Overpriset fransk manikyr og datekveld i Toulouse

Nitten euro, ikke verst for en fransk manikyr, tenkte jeg, da jeg bestilte time hos neglsalongen Espace Ongles i sentrum av Toulouse. Deilig ville det bli å endelig få frisket opp de stakkars ustelte neglene mine, dessuten ville jo dette gi meg et spesifikt mål for lørdagen, en ny grunn til å glede meg over en tur til sentrum, i tillegg til de typiske lørdagsaktivitetene, lese bok på kafé og spise middag på restaurant sammen med Julien.

Espace Ongles

Espace Ongles, en liten salong bortgjemt i en av sidegatene fra den store handlegata Rue Lafayette, like i nærheten av den spennende markedshallen Marché Victor Hugo.

En salong med en elegant og klassisk fasade, typisk fransk. Jeg åpnet døra og steg direkte inn i Barbiedukkenes univers, hvor en enorm lysekrone med krystaller prydet taket og rosa velurstoler stod på rekke og rad langs manikyrbordene.

Sykkel

Runde eller firkantede, spurte Karla, den latinamerikanske neglteknikeren, hun studerte mine altfor lange klør, ja, på dette stadiet minnet fingrene mine mest om skarpe klør. Runde, sa jeg, totalt klar over det faktum at de fleste neglteknikere synes fransk manikyr og ovale negler er både kjedelig og gammeldags, Karla bekreftet dette ved å foreslå noe nytt til neste gang, skulle det bli en neste gang.

Lenge ble vi pratende, Karla og jeg, om våre hjemland og hjemlengsel, om kulturforskjeller og hva slags menn vi liker, Mbappe og Beckham liker hun, jeg liker rugbymenn bedre enn disse fotballspillerne, innrømmet jeg, før vi skiftet tema.

Karla fortalte videre at hun for snart tre år siden forlot Venezuela til fordel for Frankrike. Hele familien hennes bor fortsatt i Caracas, landets hovedstad, et land rammet av en enorm politisk og økonomisk krise. Jeg ringer dem omtrent hver eneste dag, sa hun, tydelig bekymret for sine nærmeste, jeg håper de i fremtiden vil kunne komme hit til Frankrike for å starte et nytt og bedre liv, om ikke situasjonen bedrer seg i hjemlandet.

Flotte ble neglene, i motsetning til det likbleke ansiktsuttrykket mitt da jeg dro frem kortet for å betale og ble informert om at gelelakk kostet ekstra og filing av neglene og håndkrem ikke var inkludert i prisen. 75 euro. Syttifem. Femtiseks euro dyrere enn forventet. Surt, dro jeg kortet og takket bittersøtt for et fint resultat. Vil du bestille ny time til neste måned, spurte Karla før jeg ikledde meg kåpe og skjerf, klar til å forlate neglsalongen som nettopp hadde lurt meg trill rundt med Ryanair-taktikken sin. Jeg tar kontakt på et senere tidspunkt, løy jeg.

Behovet ble etter hvert stort for en kaffe. Virgule, den veganske kaffebaren som jeg oppdaget to uker tidligere, lokket meg tilbake med et håp om å få sitte ved mitt nye favorittbord, bortgjemt ved det store vinduet, et lite bord i hjørnet av lokalet, med utsikt mot livet langs Rue des Lois.

Til min store skuffelse var bordet allerede opptatt. Med sin tynne hvite laptop foran seg på bordet, satt ei jente med barbert hode og enorme sorte plastikkhull i ørene, hun drakk kombucha og spiste kake, vegansk brownie.

Togbillett bokmerke

Jeg satte meg ved et annet bord, like ved inngangsdøren. Kombucha ville jeg også ha, i tillegg til en etterlengtet kaffe latte. Fra min brune veske dro jeg frem boka jeg for tiden leser, dystopiromanen The Handmaid’s Tale av Margaret Atwood, knapt fire, fem sider senere kom baristaen til bordet, rykende varm soyalatte og iskald gjæret te med bobler ble servert foran meg.

Er det en…togbillett?

Baristaen smilte, der han pekte på bokmerket mitt, togbilletten fra Kraków Główny til Wieliczka, en liten suvenir fra forrige ferietur, en billett jeg hadde glemt å kaste i søppelkurven og i stedet gitt et nytt liv som bokmerke. Det finnes to typer bibliofile mennesker, sa jeg, de som har orden på ting, orden på livet, og…vel, de som bruker kvitteringer og gamle togbilletter som bokmerker. Baristaen lo, jeg elsker bokmerker som har levd et tidligere liv, smilte han.

Roman

En liten sms tikket inn, Julien var endelig på vei til sentrum for å møte meg, vår koselige lørdagstradisjon, datekveld på restaurant. Denne gang skulle vi hygge oss med libanesisk meze på spisestedet Sandibad, varme og kalde småretter, røde små fat dekket hele bordet. Nydelige smaker fra Libanon, i form av marinerte grillspyd, friske salater, grillede grønnsaker, fylt bakst, hummus og falafel, servert sammen med ei flaske rødvin, Cabernet Sauvignon blandet med Syrah.

Libanesisk

Fint er det å holde fast på slike lørdagstradisjoner, fint er det å pynte seg med manikyr en gang iblant og kose seg på kafé med litt kvalitetslitteratur.

Skjerf

Advertisements

Bortreist samboer og hyggelig alenetid i Toulouse

Forrige helg var det bare jeg.

Min kjære forlot meg til fordel for å dra på helgetur sammen med kollegene sine. På hyttetur til Andorra, for å stå på ski i Pyrénéenne og spise raclette foran peisen.

Og det synes jeg faktisk er helt greit. Bedre enn greit, om jeg så må være ærlig. Jeg trenger denne alenetiden, stillheten, mannefri.

Hver gang han reiser bort, selv for en liten stund, anser jeg som nok en gyllen anledning til å finne på akkurat hva jeg ønsker når jeg ønsker. Enten det er å spise hvor jeg vil eller kokkelere hva jeg vil på kjøkkenet, skrive i fred og ro, tilbringe en time i samme klesbutikk uten å kjøpe noe, høre på tullete musikk som ingen liker, danse naken i stua eller synge i dusjen.

Fredag, månedens siste fredag, jeg ønsker kollegene mine en god helg, før jeg spurter ned alle trappetrinnene, ned tre etasjer og ut døra, ut i frisk luft, hjem for å hente badedrakt før en deilig time med aquabike står for tur.

Etter å ha syklet på ergometersykkel i boblebad i førti minutter, føler jeg meg både avslappet og full av adrenalin på samme tid. Til middag har jeg bestemt meg for å lage asiatisk-inspirert suppe med lime, ingefær og chilli, servert med risnudler og små vårruller. Kvelden avslutter jeg i sofakroken med romantisk komedie på tv skjermen, det myke blå pleddet trukket godt over min joggedresskledde kropp.

En ny dag starter tidlig. Allerede klokka sju, hopper jeg i dusjen, hvor jeg synger for full hals og avslutningsvis masserer hårkur inn i de lange brune lokkene. Kun en liten time senere ringer noen på døra, et leveringsbud som har kommet for å levere en pakke som jeg i dagevis har gledet meg til å motta. I en stor eske ligger en hvit mønstret veske og et par lilla joggesko. Slike innkjøp ville skapt store reaksjoner i hjemmet, om min kjære ikke hadde vært bortreist. Du har for mange vesker, du har altfor mange par sko, skal du kjøpe noe nytt må du kaste noe gammelt, ville han furtet.

Og dét til tross for at jeg nylig donerte bort åtte bæreposer med klær.

Jeg tar umiddelbart den nye vesken i bruk og fyller den med personlige eiendeler. Nøkler, lommebok, mobiltelefon, lommespeil og leppestift, solbriller, ei bok, neglefil og tyggegummi.

Den eneste planen jeg har for denne lørdagen er å nyte sola, gå en lang tur gjennom sentrum og eventuelt spise lunsj på vegansk restaurant, ja, hvorfor ikke, jeg kan jo gi meg selv en kjøttfri lørdag for en gangs skyld.

Gatene er fulle av liv, fulle av glade mennesker på handletur, på utekafé, stemningen er på topp, akkurat som været, jeg går på vegansk kafé.

Sovaga heter den.

IMG_20190330_202535_453

Jeg bestiller meg en såkalt Buddha bowl, en salat  hvor ingenting i skålen er blandet, alt ligger side om side, alt ser fint ut, men ikke alt passer sammen. Fullkornskjeksen og guacamolen blandes i fin harmoni, couscous og bitter chutney, derimot, fungerer ikke for meg.

Vegansk restaurant

Sakte spiser jeg, mens jeg leser første del av romanen Breakfast at Tiffany’s av Truman Capote og drømmer meg bort til New York og en tid flere tiår før min tid. Min kjære sender meg bilder av snøkledde fjell og en selfie av sitt smilende selv iført lue og skibriller. Tilbake sender jeg bilde av salaten min, og forteller ham at det er varmt her i Toulouse.

Jeg spaserer videre forbi Capitole, mot nabolaget Esquirol og Carmes, jeg har ingen planer, jeg har ingen mål, jeg vandrer, jeg observerer.

Helt ut av det blå mottar jeg en sms fra en kollegavenn som lurer på om jeg kan møte ham foran en av byens blomsterbutikker for å hjelpe ham å velge en bukett til ei dame han har lyst til å imponere på deres sjette date.

Våren er her, romantikken blomstrer, jeg sender en søt melding til min kjære.

Toulouse foto

Toulouse gater

Bli med til middelalderen i sørfranske Cordes-sur-Ciel

Morgensola reiser seg over det sørfranske landskapet. Solskinn og varme omfavner de mange druerankene noen kilometer unna, og gresskarene like bak huset vi nå holder til i. Et lite glimt av sollys lurer seg gjennom persiennene, og kysser ansiktet mitt god morgen.

I en hvit seng som knirker hver gang kroppen min rører på seg, ligger jeg, godt innpakket i det like hvite sengetøyet og studerer en sort liten edderkopp som står stille i et hjørne av de like hvite veggene. Jeg håper den holder seg akkurat der hvor den er, langt unna meg, dypt inne i kroken. Jeg lurer på om edderkoppen ser på meg, og tenker at det er jeg som må holde meg unna, at det er jeg som er skummel.

Min kjære lar sine fingre danse seg inn i den tykke hårmanken min, og griper lett tak i en liten hårlokk som han tvinner rundt pekefingeren sin, lekende. Han har alltid likt å leke med det lange håret mitt, han har alltid likt kvinner med tykt langt hår. Litt misunnelse ligger det kanskje også i bildet, siden han selv begynner å bli tynnere i håret og har klippet det kort helt siden den dagen hårtapet først startet.

De kastanjebrune øynene og den gylne huden hans, står i fin kontrast til alt det hvite på dette soverommet. Et lite kyss fortjener han å få, før jeg strekker meg som en smidig katt, reiser meg opp og trer på meg min rosa morgenkåpe og de grå tøflene hvor høyre tøffel har fått en liten flekk på seg grunnet søl med rosa neglelakk.

Jeg beveger meg inn på kjøkkenet for å hjelpe moren hans med tilberedelse av frokost til oss fire, min kjære, hans foreldre og meg, vi som er på helgetur ute på landet her i nydelige Sør-Frankrike.

I dag skal vi på dagstur til Cordes-sur-Ciel, en liten middelalderlandsby i Tarn-distriktet. Denne pittoreske landsbyen ble bygget i 1222 i regi av Greve Raymond VII av Toulouse. Som svært mange landsbyer i denne tidsepoken, ble også Cordes-sur-Ciel bygget på toppen av et fjell, med utsikt utover distriktet, for å lettere kunne være på vakt og beskytte innbyggerne (ikke minst greven) mot potensielle farer.

Landsbyen er stolt av sin historie, og blir flittig besøkt av både franske og utenlandske turister, sultne på lokal historie og på billedskjønn fransk landsbysjarm. For å få turistene i riktig stemning dekoreres landsbyen derfor med ridderrustninger til pynt i diverse butikkvinduer. Her inviteres også besøkende til restauranter med middelalder-tema og rustikke retter.

Middelalderbu

Sjarmerende gamle bygg og brosteinbelagte gater i bratte bakker, velkommen skal du være, til Frankrike anno 1200-tallet.

Sjarm frsnkri

De mange ujevne brosteinene som ligger side om side, og de lange oppoverbakke som fortsetter til det uendelige, får meg til å angre på at jeg ikke utstyrte meg med joggesko akkurat i dag. Heldigvis er disse gamle sandalene mine svært behagelige på beina, til billig fottøy å være.

Vi besøker SaintMichel kirken, og spaserer videre til et utsiktspunkt hvor vi setter oss ned for å slappe av et stille øyeblikk. Med en enorm lyst på sjokolade, klarer jeg ikke å motstå fristelsen i dét vi spaserer forbi en anerkjent fransk chocolatier, hvor jeg kjøper med meg et par store deilige konfektbiter fra Yves Thuriès, en mester i sjokoladekunst. Min kjære og hans foreldre ser ut til å være mindre imponert over sjokoladelysten min, da de visstnok har planlagt på vegne av oss alle at vi nå skal spise lunsj på restaurant.

Fransk sjokolade

Jeg er voksen og kan spise sjokolade før lunsj om jeg så ønsker det, konstaterer jeg, og svelger unna det siste beviset av min protest mot normalen. Min kjære rister på hodet, og gir inntrykk av å være flau over meg. Han synes ofte at mine små rariteter er noe sjenerende, og det har han gjort i snart fire år. Jeg rekker tunge for å sette barnsligheten enda litt ekstra på spissen, han kiler meg som straff, og ber meg slutte å være teit. Vi setter oss ved et bord på uteserveringen til en restaurant med ridderrustning i vinduet.

Jeg er ikke spesielt sulten, så jeg bestiller noe enkelt, en assiette végétarienne, som består av grillet aubergine, taboulé, salat, aligot (en fransk potetstappe med store mengder ost og hvitløk) og et egg. Egget gir jeg bort til førstbydende (min kjære), da jeg ikke liker smaken av egg.

Vegetarta

Jeg tar bilder av vegetartallerkenen, og lykkes nok en gang med å gjøre min kjære småflau. Han ber meg legge bort telefonen og spise før maten blir kald. Tjue meter lenger unna, ser vi ei dame snuble over en brostein og fly utover gaten med ansiktet først. Moren til min kjære hyler, og denne gang blir både far og sønn flaue. Med damen går det bra og ingen skade er skjedd, mens moren til min kjære sliter med pustebesvær og hysjende ektemann.

Måltidet avsluttes med en kaffe, før vi spaserer videre til diverse butikker for å handle inn noen lokale spesialiteter, som croquants (kjeks), gâteau au noix (valnøttkake) og produkter av kastanjenøtter og fioler. Noe skal vi kose oss med når kvelden faller på, resten skal gis bort i gave til de kjære der hjemme.

Lokalvarer

Til slutt ender vi i tillegg opp med å handle brød på bakeri, og spanderer like greit en liten eske full av makroner på oss selv.

Makroner

Idylliske middelalderlandsbyer og evig småspising av deilige franske søtsaker, slike helgeturer vil jeg gjerne ha flere av.

Sitronkjole

Saint-Michel kirke

Utsikt Cordes-sur-Ciel

Fransk butikkfasa

Sitrus