Fordi man kan forelske seg og blomstre i en by

Mars måned, en vanskelig måned, tankene vandrer på ville veier, inn i de dypeste groper, men fortsatt kan jeg skimte sollyset og vårblomstene som titter frem. Påskeliljene har blomstret fritt blant gress og ugress, vintersolen og tosifrede plussgrader gir dem næring. Kan også jeg få blomstre i sollyset?

Jeg strekker min hånd etter hans, min bedre halvdel, jeg trenger hans nærhet, jeg trenger å vite at alt kommer til å ordne seg etter hvert. Han ser på meg med sine snille brune øyne, det trygge smilet som sier mer enn ord. Hans hånd, hans varme hud, flettes inn i min. Vi utveksler ikke ett eneste ord, der vi spaserer hånd i hånd, de to kilometerne som fører oss fra vårt hjem, inn til sentrumskjernen av vår kjære by Toulouse.

Capitole baksiden

Himmelen er grå, luften er kjølig og vinden blåser kraftig, men selv de store vindkast hindrer ikke oss fra å gå tur sammen.

Mitt hår danser fra side til side, de lange brune lokkene legger seg over øynene mine, over munnen min, jeg må løsrive meg fra hans hånd da jeg ser meg nødt til å kjempe mot mitt flagrende hår. For å kunne se asfalten under beina mine, for å kunne flytte meg for syklistene og alle menneskene som passerer oss på veien gjennom Saint Cyprien, over Pont Neuf og videre til Place du Capitole.

Vi spaserer forbi Château d’eau, det historiske røde vanntårnet som i vår tid huser spennende fotoutstillinger, kunst i farger eller sort-hvitt, øyeblikk foreviget av kreative sjeler fra nært og fjernt.

På broen Pont Neuf står det nå, som hver dag, mange turister fra forskjellige verdenskanter med mobiltelefoner og fotoapparat, de tar bilder sammen med sine reisefølger, smilende bilder av seg selv og hverandre på byens fineste bro, med vakker utsikt over Garonne-elven, Musée d’histoire de la médecine og det kjente Saint-Joseph kapellet med sin karakteristiske kuppel. De skulle bare visst hvor mye finere alt sammen vil bli, når himmelen er blå og når alt av stillaser er fjernet og all vedlikeholdsarbeid er unnagjort.

Kom tilbake om to måneder, når sommertemperaturen er kommet for å bli, når livet blomstrer på utekafeer og blomster blomstrer for fullt i parkene, når speilbildet i elven er blått, kongeblå som himmelen, når kvinner går i kjoler og menn i sommerlige skjorter. Kom, mai, du skjønne milde.

Sentrumsgatene

Jeg mimrer tilbake til første gang jeg var i Toulouse, mitt første inntrykk av byen, da jeg fortsatt bodde i Paris og ikke ante hva fremtiden ville bringe. Mai måned, seks dager før bursdagsfeiring og tur til Nederland.

Regnværet som møtte meg i det jeg steg av toget, den mørke kveldshimmelen og den sørvestfranske arkitekturen, røde murstein, mur i nyanser av oransje og rosa prydet med vinduer med fine blå skodder. Jeg, med mine regnvåte joggesko løp fra Matabiau togstasjonen til hotellet hvor jeg hadde reservert rom for de neste to nettene.

Jeg forelsket meg i Toulouse, i det franske sørvestland, en forelskelse som har utviklet seg til å bli ekte kjærlighet. Tenk at man kan elske et sted som man elsker et annet menneske.

Handlegater

Jeg forelsket meg i arkitekturen, Capitole og Saint-Étienne katedralen, i den sjarmerende handlegaten Rue Saint-Rome og de små sidegatene i nabolaget Carmes, parkene Jardin Japonais og Jardin des Plantes, den trivelige lille restauranten Le Dahu, mitt første restaurantbesøk i byen, første møte med den lokale spesialiteten, bønnegryten cassoulet. Spisestedet som dessuten lager byens beste valnøttbrød!

Mars måned, her er vi, nesten to år er gått siden jeg var her for første gang. Han og jeg, vi promenerer, vi er på søndagstur gjennom de fredelige sentrumsgatene, forbi Capitole, vi skal på kino og kafé, hans varme hånd i min.

Karusell

Blått skjerf

Advertisements

Italiensk marked, indisk mat og hell i uhell

Jeg finner frem den mørkegrønne ullkåpen, den jeg kjøpte like etter nyttår, den som har ligget godt gjemt innerst i det store garderobeskapet mitt siden mars måned. På en kjølig lørdag som denne, blir det nødvendig å kle seg varmt og godt, pakke seg inn i mykt ull, beskytte den skjøre kroppen mot kuldegradene utenfra, mot høstens store krefter, hvor influensabakterier florerer, voksne og barn som nyser på bussen, på kafé, hvor enn folk ferdes i det offentlige rom, det hostes, basseluskene sprer seg fra kropp til kropp. Med ullgenser og ullkåpe er jeg beskyttet, i alle fall litt.

Med ankelstøvletter i en brunfarge som visstnok kalles cognac, trasker jeg bortover gaten på vei til sentrumshjertet, sammen med min kjære. Vi skal innom en godteributikk for å handle inn godsaker til Halloween, ikke til barn som går fra dør til dør ikledd skumle kostymer, men til oss selv, vi skal titte i diverse butikker etter julegaver til familiene våre, i år skal vi feire sammen med mine foreldre, ikke med hans som ifjor, vi leter etter adventskalendere til ham og til meg, vi planlegger høytidene fra punkt til prikke, vi gleder oss til alt det fine som årets siste måneder har å by på, til julemarkeder og julefeiring, men også til vår tradisjonelle Halloween-soirée, kjærestekos med filmmaraton og godterispising i sofaen, med puter og pledd å gjemme seg i, dette året er det Nattsvermeren og antagonist Hannibal Lecter som skal skape ekte Allehelgensstemning i vår stue.

ptr

I sentrum av Toulouse, like bak Place du Capitole, arrangeres et lite italiensk marked, dekorert med flagg i rødt, hvitt og grønt, en hyllest til nabolandet, et marked med hovedvekt på mat, men klær og vesker, samt kosmetikk og pyntegjenstander selges også. Vi smaker på deilig ost og lettsaltet spekeskinke, lytter til gatemusikantenes fine gitarmelodier, titter i bodene som selger olivenolje og vin fra Toscana, vi ser på skinnvesker og lommebøker, og mimrer tilbake til overraskelsesturen han tok meg med på, den nydelige langhelgen i mai, da han inviterte meg med på romantisk kjærestetur til Roma.

IMG_20181028_191347

Vi vandrer gjennom byens mange handlegater, titter i diverse butikker som selger morsomme gaver til store og små, fargerike gøyale duppeditter, kopper og kjøkkenutstyr, brettspill og bøker, t-skjorter og tøyvesker. Jeg får lyst på så mye, om jeg bare hadde hatt plass til alt dette, en større leilighet, eller kanskje et hus.

Engjørning

Vi spaserer videre, klokka har allerede bikket seks, nå er kvelden her, temperaturen faller, denne mørke himmelen lurer ingen. Vi kan jo kanskje ta oss en drink og slappe av før middag, foreslår han. Ja, det synes jeg høres ut som en god idé, sier jeg, vi ender dermed opp på en koselig liten cocktailbar som heter La Maison, hvor jeg bestiller en cocktail som heter bonbon rose, med smak av melon og kirsebær, og han, han bestiller noe jeg ikke husker navnet på, en cocktail som smaker mango.

Cocltsiler

Lokalet er omtrent tomt, bortsett fra et eldre par, hun kledd i helsort med mørkt hår i stram hestehale, han kledd i lys skjorte med stort bustete hår, krøller, de drikker brun øl, en gruppe venninner oppstaset i fine kjoler er også der, de drikker alle mudslide, en cocktail som ligner på sjokolademilkshake. For hvert kvarter som går, blir lokalet gradvis fylt opp med flere og flere velkledde kvinner og menn med godt humør, klare for lørdagens festligheter og god stemning. Noen bestiller rødvin og husets mange tapasretter, andre koser seg med eksotiske cocktails servert i stilige glass.

Sakte nyter vi disse drinkene våre, begge servert i runde glass med lang stett, begge fylt med is. Jeg flytter blikket fra min egen cocktail, til venninnegruppens mudslides, fristende søte, jeg drakk mange slike da han og jeg var på vår første ferietur sammen, i Den Dominikanske Republikk, for tre sommere siden.

Kvelden fører oss videre til den indiske restauranten Namasté, som ligger et lite steinkast unna cocktailbaren. En liten restaurant hvor vi blir møtt av en dresskledd servitør som smiler og ønsker oss velkommen, han strekker ut ei hånd for å hilse, hans varme hånd berører min kalde, vi har reservert, sier min kjære, servitøren leder oss til et bord dekket for to. Inne er det varmt og behagelig, restauranten er dekorert med store pyntegjenstander i keramikk, hvite duker, hvite vegger med detaljer i brunt tre.

Lokalet er fylt med livlig indisk musikk. Den ene låta som spilles i bakgrunnen kjenner jeg igjen fra en Bollywood-film jeg en gang så sammen med ei venninne som elsker den indiske filmverdenen. Cocktail heter filmen, en film som handler om vennskapet mellom to totalt forskjellige kvinner som møtes i London, den ene elsker fest og spenning, den andre er sjenert og konservativ, den ene tror ikke på kjærligheten, den andre har blitt forlatt av sin store kjærlighet, de stiftet bekjentskap med en mann, trekantdrama oppstår og vennskapet står ovenfor sin ultimate utfordring.

Vi bestiller en flaske rødvin, han spør hvilken vin jeg har lyst på, jeg foreslår den indiske, han nøler, vi bestiller en av de sørvestfranske. Til forrett velger jeg et assortiment av ulike smaker. Smakfull samosa med kjøttfyll, samt en vegetarisk variant, knasende gode løk bahjia og fritert soppkake. Med dette får jeg servert et rykende ferskt søtlig naan brød med pistasjenøtter, mandler og kokos. Til hovedrett får jeg servert rogonjosh, en mild curryrett fra Kashmir-området, med ris og kylling. Kjøttet er saftig, og sausen har en fin smak av tomat, paprika og løk, med et hint av sitron og det eksklusive krydderet safran. Jeg lar ham få smake, han lar også meg få smake fra hans fat; en pikant vindaloo med mørt lammekjøtt. God mat, godt selskap, vi koser oss, vi nyter.

Skulle det friste med en liten dessert, spør servitøren noe senere. Etter et måltid som dette, klarer vi knapt å bevege oss, ballonger som vi to nå har blitt, dessert takker vi derfor pent nei til. Kaffe også.

I dét servitøren rydder av bordet, sklir bestikket mitt av fatet som han forsøker å balansere sammen med flere andre tomme fat, og faller like greit rett ned i fanget mitt. Ingen sausflekker er å skimte på den grå genseren min, men kniven har hektet seg fast i ullet, og servitøren ser skrekkslagen ut. Han tilbyr oss gratis likør, og trekker naan brødene fra regningen. Genseren min ser heldigvis ut til å være like hel, ingen skade skjedd, men jeg tar likevel imot denne lille oppmerksomheten med et smil.

Og slik er jo livet. Fullt av små overraskelser, fine øyeblikk, fullt av hell i uhell, solskinn og regn, varme og kulde, til tider også et behov for å finne frem ullkåpen og møte verden og verdens mange basselusker, selv på dager hvor man aller helst ønsker å holde seg hjemme under dyna.

 

 

I mine dagdrømmer danser jeg på ball

Jeg står opp, skyver de kalde føttene inn i de myke grå tøflene mine, flytter den trøtte kroppen min fra soverommet til badet, og drar av meg den store t-skjorta som jeg lånte av samboeren min den dagen han dro. Siden søndag har den vært min faste pyjamas, sammen med en rosa silkeshorts som overhode ikke passer sammen med hans grå t-skjorte med Brooklyn, New York skrevet i røde bokstaver.

Hver gang han reiser fra meg eller jeg fra ham, sørger jeg for å ha en av hans brukte t-skjorter tilgjengelig, slik at jeg kan føle hans nærvær selv når han er flere hundre mil unna meg. Duften av hans parfyme som fortsatt henger igjen i det myke plagget gir meg en følelse av trygghet. En følelse av å bli passet på, selv om det nå er hans t-skjorte og ikke han selv som holder meg varm gjennom nettene. Om tre dager kan jeg putte den i vaskemaskinen, for da kommer min kjære endelig hjem igjen. Hadde han aldri kommet hjem, hadde jeg sikkert aldri vasket t-skjorta heller. Kjærlighet gjør sære ting med sarte sjeler.

Da jeg var liten, jobbet pappa offshore over en lengre periode, noe som resulterte i dyp savn og lånt fleecejakke, som luktet en rar blanding av tobakk, herreparfyme og pappa sin kroppslukt. Da han for noen år siden lukket øynene en aller siste gang og fløy av sted med sine nye englevinger, hadde jeg ikke lenger en fleecejakke å klemme på. Men jeg har et speilreflekskamera som tilhørte ham. Det lukter ikke pappa, men jeg er temmelig sikker på at en del av sjelen hans ligger gjemt inne i kameraet og passer på meg hvor enn jeg går.

I dag spiser jeg frokost på bakeri, for å bryte opp hverdagsrutinene i en uke som denne, hvor jeg jobber fra ti til sju hver dag. Selv småtterier som det å drikke kaffe i andre omgivelser enn ved kjøkkenbenken hjemme, er nok til å få frem et smil når man har et stort behov for å se og oppleve noe annet enn busstur, kontoret, matpakken, busstur, matlaging, oppvask og Netflix. Jeg bestiller en pain au raisin og en pain au chocolat (eller chocolatine som det heter i sørvest-Frankrike) og setter meg ved et bord ved vinduet. Til min store forskrekkelse, er lokalet fullt av veps som svermer rundt på jakt etter søtsaker. Jeg er livredd, men trosser frykten og blir likevel sittende til fatet er tomt og magen mettet.

P

Bussen går om tjuefem minutter, så jeg tar en liten tur innom det lille kjøpesenteret som ligger like ved siden av bakeriet, for å titte i butikker og kanskje prøve et par sko (eller to).

Jeg har forelsket meg i den lille butikken La Parisienne, og alle de elegante veskene, skoene, og ikke minst kjolene som står på utstilling, klare til å bli med sofistikerte fashionistaer hjem. Jeg holder en glitrende selskapskjole opp mot kroppen og drømmer om røde løpere og glamorøse ball; anledninger som fortjener en kjole som denne.

Jeg henger den tilbake og prøver heller et par nude-fargede lakksko som ikke passer, og forlater butikken tomhendt.

Kjoler

Arbeidsdagen snegler seg forbi. Jeg lengter etter helg, der jeg sitter og stirrer på de to skjermene som står plassert foran meg. Med knelangt sort skjørt, sort singlet, sort kimono med rosa blomsterprint og mine brune skinnsandaler som passer til de fleste antrekk og anledninger, er jeg definitivt kledd for de tjueåtte gradene som venter meg på utsiden, men absolutt ikke rustet for klimaanlegget som står på fullt i bygget hvor jeg jobber.

Klokka blir sju. Kvart over sju. Halv åtte. Hjem, kjære hjem.

Med musikk på ørene, og med øyene gjemt bak store runde solbriller som får meg til å se ut som en flue (ifølge samboeren min), graver jeg frem nøklene fra den overfylte skinnvesken min. Jeg sjekker postkassen for å se om det ligger en liten gave fra meg til meg selv på lur. Det gjør det. Fra det store internett har jeg mottatt to statement armbånd, ett i sølv og ett i rosegull, og en mørkeblå liten veske med broderi som jeg ser frem til å ta i bruk.

Dette sølvarmbåndet ville passet så utrolig fint sammen med den vakre selskapskjolen som jeg bærer så stolt i disse dagdrømmene hvor jeg er vakker, hvor klassisk musikk spilles i bakgrunnen, hvor det danses på røde tepper under lysekroner i ekte krystall, med vegger fulle av kunst fra renessansens glansdager. Det drikkes champagne, det holdes taler og…og… Jeg klyper meg selv i armen. Disse drømmene hører til en annen verden. Ikke min.

På lørdag skal jeg pynte meg og ta meg selv med ut på en enestående date. Meg og kameraet til pappa. Jeg vil på kunstgalleri, og deretter spise lunsj på vegansk kafé (selv om jeg ikke er veganer).

Til slutt skal jeg krype til køys iført t-skjorta til min kjære, for siste gang… før det endelig er min tur til å reise på ferie.

Bygninger Toulouse

Japansk hage, karibisk mat og sykkeltur på morgenkvisten

Lørdag, klokka halv åtte.

Som et déjà vu fra forrige helg, våkner jeg atter en gang grytidlig på morgenkvisten og blir liggende lys våken, fanget i mine mange hundre tanker som surrer rundt i topplokket. I morgen reiser samboeren min hjem til familien sin i Paris, og blir borte i en hel uke.

En travel uke bestående av familieselskap med tanter og onkler og kusiner og fettere, middag sammen med sine tidligere kolleger, utepils sammen med kompisgjengen fra ingeniørskolen og kvalitetstid sammen med foreldrene sine. Å få være festens midtpunkt er en rolle han trives godt med, en rolle han gjerne søker. Nå vil han få bade i denne oppmerksomheten i hele sju dager i strekk. Endelig vil han få lade opp store mengder med positiv energi utenfra. Et behov han ikke har fått tilfredsstilt til en like stor grad som ønskelig, etter at vi flyttet sørover ifjor.

Denne uken vil også jeg få lade opp like store mengder med positiv energi, men hos meg kommer den innenfra. Fordi, i motsetning til ham, liker jeg best å være alene. Bare meg, uten støy. La TV’en være avslått. Radio likeså.

Jeg gleder meg til en hel uke hvor jeg vil kunne nyte stillheten, lytte til alle disse tankene som spinner rundt, og ikke la meg distrahere av noe som helst. Jeg vil utfolde meg kreativt. Jeg vil fokusere kun på meg selv og mitt. Etter flere arbeidsdager bestående av mas fra kolleger og klienter, vil det bli deilig å bare kunne koble av når kvelden faller på, uten å behøve å ta hensyn til noen andre enn meg selv.

Her ligger jeg lys våken og studerer ansiktet til den sovende samboeren min, og føler meg samtidig slem da jeg ser frem til å hjelpe til med å pakke kofferten, for å deretter ønske ham en bon voyage, lukke døra og ønske stillheten velkommen.

Han våkner. Våre blikk møtes. Rolig stryker han meg på ryggen og kysser meg forsiktig på nesetippen. Han smiler. Jeg smiler tilbake. Jeg har ombestemt meg. Jeg vil ikke at han skal dra. “God morgen”, hvisker han. Jeg ønsker ham en god morgen tilbake, og foreslår å spise frokost ute på balkongen igjen, siden det jo er så hyggelig å spise ute og utnytte det nydelige sommerværet for alt det er verdt. Han er enig.

Like etter frokost slenger vi på oss noe tøy og løper ut i boden for å hente syklene våre. Udusjet og usminket, iført olashorts og en enkel grå t-skjorte, setter jeg opp håret i en løs hestehale og gjemmer ansiktet bak et par pilotbriller. Inne i boden pumper han luft i dekkene på den røde sykkelen min og den gule sykkelen sin. Samtidig står jeg på utsiden og ser på alle maurene som, på rekke og rad, marsjerer målrettet i retning østover. Jeg synes det er beundringsverdig hvor naturlig hardtarbeidende disse insektene er, og hvor flinke de er til å koordinere arbeidet. Jeg kunne aldri vært en maur, så uorganisert og lat som jeg egentlig er.

Min kjære har kartlagt en sykkelrute som vi skal følge. Jeg har ikke helt skjønt hvor vi skal, men jeg følger etter og angrer ikke ett sekund. På en smal sti suser vi forbi flere ti-talls bjørnebærbusker og ivrige bærplukkere som fyller stråkurvene sine med saftige bær. Vi fortsetter videre mot en nedlagt busstasjon hvor tre forlatte busser står parkert, ihjeltaggede, med knuste ruter. Videre fortsetter ferden over en bro og forbi et lite grøntområde hvor et par campingvogner står parkert, og et eldre par sitter og nyter hver sin kopp kaffe (eller te) på en gammel trebenk. Vi ruller videre forbi byens kajakkanlegg og videre gjennom et lite skogholt. Her oppdager vi en bortgjemt perle; en stilig restaurant-og cocktailbar med stor terrasse, dekorert i fargerikt og morsomt dekor. Med beliggenhet langt unna støy fra sentrum, og med en nydelig utsikt mot Garonne-elven, er det ingen tvil om at dette er et sted vi ser frem til å tilbringe en soirée i nær fremtid. Etter å ha syklet tur i litt over en time, triller vi syklene tilbake inn i boden igjen, og tar heisen opp til leiligheten for å ta en velfortjent dusj, slappe av på balkongen og drikke hjemmelaget iskaffe.

For noen dager siden, under en real ryddeseanse, fant jeg en hvit kjole med kirsebærmotiv, liggende helt bakerst i det overfylte klesskapet mitt. Med prislappen fortsatt hengende på, var det ingen tvil om at denne kjolen aldri har fått æren av å få bli med meg på middag, på fest, på ferie eller på noen som helst andre aktiviteter som fortjener en fin kjole. Nå ligger min søte kirsebærkjole pent brettet på kontorstolen inne på garderobe-bibliotek-gjesterommet vårt, strøket og klar til å bli tatt med på date for aller første gang.

Vintage

Med røde lepper og matchende rød veske, overlater jeg ingenting til tilfeldigheten. En dæsj med Coco Mademoiselle, min nye favorittduft, og jeg føler meg helt fantastisk.

Vi tilbringer de sene ettermiddagstimene i le jardin japonais, den japanske hagen i Toulouse. Min kjære forteller meg at parken er omtrent lik de nydelige parkene han besøkte den gang han forelsket seg i Japan og reiste landet rundt for å bli kjent med historien, landskapet, menneskene og den interessante kulturen som er så totalt annerledes fra vår egen. Han ønsker å ta meg med dit, vise meg spennende byer og vakker natur, la meg smake autentisk japansk cuisine og invitere meg med på en reise dypt inn i minnene hans, for å gjenoppleve Japan og gjenoppleve forelskelsen – sammen med meg.

Jardin japonais

Drømmen om Japan må nok desverre bli satt på vent. Vi forlater den japanske hagen til fordel for de franske karibiske øyer, da kveldens utvalgte spisested byr på eksotiske smaker, fargerikt interiør og musikk som får deg til å ville reise deg fra bordet og danse i takt med den karibiske rytmen.

Dette er det flere gjester som faktisk gjør, til servitørens store glede. Den karibiske damen klapper og ler, og ser ut til å kose seg der hun danser fra bord til bord og serverer lekre retter som vil få enhver gjest til å drømme seg bort til hvite strender, store palmetrær og paraplydrinker i Karibia.

Acras

Til forrett bestiller jeg acras de morue (friterte fiskeboller med chilli), og nyter deretter en smakfull hovedrett med godt krydret lam og jackfruit. Til dessert kaster jeg meg over en tarte tatin à la banane (opp-ned terte med banan og kanel) som jeg glemmer å ta bilde av. Servitøren gir oss hver vår lille digestif, for å hjelpe på fordøyelsen (og skape stemning). En shot med aromatisert rom til ham, og en til meg. Vi skåler.

Karibisk rett

På vei hjemover begynner vi av en eller annen grunn å prate om musikken vi lyttet til gjennom tenårene, og ender til slutt kvelden med å ligge fullt påkledd på sengen og mimre tilbake til de bekymringsløse tidene mens lyden av nostalgi spilles på høyt volum.

Er vi sentimentale fordi han skal reise bort i morgen? Eller er det disse shottene med rom som vekker noe sårbart i oss?

Fint er det uansett å kunne drømme seg bort til et annet sted eller en annen tid.

Pinup kjole

 

 

 

 

 

 

 

Å finne magien i det alminnelige på en lørdag som denne

Det er lørdag.

Klokka er halv åtte og jeg ligger lys våken og stirrer i taket. Det er rart hvordan kroppen velger å stritte imot,  det øyeblikket man endelig har muligheten til å få noen timers ekstra blund på øyet. Skal jeg lukke øynene og likevel gjøre et forsøk på å sove litt til?

Jeg snur meg vekk fra mobilen som ligger på nattbordet, og flytter blikket bort på samboeren min som ligger med ansiktet sitt mot meg, med øynene lukket og hendene godt pakket under hodeputen. Han er heldig, han, som fortsatt svever dypt inne i drømmeland. Skal jeg vekke ham for å slippe å ligge våken alene?

Jeg velger heller å stå opp, og så stille som mulig liste meg ut av soverommet. Nå kan jeg i det minste få mer utbytte av dagen enn hva jeg vanligvis ville gjort på en helt alminnelig lørdag.

Jeg smører kroppen inn med Le Petit Marseillais dusjsåpe med ferskenduft, lar såpen renne av meg mens jeg lukker øynene og kjenner på følelsen av de varme vannstrålene som forsiktig treffer ryggen min. Om jeg ikke allerede var våken og opplagt, så er jeg iallefall det nå.

Med røde lepper, lett pudret fjes og litt mascara på øyenvippene føler jeg meg selvsikker og fin, selv om min kjære synes jeg er finere uten. Håret lar jeg være bustete, men tilsetter litt mousse som inneholder solfaktor tjue. Ifølge frisøren skal dette produktet beskytte hårfargen fra å falme.

I klesskapet finner jeg frem en lysegul blomstrete kjole som jeg fikk i gave av min mor for noen år tilbake. Den er kanskje litt for kort eller så er det meg som har komplekser, men jeg liker den likevel.

Jeg vekker min kjære med et nuss på kinnet og spør ham om han har lyst til å spise frokost ute på balkongen i dag. Sola skinner og himmelen er omtrent skyfri. Klokka har såvidt bikket ni, og gradestokken forteller meg at det er tjuefire grader i skyggen.

Ferskt brød med påsmurt pâté de campagne, en kurv med nektariner og aprikos fra markedet, kaffe med melk, og eplejuice av syrlige granny smith epler settes frem på bordet. Noe av det jeg elsker aller mest med lørdager og fridager generelt, er det å kunne starte dagen på en så behagelig måte som denne. Ingen gjøremål som haster, ingen grunn til å løpe om kapp med tiden. Bare oss to, med hver vår kaffekopp ute på balkongen.

Vi rydder opp etter oss og forlater leiligheten like rundt tolv, for å spasere til sentrum og kjøpe oss hver vår is.

Vi vandrer langs Garonne-elven, prater om hvilke restauranter vi kunne tenke oss å besøke i nærområdet, og tar noen bilder foran det nye pariserhjulet som jeg mener pynter opp denne allerede svært så sjarmerende byen Toulouse.

pariserhjul

Vi bestemmer oss for å dra på kino, slik at vi kan teste ut den nye luksussalen. Med kinobilletter innkjøpt, spaserer vi videre til Place du Capitole for å kjøpe et beger med sorbet til meg og iskrem til ham. En liten makron blir plassert på toppen av hver vår is, som en fransk touch på en ellers ganske så alminnelig dessert. Bon appétit, sier vi, og smaker hverandres is.

is med makaron

Jeg kjenner plutselig en hånd på skulderen min, som ikke tilhører min samboer. Det er sjefen min sin. For aller første gang møter jeg tilfeldigvis på ham utenfor kontorets fire vegger. Han smiler som alltid bredt, vi hilser og ønsker hverandre en trivelig dag. Han og familien hans skal i bryllup, så han har det travelt. À lundi, sier vi. Sees på mandag!

Vi trasker videre, fra gate til gate, og nyter det faktum at flertall av byens innbyggere er på ferie og byens mange handlegater er like stille og fredelige som de ville vært på en søndagsmorgen. Selv om alt av butikker i dag holder åpent, ser jeg ikke så mange kvinner og menn som løper rundt med bæreposer i hendene. På en lørdag som denne, yrer det vanligvis av liv i disse handlegatene.

Men liv i byen er det fortsatt. Alle menneskene har flyttet seg til restaurantene, kafeene og barene i byen. Fra hver eneste uteservering hører vi latter, samtaler, bestikk og klirrende glass.

Vi ønsker også å føle på denne gode stemningen, og finner oss et ledig bord på et typisk fransk brasserie med runde brune stoler og runde bord i metall, med kjekke servitører kledd i sorte bukser og hvite skjorter. Min kjære bestiller en pils til seg selv og en rosa cocktail til meg.

Etter et to timer langt kinobesøk, trasker vi rolig gjennom en av byens mange små parker, i retning kveldens utvalgte restaurant. Løv har allerede begynt å falle fra tærne og danner et høstlig mønster på bakken, i ulike nyanser av brunt og grønt i fin harmoni.

Vi finner oss en benk hvor vi blir værende de neste femten minuttene. På en annen benk sitter en mørkhåret mann som leser avisen Le Monde og røyker. To hundeeiere som ikke kjenner hverandre fra før, hilser på hverandre og slår av en prat. Min kjære scroller på mobilen, jeg observerer verden.

Tibetansk restaurant har vi allerede besøkt tidligere, men aldri i Toulouse. Jeg har hatt et ønske om å spise middag her, helt siden jeg fikk høre at dem serverer noe som jeg virkelig elsker; pani puri. Tynne sprø kuler som hules ut og fylles med saus og bønner eller linser før det hele nytes i et eneste stort jafs. En bedre appetittvekker kunne jeg ikke bedt om, akkurat her og nå (jeg glemte dessuten å ta bilde av det, overivrig som jeg var).

Til hovedrett bestiller jeg kremet masala med lammekjøttboller og mandler, og til dessert velger jeg en semulegrynskake som jeg like etter angrer på å ha spist. Jeg klarer såvidt å bevege meg, og vet ikke hvordan jeg skal klare å gå to kilometer med en magesekk som er i ferd med å sprekke som en ballong overfylt med luft.

lammemasala

Selv om jeg nå må bøte med konsekvensene, har måltidet vært fantastisk. Hele denne egentlig ganske så alminnelige lørdagen har vært helt fantastisk.

Fordi, når man tilbringer tid i en by man elsker, sammen med dem man er glad i, vil man finne magi selv i det aller mest alminnelige.

butikkfasade

broen

rosa cocktail

fransk restaurant

vinbutikk

retrobriller

karusell

arkitektur toulouse

minkjole blomstret