Planlegging, januarsalg og hverdagssyssel i Toulouse

Planlegging i øst og vest, året har knapt startet og kalenderen er allerede full av avtaler, små og store, viktige og uviktige, mange av dem relatert til bryllupet, og jeg elsker hvert eneste sekund av livet som for tiden leves i en bryllupsboble, min store motivasjon for å jobbe hardt og spare penger, nedtellingen til le jour-J er i gang.

En hel søndag ble tilbrakt foran datamaskinen sammen med min kjære, regneark og notater, eposter til og fra cateringleverandøren og dekoratøren, i tillegg har vi opprettet en informativ liten nettside som kun vil bli tilgjengelig for dem vi ønsker å invitere i bryllupet. På nettsiden har jeg skrevet litt om rådhuset i Toulouse og slottet i Caraman, hvordan programmet vil se ut og hvilke klokkeslett man har å forholde seg til, samt kleskode, gaveønsker og kontaktinformasjon.

Mandag og tirsdag, rolige dager og lite å gjøre på kontoret. Den verdifulle tiden utnyttet jeg så godt jeg kunne, en anledning benyttet til å planlegge årets første reise, en magisk tur til Polen.

Ulvedeksel

Om to uker reiser vi, en ferietur som vil starte i Kraków og fortsette i den idylliske fjellandsbyen Zakopane. I Polen skal vi se etter gifteringer og feire bursdagen til min kjære, det store tretti, en begivenhet som skal feires med romantisk duomassasje og middag på fin restaurant i den sjarmerende gamlebyen i Kraków. Alt fra overnatting til aktiviteter er allerede reservert, alt er en stor overraskelse for min kjære. Jeg gleder meg til å se hans ansikt lyse opp der vi for første gang ferierer sammen i byen jeg elsker høyest av de mange stedene jeg har besøkt i mitt mors vakre hjemland.

Etter ett og et halvt døgn i Kraków skal vi reise videre, en tre timers togtur vil føre oss til Tatrafjellene og landsbyen Zakopane, hvor nok en overraskelse venter. Hundekjøring, hest og slede, kanskje også en liten tur på fjellspa. Bare tanken gir meg sommerfugler i magen, tanken på hvor glad han kommer til å bli og hvor mye vi alle kommer til å kose oss på turen, Julien, hans foreldre og jeg.

Tirsdag ettermiddag, jeg tok bussen inn til sentrum og spaserte gjennom ulike gater, de fleste butikkvinduer hadde allerede dekket rutene med store røde plakater, ordet soldes stod skrevet med store bokstaver, en invitasjon til januarsalget og en rekke tilbud som mange ikke vil klare å motstå.

Prøverommet

Store myke gensere, en av mine største svakheter på denne årstiden hvor varme og komfort betyr alt for egen velvære. Mykt tøy i deilig ull og bomull, skapet mitt er allerede stappfullt av tilsvarende, dessuten har jeg en samboer som stadig klager over at klesskapet mitt er i ferd med å kollapse.

Jeg tenkte meg om to ganger og hang tilbake to av tre plagg, den store favoritten klarte jeg ikke å legge bort, den vil jo passe så fint i en rekke ulike kombinasjoner, bukser eller skjørt, skinn eller jeans, med smykker eller skjerf.

Italienske oster

Tidlig på kvelden i bydelen Carmes, møtte jeg Julien over et glass vin og italiensk aperitivo på det stilige spisestedet Prosciutteria, en bitteliten restaurant som spesialiserer seg på italiensk ost og spekemat.

Italiensk spekemat

Vi hygget oss med to lekre spekefat og hver vår tiramisu “revisité” til dessert, en sjokoladevariant til meg og en jordbærkreasjon til ham.

Tiramisu verd

Onsdag. Dagene suser forbi når man har mye å henge fingrene i, både på arbeidsplassen og privat. Etter en hektisk dag på kontoret er det nå deilig å avslutte dagen med frisørtime, for å friske opp hårfargen og klippe bort de splitte tuppene. Og ikke minst, kose med pusekatten som bor i salongen, drikke grønn te med mango, spise speculooskjeks og slå av en prat med min faste frisør.

Pusekatt

Frisøren

Gul krem som farger håret mørkebrunt, en liten dose økologisk hverdagsmagi. Eller kjemi, om du vil.

 

Advertisements

Nok en uke som suser forbi i Toulouse

Nok en uke seiler forbi, en uke bestående av både solskinnsdager og regnværsdager, med kroppen full av myggstikk, hodet fullt av tanker, hjertet fullt av følelser. Jeg tar meg selv i å bli overrasket over at det allerede nå er fredag igjen, vinket vi ikke nettopp farvel til søndagen som var?

Og hvilken deilig søndag det var!

En søndag under blå himmel og tjuefem varmegrader, late morgentimer og nyvasket sengetøy, jeg ligger i armkroken til min kjære med øynene lukket, en grasse matinée før vi nyter en sen frokost ute på balkongen, et must på slike deilige sensommerdager. Jeg slenger på meg mitt enkleste sommertøy, slitte blå olashorts og en simpel hvit t-skjorte, vi løper ut i boden for å hente syklene våre, sammen skal vi omfavne ettermiddagen, den friske luften og grønne naturen, en fin liten tur langs Canal du Midi, søndagsdate på sykkeltur.

PICNIC_20190906_185940951

Gjennom den røde mursteinkledde bydelen vår, Saint Cyprien, forbi nabolagets spennende markedshall, forbi vårt favorittsted for en godt variert brunsjbuffet, Les Chimères, forbi lokalene som snart vil huse en ny libanesisk restaurant, og lokalene hvor et supermarked har blitt erstattet med en stilig Concept Store ved navn Hors Ligne, et kunstgalleri-og cocktailbar som selger sesongens kuleste joggesko og sukkulenter i pastellfargede potter. Videre sykler vi, og snart forlates det urbane, moderne og de asfalterte sykkelstier til fordel for busker, trær og smale grusveier.

Kaktus

Vi sykler langs Garonne-elven og passerer mennesker som er ute på fisketur, andre på joggetur, noen på luftetur med sine firbente venner. Videre følger vi Canal du Midi, forbi de mange kanalbåtene, husbåter og restaurantbåter, jeg mimrer tilbake til tiden i Paris, da Julien og jeg først ble kjærester, til den magiske kvelden da han tok meg med ut på gastronomisk middag på en fin restaurantbåt akkurat som disse, den fineste av de mange båtene langs elven Seine, vi drakk champagne og beundret synet av Eiffeltårnets glitrende lys mot den sorte nattehimmelen.

Canal du Midi

Mandag, tirsdag, onsdag, rutinene distraherer oss fra drømmende tanker og stjeler både tid og energi som vi helst ville brukt på annet enn kun disse kjedelige gjøremålene, det nødvendige, disse lange arbeidsdagene, husarbeid og plutselige ærend som må prioriteres. Lista er lang over saker vi ikke tar oss tid til, men vi rekker likevel å reise av sted med varebil for å hente den nye sofaen vår, en deilig investering, denne nyinnkjøpte hjørnesofaen i kunstig skinn.

Torsdag ettermiddag trosser jeg igjen trøttheten, selv med såre øyne og en kamp mot øyelokkenes ønske om å lukkes og lede meg til et fjernt univers, til drømmer langt borte fra virkeligheten. Jeg spaserer fra busstasjonen i nabolaget vårt, og videre inn til kjernen av sentrum for å titte i butikker og handle med meg et par gaver fra meg til meg selv, jeg vil støtte de lokale små butikkene, bidra til å holde dem i live.

Shopping Toulouse

Jeg kjøper meg et par turkise øredobber og matchende armbånd fra Etyo, en liten boutique i sentrum av Toulouse, som selger flotte aksessoirer i friske farger. Videre besøker jeg diverse bokhandlere, jeg ønsker å kjøpe meg et par franske diktsamlinger, gjerne noe moderne til en forandring, Store klassikere, slik som Charles Baudelaire sine verk, har jeg jo nemlig fått i gave av min kjære (hans ungdomsskolepensum, mine gullskatter).

Bokhandel

Trøttheten får til slutt overtaket, øyelokkene føles tyngre og tyngre, jeg tar metro hjem for å legge meg og hvile. Hjemme alene, Julien er fortsatt på jobb. Når jeg våkner, våkner jeg til duften av nystekt pizza levert på døra, kylling og champignon på den ene, chorizopølse og oliven på den andre, en hyggelig overraskelse fra min kjære, vi avslutter torsdagen med film og pizza i sofakroken, hva helgen vil by på gjenstår å se.

Elv

Sykkelsti

Ferieminnene og hverdagen vår sammen

Hvilken nydelig ferie, slik en innholdsrik uke i spennende lille Danmark, jeg returnerte til min kjære med en koffert full av matvarer fra danske og tyske butikker, og med gaver fra min mor, hjem til min fine alminnelige hverdag i Toulouse. En stort sett harmonisk hverdag, heltidsjobb og hobbyer, hvor alt som gjelder jobb blir satt på hylla det sekundet jeg forlater arbeidsplassen for dagen. Et liv som leves i en akkurat passe stor leilighet med sentrumsnær beliggenhet, jeg bor i en fredelig gate med lite støy og uro, jeg har snille naboer og solskinn på balkongen fra tidlig morgen til utover ettermiddagen.

Fin er den, denne hverdagen hvor min samboer og jeg daglig tar oss en ettermiddagshvil sammen, som om vi skulle vært førti år eldre enn vår egentlige alder. En hverdag hvor vi ser på dokumentarer om dyrene i Afrika, eller danser i sokkelesten på stuegulvet, hvor vi spiller Trivial Pursuit på fransk og sykler lange og korte turer i nabolaget. En hverdag hvor vasking av leiligheten er et lagarbeid, hvor vi lager mat sammen, bestiller sushi sammen og går opp og ned i vekt sammen.

Min kjære samboer er på mange måter lik meg, men likevel totalt annerledes. Mens han er et avslappet rutinemenneske, er jeg en rastløs sjel som stadig søker stimuli. Sammen ender vi som oftest opp med å tilbringe våre lørdagskvelder, de ukentlige kjærestekveldene, i sentrum av denne sørvestlandske byen som vi bor i, gjerne med kinobesøk, utepils og restaurantmiddag på agendaen. Forrige lørdag ble en slik dag.

Vi dro på Delirium Café for å drikke belgisk bananøl og nyte god sensommerstemning på stedets flotte uteservering. Vakre blomster klatret oppover veggene, oransje og fulle av deilig nektar som holdt de arbeidsomme biene opptatt med sitt, nøye observerte vi dem der de arbeidet, som om vi tittet på et naturprogram uten fortellerstemme.

En blomst løsnet og falt fra sine grønne blader, ned på det slitte trebordet landet den vakre oransje blomsten, Julien festet den i håret mitt, like over øret. Så fin du ser ut, sa han til meg, smigret smilte jeg tilbake, jeg følte meg søt akkurat der og da.

Blomst i håret

Etter en to timer lang kinoseanse, dro vi videre til tapasrestauranten Le Petit San Seb, et spisested som vi begge liker godt å besøke hver gang savnet etter Rioja, Iberisk skinke og kroketter under spansk kveldshimmel begynner å melde seg.

Spisestedet var omtrent tomt. I motsetning til oss som pleier å reservere bord på restaurant til rundt sju-halv åtte på kvelden, har Toulouserne de samme vanene som de aller fleste i Sør-Frankrike (og enda lenger sør på kontinentet), store lunsjmåltider og sene middager.

Tapasrestaurant

Vi pratet om våre fine ferieminner sammen, der vi spiste Serrano-skinke, forskjellige baskiske pinchos (små baguetteskiver med diverse godsaker på) og kroketter med champignon. Le Petit San Seb, restauranten er oppkalt etter den dynamiske byen i spanske Baskerland, San Sebastian, der hvor min kjære og jeg tilbrakte en regnfull dag i mai, barhopping fra tapasbar til tapasbar, vi spiste pinchos etter pinchos, et av årets fineste minner, fra langhelgen da han tok meg med på overraskelsestur tur til Biarritz, Bayonne, Hondarribia og San Sebastian.

Kvelden var fortsatt ung, da vi over hver vår kaffe og likør fortsatte praten i tv-stua hjemme. Vi pratet om gleden og forventningene rundt vår neste helgetur, en to timers kjøretur fra Toulouse, vi skal besøke diverse småbyer som ingen av oss har vært i tidligere, deriblant vakre Mont-de-Marsan, og overnatte på to forskjellige steder, begge så sjarmerende som bare fransk småbyidyll kan bli, begge med svømmebasseng som vi ser frem til å bruke.

Dagen etter i morgen reiser vi, fra hverdagens harmoni til nok en spennende helg ut på eventyr.

Pinchos

Der du våkner ved min side

Bonjour, chéri. Vanligvis er jeg ikke våken på samme tid som du, jeg som tross alt drar på jobb et par timer senere, men her ligger jeg, lys våken. En tidlig fredagsmorgen før både du og jeg har rukket å vaske oss mens radioen spiller franske chansons i bakgrunnen, før vi har rukket å dytte i oss et par brødskiver og drikke kaffe i all hast, før vi løper ut døra, du til bilen og jeg til bussen, til hver vår Airbus-avdeling, ukas siste arbeidsdag, ukas siste innspurt.

Du våkner ved min side, du spør meg om jeg har sovet godt. Jeg kysser deg på pannen, du smiler, vi kommuniserer uten ord, dine snille øyne, ditt trygge blikk, den fredelige stillheten sier så mye mer enn ord.

Du spør meg hva jeg har drømt i natt, du elsker når jeg forteller disse bisarre historiene, når jeg gjenforteller mine svært så detaljerte drømmer. Jeg forteller om en drøm hvor jeg, i ruiner av et gammelt slott, står og venter på deg, på familie og venner, helt alene. Håret mitt er oppsatt, krøllete, høyt og hvitt, som Marie Antoinette, kroppen er tynn, ikke normalvektig som ellers, den bærer en tynn underkjole, ingenting over, ingenting under. Jeg venter, utålmodig, ingen kommer. En lyd høres i det fjerne, lyden av storm, store mørke skyer lukker himmelen, jeg stenges inne. Regnet faller, kraftigere og kraftigere, ruinene slipper inn vann, skittent gjørmevann dekker overflaten, det iskalde vannet stiger, jeg har vann til knærne. Julien, roper jeg, til kun et ekko av min egen stemme. Julien, hvor er du?

Du ser på meg med et spørrende blikk, som alltid forsøker du å analysere disse drømmene mine, som alltid forsøker du å analysere meg. Du klarer ikke å lese meg, pleier du gjerne å si, samtidig forteller du meg stadig hvor forutsigbar jeg er på enkelte områder. Du vet at jeg alltid vil velge den ene desserten som inneholder hvit sjokolade eller pistasj når vi spiser ute på restaurant, du vet at jeg ikke liker å sitte klistret foran fjernsynet med mindre kanalene viser reisereportasjer eller lærerike dokumentarer, du vet nøyaktig hva som skal til for å glede meg, du vet like godt hva som skal til for å få meg i dårlig humør.

Du vet at jeg har høydeskrekk, men du forstår ikke hvor panikkslagen jeg blir. Du vet hvor høyt jeg elsker kunst og litteratur, men noen ganger lurer jeg på om du virkelig forstår hvor brennende denne lidenskapen er, når jeg forteller deg hvordan jeg lever og ånder for alt det kreative?

Du forteller meg at denne drømmen, dette marerittet, kan bety så mangt. Kalde føtter før bryllupet, stress og uro rundt planleggingen av den store dagen, frykt for at noen som står meg nær ikke skulle ønske å komme, usikkerhet rundt budsjettet, rundt organisasjonen, vil våre familier hjelpe til?

Dette er et overveldende prosjekt, men vi har jo over ett år på oss før alt skal være klart, nesten fjorten måneder, minner du meg gang på gang. Utålmodig er jeg, med en mage full av sommerfugler og et hode fullt av scenarier som går på repeat, hva om alt går skeis?

I morgen skal vi legge bort alt av gjøremål. Etter en slitsom arbeidsuke fortjener vi begge å kunne kose oss med deilig vin fra Languedoc, min favoritt, du har reservert bord for to på en fransk restaurant som vi aldri har besøkt tidligere, en bistro dekorert i middelalderstil.

Lykkelig, over å kunne forlate kontoret etter en lang arbeidsdag, nå er endelig helgen her, den første i august måned. En nydelig fredag i et solfylt Toulouse, ingen storm og gjørmevann, ingen gjøremål, bare du og jeg, god mat og deilig vin.

Hatt

Vi elsker sommer, pétanque og konseptet guinguette

Sommer i Toulouse betyr…

Å glede seg over å stå i kø for å smake gelato fra små iskiosker i de sjarmerende gågatene, å ta et glass rosévin i godt selskap på en av byens mange utekaféer, å gå på gratiskonserter i sentrum, å nyte synet av fargerike blomster på de fleste gatehjørner.

Sommer i Toulouse betyr å kjenne duften av grillmat fra naboers balkonger, spise saftig cantaloupemelon til dessert, nyte sollys og varm temperatur til sent på kvelden.

Sommer betyr metrovogner som lukter en blanding av sur svette, solkrem med kunstig duft, og søt parfyme. Sommer betyr lettere kledde kropper med nakne legger og lår, kjærestepar og familier på piknik i Jardin des Plantes og turister på sightseeing cruise langs Garonne-elven.

Sommer i Frankrike betyr konseptet guinguettes, stilige pop-up barer med levetid ut sommeren. Bartenderne disker opp med trendy og kreative cocktails, de sesongarbeidende servitørene slår gjerne av en prat med gjestene, den gode atmosfæren synger sommer og feriefølelse. Mange guinguettes har dessuten friske fargerike uteserveringer, ofte med en eksotisk touch. Enkelte av byens pop-up barer serverer også spennende fusion-småretter og diverse tapas.

IMG_20190708_200123_447

Sammen med noen av våre venner og deres kjærester tilbringer vi kvelden på Les Terrasses de l’Atelier, en av byens mest populære guinguettes, som ifølge lokale medier har tatt over tomten og lokalene etter en tidligere partnerbytte-klubb. Med uteservering bygget på flere plan, med pétanque-bane, mölkky-bane, lounge-område, til og med et lite barnebasseng, med fargerikt dekor i form av papegøyer, kaktus og flamingoer, stedet inviterer til god stemning, med og uten cocktails!

En nyåpnet guinguette med en kalender stappet med spennende arrangementer. Hver lørdag inviterer utestedet til grillfest, mens flere av byens spennende food trucks har fått faste dager hvor de rigger seg til og serverer mat ved inngangspartiet til Les Terrasses de l’Atelier.

Fargerike

Søndag er dog en av ukedagene hvor matservering uteblir, ukedagen hvor stedet stenger så tidlig som klokka åtte på kveldstid. Vi rekker å drikke to cocktails hver, jeg drikker søt sangria og bytter deretter til bitter aperol spritz, i et forsøk på å holde sangriasugne veps på avstand.

Jeg, som i løpet av mitt liv har blitt stukket tre ganger, samtlige i situasjoner hvor jeg har sittet helt stille og absolutt ikke vært klar over vepsens nærvær før brodden har penetrert huden. Forferdelig er følelsen av å bli stukket av veps, hvor det utsatte området hovner opp til trippel størrelse og påfører en smerte som varer i flere dager. Siden disse ondskapsfulle krypene liker å stikke meg når jeg sitter i ro, velger jeg å trosse alle venners råd og heller vifte med armer og løpe i dekning det sekundet vepsen nærmer seg.

En av kompisene til min kjære har for anledningen meldt seg frivillig som livvakt, og fekter unna alt av veps (og mygg) som forsøker å snike seg innpå oss. Få minutter tar det fra sangriaglassene står tomme og byttes ut med spritz og øl, til insektene mister interessen og flyr videre for å plage andre mennesker.

Deko

Siste time før stengetid, vennegruppa deles i to, noen spiller mölkky, resten (inkludert meg selv) spiller pétanque. Vi deles opp i to pétanque-lag, gutta mot jentene, mitt lille jentelag taper med ett poeng, vi har på forhånd blitt enige om at taperne betaler middag. Gutta foreslår hamburgere, vi kjører til en liten burgersjappe i nabolaget for å bestille takeaway.

IMG_20190708_200359_767

Om vi ikke heller velger å besøke en av de mange andre guinguettes i byen som vår neste sosiale sammenkomst, for eksempel den som er bygget på en flåte på Garonne-elven, er planen å komme tilbake allerede neste uke, for å drikke aperol spritz, for å bestille mat fra food truck, for å spille nok en runde pétanque, slik at vi jenter kan få vår revansj!

Handletur, sommeridyll og byens mest spennende marked

God morgen, Frankrike. Velkommen, fine lørdag. 

Jeg våkner tidlig, en smule forstyrret av lyden av viften som durer i bakgrunnen, og naboen som spiller piano i etasjen over.

Klokka har ikke engang rukket å bli åtte, allerede trenger de skarpe solstrålene seg gjennom skoddenes små sprekker. Han må ha et tungt sovehjerte, denne samboeren min, han som til tross for varme, lys og lyder klarer å sove så dypt som han gjør. Selv blir jeg liggende under den tynne sommerdyna en liten stund, mitt blikk festet i taket mens tankene vandrer til helt andre steder, steder hvor alt jeg trenger er badetøy og et stort mykt håndkle.

Jeg drømmer meg bort til hvite sandstrender, til solsenger og parasoller, lettleste noveller og solkrem med duft av kokos. Bølgeskvulp, palmetrær og måkeskrik, smaken av gelato på tungen og lyden av stemningsfull sommermusikk i ørene.

Bare 175 kilometer unna Toulouse, en og en halv times kjøretur kunne ført meg til et sted hvor jeg kan få alt dette servert for en dag. I dag har vi andre planer, til uka må jeg arbeide. Kanskje neste helg?

Jeg kjøler meg ned med en kald dusj, sminker meg lett, fra klesskapet finner jeg frem et par lyse olashorts og en hvit bluse med gule blomster. Jeg vekker Julien med et kyss på kinnet og stryker ham forsiktig på ryggen, med øynene såvidt åpne smiler han fornøyd.

Sammen spiser vi frokost ute på balkongen, brie-og bacontoast og ferskpresset appelsinjuice. Vi nyter det deilige sommerværet og ser frem til å tilbringe de tidlige ettermiddagstimene på handletur i sentrum.

Gjennom vårt trivelige nabolag Saint-Cyprien og videre over broen, det kjente landemerket Pont Neuf, til hjertet av Toulouse spaserer jeg sammen med min kjære. Jeg, iført hans hatt (kjøpt på ferie i Panama) og sitrongul veske (kjøpt i Kraków i fjor sommer) over skulderen, et par slitte skinnsandaler på beina og et beskyttende lag med solkrem på skuldre, nese og hals.

Byturen startes med et lite ærend innom postkontoret for å sende brev hjem til Norge, riktig nok ikke et koselig brev til familie eller venner, men nødvendige dokumenter adressert til Fylkesmannen i Rogaland for å be om å få apostille på fødselsattest og utskrift av registrerte opplysninger. Dokumenter jeg trenger for å kunne gifte meg med min kjære pariser, mannen jeg ønsker å tilbringe resten av mitt liv sammen med.

Videre vandrer vi gatelangs og titter nysgjerrig i butikkvinduer, sommersalget er i gang. Utenfor byens beste iskremkiosker formes lange køer, også utekaféene er stappfulle av lokalbeboere og turister. Lukten av belgiske vafler og nystekte crêpes fyller gatene.

Julien er på utkikk etter nye sommerklær, jeg ønsker meg ny stråhatt. Vi promenerer hånd i hånd langs disse trivelige gatene i hjertet av Toulouse, disse brosteinbelagte sentrumsgatene som yrer av liv på slike fine sommerdager som dette.

Oliven

Vi besøker Marché Victor Hugo, den mest kjente og definitivt beste markedshallen i byen, med sitt enorme utvalg av kjøtt, ost, krydder, drikkevarer, delikatessevarer, bakevarer, frukt og grønt, samt sin 2. etasje som huser forskjellige restauranter, spisesteder som kun holder åpent fra tidlig morgen til endt lunsjtid.

Krydder

Fra markedet handler vi med oss diverse krydder fra det store spennende utvalget som står på utstilling. Vi kjøper tørket hvitløk, spisskummen og rosa Himalayasalt. I tillegg kjøper vi greske fiolette og marokkanske grønne oliven fra en annen selger. Vesken fylles til slutt med jordbær og melon, gulrøtter og avocado. I kveld skal jeg lage dipp av crème fraîche og krydder, han skal lage guacamole, vi skal dippe grønnsaker og salte kjeks og sitte ute til sola går ned.

Vi forlater markedet og beveger oss videre i retning byens store kino. Oppholdet i sentrumskjernen avsluttes over en to timers kinoseanse.

Deilig ramen-lunsj og historisk kirke i Toulouse

Vi våkner til en lett overskyet lørdag. Selv våkner jeg med nakkesmerter som sannsynligvis er forårsaket av å ha sovet i feil posisjon. Dessuten våkner jeg med et forvirret sinn etter å ha lidd meg gjennom en vond drøm og våknet opp med en rekke tanker som alle starter med “tenk hvis…”

Iført bare morgenkåpe og tøfler, går jeg ut på balkongen for å føle på temperaturen. Gårsdagens værmelding spådde deilig sol og tjueseks varmegrader for hele helgen. Skuffet over disse grå skyene som i stedet svever over Toulouse, misfornøyd med å våkne til slik en kjølig junidag, sukker jeg oppgitt. Jeg som hadde gledet meg til å kunne gå kledd i shorts. Fra klesskapet henter jeg en pudderrosa topp, en bolero i samme farge, og en dressjakke som også er rosa. Dette kombinerer jeg med et knelangt skjørt med blomstermotiv. Strømpebukse blir i dag en nødvendighet. Joggesko, det komfortable lille ekstra, et must når planene for formiddagen er å vandre rundt langs brosteinbelagte sentrumsgater sammen med min kjære Julien.

Vi drikker kaffe og dropper frokost, i dag skal vi spise lunsj på det japanske spisestedet Fufu Ramen. Min kjære spanderer, snill som han er.

En knøttliten restaurant, vi sitter på høye krakker ved bardisken, det åpne kjøkkenet like foran oss. Vi følger nøye med på kokkeleringen som om det skulle vært et underholdningsshow, strukturert og godt organisert, kokkene roper til hverandre på japansk. Julien nyter den gode atmosfæren, han føres direkte tilbake til Japan, et land han har feriert i flere ganger før han møtte meg. Han gjentar historiene jeg allerede har blitt fortalt så mange ganger tidligere (men fortsatt elsker jeg å høre dem igjen og igjen), om deilig mat og trange spisesteder med menyer skrevet kun på japansk, om fiskemarked og templer, om temabarer, om ris til frokost og soving på futon på gulvet.

Guoxs

Vi starter med en liten forrett på deling. En porsjon gyoza, lekre japanske dumplings som vi aldri vil få nok av. Disse ville man ikke fått servert på ramen-restauranter i Japan, forteller Julien og tilføyer; for å spise gyoza går man på gyozabar. På tradisjonelle ramen-steder finnes bare ramen.

Jeg bestiller tantanmen, en krydret og kremet ramen-rett med en deilig smak av sesam. Tantanmen kommer opprinnelig fra Sichuan i Kina (under navnet dandan mian) men er også populær i Japan, noe jeg lett kan forstå, så fortreffelig som det smaker!

Tantamen

Min kjære bestiller Donburi Tonkatsu, fritert svinekjøtt på en seng av ris og grønnsaker.

Etter å ha latt våre sinn og smaksløker få reise av sted, dypt inn i det spennende japanske univers, føles det egentlig litt leit å måtte våkne opp, noe vi gjør så snart skålen går tom for nudler og saus. Ut døra, ut i de franske gater, vi har det ikke så verst her heller, men matglade og vandrelystne som vi er, føles gresset grønnere på den japanske siden akkurat nå.

Vi titter i butikker, men kjøper ingenting. Gatene yrer av liv, som de jo alltid gjør på de tidlige og de sene lørdagstimene, før og etter demonstrasjonene tar gatene.

Jacobins

Lenge har jeg hatt et ønske om å besøke Couvent des Jacobins, eller Jakobs Kirke, og den fine hagen som hører til, vi tar oss derfor en tur dit for å bli kjent med nok en del av byens historie, nok et landemerke i Toulouse.

Jakobs kirke

Denne sørfransk-gotiske kirken ble bygget av dominikerne (fra dominikanerordenen som ble opprettet i høymiddelalderen av den katolske kirke) på 1200-tallet. Kirken fikk i 1840 betegnelsen monument historique av den franske stat.

Kirkens hage er både flott og fredelig, vi nyter stillheten og omgivelsene. Her er vi omtrent alene, med unntak av noen få turister som snakker språk vi ikke forstår, de tar bilder av hverandre. Min kjære tar bilder av meg, jeg smiler bredt.

Jscob

Vi ønsker oss finere vær, vi ønsker å ha en ferie å glede oss til, vi ønsker så meget, men vi har det jo faktisk helt fantastisk akkurat her.

Akkurat nå.

Jacobins

Fordi man kan forelske seg og blomstre i en by

Mars måned, en vanskelig måned, tankene vandrer på ville veier, inn i de dypeste groper, men fortsatt kan jeg skimte sollyset og vårblomstene som titter frem. Påskeliljene har blomstret fritt blant gress og ugress, vintersolen og tosifrede plussgrader gir dem næring. Kan også jeg få blomstre i sollyset?

Jeg strekker min hånd etter hans, min bedre halvdel, jeg trenger hans nærhet, jeg trenger å vite at alt kommer til å ordne seg etter hvert. Han ser på meg med sine snille brune øyne, det trygge smilet som sier mer enn ord. Hans hånd, hans varme hud, flettes inn i min. Vi utveksler ikke ett eneste ord, der vi spaserer hånd i hånd, de to kilometerne som fører oss fra vårt hjem, inn til sentrumskjernen av vår kjære by Toulouse.

Capitole baksiden

Himmelen er grå, luften er kjølig og vinden blåser kraftig, men selv de store vindkast hindrer ikke oss fra å gå tur sammen.

Mitt hår danser fra side til side, de lange brune lokkene legger seg over øynene mine, over munnen min, jeg må løsrive meg fra hans hånd da jeg ser meg nødt til å kjempe mot mitt flagrende hår. For å kunne se asfalten under beina mine, for å kunne flytte meg for syklistene og alle menneskene som passerer oss på veien gjennom Saint Cyprien, over Pont Neuf og videre til Place du Capitole.

Vi spaserer forbi Château d’eau, det historiske røde vanntårnet som i vår tid huser spennende fotoutstillinger, kunst i farger eller sort-hvitt, øyeblikk foreviget av kreative sjeler fra nært og fjernt.

På broen Pont Neuf står det nå, som hver dag, mange turister fra forskjellige verdenskanter med mobiltelefoner og fotoapparat, de tar bilder sammen med sine reisefølger, smilende bilder av seg selv og hverandre på byens fineste bro, med vakker utsikt over Garonne-elven, Musée d’histoire de la médecine og det kjente Saint-Joseph kapellet med sin karakteristiske kuppel. De skulle bare visst hvor mye finere alt sammen vil bli, når himmelen er blå og når alt av stillaser er fjernet og all vedlikeholdsarbeid er unnagjort.

Kom tilbake om to måneder, når sommertemperaturen er kommet for å bli, når livet blomstrer på utekafeer og blomster blomstrer for fullt i parkene, når speilbildet i elven er blått, kongeblå som himmelen, når kvinner går i kjoler og menn i sommerlige skjorter. Kom, mai, du skjønne milde.

Sentrumsgatene

Jeg mimrer tilbake til første gang jeg var i Toulouse, mitt første inntrykk av byen, da jeg fortsatt bodde i Paris og ikke ante hva fremtiden ville bringe. Mai måned, seks dager før bursdagsfeiring og tur til Nederland.

Regnværet som møtte meg i det jeg steg av toget, den mørke kveldshimmelen og den sørvestfranske arkitekturen, røde murstein, mur i nyanser av oransje og rosa prydet med vinduer med fine blå skodder. Jeg, med mine regnvåte joggesko løp fra Matabiau togstasjonen til hotellet hvor jeg hadde reservert rom for de neste to nettene.

Jeg forelsket meg i Toulouse, i det franske sørvestland, en forelskelse som har utviklet seg til å bli ekte kjærlighet. Tenk at man kan elske et sted som man elsker et annet menneske.

Handlegater

Jeg forelsket meg i arkitekturen, Capitole og Saint-Étienne katedralen, i den sjarmerende handlegaten Rue Saint-Rome og de små sidegatene i nabolaget Carmes, parkene Jardin Japonais og Jardin des Plantes, den trivelige lille restauranten Le Dahu, mitt første restaurantbesøk i byen, første møte med den lokale spesialiteten, bønnegryten cassoulet. Spisestedet som dessuten lager byens beste valnøttbrød!

Mars måned, her er vi, nesten to år er gått siden jeg var her for første gang. Han og jeg, vi promenerer, vi er på søndagstur gjennom de fredelige sentrumsgatene, forbi Capitole, vi skal på kino og kafé, hans varme hånd i min.

Karusell

Blått skjerf

Italiensk marked, indisk mat og hell i uhell

Jeg finner frem den mørkegrønne ullkåpen, den jeg kjøpte like etter nyttår, den som har ligget godt gjemt innerst i det store garderobeskapet mitt siden mars måned. På en kjølig lørdag som denne, blir det nødvendig å kle seg varmt og godt, pakke seg inn i mykt ull, beskytte den skjøre kroppen mot kuldegradene utenfra, mot høstens store krefter, hvor influensabakterier florerer, voksne og barn som nyser på bussen, på kafé, hvor enn folk ferdes i det offentlige rom, det hostes, basseluskene sprer seg fra kropp til kropp. Med ullgenser og ullkåpe er jeg beskyttet, i alle fall litt.

Med ankelstøvletter i en brunfarge som visstnok kalles cognac, trasker jeg bortover gaten på vei til sentrumshjertet, sammen med min kjære. Vi skal innom en godteributikk for å handle inn godsaker til Halloween, ikke til barn som går fra dør til dør ikledd skumle kostymer, men til oss selv, vi skal titte i diverse butikker etter julegaver til familiene våre, i år skal vi feire sammen med mine foreldre, ikke med hans som ifjor, vi leter etter adventskalendere til ham og til meg, vi planlegger høytidene fra punkt til prikke, vi gleder oss til alt det fine som årets siste måneder har å by på, til julemarkeder og julefeiring, men også til vår tradisjonelle Halloween-soirée, kjærestekos med filmmaraton og godterispising i sofaen, med puter og pledd å gjemme seg i, dette året er det Nattsvermeren og antagonist Hannibal Lecter som skal skape ekte Allehelgensstemning i vår stue.

ptr

I sentrum av Toulouse, like bak Place du Capitole, arrangeres et lite italiensk marked, dekorert med flagg i rødt, hvitt og grønt, en hyllest til nabolandet, et marked med hovedvekt på mat, men klær og vesker, samt kosmetikk og pyntegjenstander selges også. Vi smaker på deilig ost og lettsaltet spekeskinke, lytter til gatemusikantenes fine gitarmelodier, titter i bodene som selger olivenolje og vin fra Toscana, vi ser på skinnvesker og lommebøker, og mimrer tilbake til overraskelsesturen han tok meg med på, den nydelige langhelgen i mai, da han inviterte meg med på romantisk kjærestetur til Roma.

IMG_20181028_191347

Vi vandrer gjennom byens mange handlegater, titter i diverse butikker som selger morsomme gaver til store og små, fargerike gøyale duppeditter, kopper og kjøkkenutstyr, brettspill og bøker, t-skjorter og tøyvesker. Jeg får lyst på så mye, om jeg bare hadde hatt plass til alt dette, en større leilighet, eller kanskje et hus.

Engjørning

Vi spaserer videre, klokka har allerede bikket seks, nå er kvelden her, temperaturen faller, denne mørke himmelen lurer ingen. Vi kan jo kanskje ta oss en drink og slappe av før middag, foreslår han. Ja, det synes jeg høres ut som en god idé, sier jeg, vi ender dermed opp på en koselig liten cocktailbar som heter La Maison, hvor jeg bestiller en cocktail som heter bonbon rose, med smak av melon og kirsebær, og han, han bestiller noe jeg ikke husker navnet på, en cocktail som smaker mango.

Cocltsiler

Lokalet er omtrent tomt, bortsett fra et eldre par, hun kledd i helsort med mørkt hår i stram hestehale, han kledd i lys skjorte med stort bustete hår, krøller, de drikker brun øl, en gruppe venninner oppstaset i fine kjoler er også der, de drikker alle mudslide, en cocktail som ligner på sjokolademilkshake. For hvert kvarter som går, blir lokalet gradvis fylt opp med flere og flere velkledde kvinner og menn med godt humør, klare for lørdagens festligheter og god stemning. Noen bestiller rødvin og husets mange tapasretter, andre koser seg med eksotiske cocktails servert i stilige glass.

Sakte nyter vi disse drinkene våre, begge servert i runde glass med lang stett, begge fylt med is. Jeg flytter blikket fra min egen cocktail, til venninnegruppens mudslides, fristende søte, jeg drakk mange slike da han og jeg var på vår første ferietur sammen, i Den Dominikanske Republikk, for tre sommere siden.

Kvelden fører oss videre til den indiske restauranten Namasté, som ligger et lite steinkast unna cocktailbaren. En liten restaurant hvor vi blir møtt av en dresskledd servitør som smiler og ønsker oss velkommen, han strekker ut ei hånd for å hilse, hans varme hånd berører min kalde, vi har reservert, sier min kjære, servitøren leder oss til et bord dekket for to. Inne er det varmt og behagelig, restauranten er dekorert med store pyntegjenstander i keramikk, hvite duker, hvite vegger med detaljer i brunt tre.

Lokalet er fylt med livlig indisk musikk. Den ene låta som spilles i bakgrunnen kjenner jeg igjen fra en Bollywood-film jeg en gang så sammen med ei venninne som elsker den indiske filmverdenen. Cocktail heter filmen, en film som handler om vennskapet mellom to totalt forskjellige kvinner som møtes i London, den ene elsker fest og spenning, den andre er sjenert og konservativ, den ene tror ikke på kjærligheten, den andre har blitt forlatt av sin store kjærlighet, de stiftet bekjentskap med en mann, trekantdrama oppstår og vennskapet står ovenfor sin ultimate utfordring.

Vi bestiller en flaske rødvin, han spør hvilken vin jeg har lyst på, jeg foreslår den indiske, han nøler, vi bestiller en av de sørvestfranske. Til forrett velger jeg et assortiment av ulike smaker. Smakfull samosa med kjøttfyll, samt en vegetarisk variant, knasende gode løk bahjia og fritert soppkake. Med dette får jeg servert et rykende ferskt søtlig naan brød med pistasjenøtter, mandler og kokos. Til hovedrett får jeg servert rogonjosh, en mild curryrett fra Kashmir-området, med ris og kylling. Kjøttet er saftig, og sausen har en fin smak av tomat, paprika og løk, med et hint av sitron og det eksklusive krydderet safran. Jeg lar ham få smake, han lar også meg få smake fra hans fat; en pikant vindaloo med mørt lammekjøtt. God mat, godt selskap, vi koser oss, vi nyter.

Skulle det friste med en liten dessert, spør servitøren noe senere. Etter et måltid som dette, klarer vi knapt å bevege oss, ballonger som vi to nå har blitt, dessert takker vi derfor pent nei til. Kaffe også.

I dét servitøren rydder av bordet, sklir bestikket mitt av fatet som han forsøker å balansere sammen med flere andre tomme fat, og faller like greit rett ned i fanget mitt. Ingen sausflekker er å skimte på den grå genseren min, men kniven har hektet seg fast i ullet, og servitøren ser skrekkslagen ut. Han tilbyr oss gratis likør, og trekker naan brødene fra regningen. Genseren min ser heldigvis ut til å være like hel, ingen skade skjedd, men jeg tar likevel imot denne lille oppmerksomheten med et smil.

Og slik er jo livet. Fullt av små overraskelser, fine øyeblikk, fullt av hell i uhell, solskinn og regn, varme og kulde, til tider også et behov for å finne frem ullkåpen og møte verden og verdens mange basselusker, selv på dager hvor man aller helst ønsker å holde seg hjemme under dyna.

 

 

I mine dagdrømmer danser jeg på ball

Jeg står opp, skyver de kalde føttene inn i de myke grå tøflene mine, flytter den trøtte kroppen min fra soverommet til badet, og drar av meg den store t-skjorta som jeg lånte av samboeren min den dagen han dro. Siden søndag har den vært min faste pyjamas, sammen med en rosa silkeshorts som overhode ikke passer sammen med hans grå t-skjorte med Brooklyn, New York skrevet i røde bokstaver.

Hver gang han reiser fra meg eller jeg fra ham, sørger jeg for å ha en av hans brukte t-skjorter tilgjengelig, slik at jeg kan føle hans nærvær selv når han er flere hundre mil unna meg. Duften av hans parfyme som fortsatt henger igjen i det myke plagget gir meg en følelse av trygghet. En følelse av å bli passet på, selv om det nå er hans t-skjorte og ikke han selv som holder meg varm gjennom nettene. Om tre dager kan jeg putte den i vaskemaskinen, for da kommer min kjære endelig hjem igjen. Hadde han aldri kommet hjem, hadde jeg sikkert aldri vasket t-skjorta heller. Kjærlighet gjør sære ting med sarte sjeler.

Da jeg var liten, jobbet pappa offshore over en lengre periode, noe som resulterte i dyp savn og lånt fleecejakke, som luktet en rar blanding av tobakk, herreparfyme og pappa sin kroppslukt. Da han for noen år siden lukket øynene en aller siste gang og fløy av sted med sine nye englevinger, hadde jeg ikke lenger en fleecejakke å klemme på. Men jeg har et speilreflekskamera som tilhørte ham. Det lukter ikke pappa, men jeg er temmelig sikker på at en del av sjelen hans ligger gjemt inne i kameraet og passer på meg hvor enn jeg går.

I dag spiser jeg frokost på bakeri, for å bryte opp hverdagsrutinene i en uke som denne, hvor jeg jobber fra ti til sju hver dag. Selv småtterier som det å drikke kaffe i andre omgivelser enn ved kjøkkenbenken hjemme, er nok til å få frem et smil når man har et stort behov for å se og oppleve noe annet enn busstur, kontoret, matpakken, busstur, matlaging, oppvask og Netflix. Jeg bestiller en pain au raisin og en pain au chocolat (eller chocolatine som det heter i sørvest-Frankrike) og setter meg ved et bord ved vinduet. Til min store forskrekkelse, er lokalet fullt av veps som svermer rundt på jakt etter søtsaker. Jeg er livredd, men trosser frykten og blir likevel sittende til fatet er tomt og magen mettet.

P

Bussen går om tjuefem minutter, så jeg tar en liten tur innom det lille kjøpesenteret som ligger like ved siden av bakeriet, for å titte i butikker og kanskje prøve et par sko (eller to).

Jeg har forelsket meg i den lille butikken La Parisienne, og alle de elegante veskene, skoene, og ikke minst kjolene som står på utstilling, klare til å bli med sofistikerte fashionistaer hjem. Jeg holder en glitrende selskapskjole opp mot kroppen og drømmer om røde løpere og glamorøse ball; anledninger som fortjener en kjole som denne.

Jeg henger den tilbake og prøver heller et par nude-fargede lakksko som ikke passer, og forlater butikken tomhendt.

Kjoler

Arbeidsdagen snegler seg forbi. Jeg lengter etter helg, der jeg sitter og stirrer på de to skjermene som står plassert foran meg. Med knelangt sort skjørt, sort singlet, sort kimono med rosa blomsterprint og mine brune skinnsandaler som passer til de fleste antrekk og anledninger, er jeg definitivt kledd for de tjueåtte gradene som venter meg på utsiden, men absolutt ikke rustet for klimaanlegget som står på fullt i bygget hvor jeg jobber.

Klokka blir sju. Kvart over sju. Halv åtte. Hjem, kjære hjem.

Med musikk på ørene, og med øyene gjemt bak store runde solbriller som får meg til å se ut som en flue (ifølge samboeren min), graver jeg frem nøklene fra den overfylte skinnvesken min. Jeg sjekker postkassen for å se om det ligger en liten gave fra meg til meg selv på lur. Det gjør det. Fra det store internett har jeg mottatt to statement armbånd, ett i sølv og ett i rosegull, og en mørkeblå liten veske med broderi som jeg ser frem til å ta i bruk.

Dette sølvarmbåndet ville passet så utrolig fint sammen med den vakre selskapskjolen som jeg bærer så stolt i disse dagdrømmene hvor jeg er vakker, hvor klassisk musikk spilles i bakgrunnen, hvor det danses på røde tepper under lysekroner i ekte krystall, med vegger fulle av kunst fra renessansens glansdager. Det drikkes champagne, det holdes taler og…og… Jeg klyper meg selv i armen. Disse drømmene hører til en annen verden. Ikke min.

På lørdag skal jeg pynte meg og ta meg selv med ut på en enestående date. Meg og kameraet til pappa. Jeg vil på kunstgalleri, og deretter spise lunsj på vegansk kafé (selv om jeg ikke er veganer).

Til slutt skal jeg krype til køys iført t-skjorta til min kjære, for siste gang… før det endelig er min tur til å reise på ferie.

Bygninger Toulouse