Bortreist samboer og hyggelig alenetid i Toulouse

Forrige helg var det bare jeg.

Min kjære forlot meg til fordel for å dra på helgetur sammen med kollegene sine. På hyttetur til Andorra, for å stå på ski i Pyrénéenne og spise raclette foran peisen.

Og det synes jeg faktisk er helt greit. Bedre enn greit, om jeg så må være ærlig. Jeg trenger denne alenetiden, stillheten, mannefri.

Hver gang han reiser bort, selv for en liten stund, anser jeg som nok en gyllen anledning til å finne på akkurat hva jeg ønsker når jeg ønsker. Enten det er å spise hvor jeg vil eller kokkelere hva jeg vil på kjøkkenet, skrive i fred og ro, tilbringe en time i samme klesbutikk uten å kjøpe noe, høre på tullete musikk som ingen liker, danse naken i stua eller synge i dusjen.

Fredag, månedens siste fredag, jeg ønsker kollegene mine en god helg, før jeg spurter ned alle trappetrinnene, ned tre etasjer og ut døra, ut i frisk luft, hjem for å hente badedrakt før en deilig time med aquabike står for tur.

Etter å ha syklet på ergometersykkel i boblebad i førti minutter, føler jeg meg både avslappet og full av adrenalin på samme tid. Til middag har jeg bestemt meg for å lage asiatisk-inspirert suppe med lime, ingefær og chilli, servert med risnudler og små vårruller. Kvelden avslutter jeg i sofakroken med romantisk komedie på tv skjermen, det myke blå pleddet trukket godt over min joggedresskledde kropp.

En ny dag starter tidlig. Allerede klokka sju, hopper jeg i dusjen, hvor jeg synger for full hals og avslutningsvis masserer hårkur inn i de lange brune lokkene. Kun en liten time senere ringer noen på døra, et leveringsbud som har kommet for å levere en pakke som jeg i dagevis har gledet meg til å motta. I en stor eske ligger en hvit mønstret veske og et par lilla joggesko. Slike innkjøp ville skapt store reaksjoner i hjemmet, om min kjære ikke hadde vært bortreist. Du har for mange vesker, du har altfor mange par sko, skal du kjøpe noe nytt må du kaste noe gammelt, ville han furtet.

Og dét til tross for at jeg nylig donerte bort åtte bæreposer med klær.

Jeg tar umiddelbart den nye vesken i bruk og fyller den med personlige eiendeler. Nøkler, lommebok, mobiltelefon, lommespeil og leppestift, solbriller, ei bok, neglefil og tyggegummi.

Den eneste planen jeg har for denne lørdagen er å nyte sola, gå en lang tur gjennom sentrum og eventuelt spise lunsj på vegansk restaurant, ja, hvorfor ikke, jeg kan jo gi meg selv en kjøttfri lørdag for en gangs skyld.

Gatene er fulle av liv, fulle av glade mennesker på handletur, på utekafé, stemningen er på topp, akkurat som været, jeg går på vegansk kafé.

Sovaga heter den.

IMG_20190330_202535_453

Jeg bestiller meg en såkalt Buddha bowl, en salat  hvor ingenting i skålen er blandet, alt ligger side om side, alt ser fint ut, men ikke alt passer sammen. Fullkornskjeksen og guacamolen blandes i fin harmoni, couscous og bitter chutney, derimot, fungerer ikke for meg.

Vegansk restaurant

Sakte spiser jeg, mens jeg leser første del av romanen Breakfast at Tiffany’s av Truman Capote og drømmer meg bort til New York og en tid flere tiår før min tid. Min kjære sender meg bilder av snøkledde fjell og en selfie av sitt smilende selv iført lue og skibriller. Tilbake sender jeg bilde av salaten min, og forteller ham at det er varmt her i Toulouse.

Jeg spaserer videre forbi Capitole, mot nabolaget Esquirol og Carmes, jeg har ingen planer, jeg har ingen mål, jeg vandrer, jeg observerer.

Helt ut av det blå mottar jeg en sms fra en kollegavenn som lurer på om jeg kan møte ham foran en av byens blomsterbutikker for å hjelpe ham å velge en bukett til ei dame han har lyst til å imponere på deres sjette date.

Våren er her, romantikken blomstrer, jeg sender en søt melding til min kjære.

Toulouse foto

Toulouse gater

Advertisements

Ved en innsjø, i skyggen av et tre, kunne vi hatt det bedre?

Heldige er vi, som får gleden av hele tjuefem varmegrader i skyggen på en fridag som denne. I dag er det riktig nok bare onsdag, men kalenderen (og arbeidsgiveren min) har fortalt meg at den 15. August er en helligdag her i Frankrike. En perfekt anledning til å rømme fra asfaltjungelen og hverdagsstress, gi hodet en hvilepute i grønne omgivelser, hvor alt man føler er harmoni og sinnsro i sensommerens finvær. Ja, vi er heldige vi, som har tilgang til en nydelig park som ligger bare seks kilometer unna leiligheten vår.

Iført olashorts med brettekant, løstsittende topp med blomstermotiv og bare skuldre, brune skinnsandaler og en sort hatt, føler jeg meg fin, og ser frem til å tilbringe en avslappende ettermiddag ved La Ramée innsjøen, like utenfor Toulouse.

Tjue minutter senere sitter han og jeg i indianerstilling på et rundt piknikteppe under et stort tre, med sangria på flaske og fingermat servert i diverse små beger. Rullet spekeskinke fylt med ricotta. Paprika fylt med feta. Falafel. Hummus og salte kjeks. Oliven. Tomater. Druer. En piknik gjort på min måte, slik jeg liker det best.

Lenge har min kjære vært offer for mitt evige mas og mitt store ønske om å dra på piknik et eller annet fredelig sted ute i naturen, med mitt “hippie-teppe” (som han liker å kalle det) på slep. Å sitte på bakken, der hvor maur og andre småkryp kravler rundt, mens man småspiser og ser på livet, det er dessverre ikke noe som min kjære er spesielt glad i. Han klager over følelsen av rastløshet og ubehagelige sittestillinger. Der jeg føler minimalistisk idyll, føler han mangel på komfort.

“Synes du ikke det er litt romantisk, engang?”, spør jeg. “Egentlig ikke” , nøler han. Men hva gjør man vel ikke for kjærligheten?

Når det kommer til det å gå lange turer langs vannet, så er dette noe han liker godt. Der er vi heldigvis enige, og ser på det som en både sunn og herlig aktivitet å gjøre sammen på en dag som denne. Romantisk er det også (synes jeg). Denne store vakre innsjøen blir i disse varme sommerdagene flittig brukt av både badeglade voksne og barn, og av dem som ønsker å drive med aktiviteter som paddleboard eller kajakk.

Neste gang en solfylt fridag leder oss til denne nydelige parken, skal vi pakke badetøy og håndklær med oss i en ryggsekk og sykle hit på disse syklene som vi for tiden låner av foreldrene hans. Den røde som jeg låner av hans mor. Den gule som han låner av sin far.

Før vi setter oss på syklene og suser av sted, med et mål om å hoppe uti vannet og svømme om kapp, skal jeg sørge for å ha pakket hjemmesmurte halvsunne nistepakker til oss begge. Smørbrød med ost og skinke og fransk sennep og sylteagurk. Disse skal jeg dele på skrått, slik at de blir triangelformede. Da ser de like fine og smakfulle ut som triangelsmørbrødene man kjøper på dagligvarebutikken.

Jeg henter frem en pose macadamianøtter som har ligget godt gjemt nederst i piknikvesken, som en liten nødsproviant i tilfelle de små begerne med godsaker ikke strekker til. Min kjære kaster seg over dem som en sulten hai, og spiser over halvparten på noen få minutter. Han sukker oppgitt i dét en av nøttene spretter ut av håndflaten og lander på den skitne bakken, blant småstein og jord.

Jeg flirer. Han ønsker vel å spise opp all maten så kjapt som mulig, for å få denne pikniken unnagjort og pakke bort hippie-teppet i full fart (for godt).

Selv kunne jeg gjerne blitt værende her helt til mørket faller.

Jeg har det jo så fint her og nå, i skyggen av dette store treet. Med utsikt mot innsjøen, observerer jeg menneskene rundt meg som også er kommet hit for å nyte fint vær og vakre omgivelser. Mange er kommet for å kjøle seg ned i innsjøens deilige badevann. En kvinne på rundt min egen alder, vasser i vannet sammen med hunden sin, en stor labrador. En familie på fire, lærer de to barna sine til å bli flinkere til å svømme. En gruppe unge menn i bar overkropp slapper av i sola og griller pølser ved vannkanten. Duften av pølser gir meg vann i munnen, og jeg lurer på om vi kanskje burde grille en dag snart, vi også.

Vi pakker sammen våre saker og putter søppelet i min grønne plastboks som pakkes ned i vesken. Vi følger stien langs vannet og nyter det å kunne være i ett med naturen, så nært men likevel så fjernt fra trafikkstøy, boligblokker og kontorbygg.

Vi er heldige vi, som så enkelt kan legge bort hverdagsstresset og omfavne følelsen av frihet i et trygt sted hvor det bare er oss og andre glade sjeler som er her av samme grunn som oss.

For å være ærlig tror jeg dessuten at han egentlig synes det var litt gøy med piknik, han også.

Piknik

Solsikker

Innsjø

Sommerhstt

 

 

 

 

 

Rosehagen i Paris – Fortellinger fra hverdagen

Vår, 2015.

Om en drøy uke skal vi ferie fødselsdagen min sammen, bare han og jeg, uten nærværet av min familie og mine venner. Alle som kjenner meg, har dessverre blitt vandt til at jeg forlater dem gang på gang, i forsøk på å finne meg selv og finne noen form for mening med dette livet jeg har blitt tildelt.

Som en konsekvens, trekker mennesker seg unna og går videre med sine liv mens jeg går videre med mitt. Men slik er det jo uansett når man blir voksen og dette har jeg akseptert. Noen velger å gifte seg, få barn og leve et stabilt og rolig liv. Andre flytter fra sted til sted i søken på noe nytt og spennende mens de blindt prøver å løpe fra alderdommens klør.

Fra tid til annen møtes vi over en kopp kaffe eller et glass vin når jeg er på besøk hjemme i Norge, og får oss en god latter etter hver setning som startes med “husker du da…”

Året er 2015.

Jeg har møtt en mann som jeg tror kan være mannen i mitt liv.

Mine venner har sine tvil. Han ligner jo ingenting på noen av de guttene jeg har vært involvert med tidligere. Ingen skateboard under føttene eller BMX-sykkel å trikse med, og heller ingen gitar eller trommestikker som blir tatt i bruk på en liten scene i et konsertlokale et eller annet sted i Norge eller i England. Ikke har han tatoveringer, og heller ikke halvlangt hår som stikker frem under lua eller capsen.

Glem ikke at jeg er eldre nå. Jeg ser etter andre kvaliteter. Og dem har jeg funnet i ham.

Trygghet. Latter. Vennskap. En skulder å gråte på. En hånd å holde i. Gode, varme klemmer. Lange samtaler om alt og ingenting. Forståelse. Samarbeid. Motivasjon og glede. Ekte forelskelse. Ekte kjærlighet.

Livet er ikke alltid en dans på roser, men av og til er det deilig å sette livet på pause og la seg omringes av roser mens man danser til lyden av ingenting.

Min utkårede bor en liten gåtur unna noe av det vakreste utkanten av Paris har å by på;

Rosehagen i L’Hay les Roses.

Han kjøper makroner fra det koselige lille bakeriet like over veien fra inngangen til rosehagen, og får dem servert i en liten hvit eske med håndtak. Han tar esken i den ene hånden, og holder sin andre hånd i min. Hans varme håndflate og myke hud mot min gir meg en følelse av trygghet.

“Jeg skulle gjerne gitt deg en bukett med roser, men jeg gir deg heller en hel rosehage i stedet”, spøker han. En rosehage som selvsagt deles med alle andre besøkende. Men jeg liker likevel å late som at alle disse rosene tilhører meg, og bare meg.

Jeg liker å late som at vi er alene sammen i denne rosehagen, bare han og jeg.

Vi setter oss på en benk og gir hverandre et lett kyss. Han legger den hvite lille esken på fanget sitt og åpner den forsiktig. Duften av de deilige makronene gir meg vann i munnen. Vi deler hver eneste en, og gir hverandre tilbakemelding på hvilke vi synes smaker best. Jeg foretrekker vanilje, han foretrekker sitron. Jeg ser ham inn i øynene og smiler fornøyd. Han smiler tilbake. Rosene soler seg i varmen av den sterke sola og sommerfugler flakser forbi. Det høres for vakkert ut til å være virkelig, så jeg klyper meg i armen. Nei, jeg drømmer ikke. Dette er vakkert, og dette er virkelig.

Vinter, 2018.

Vi bor ikke lenger en liten gåtur unna denne vakre rosehagen.

Vi bor nå flere hundre mil unna både den og alt det vi kjente til, den gang da vi var et nyforelsket par som naivt lukket øyne og ører for alle utfordringene som skulle stå for tur. Sammen har vi likevel kjempet oss gjennom hver eneste en av dem.

Ja, for kjærligheten vår er fortsatt like vakker, selv når vi ikke sitter på en benk og spiser makroner, omringet av roser og omfavnet med kyss fra de varme solstrålene.

Sammen skaper vi en magi jeg ikke trodde fantes, før jeg møtte ham. Kanskje vil vi lage oss vår egen lille rosehage, den dagen vi skaffer oss et lite hus ute på landet, her i det herlige Sør-Frankrike?

Omringet av roser, der hvor vi kan danse til lyden av ingenting.

roser

rose

blomster

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg elsker denne byen og alt den gir meg

To dager har gått siden vi kom hit, til denne fantastiske byen jeg snart kan kalle mitt hjem. En by full av liv, full av smilende mennesker, en by full av muligheter.

Politibetjente som smiler og ønsker deg en god dag. Servitører som vitser og ler. Butikkansatte som pakker varene for deg, for å gi best mulig service. Baristaer som kommer innom bordet ditt for å høre om alt står bra til, om kaffen falt i smak.

Det høres ut som et eventyrland. Som Kardemommeby eller Mummidalen. Noe som ikke eksisterer. Men jo, det gjør det faktisk.

Det kommer nok en dag hvor vi vil oppleve sinne, frustrasjon, frykt eller tristhet her også. Men jeg tviler på at det kommer til å bli på samme nivå som i hovedstaten.

Mennesker her har en mye mer avslappet (og optimistisk) holdning til livet. Og så hjelper det kanskje litt at været her nede er langt mye bedre enn i Paris?

Ah, her sitter jeg i morgenkåpen min og drømmer meg bort.

Vil det bli lett for meg å få nye venner her?

Burde jeg melde meg på et eller annet kurs for å bli kjent med andre mennesker (utenfor jobb)? Matlagingskurs? Dansekurs? Yoga? Språkkurs?

Alle disse sommerfuglene i magen er en god bekreftelse på hvor mye jeg gleder meg til å få flyttet alle sakene mine ned hit.

Ah, det føles som å være…forelska. Kan man virkelig bli forelska i et sted?

Toulouse kalles la ville rose, som betyr “den rosa byen”. Dette på grunn av byens mange bygninger laget av rød teglstein, noe som kjennetegner denne vakre byen i Sør-Frankrike.

Når mørket faller, lyser byen opp. Bygninger og gatelys stråler om kapp, og byens mest kjente bro Pont Neuf (Nybrua) danner en nydelig refleksjon i vannet. Atmosfæren er bare helt…magisk.

Ja, dette er la vie en rose.

nybrua

toulouse gate

marked

god morgen

nattestid

kunst

natt byliv

rosa morgenkåpe