Barnslige gleder og julestemning på hyttetur

Ikke siden vi bodde på hostell i en liten landsby i Panama for to år siden, har min kjære og jeg sovet i køyeseng sammen, jeg oppe og han nede. Her på denne hytta i Sirdal, fikk vi oppleve dette for andre gang, faktisk sov vi begge ganske godt også, selv om det var trangt og rart å dele rom uten å dele seng med den man er forlovet med.

Som i går, våkner vi igjen klokka ni, vi spiser frokost og titter ut vinduet, utsikten mot snøkledde omgivelser, solfylt blå himmel som står i kontrast med alt det hvite, røde hytter, alt er som tatt ut av et julekort eller et fint lite maleri med vintermotiv, et slikt som får deg til å drømme deg bort til hvit jul og varm risgrøt med duft av kanel.

Jeg drikker kaffe, to brødskiver slukes i full fart, jeg hopper i dusjen, og løper kjapt ut igjen, jeg haster meg videre til snøen, den venter, jeg klarer ikke å vente, jeg må ha, jeg vil ha, jeg vet ikke når jeg vil få muligheten til å se tykt lag med glitrende, knitrende kritthvit snø igjen, kanskje om ett år, kanskje blir det flere år til neste gang.

Snø, som et barn, gleder det meg å tråkke i snøen, legge igjen spor av mine skoavtrykk, senke føttene mine ned i andres fotspor, spor fra fremmede mennesker som har gått her tidligere, spor fra min kjære, som er like barnslig og like lykkelig over å kunne få boltre seg i snøen, som det jeg er.

Han kaster snøballer på meg, en etter en, “stopp”, trygler jeg, han flirer og kaster en til. Min mor har også tatt seg en tur ut for å nyte de snøkledde omgivelsene. Også hun blir offer for rampestrekene til min kjære, en snøball treffer hennes boblejakke, hun ser ikke ut til å bry seg. Vi forsøker å lage snømann, men uten hell. Snøen er altfor tørr, altfor pudrete, bittesmå snøballer er alt vi klarer å få til. Vi gir opp forsøket, og går heller over til å ha snøballkrig.

IMG_20181223_233703

Rundt lunsjtid forlater vi hytta, sakte kjører vi, forbi den lokale skistasjonen ved høyfjellshotellet, videre forbi høye fjell og frosne innsjøer, forbi hyttefelt og små boligfelt, vi stopper bilen for å fotografere det pittoreske vinterlandskapet. Videre kjører vi til det koselige hotellet Byrkjedalstunet, for å ta en kaffe på deres trivelige kafé, handle suvenirer, og ta bilder av de sjarmerende husene på tunet. Min kjære og jeg deler en porsjon med riskrem, servert med bringebærsaus, vi handler med oss en pakke hjemmebakte flatbrød som vi ikveld skal kose oss med, servert sammen med en deilig gryterett skal det nytes.

Min kjære hadde ikke smakt flatbrød før, enda en liten typisk norsk oppdagelse, en noe ubetydelig men likevel fin liten detalje som er hyggelig for ham å ha fått med seg fra sitt nå fjerde norgesbesøk på fire år. For hvert besøk, lar vi ham få smake noe nytt, noe tradisjonelt, noe typisk skandinavisk. Selvsagt er det naturen som er det viktigste, det beste, det ultimate klimaks for en reiseglad turist som har valgt å feriere i vårt lille land, vårt nydelige Norge, men det kommer da ikke på tale å la ham forlate Norge uten å ha fått kjenne på vår kultur, våre tradisjoner og spise seg mett på nordisk mat.

ptr

Riskremen er god, sier han, og legger til; men ikke like god som den du lagde i fjor. Han referer til riskremen jeg lagde til fjorårets julefeiring på fjellet i Frankrike, i år skal han smake mamma sin versjon. Ja, for i morgen er det julaften, i morgen skal vi pynte oss, rød velurkjole og matchende hårbånd skal jeg ha på, vi skal spise oss stappmett på deilig julemat, pakke opp julegaver, og kose oss like mye som vi koser oss nå.

Vi kjører siste strekning, i solnedgangen ruller vi mil etter mil, snøen har vi forlatt, i Stavanger venter bar bakke, plussgrader og nattehimmel.

Vi trenger ikke hvit jul, snøen har vi satt pris på, vi har utnyttet den så godt vi bare kunne, nå behøves ikke mer enn kun familiens nærvær, varme smil og godt selskap, for å kunne skape ekte vakker julestemning når julekvelden ringer inn.

Advertisements

Nydelig biltur, snøkledde hytter og ekte julemagi

Tenk at vi allerede er inne i tjueandre desember, nå er det kun to dager igjen til jul!

I dag våknet jeg noenlunde tidlig til en lørdag å være, min kjære har også hoppet opp av senga, han våknet like etter meg. Planen var i utgangspunktet å stå opp sent, etter gårsdagens flyforsinkelser fra Toulouse og Amsterdam, i tillegg til en ellers ganske så slitsom arbeidsuke for både samboeren min og meg. Likevel står vi opp, begge to, like før ni. Sammen med mine foreldre spiser vi frokost, vi drikker kaffe og tar morgenkvisten med ro. Snart reiser vi til Sirdal, en liten hyttetur på fjellet, en liten kickstart på julefeiringen, med snø og hyttekos, levende lys og utsikt mot fjellene. Ren magi for min kjære som har bodd hele sitt liv i Frankrike, ren magi for meg, som har vokst opp blant fjorder og fjell og i mange år tatt det hele for gitt, da jeg som ungdom foretrakk å holde meg innendørs og drømte om et liv i millionby med skyskrapere på hvert gatehjørne. Tenk at jeg den gang ble irritert hver gang mine foreldre dro meg med ut på tur i den vakre norske naturen. Hvordan kan det være mulig å ikke elske det vakre nordiske landskap?

Refleksjon

Klokka tolv er jeg pakket og klar til å dra. Mine foreldre, derimot, har planlagt å fylle opp bilen med omtrent alt dem eier, i tillegg til å pakke med seg nok mat til å overleve to måneder innesperret i en bunker (eller innesnødd på ei hytte). Alt dette, for kun én natt på fjellet. Rundt en halvtime senere er endelig alle sammen klare til å reise av sted, bort fra regnvær og grå Stavanger-himmel, en to timers kjøretur gjennom vakkert fjellandskap, et landskap som blir hvitere og hvitere jo nærmere vi kommer vår endelige destinasjon.

Fjell

Vi stopper bilen fra tid til annen, for å benytte enhver anledning til å ta fine bilder av røff vinternatur, fjell, trær og klare refleksjoner i det speilblanke vannet, der hvor vannet ikke har blitt frosset til is. Vi tar bilder av bratte fjellvegger, av de smale veiene som strekker seg mellom fjellene, vi tar bilder av snøkledde fjelltopper og nakne trær. Min kjære tar bilder av meg, jeg av ham, mine foreldre blir sittende igjen i bilen, hvor de holder seg varme.

Vi tar oss en liten tur innom en dagligvarebutikk for å handle med oss et par ekstra matvarer til overnattingen på hytta. Til min kjære kjøper jeg noe av det kanskje mest typisk norske man kan finne på å putte på en brødskive, han elsker å spise ferskt brød med brunost. Til oss begge kjøper jeg lefser, deilige lefser som vi skal kose oss med til dessert, sammen med en god kopp kaffe.

I bilen lytter vi til julemusikk, samtidig som vi titter ut vinduet og fryder oss over synet av snøkledde omgivelser, hyttetak på hyttetak med snødyner på taket, hva passer vel bedre sammen med julemusikk enn nettopp dette?

Vel fremme ved den røde hytta som vi har leid for natten, slenger jeg på meg en kofte før jeg igjen kler på meg den blomstrete boblejakken, trer på meg lue og votter og tar kameraet fatt, i fire minusgrader, på ren, hvit puddersnø, min kjære og jeg tar oss en liten spasertur i nærområdet for å utnytte dagslyset for fullt, før vintermørket faller på. Frekk som han er, kaster han snøballer på meg, og ler seg halvt ihjel da en av dem treffer lua mi, bestemorlue som han kaller den.

Han tar bilder med mobiltelefonen sin, bilder av snøkledde røde hytter og store fjell, selfie i snøen tar vi også sammen, bildene sender han til sine foreldre som han i år ikke kommer til å feire jul sammen med, da han jo er her, sammen med meg og mine i det store norske vinterland.

Snøbilder

Hyttekos med levende lys, i kveld lager min stefar middag til oss fire, hvitvinsrisotto som vi skal kose oss med, servert sammen med ei flaske nydelig Chianti. Vi skal ikke legge oss sent i kveld, for i morgen skal vi lage snømann, og vi skal dra ut på spennende eventyr i nærområdet!

Biltur

IMG_20181222_215510

En fransk-norsk hyttejul med kjøkkenutfordringer og kreative løsninger

For første gang i mitt liv har det i år vært jeg som har stått på og svettet på kjøkkenet fra morgen til kveld for å stelle i stand en fullpakket julemiddag til familien. Vel, svigerfamilien her i Frankrike.

Siden det tross alt nå har gått ett helt år siden sist jeg var hjemme i Norge (på grunn av kansellering av sommerferie grunnet kjærestens sykehus-innleggelse osv), var det tydelig for både Julien og foreldrene hans at jeg plages av et stort savn og hjemlengsel. Spesielt nå, i en høytid som har fokus på nettopp familie og tradisjoner. Tidligere denne måneden skulle jeg dessuten på Skandinavisk Juletrefest i Toulouse, men fikk ikke dratt da arrangementet allerede var fullbooket og jeg ikke fikk plass.

Selv om jeg ikke har noe i mot at alle her ser på meg som “annerledes”, med min fremmede kultur og alt som hører til, betyr ikke det at jeg virkelig liker det. Samtidig har jeg aldri egentlig følt meg hjemme noe sted, da jeg alltid har vært “annerledes”, jeg som ble oppdratt med to forskjellige kulturer hjemme hos oss. Med en mamma som “snakket rart” og spiste “rar” mat, i følge de andre barna i klassen min. En mamma som kledde seg annerledes, snakket et “rart” språk og kun omgikk andre kvinner som også var utlendinger, akkurat som henne.

Etter at jeg flyttet til Frankrike, lærte meg språket og begynte å prøve så hardt jeg kunne å både bli flinkere i språk og integrering, har det virkelig gått opp for meg hvor vanskelig det faktisk er å være ny i et fremmed land og kultur. Spesielt når det kommer til disse store høytidene, hvor tradisjonsrik mat, underholdning og feiring, betyr absolutt alt.

Frankrike og Norge er som to forskjellige planeter når det kommer til kulturforskjeller, og jula er intet unntak. Jul er visstnok ikke så viktig her til lands. Jul er bare enda en unnskyldning til å arrangere et sofistikert middagsselskap og kose seg med god mat og drikke til langt ut på morgenkvisten. Gavene er en bonus, og det eneste som utgjør en forskjell fra øvrige middagsselskaper. Vel, sett bort fra den franske juledesserten “bûche de Noêl” (Jule-trestokk) – som er typisk fransk juledessert og dessuten er veldig, veldig god (verdt å nevne)!

På bakgrunn av dette, hadde ikke svigers noe problem med å la meg introdusere dem for en typisk norsk jul, så lenge jeg lot dem inkludere foie gras, champagne – og juletrestokken i måltidet!

Dermed fikk jeg i oppgave å være norsk ambassadør og kjøre på med alt jeg kunne av tradisjonelle norske oppskrifter. Ulempen var at svigers dro på handletur mens jeg var på jobb, og jeg hadde derfor ikke mulighet til å være sammen med dem på supermarkedet for å plukke ut de riktige ingrediensene…Og slik endte kjæresten min opp med å plukke ut feil rotgrønnsak til kålrabistappe, feil kål til kålstuing og feil krem til riskremen. Og buljong til den brune sausen, ja, den glemte vi igjen hjemme i leiligheten før vi dro på hyttetur.

Da dette gikk opp for meg, mens jeg stod midt i kampens hete på kjøkkenet med hendene fulle av kniver, skjeer, gafler og visp, kjente jeg et snev av panikk spre seg nedover ryggraden. Mon Dieu, kan jeg virkelig følge oppskriftene selv om jeg mangler svært vesentlige ingredienser?! Kan jeg virkelig ta en “McGyver” og ro meg i land ved å spontant improvisere meg frem til mål?

Sammen med svigers, jobbet vi i team for å gjennomføre oppskriftene og servere noe som kan minne om det jeg kjenner til fra vårt lille land oppe i nord.

Mirakuløst nok, klarte vi det. Riktig nok en kritthvit “kålrabi”stappe og en kålstuing av grønnkål – men vi klarte det. Medisterkakene smakte utmerket, riskremen ble like god som den jeg får servert hjemme, og jeg kunne ikke vært mer stolt av meg selv!

Til aperitif, før forretten, ble det servert oliven og blinis med tapenade, sammen med et glass champagne…servert i vinglass. Vel, man kan jo ikke akkurat forvente å finne champagneglass på hyttekjøkken.

Til forrett ble det servert foie gras (gåselever), toast og hvitvin. Tradisjonsrik fransk juleforrett. Vi skålte, og jeg takket foreldrene til Julien for nok et fint år sammen med en såpass fantastisk reservefamilie. Jeg takket dem for alt dem har gjort, og fortsatt gjør for meg. Jula gjør meg kanskje ekstra sentimental, og disse godsakene jeg får servert i glasset forsterker sikkert den følelsen ganger ti.

Videre til hovedrett. Struts (av alle ting), rypelår, medisterkaker, grønnkålstuing, grønnsakstappe (fra hvit “kålrabi”) og rosenkål. Servert sammen med improvisert rødvinsaus med sjalottløk, av sjusaus fra både medisterkaker og steik av struts, og en god dose crème fraiche. Buljongterningene ble glemt igjen hjemme, og det var kanskje like greit. Den totalt hjemmesnekra sausen var jo uansett langt mye mer smakfull enn hva jeg ville fått til med den gjenglemte kjipe tørrbuljongen!

Mellom hovedrett og dessert var det tid for en ordentlig god pause. Et mektig måltid bestående av store mengder kjøtt, saus og kål krever pusterom. Alt annet ville vært helt umenneskelig. Og slik gikk vi altså videre fra å fråtse til å åpne julegaver.

Fra kjæresten fikk jeg kalender, et smykke med navnene våre inngravert, pyjamas og oppskriftsbok (cocktails). Foreldrene mine ga meg en kul, feminin buksedress, ei bok og kosmetikk. Svigermor ga meg ny olabukse, elegant kjole og skjørt, parfyme og nyttige sminkekoster. Og felles, med Julien, fikk vi en vinkaraffel og ny gryte. Strålende fornøyd med hver eneste en av disse gavene, kysset jeg alle sammen på kinnene og sendte mamma en melding for å vise takknemlighet for alt hun hadde sendt meg hjemmefra.

Og så bar det videre til siste del av måltidet. Til dessert spiste vi både norsk og fransk. Hjemmelaget riskrem med bringebærsaus og fransk bûche de Noël laget av sukkerbrød, sjokolade og smørkrem. Formidabelt, men fytti nisselua så mektig.

Jeg takket svigers for et nydelig selskap, og gikk til sengs med en stappfull magesekk og et fornøyd sinn.

“Jeg ser det på deg at du er lykkelig  akkurat nå”, smilte svigermor. Takket være henne, svigerfar og kjæresten min, så var jeg nettopp det.

Og det er jo nettopp det som er viktigst av alt med denne fine høytiden.

Menneskene man er glad i. De som gjør alt de kan for at man skal ha en fin dag, og ikke føle seg ensom eller fremmed.

champagne i vinglass
Champagnen…servert i vinglass.
foie gras
foie gras

skål

middag

kjøtt

riskrem

buche de noel

familiejul.jpg

(familien lot meg få lov til å dele disse to selfiene)

 

 

 

 

Julehilsen fra Pyreneene

Lykkerus og julestemning har hevet energinivået mitt til et helt nytt nivå, og jeg smiler fra øre til øre her jeg sitter foran peisen, i stua som vi har dekorert med julepynt og telys.

Juletreet fikk vi dessverre ikke plass til å ta med oss i bagasjerommet da vi pakket bilen full av  gaver, mat og drikke, og kjørte av sted til lille Saint Pierre i Pyreneene. I godt selskap med min kjære og hans foreldre, langt unna jobb, stress og mas.

Det tok oss ikke mer enn to og en halv time å komme frem til denne sjarmerende hytta som skal huse oss under denne fine høytiden. Gjennom hele bilturen har vi vært heldige og fått kjøre forbi mye vakkert og spennende. Slott, gamle kirker og monumenter, landsbyer og nydelig landskap, fjell og fossefall – og selv en liten bit av Spania, før vi returnerte til den franske delen av Pyreneene. Bilturen har vekket vandrelysten i oss alle, og vi har derfor bestemt oss for å ta en tur til Andorra første juledag, for å utforske enda et nytt land, som i tillegg ligger like i nærheten av hvor vi befinner oss akkurat nå!

Som sagt har vi ingen juletre her på hytta, og alle julegavene våre ligger derfor pent plassert på en kommode i stua.

Ideen om å feire jul på hyttetur langt oppe i fjellet, langt borte fra alt og alle, er en fin teori og fungerer forsåvidt greit i praksis også. Men problemfritt, nei, det forventet vi heller aldri at det skulle bli. Kjøkkenet mangler redskap, håndklær må vi dele på, mange av ingrediensene til morgendagens kokkelering har vi glemt igjen hjemme.

Snøen uteblir og sola stikker frem og varmer oss med femten varmegrader. Lue trenger jeg ikke. Ei heller den tykkeste vinterjakken min. På trass slenger jeg på meg både jakken og lua likevel – for nå er det jo jul, og snøen, den skimter jeg, et sted der ute på toppen av fjellet!

juledekorasjon

hyttetur

julegaver

hytta

pakker

boblejakke

fjellet

tryne