Barnslige gleder og julestemning på hyttetur

Ikke siden vi bodde på hostell i en liten landsby i Panama for to år siden, har min kjære og jeg sovet i køyeseng sammen, jeg oppe og han nede. Her på denne hytta i Sirdal, fikk vi oppleve dette for andre gang, faktisk sov vi begge ganske godt også, selv om det var trangt og rart å dele rom uten å dele seng med den man er forlovet med.

Som i går, våkner vi igjen klokka ni, vi spiser frokost og titter ut vinduet, utsikten mot snøkledde omgivelser, solfylt blå himmel som står i kontrast med alt det hvite, røde hytter, alt er som tatt ut av et julekort eller et fint lite maleri med vintermotiv, et slikt som får deg til å drømme deg bort til hvit jul og varm risgrøt med duft av kanel.

Jeg drikker kaffe, to brødskiver slukes i full fart, jeg hopper i dusjen, og løper kjapt ut igjen, jeg haster meg videre til snøen, den venter, jeg klarer ikke å vente, jeg må ha, jeg vil ha, jeg vet ikke når jeg vil få muligheten til å se tykt lag med glitrende, knitrende kritthvit snø igjen, kanskje om ett år, kanskje blir det flere år til neste gang.

Snø, som et barn, gleder det meg å tråkke i snøen, legge igjen spor av mine skoavtrykk, senke føttene mine ned i andres fotspor, spor fra fremmede mennesker som har gått her tidligere, spor fra min kjære, som er like barnslig og like lykkelig over å kunne få boltre seg i snøen, som det jeg er.

Han kaster snøballer på meg, en etter en, “stopp”, trygler jeg, han flirer og kaster en til. Min mor har også tatt seg en tur ut for å nyte de snøkledde omgivelsene. Også hun blir offer for rampestrekene til min kjære, en snøball treffer hennes boblejakke, hun ser ikke ut til å bry seg. Vi forsøker å lage snømann, men uten hell. Snøen er altfor tørr, altfor pudrete, bittesmå snøballer er alt vi klarer å få til. Vi gir opp forsøket, og går heller over til å ha snøballkrig.

IMG_20181223_233703

Rundt lunsjtid forlater vi hytta, sakte kjører vi, forbi den lokale skistasjonen ved høyfjellshotellet, videre forbi høye fjell og frosne innsjøer, forbi hyttefelt og små boligfelt, vi stopper bilen for å fotografere det pittoreske vinterlandskapet. Videre kjører vi til det koselige hotellet Byrkjedalstunet, for å ta en kaffe på deres trivelige kafé, handle suvenirer, og ta bilder av de sjarmerende husene på tunet. Min kjære og jeg deler en porsjon med riskrem, servert med bringebærsaus, vi handler med oss en pakke hjemmebakte flatbrød som vi ikveld skal kose oss med, servert sammen med en deilig gryterett skal det nytes.

Min kjære hadde ikke smakt flatbrød før, enda en liten typisk norsk oppdagelse, en noe ubetydelig men likevel fin liten detalje som er hyggelig for ham å ha fått med seg fra sitt nå fjerde norgesbesøk på fire år. For hvert besøk, lar vi ham få smake noe nytt, noe tradisjonelt, noe typisk skandinavisk. Selvsagt er det naturen som er det viktigste, det beste, det ultimate klimaks for en reiseglad turist som har valgt å feriere i vårt lille land, vårt nydelige Norge, men det kommer da ikke på tale å la ham forlate Norge uten å ha fått kjenne på vår kultur, våre tradisjoner og spise seg mett på nordisk mat.

ptr

Riskremen er god, sier han, og legger til; men ikke like god som den du lagde i fjor. Han referer til riskremen jeg lagde til fjorårets julefeiring på fjellet i Frankrike, i år skal han smake mamma sin versjon. Ja, for i morgen er det julaften, i morgen skal vi pynte oss, rød velurkjole og matchende hårbånd skal jeg ha på, vi skal spise oss stappmett på deilig julemat, pakke opp julegaver, og kose oss like mye som vi koser oss nå.

Vi kjører siste strekning, i solnedgangen ruller vi mil etter mil, snøen har vi forlatt, i Stavanger venter bar bakke, plussgrader og nattehimmel.

Vi trenger ikke hvit jul, snøen har vi satt pris på, vi har utnyttet den så godt vi bare kunne, nå behøves ikke mer enn kun familiens nærvær, varme smil og godt selskap, for å kunne skape ekte vakker julestemning når julekvelden ringer inn.

Advertisements

Julehilsen fra Pyreneene

Lykkerus og julestemning har hevet energinivået mitt til et helt nytt nivå, og jeg smiler fra øre til øre her jeg sitter foran peisen, i stua som vi har dekorert med julepynt og telys.

Juletreet fikk vi dessverre ikke plass til å ta med oss i bagasjerommet da vi pakket bilen full av  gaver, mat og drikke, og kjørte av sted til lille Saint Pierre i Pyreneene. I godt selskap med min kjære og hans foreldre, langt unna jobb, stress og mas.

Det tok oss ikke mer enn to og en halv time å komme frem til denne sjarmerende hytta som skal huse oss under denne fine høytiden. Gjennom hele bilturen har vi vært heldige og fått kjøre forbi mye vakkert og spennende. Slott, gamle kirker og monumenter, landsbyer og nydelig landskap, fjell og fossefall – og selv en liten bit av Spania, før vi returnerte til den franske delen av Pyreneene. Bilturen har vekket vandrelysten i oss alle, og vi har derfor bestemt oss for å ta en tur til Andorra første juledag, for å utforske enda et nytt land, som i tillegg ligger like i nærheten av hvor vi befinner oss akkurat nå!

Som sagt har vi ingen juletre her på hytta, og alle julegavene våre ligger derfor pent plassert på en kommode i stua.

Ideen om å feire jul på hyttetur langt oppe i fjellet, langt borte fra alt og alle, er en fin teori og fungerer forsåvidt greit i praksis også. Men problemfritt, nei, det forventet vi heller aldri at det skulle bli. Kjøkkenet mangler redskap, håndklær må vi dele på, mange av ingrediensene til morgendagens kokkelering har vi glemt igjen hjemme.

Snøen uteblir og sola stikker frem og varmer oss med femten varmegrader. Lue trenger jeg ikke. Ei heller den tykkeste vinterjakken min. På trass slenger jeg på meg både jakken og lua likevel – for nå er det jo jul, og snøen, den skimter jeg, et sted der ute på toppen av fjellet!

juledekorasjon

hyttetur

julegaver

hytta

pakker

boblejakke

fjellet

tryne