Julekvelden og det man ønsker seg

Tjuefjerde desember, Mariah Carey synger over høyttalerne, hun forteller at hun ikke ønsker seg mye til jul. Alt hun vil ha er sin utkårede. Teksten har hun sunget i snart tretti år, og er det noen som virkelig har råd til å mene at de helt ærlig ikke ønsker seg annet enn en mann (eventuelt kvinne eller annet), så er det multimilionærer som henne. Andre ville nok sagt med lav stemme eller skrevet i parentes at nissen kanskje kunne tatt seg av strømregningen i tillegg.

De fleste ville dessuten ønsket seg at pandemien tok slutt (det vil jeg tro Mariah også ønsker), at helsevesenet fikk mer penger og at alle som sliter seg halvt ihjel med lange arbeidsdager og useriøse kontrakter fikk tilbud om fast ansettelse og en lønn det går an å leve av.

Det finnes også mange der ute som skriver ønskelister som ingen vil se, de lager julemat til seg selv eller dropper matlagingen fullstendig, for de har jo ingen å dele den med. Mange av samfunnets ensomme ønsker seg ikke annet enn en varm klem og et vennlig smil fra noen som bryr seg, en som lover å ta telefonen hver gang ensomheten fyller rommet, en som lyser opp selv de mørkeste dager og forvandler gråt til latter, en man kan skape minner sammen med, minner som vil bli gjenfortalt til det ikke lenger er mulig å huske hvordan de først ble til.

Tjuefjerde desember, jeg skiftet fra jeans og genser til rød kjole og paljetter, vi pyntet oss med festlige julehårbøyler og drakk musserende fra Frankrike. Vi skålte og jublet “god jul”, mine foreldre, min mann og jeg. Vi er bare fire, vi kommer aldri til å være flere enn fire, en dag blir vi kanskje færre, men jeg orker ikke å tenke på slike grusomheter. Gjerne skulle jeg ønsket å feire jul med både hans foreldre og mine samtidig, men det er ikke så enkelt, ingenting er enkelt og vi fortsetter derfor å feire annen hver jul med hans og mine, som om vi var barn av skilte foreldre med delt omsorg.

Jeg avsluttet julekvelden i ny pyjamas. Vi så film og drakk eggelikør, før vi sov bort julenatten og stod opp tidlig for å kjøre til fjellet neste morgen. Hyttetur og barnslig lek i snøen, en bedre start på romjula kunne jeg ikke bedt om.

Det er ikke så lett å be om noe som helst i disse dager, ikke når absolutt alt er så uforutsigbart. Selv hvor mye det koster å ta en dusj har ingen fasit. Derfor turte jeg heller ikke å ønske meg noe spesielt til jul, ikke mer enn et skjerf, noe jeg visste jeg ville få bruk for uansett om gradestokken skulle avslørt ti pluss eller femten minus, uansett om hytteturer, eller hele jula for den saks skyld, ville blitt avlyst på grunn av smittebølger. Skjerf fikk jeg, og pyjamasen var dessuten også en gave av kategorien som passer selv i usikre tider som nå, for uansett om isbreer smelter og skoger brenner, uansett om verden lenkes fast av portforbud, vil det alltid være nødvendig å krype til køys på et eller annet tidspunkt. Med eller uten pysj. Småparanoid og pessimistisk som jeg er, der jeg ser for meg at jeg en natt kan ende opp i en situasjon hvor jeg vil bli tvunget til å løpe ut av leiligheten eller huset midt på natten, sover jeg helst i pyjamas for ikke å risikere å måtte flykte med rumpa bar.

Til jul fikk jeg altså pyjamas og skjerf. Jeg fikk andre gaver også, deriblant en fin ullgenser som jeg tok med meg til fjells. Vi er heldige, mine nærmeste og jeg, vi som har råd til å krysse landegrenser for å besøke hverandre, vi som kan gi hverandre ullklær og ikke har problemer med å betale regninger og leie hytte for to døgn. All I want for Christmas is you, synger Mariah, jeg trenger ikke så mye mer enn mine kjære, jeg heller, men en friskmeldt verden ville vært fint, for å gjøre det lettere å komme hjem igjen på besøk til våren eller sommeren.

En vår uten restriksjoner, en rausere verden. Et utopia.

Bokbytte på Bersagel og idyllisk natur

Jeg hentet frem sju bøker som jeg ikke lenger hadde lyst til å beholde. Ei av dem har jeg allerede liggende på hylla i Toulouse, jeg må ha glemt at jeg kjøpte den lenge før jeg flyttet fra Norge til USA og fra USA til Frankrike. Resten kommer fra en tid hvor jeg var en annen person med andre interesser, en annen versjon av meg selv. Bøkene fra den tiden har jeg ikke lyst til å ta vare på, jeg vil erstatte dem med noe annet, noe som kler meg bedre. Jeg pakket bøkene ned i en plastpose, mens jeg satt på gulvet i mine foreldres kjellerstue, et rom som ligner mer på et bibliotek enn ei stue, med sine mange bokhyller som alle er stappfulle. En bokorms store drøm, min store drøm.

Med en pose full av bøker, skulle vi kjøre til Bersagel, et bittelite sted på utkanten av Sandnes. Jeg ble fortalt at vi skulle dit for å plassere bøkene på ei hylle, slik at hyttefolk og fastboende ville få muligheten til å ta dem med seg hjem. Vi ville samtidig kunne bytte til oss et par pocketbøker eller en krimroman, hva enn vi ville få glede av å lese fra den åpne hylla der ute i det grønne landskapet.

Men da vi ankom Bersagel og stablet bøkene på hylla i det sjarmerende skuret hvor bokbyttet finner sted, fant jeg absolutt ingenting som så interessant ut. Men kjøreturen var fin, med en nydelig utsikt over vestnorsk sommer, mot båter på fjorden og hytter ved vannkanten, mot skog i det nære og fjellandskap i det fjerne. Jeg så mennesker sitte på sine terrasser eller i hager, jeg undret hvordan det må føles å ha ei egen hytte, et idyllisk tilfluktssted som man kan rømme til når bylivet blir for voldsomt. Ei hytte hvor man kan feire jul og vende tilbake noen måneder senere med påskekrim og sjokoladeegg, før man inviterer gjester på sommerbesøk og grillfest. Hadde ikke utgiftene og forpliktelsene vært så mange, skulle jeg gjerne hatt ei hytte et eller annet sted, men slik livssituasjonen er i dag, er det nok enklest å nøye seg med Airbnb og den slags, inntil videre.

Vi kjørte videre gjennom Ims og havnet til slutt i Hommersåk, hvor vi tok en kaffe på det lille senteret som ligger ved båthavna. Etter å ha hygget oss med kaffe og bolle, spaserte vi bort til den lille fossen ved havna, vi tittet på båter og nøt den friske sjølufta mens sola kysset oss forsiktig i ansiktet. Idyll behøver ikke å koste mye, det trenger ikke å koste noe i det hele tatt, så lenge man er i godt selskap og får gleden av å kose seg ute mens sola skinner, eller inne under et pledd mens man lytter til dråpene som treffer vinduet på en overskyet regnværsdag.

Min første uke med norgesbesøk er allerede over, og tre uker gjenstår før jeg reiser tilbake til Frankrike. Jeg har allerede rukket både vennebesøk og familiebesøk, og ser nå frem til ulike overnattinger i både nærområdet og lenger sør i landet. Jeg kan ikke si så mye om hvor, ikke enda, mye av det som familien min har planlagt er nemlig en overraskelse. De sier jeg kommer til å bli utrolig glad, og jeg velger å la være å gjette meg frem til hva og hvor vi skal. Jeg liker overraskelser, jeg synes det er smigrende at noen tar seg tid til å tenke på meg, tenke på hva jeg liker, hva som vil gjøre meg lykkelig, for å deretter planlegge en aktivitet for å glede nettopp meg.

Jeg vet ikke mye om hva som skjer fremover, men jeg krysser fingrene for at sommertemperaturen stiger et par hakk, slik at jeg i hvert fall kan gå i kjoler og shorts igjen.