Det var en gang…

Seks og et halvt år bak oss, forhåpentligvis mange tiår foran oss. Jeg gleder meg til alt vi har i vente, til å skape flere fine minner sammen her i Toulouse, og til å reise jorda rundt og bli litt klokere for hver gang vi besøker et nytt sted sammen. Fint vil det dessuten bli å endelig pusse opp den nye leiligheten sammen med deg, vårt første boligkjøp, hjemmet hvor du og jeg i nær fremtid vil nyte både fredagspils ute på terrassen, lørdagsmiddag på drømmekjøkkenet og late søndager i sofakroken.

Jeg håper fremtiden vil gi deg flere anledninger til å gå kledd i dress, for du ser jo så flott ut med slips og skjorte. Dessuten danser du så fint når det kun er vi to som danser, når det er vi som har valgt låta, når du ser meg i øynene og smiler som om du er nyforelsket.

Du danser ikke ofte, men du danset til daggry da vi i sommer deltok i feiringen av våre venners bryllup i Normandie, og du danset da vi for noen år siden feiret nyttår under fyrverkeriet i Warszawa. Jeg håper det ikke blir lenge til neste gang vi svinger oss over parketten i champagnerus, for under vår egen bryllupsfest fikk jeg bare den ene dansen. Din ryggskade tålte ingen oppfølger.

I løpet av seks og et halvt år har vi opplevd mye, du og jeg. Våre første år sammen er som hentet fra et tidligere liv, et liv hvor vi bodde på utkanten av Paris og stadig irriterte oss over togstreik og metrokaos, lommetyver og kjeltringer. Jeg så ingen fremtid i Paris, det gjorde ikke du heller.

Toulouse har nå vært vårt hjem i snart fire år. Hvem skulle tro at vi ville ende opp med å elske denne byen så høyt som vi gjør?

I hvert fall ikke du, du som var livredd for å starte med blanke ark, forlate alt det kjente og kjære til fordel for et sted hvor du ikke kjente en eneste sjel. Du fryktet ensomheten, en kortvarig frykt, for vennene kom, nye flotte bekjentskaper som utviklet seg til å bli solide vennskap, venner som har stilt opp for oss gjennom tykt og tynt.

Da du talte til meg under seremonien, sa du at jeg har gjort noe ingen andre har klart før meg. Jeg har tvunget deg ut av komfortsonen, åpnet ditt hjerte, ditt sinn og dine øyne for muligheter du ellers ville gått glipp av. Du sa, som du alltid har sagt, at jeg fargelegger livet ditt med min eventyrlyst.

Eventyr har vi skrevet siden vårt første møte utenfor internettets grenser, siden vi først ble kjent i den nydelige byen Praha. Jeg husker nøyaktig hvordan vi begge gikk kledd den kvelden, du i hvit skjorte og sorte jeans, jeg i helsort, med langermet minikjole og ankelstøvletter. Begge var vi nervøse, og roet derfor nervene over hver vår cocktail, tequila sunrise, på en liten kafé i enden av gata hvor jeg gikk på et TEFL-kurs som jeg knapt fikk bruk for i ettertid.

Som du vet, så jeg deg ikke som annet enn en venn da vi først begynte å skrive til hverandre, en digital brevvenn i det store utland, virtuelt selskap gjennom mine siste måneder i USA før jeg flyttet tilbake til Europa. Ikke før februar kom krypende og du bestemte deg for å sende meg en pakke, gikk det opp for meg at dette kunne bli til noe mer. En valentinsgave ventet meg plutselig på postkontoret. Belgisk konfekt, en bamse og et postkort med motiv av Eiffeltårnet.

Foreldrene mine spiste opp halvparten av konfekten, den beste sjokoladen jeg noen gang har smakt. Bare en måned senere satt vi ved hver vår ende av det lille bordet på kafeen i den tsjekkiske hovedstaden, vi skrev starten på vår spennende (og til tider vanskelige) historie.

Historien om to mennesker med røtter fra fire forskjellige land, to reiselystne sjeler med store drømmer og ambisjoner. Et møte i Praha, et frieri i Sør-Afrika og et bryllup i sørfranske omgivelser.

Hvordan vi møttes (fra Praha til Paris)

Det var en solfylt ettermiddag i April 2015. Toget mitt hadde nettopp ankommet Paris Gare du Nord, og sommerfuglene i magen svermet rundt i høy hastighet og hjertet banket hardere enn noensinne. Endelig skulle jeg få holde rundt kjæresten min igjen. Min nye, franske kjæreste – han som kanskje var den rette?

Å telle ned dagene var blitt en vane som endelig kunne ta slutt. Dette gjaldt for øvrig de daglige videosamtalene også. De som virkelig bekreftet avstanden mellom oss, og styrket lengselen etter å få se hverandre igjen. Vi kjempet oss gjennom bekymringer, tårer og frustrasjon. Savnet etter å få holde rundt hverandre igjen føltes uutholdelig. Aldri hadde jeg vært så avhengig av noen før, som det jeg var nå.

Norge er mitt hjemland. Likevel er det lenge siden jeg har kunnet kalle Norge mitt hjem. Jeg har alltid reist mye og endret bosted, alt etter som det passet meg. Eventyrlysten, kløen etter å dra ut i verden for å “finne meg selv”, samt rastløsheten og ønsket om en drastisk livsendring, har ført til mange fine minner og viktige livserfaringer.

Jeg har bodd på kollektiv og gått på språkskole i England og jobbet i Disney World i USA, og alltid jaktet på nye spennende utfordringer. Nysgjerrigheten endte til slutt opp med å føre meg til Tsjekkia. Og her møtte jeg til slutt mannen i mitt liv. Hvem skulle trodd det?

I nydelige Praha, hvor jeg oppholdt meg i en måneds tid for å gå på kurs, møtte jeg han som er grunnen til at jeg nå bor i Frankrike.

Fire fantastiske dager var alt som skulle til. Som ganske mange andre av vår generasjon, ble vi kjent på det store mystiske internett, hvor vi endte opp med å prate sammen i altfor mange timer per dag, fra daggry til, tja, like før daggry neste morgen, i flere måneder. Det hele startet mens jeg fortsatt bodde i USA, da seks timers tidsforskjell fikk den store avstanden til å føles enda større enn det den allerede var. Noe så enkelt som å møtes, virket så…virkelighetsfjernt.

Men en snøfylt dag i Praha, møttes vi på en cocktailbar og tittet sjenert ned i Tequila Sunrise-drinkene våre mens vi pratet løst og fast om alt og ingenting. Han var kanskje ikke den kjekkeste mannen i gata, men karisma, det hadde han. Et herlig smil og store, snille øyne. Nøttebrune, akkurat som håret hans.

Før vi møttes hadde han dessuten sendt meg Belgisk konfekt i posten. Sammen med et kosedyr og et postkort med Eiffeltårnet på. Aldri før har noen mann gjort noe romantisk for meg.

Han kom ikke tomhendt til Praha heller. En tupperware-boks fylt med franske oster, en innpakket spekepølse, og to flasker rødvin. Alt som skulle til for å friste meg til å rømme til Frankrike sammen med ham. Tydeligvis funket denne taktikken hans utmerket!

Jeg hadde vært i Frankrike før. Såvidt. I 2013 rakk jeg å se Eiffeltårnet, spise på middelmådige restauranter i turiststrøkene, se Notre-Dame utenfra, og se Louvre-pyramiden. Også kun fra utsiden. Til tross for at jeg egentlig ikke hadde sett så mye i det hele tatt, ble jeg umiddelbart forelsket i denne byen. Var det på grunn av de billedskjønne makronene, de deilige tertene og de varme, luftige croissantene? Var det på grunn av lukten av crêpes eller smaken av nydelig, fruktig rødvin? De flotte hausmanske bygningene som Paris er så kjent for?

Hausmanske bygg som rommer små leiligheter med koselige balkonger, ofte dekorert med fine blomster. Her kunne jeg bodd. Uten tvil.

Jeg så for meg et liv i Paris. Et liv hvor jeg kunne være nettopp en av disse menneskene som drikker espresso og spiser toast med syltetøy ute på balkongen mens jeg titter ned på alle menneskene som går forbi.

Å flytte til Paris var likevel ikke så rosenrødt som jeg trodde det ville bli. Utfordringene stilte seg på rekke og rad, og noen hausmansk leilighet endte jeg heller aldri opp med å flytte inn i. Den gule blokka langt ute på utkanten hadde ingenting av den Paris-glamoren jeg ønsket meg –  men drømmemannen bodde jo der, og jeg bor heller i en gul kloss sammen med mannen i mitt liv, enn i byens fineste toppleilighet helt alene (eller med en mann jeg ikke er glad i).

Snart tre år senere, står vi like sterkt sammen, han og jeg. Uten Paris, men med en ny leilighet i en ny by – og mange fantastiske minner bak oss, fra tiden som har gått.

Og fantastiske minner, ja, dem vil det bli mange flere av!

eiffeltårnet

notre dame

paris tak

kjærlighet