I mine dagdrømmer danser jeg på ball

Jeg står opp, skyver de kalde føttene inn i de myke grå tøflene mine, flytter den trøtte kroppen min fra soverommet til badet, og drar av meg den store t-skjorta som jeg lånte av samboeren min den dagen han dro. Siden søndag har den vært min faste pyjamas, sammen med en rosa silkeshorts som overhode ikke passer sammen med hans grå t-skjorte med Brooklyn, New York skrevet i røde bokstaver.

Hver gang han reiser fra meg eller jeg fra ham, sørger jeg for å ha en av hans brukte t-skjorter tilgjengelig, slik at jeg kan føle hans nærvær selv når han er flere hundre mil unna meg. Duften av hans parfyme som fortsatt henger igjen i det myke plagget gir meg en følelse av trygghet. En følelse av å bli passet på, selv om det nå er hans t-skjorte og ikke han selv som holder meg varm gjennom nettene. Om tre dager kan jeg putte den i vaskemaskinen, for da kommer min kjære endelig hjem igjen. Hadde han aldri kommet hjem, hadde jeg sikkert aldri vasket t-skjorta heller. Kjærlighet gjør sære ting med sarte sjeler.

Da jeg var liten, jobbet pappa offshore over en lengre periode, noe som resulterte i dyp savn og lånt fleecejakke, som luktet en rar blanding av tobakk, herreparfyme og pappa sin kroppslukt. Da han for noen år siden lukket øynene en aller siste gang og fløy av sted med sine nye englevinger, hadde jeg ikke lenger en fleecejakke å klemme på. Men jeg har et speilreflekskamera som tilhørte ham. Det lukter ikke pappa, men jeg er temmelig sikker på at en del av sjelen hans ligger gjemt inne i kameraet og passer på meg hvor enn jeg går.

I dag spiser jeg frokost på bakeri, for å bryte opp hverdagsrutinene i en uke som denne, hvor jeg jobber fra ti til sju hver dag. Selv småtterier som det å drikke kaffe i andre omgivelser enn ved kjøkkenbenken hjemme, er nok til å få frem et smil når man har et stort behov for å se og oppleve noe annet enn busstur, kontoret, matpakken, busstur, matlaging, oppvask og Netflix. Jeg bestiller en pain au raisin og en pain au chocolat (eller chocolatine som det heter i sørvest-Frankrike) og setter meg ved et bord ved vinduet. Til min store forskrekkelse, er lokalet fullt av veps som svermer rundt på jakt etter søtsaker. Jeg er livredd, men trosser frykten og blir likevel sittende til fatet er tomt og magen mettet.

P

Bussen går om tjuefem minutter, så jeg tar en liten tur innom det lille kjøpesenteret som ligger like ved siden av bakeriet, for å titte i butikker og kanskje prøve et par sko (eller to).

Jeg har forelsket meg i den lille butikken La Parisienne, og alle de elegante veskene, skoene, og ikke minst kjolene som står på utstilling, klare til å bli med sofistikerte fashionistaer hjem. Jeg holder en glitrende selskapskjole opp mot kroppen og drømmer om røde løpere og glamorøse ball; anledninger som fortjener en kjole som denne.

Jeg henger den tilbake og prøver heller et par nude-fargede lakksko som ikke passer, og forlater butikken tomhendt.

Kjoler

Arbeidsdagen snegler seg forbi. Jeg lengter etter helg, der jeg sitter og stirrer på de to skjermene som står plassert foran meg. Med knelangt sort skjørt, sort singlet, sort kimono med rosa blomsterprint og mine brune skinnsandaler som passer til de fleste antrekk og anledninger, er jeg definitivt kledd for de tjueåtte gradene som venter meg på utsiden, men absolutt ikke rustet for klimaanlegget som står på fullt i bygget hvor jeg jobber.

Klokka blir sju. Kvart over sju. Halv åtte. Hjem, kjære hjem.

Med musikk på ørene, og med øyene gjemt bak store runde solbriller som får meg til å se ut som en flue (ifølge samboeren min), graver jeg frem nøklene fra den overfylte skinnvesken min. Jeg sjekker postkassen for å se om det ligger en liten gave fra meg til meg selv på lur. Det gjør det. Fra det store internett har jeg mottatt to statement armbånd, ett i sølv og ett i rosegull, og en mørkeblå liten veske med broderi som jeg ser frem til å ta i bruk.

Dette sølvarmbåndet ville passet så utrolig fint sammen med den vakre selskapskjolen som jeg bærer så stolt i disse dagdrømmene hvor jeg er vakker, hvor klassisk musikk spilles i bakgrunnen, hvor det danses på røde tepper under lysekroner i ekte krystall, med vegger fulle av kunst fra renessansens glansdager. Det drikkes champagne, det holdes taler og…og… Jeg klyper meg selv i armen. Disse drømmene hører til en annen verden. Ikke min.

På lørdag skal jeg pynte meg og ta meg selv med ut på en enestående date. Meg og kameraet til pappa. Jeg vil på kunstgalleri, og deretter spise lunsj på vegansk kafé (selv om jeg ikke er veganer).

Til slutt skal jeg krype til køys iført t-skjorta til min kjære, for siste gang… før det endelig er min tur til å reise på ferie.

Bygninger Toulouse

Advertisements

Ved en innsjø, i skyggen av et tre, kunne vi hatt det bedre?

Heldige er vi, som får gleden av hele tjuefem varmegrader i skyggen på en fridag som denne. I dag er det riktig nok bare onsdag, men kalenderen (og arbeidsgiveren min) har fortalt meg at den 15. August er en helligdag her i Frankrike. En perfekt anledning til å rømme fra asfaltjungelen og hverdagsstress, gi hodet en hvilepute i grønne omgivelser, hvor alt man føler er harmoni og sinnsro i sensommerens finvær. Ja, vi er heldige vi, som har tilgang til en nydelig park som ligger bare seks kilometer unna leiligheten vår.

Iført olashorts med brettekant, løstsittende topp med blomstermotiv og bare skuldre, brune skinnsandaler og en sort hatt, føler jeg meg fin, og ser frem til å tilbringe en avslappende ettermiddag ved La Ramée innsjøen, like utenfor Toulouse.

Tjue minutter senere sitter han og jeg i indianerstilling på et rundt piknikteppe under et stort tre, med sangria på flaske og fingermat servert i diverse små beger. Rullet spekeskinke fylt med ricotta. Paprika fylt med feta. Falafel. Hummus og salte kjeks. Oliven. Tomater. Druer. En piknik gjort på min måte, slik jeg liker det best.

Lenge har min kjære vært offer for mitt evige mas og mitt store ønske om å dra på piknik et eller annet fredelig sted ute i naturen, med mitt “hippie-teppe” (som han liker å kalle det) på slep. Å sitte på bakken, der hvor maur og andre småkryp kravler rundt, mens man småspiser og ser på livet, det er dessverre ikke noe som min kjære er spesielt glad i. Han klager over følelsen av rastløshet og ubehagelige sittestillinger. Der jeg føler minimalistisk idyll, føler han mangel på komfort.

“Synes du ikke det er litt romantisk, engang?”, spør jeg. “Egentlig ikke” , nøler han. Men hva gjør man vel ikke for kjærligheten?

Når det kommer til det å gå lange turer langs vannet, så er dette noe han liker godt. Der er vi heldigvis enige, og ser på det som en både sunn og herlig aktivitet å gjøre sammen på en dag som denne. Romantisk er det også (synes jeg). Denne store vakre innsjøen blir i disse varme sommerdagene flittig brukt av både badeglade voksne og barn, og av dem som ønsker å drive med aktiviteter som paddleboard eller kajakk.

Neste gang en solfylt fridag leder oss til denne nydelige parken, skal vi pakke badetøy og håndklær med oss i en ryggsekk og sykle hit på disse syklene som vi for tiden låner av foreldrene hans. Den røde som jeg låner av hans mor. Den gule som han låner av sin far.

Før vi setter oss på syklene og suser av sted, med et mål om å hoppe uti vannet og svømme om kapp, skal jeg sørge for å ha pakket hjemmesmurte halvsunne nistepakker til oss begge. Smørbrød med ost og skinke og fransk sennep og sylteagurk. Disse skal jeg dele på skrått, slik at de blir triangelformede. Da ser de like fine og smakfulle ut som triangelsmørbrødene man kjøper på dagligvarebutikken.

Jeg henter frem en pose macadamianøtter som har ligget godt gjemt nederst i piknikvesken, som en liten nødsproviant i tilfelle de små begerne med godsaker ikke strekker til. Min kjære kaster seg over dem som en sulten hai, og spiser over halvparten på noen få minutter. Han sukker oppgitt i dét en av nøttene spretter ut av håndflaten og lander på den skitne bakken, blant småstein og jord.

Jeg flirer. Han ønsker vel å spise opp all maten så kjapt som mulig, for å få denne pikniken unnagjort og pakke bort hippie-teppet i full fart (for godt).

Selv kunne jeg gjerne blitt værende her helt til mørket faller.

Jeg har det jo så fint her og nå, i skyggen av dette store treet. Med utsikt mot innsjøen, observerer jeg menneskene rundt meg som også er kommet hit for å nyte fint vær og vakre omgivelser. Mange er kommet for å kjøle seg ned i innsjøens deilige badevann. En kvinne på rundt min egen alder, vasser i vannet sammen med hunden sin, en stor labrador. En familie på fire, lærer de to barna sine til å bli flinkere til å svømme. En gruppe unge menn i bar overkropp slapper av i sola og griller pølser ved vannkanten. Duften av pølser gir meg vann i munnen, og jeg lurer på om vi kanskje burde grille en dag snart, vi også.

Vi pakker sammen våre saker og putter søppelet i min grønne plastboks som pakkes ned i vesken. Vi følger stien langs vannet og nyter det å kunne være i ett med naturen, så nært men likevel så fjernt fra trafikkstøy, boligblokker og kontorbygg.

Vi er heldige vi, som så enkelt kan legge bort hverdagsstresset og omfavne følelsen av frihet i et trygt sted hvor det bare er oss og andre glade sjeler som er her av samme grunn som oss.

For å være ærlig tror jeg dessuten at han egentlig synes det var litt gøy med piknik, han også.

Piknik

Solsikker

Innsjø

Sommerhstt

 

 

 

 

 

Rosehagen i Paris – Fortellinger fra hverdagen

Vår, 2015.

Om en drøy uke skal vi ferie fødselsdagen min sammen, bare han og jeg, uten nærværet av min familie og mine venner. Alle som kjenner meg, har dessverre blitt vandt til at jeg forlater dem gang på gang, i forsøk på å finne meg selv og finne noen form for mening med dette livet jeg har blitt tildelt.

Som en konsekvens, trekker mennesker seg unna og går videre med sine liv mens jeg går videre med mitt. Men slik er det jo uansett når man blir voksen og dette har jeg akseptert. Noen velger å gifte seg, få barn og leve et stabilt og rolig liv. Andre flytter fra sted til sted i søken på noe nytt og spennende mens de blindt prøver å løpe fra alderdommens klør.

Fra tid til annen møtes vi over en kopp kaffe eller et glass vin når jeg er på besøk hjemme i Norge, og får oss en god latter etter hver setning som startes med “husker du da…”

Året er 2015.

Jeg har møtt en mann som jeg tror kan være mannen i mitt liv.

Mine venner har sine tvil. Han ligner jo ingenting på noen av de guttene jeg har vært involvert med tidligere. Ingen skateboard under føttene eller BMX-sykkel å trikse med, og heller ingen gitar eller trommestikker som blir tatt i bruk på en liten scene i et konsertlokale et eller annet sted i Norge eller i England. Ikke har han tatoveringer, og heller ikke halvlangt hår som stikker frem under lua eller capsen.

Glem ikke at jeg er eldre nå. Jeg ser etter andre kvaliteter. Og dem har jeg funnet i ham.

Trygghet. Latter. Vennskap. En skulder å gråte på. En hånd å holde i. Gode, varme klemmer. Lange samtaler om alt og ingenting. Forståelse. Samarbeid. Motivasjon og glede. Ekte forelskelse. Ekte kjærlighet.

Livet er ikke alltid en dans på roser, men av og til er det deilig å sette livet på pause og la seg omringes av roser mens man danser til lyden av ingenting.

Min utkårede bor en liten gåtur unna noe av det vakreste utkanten av Paris har å by på;

Rosehagen i L’Hay les Roses.

Han kjøper makroner fra det koselige lille bakeriet like over veien fra inngangen til rosehagen, og får dem servert i en liten hvit eske med håndtak. Han tar esken i den ene hånden, og holder sin andre hånd i min. Hans varme håndflate og myke hud mot min gir meg en følelse av trygghet.

“Jeg skulle gjerne gitt deg en bukett med roser, men jeg gir deg heller en hel rosehage i stedet”, spøker han. En rosehage som selvsagt deles med alle andre besøkende. Men jeg liker likevel å late som at alle disse rosene tilhører meg, og bare meg.

Jeg liker å late som at vi er alene sammen i denne rosehagen, bare han og jeg.

Vi setter oss på en benk og gir hverandre et lett kyss. Han legger den hvite lille esken på fanget sitt og åpner den forsiktig. Duften av de deilige makronene gir meg vann i munnen. Vi deler hver eneste en, og gir hverandre tilbakemelding på hvilke vi synes smaker best. Jeg foretrekker vanilje, han foretrekker sitron. Jeg ser ham inn i øynene og smiler fornøyd. Han smiler tilbake. Rosene soler seg i varmen av den sterke sola og sommerfugler flakser forbi. Det høres for vakkert ut til å være virkelig, så jeg klyper meg i armen. Nei, jeg drømmer ikke. Dette er vakkert, og dette er virkelig.

Vinter, 2018.

Vi bor ikke lenger en liten gåtur unna denne vakre rosehagen.

Vi bor nå flere hundre mil unna både den og alt det vi kjente til, den gang da vi var et nyforelsket par som naivt lukket øyne og ører for alle utfordringene som skulle stå for tur. Sammen har vi likevel kjempet oss gjennom hver eneste en av dem.

Ja, for kjærligheten vår er fortsatt like vakker, selv når vi ikke sitter på en benk og spiser makroner, omringet av roser og omfavnet med kyss fra de varme solstrålene.

Sammen skaper vi en magi jeg ikke trodde fantes, før jeg møtte ham. Kanskje vil vi lage oss vår egen lille rosehage, den dagen vi skaffer oss et lite hus ute på landet, her i det herlige Sør-Frankrike?

Omringet av roser, der hvor vi kan danse til lyden av ingenting.

roser

rose

blomster

 

 

 

 

 

 

 

 

En mandag like blå som alle andre

Jeg stikker gaffelen gjennom en av de store, ostefylte gnocchiene og gnir den godt inn i pestosausen som flyter på det lille gule fatet mitt. Samtidig som jeg lar gnocchien godgjøre seg i sausen, titter jeg bort på kjøkkenbenken og sukker dypt.

Tanken på å ta oppvasken, rydde, vaske og lage matpakke til morgendagen, får meg til å føle meg alt annet enn glad for å ha kommet hjem fra jobb. Kan jeg ikke bare gå å legge meg, og sove helt til fredag?

Fredag. Dagen da jeg endelig skal få julefri fra kontorarbeid og de to enorme pc-skjermene som forårsaker at det svir i øynene og får meg til å vurdere briller. Fri. Helt frem til tredje januar.

Jeg tar av meg klærne og putter dem pent oppi skittentøyskurven, før jeg skrur på dusjen og lar vannet renne av seg, frem til det kalde ukomfortable, blir varmt og deilig.

Håret må vaskes, legger må barberes. I morgen skal jeg benytte meg av treningsrommet på jobb for første gang. Sammen med to kolleger, like etter arbeidsdagen er overstått. Kommer kjæresten min til å vente på meg hjemme i leiligheten? Kommer han til å lage middag til oss?

Med nyvasket hår og kroppen pakket godt inn i en varm og god pysjamas, trasker jeg over gulvet og titter bort på kjøkkenbenken igjen. Kjøkkenbenken har blitt som et symbol på at jeg ikke strekker til. Alt jeg ikke rekker å gjøre, alt jeg ikke orker å gjøre.

Reisebloggen min som jeg så lenge har vært lidenskapelig opptatt av, har ikke blitt oppdatert på en måned. Romanen jeg skriver, har jeg heller ikke jobbet med på en god stund nå. Bedriften som kjæresten og jeg ønsker å starte, har vi heller ikke kommet i gang med.

Jobben min tapper meg for energi, og etterlater meg totalt uten motivasjon til å gjøre noe som helst av det som jeg virkelig brenner for.

Kolleger spør meg stadig hva jeg leser, og hvilke filmer jeg ser for tiden. Selv film og bøker har jeg ikke motivasjon til lenger. Jeg orker knapt å smøre en brødskive, så hvorfor skulle jeg orke å lete frem en god bok eller film og bruke tid på å sette meg inn i et helt nytt alternativt univers i papirformat eller på pc-skjermen?

Jeg ser ut vinduet. Det er mørkt ute. Like mørkt nå, som da jeg dro på jobb. Jeg drar hjemmefra i mørket. Jeg returnerer hjem i mørket. Jeg stirrer ut på ingenting. Motivasjonen er lik ingenting.

Med andre ord, en helt vanlig mandag.

(bildene ble tatt i fjor i byen Lille, Nord-Frankrike)

lille