til Plage Boiler for å få en bedre utsikt mot Fort Boyard, og videre derfra til Boyardville for å kjøpe is fra en iskiosk i et område fullt av palmer, churros-selgere, og butikker som solgte badedyr og fargerike strandhåndklær.

To kuler i beger, en med fiol og en med amarena-kirsebær. Kalde, klissete dråper rant fra begeret og ned mellom fingrene mine. Temperaturen ble stadig varmere og jeg innså først da jeg satte meg ned ved bordet under parasollen, da jeg fikk tid til å studere mine hender, hans hender, våre nakne armer, at både han og jeg hadde blitt solbrent i løpet av sykkelturen.

Vi hadde hverken husket å ta med solkrem eller aftersun da vi først pakket til bilferien, nok en blemme i etterkant av hodepinen i La Rochelle, da vi innså at vi ikke hadde pakket med oss paracet. Og nå var vi altså røde som to hummere, begge to. På grunn av en sykkeltur under solfylt himmel.

Solbrent, syklet vi likevel videre, langs smale landeveier, en liten omvei før vi omsider nådde frem til startpunktet, tilbake til La Cotinière hvor vi leverte fra oss syklene og dro tilbake til hytta for å ta en iskald dusj før kveldens restaurantmåltid.

En restaurant jeg ikke vil si stort mer om enn at maten var god, men at det likevel var flaut for meg å være der, jeg som ikke tåler skalldyr og som er noenlunde kresen når det gjelder fisk. Jeg prøver så godt jeg kan å unngå fiskerestauranter nettopp av den grunn, fordi jeg skammer meg over at jeg ikke liker annen fisk enn hvit fisk, fisk med mildest mulig smak. Før jeg flyttet sammen med Julien, så jeg aldri på meg selv som spesielt vanskelig i matveien, for jeg spiser jo det meste av kjøtt og absolutt alt av frukt og grønt, men så kom jeg hit og begynte å feriere med en familie som elsker mye som jeg ikke elsker når det gjelder mat, deriblant absolutt alt som lever i det store hav.

Mens Julien kunne velge og vrake blant alle husets retter, fantes det ingen forrett, og kun en eneste hovedrett på hele den store menyen som passet for meg.

Jeg ble dermed sittende og se på at Julien spiste laks til forrett, mens jeg selv ikke spiste noe som helst før hovedretten ble servert, tagine med lysing (som for øvrig smakte utmerket).

“Gjett hvor mange kilometer vi syklet i dag”, mumlet Julien med munnen full av mat. Jeg trakk på skuldrene. På mobilskjermen hans stod svaret skrevet, våre bevegelser sporet via en mobilapplikasjon, vi hadde syklet hele 32 kilometer!

Badeglede og fransk idyll i vindistriktet Ténarèze

Fredag ettermiddag, min kjære har kommet for å hente meg på arbeidsplassen. Med en felles koffert og to badehåndklær i bagasjerommet, ser vi frem til å koble av og nyte denne sensommerhelgen i vakre omgivelser. En romantisk helgetur nordvest for Toulouse står for tur, en helg hvor småbyidyll, svømmebasseng, fransk gastronomi og vinsmaking venter oss disse neste to dagene, det samme gjør solskinn og over tretti varmegrader.

Takket være gavekortene vi fikk av mine foreldre til jul, betaler vi ikke ett øre for hverken overnattingsstedene, frokosten eller denne fredagskveldens restaurantmiddag. Helgens første overnatting er reservert på hotellet La Ferme de Flaran, et hotell i hjertet av vindistriktet Ténarèze og i nærheten av den fine byen med det noe uheldige navnet Condom (prevensjonsmiddelet har ingen tilknytning til stedet). Moderne, nyoppussede rom i et historisk bygg fra 1700-tallet, og en restaurant som tilbyr kreative franske retter laget av sesongens råvarer, dette er Frankrike akkurat slik jeg elsker det.

Jeg skulle likevel ønske at døgnet hadde flere timer eller at vi hadde flere feriedager, slik at vi kunne hatt mer tid i området hvor vi skal overnatte, nok tid til å besøke det historiske monumentet Abbaye de Flaran, et cistercienserkloster bygget i 1151. Men vi rekker ikke frem til hotellet før sent på ettermiddagen,klosteret er sannsynligvis allerede stengt for publikum innen vi har rukket å sjekke inn på hotellet. Dessuten reiser jeg sammen med en forlovede som aller helst ønsker å prioritere å flyte rundt i svømmebassenget i tre timer, noe han fortjener etter å ha jobbet lange dager hele uka med press fra ledelsen og en telefon som har ringt i ett hver eneste kveld.

Solsikkeenger

Med vinduene nede, kjører vi i retning vindistriktet, det vakre landskapet langs veiene som fører oss gjennom Gers er en nydelig attraksjon i seg selv, kilometer etter kilometer med flotte (men dessverre visne) solsikkeenger så langt øyet kan se. Med vind i håret og solbriller på nesetippen, nyter jeg den flotte distraherende utsikten, en time blir til to, før jeg vet ordet av det er vi fremme ved La Ferme de Flaran.

IMG_20190824_172009

Opp en liten innkjørsel, blant kornåkre og visne solsikker, det historiske bygget som skulle love oss et gammelt sjarmerende eksteriør og moderne interiør, lever opp til alle forventninger. En hyggelig resepsjonist møter oss, vi ledes opp trappen og inn på et koselig dobbeltrom som står i stil med utsiden av hotellet, varmt og idyllisk med typisk sørvestfranske detaljer i stein og tre.

Hoteklseng

Lenge blir vi ikke på rommet før vi slenger på oss badetøy og løper ned til bassengkanten. Ikke en eneste sjel er å se ved bassenget, alle solsenger er ledige, vi hopper uti, vannet er iskaldt, himmelen er glovarm, vi kjøler oss ned før vi legger på svøm for å varme oss opp igjen. Jeg, iført en litt for avslørende trekantbikini for min smak, en gave fra min kommende svigermor (en gave jeg lenge hadde lovet å ta i bruk), han iført den samme badeshortsen som han har hatt så lenge jeg kan huske.

Basseng

Vi hopper uti og svømmer flere runder, frem og tilbake, frem og tilbake, vi tar pauser og tøyser og ler av hverandre, han mener jeg puster så tungt når jeg svømmer at man skulle tro jeg var i ferd med å krepere, jeg spruter vann i hans ansikt og forsøker å dra av ham badeshortsen, bare for moro skyld. En god stund blir vi stående ved bassengkanten, begge to, vi observerer ei marihøne som min kjære har reddet opp fra vannoverflaten. En smule ustødig i starten, marihøna beveger seg sakte bortover, vingene løftes såvidt i starten, før de endelig spres og kan føre vår lille insektvenn bort fra klorvann og nysgjerrige mennesker, til de grønne planter med de flotteste blomster.

Restaurantmiddag

Kvelden avsluttes over et helaftens måltid på hotellets egne restaurant, et spisested som vi har sett frem til å besøke, etter å ha bladd oss gjennom flere sider med fine anmeldelser der ute på det store internett. Uteserveringen tilbyr for kvelden levende musikk, avslappende blues, vi lytter til gitaristens melodier og nyter smaken av armagnac-basert cocktail og husets hjemmelagde ostebriks før forretten blir servert.

Foie gras

Til forrett spiser jeg den klassiske sørvestfranske spesialiteten foie gras, etterfulgt av skogsdue med soppsaus og en moderne versjon av den kjente franske sitronterten.

Skogsdue middag

Jeg sender en liten tekstmelding til min mor, tusen takk for gavekortene vi fikk til jul, skriver jeg, dette er den fineste kvelden Julien og jeg har hatt sammen på lenge.

Sitronterte versjon

Neste morgen koser vi oss ved frokostbordet, franske bakevarer og frisk frukt sammen med grapefruktjuice og hver vår kopp kaffe før vi sjekker ut, og gjør hva jeg trodde vi ikke ville få tid til å prioritere…en svipptur innom klosteret Abbaye de Flaran.

Heldige er vi, som har byens beste naboer og byens beste pizza

Fredag, endelig vil jeg kunne vinke farvel til nok en arbeidsuke og ønske nok en helg velkommen.

Til lunsj spiser jeg rester fra gårsdagens nabofest, vår årlige sommertradisjon som feires over et dekorert langbord på parkeringsplassen til den lille blokka vi bor i, den romslige plassen som er omkranset av store nydelige lavendelbusker. Her har vi også en liten hageflekk med tomatplanter, og et lysegult sykkelskur, der hvor syklene til blant annet Julien og meg står parkert. Sammen med våre hyggelige naboer, gjorde vi i år som i fjor, sammen dekket vi bordet fullt med hjemmelaget mat, salte og søte bakverk. Min kjære laget sin smakfulle quiche lorraine og tok med seg rosévin fra vårt lille vinlager. Pierre som bor i leiligheten ved siden av oss, tok med seg hjemmelagde deilige peanøtt-og sjokolade cookies. Kan jeg være så snill å få oppskriften på disse kakene, spurte jeg pent. Claude i femte etasje ønsket oppskriften på Julien sin quiche.

Samboerparet i femte etasje tok med seg diverse salte muffins, en variant med chorizo og feta, en annen med tunfisk og curry. Paret som bor i fjerde kunne by på laks-og spinat pai, de satte i tillegg frem flere flasker iskald øl på det store langbordet.

Ved bordet ble vi sittende til langt på natt, under klar stjernehimmel, med hvert vårt vinglass i hånden. En smule bekymret, pratet vi om eiendommens store jernport som for tre uker siden ble totalt vandalisert. Vi drøftet vår ene nabos ønske om å søke tillatelse til å ha frittgående høner i hagen, og en annen nabos ønske om å pusse opp blokkas fasade.

Fredag. Restene fra gårsdagens sosiale sammenkomst smaker like godt i dag som i går. Jeg teller ned timene til jeg kan forlate kontoret. Ikledd mitt lavendelfarvede skjørt, sort topp og sorte Birkenstock-sandaler, er jeg klar for å ta helg, slå ut håret og la skjørtet flagre i vinden.

Min kjære har invitert meg med ut på pizzarestaurant, vår favoritt, det lille spiseriet Pizza Félix, stedet som serverer hva jeg mener er byens beste trøffelpizza. Invitasjonen er en takk for at jeg i dag overrasket ham med billetter til nok en Rammstein-konsert, femte juli, neste sommer reiser vi til Berlin for å få nok en dose med flammeshow og tysk metall.

rpt

Årets julimåned vil vi i utgangspunktet bare bli værende her i Toulouse, med unntak av en planlagt dagstur til et senter hvor jeg i fem timer skal få lov til å prøve meg på å dressere rovfugl (en aktivitet som jeg faktisk fikk i julegave av Julien).

Selv om vi i utgangspunktet ikke har andre planer for juli enn denne ene aktiviteten, har jeg et håp om at vi kanskje likevel vil ende opp med å ta en dagstur til stranda like utenfor Narbonne, eller en tur innom en av de små landsbyene i nærheten.

Hvem vet, alt jeg vet er at jeg i august skal reise til Danmark for å bade og grille og tilbringe tid sammen med foreldrene mine, og deretter reise på helgetur ut på landet her i Frankrike sammen med min kjære. Vi skal besøke vingårder, bo en natt på slott og en natt på Bed & Breakfast med svømmebasseng. I september skal vi, sammen med hans foreldre, dra på biltur langs den Franske Riviera, helt til Monaco skal vi kjøre. Hvilken lykke, hvilken indre varme, jeg blotter mitt bredeste smil og mine øyne lyser opp, mine feriedrømmer går i oppfyllelse.

Trøffel

Fredagskvelden feires som tidligere nevnt på (etter vår mening) byens beste pizzeria. Min forlovede og jeg, vi nyter ei flaske italiensk rosévin og hver vår pizza. Han bestiller en pikant variant med røkt skinke, mens jeg bestiller som vanlig den med sort trøffelkrem og champignon. Så heldige vi er, vi som bor i et nabolag hvor vi ikke bare har byens beste naboer, men også byens beste pizza like i nabogata!

Lavendelskjørt