Karantenedagbok: de gamle rutinene og den nye hverdagen

En overskyet onsdag ville ha vært en opptur etter to stormfulle regnværsdager, om jeg hadde sett på verden med fortidens øyne, fra tiden før vi ble tvunget inn i denne karantenetilværelsen, tiden før pandemien.

Jeg ville ha tittet ut vinduet mens jeg i all hast ville ha sørget for å svelge unna brødskiven og slurpe i meg den siste kaffeskvetten før klokka ville ha rukket å slå ti over halv ti. Sannsynligvis ville jeg ha pakket med meg paraply for å være på den sikre siden, for å deretter traske bortover den lille stien som parallelt med togskinnene bak det høye gjerdet, leder til knutepunktet Arènes, hvor jeg ville ha tatt ti-femtisju bussen til Saint-Martin du Touch og Airbus.

Som alltid, ville jeg ha valgt meg et sete midterst til høyre, og koblet ut med musikk på øret og latt blikket følge nøye med på livet utenfor bussvinduene, jeg ville ha latet som musikken jeg lyttet til var lydsporet til dette livet utenfor, travle mennesker og biler i morgentrafikk, stjernene i onsdagens lille kortfilm.

Jeg ville ha sittet slik i tjue minutter, med paraply i den ene hånda, mobiltelefonen i den andre. Sannsynligvis ville jeg også ha rotet gjennom vesken etter tyggegummi eller halspastiller, dypt under min limegrønne matboks og ukas eller månedens utvalgte lesestoff, store objekter som ville ha okkupert det meste av plass i min middels store veske.

Deretter ville jeg ha fisket det røde adgangskortet opp fra lomma og trykket det mot den elektroniske låsen som lar meg slippe inn hos Airbus. Mitt kort er rødt fordi jeg er innleid gjennom et bemanningsbyrå, faste ansatte får magiske kongeblå Airbus-kort.

På onsdager pleier avdelingslederen å handle inn franske bakevarer til hele kontoret, en fin liten gest som jeg nå savner mer enn jeg skulle tro. Jeg ville ha plukket ut en pain aux raisins over croissant og chocolatine, halvparten ville jeg ha pakket inn i en serviett for å spare den til dessert i lunsjpausen. En søt avslutning etter en sunn salat eller fiberrikt smørbrød fra den limegrønne matboksen.

Etter endt arbeidsdag, ville jeg ha tatt trappene de fem etasjene fra kontoret og trasket gjennom hangaren, forbi de mange grønne propellflyene som ikke hadde rukket å bli malt hvite riktig enda. Jeg ville ha ventet på bussen og vært lettet over at nok en arbeidsdag var over, denne gang med lydbok på øret, gjerne krim, en sjanger jeg omtrent aldri leser men ofte velger å lytte til.

De var vel egentlig ikke så ille, disse kjedelige hverdagsrutinene. De ga meg en følelse av å være noen, ikke noe stort, ikke noe viktig, men en ørliten del av noe større, fra tiden før alt sammen ble satt på pause.

Røde lepper

Coronakarantene, dag 37.

Tirsdag. Under regntung himmel spaserte jeg til bakeriet for å handle maisbrød og fullkornsbaguetter, ukas første og dagens eneste lille luftetur. Jeg unnet meg også litt viennoiserie til frokost, en chocolatine som vi sier her i Sørvest-Frankrike, pain au chocolat som den kalles i Paris.

Linnea myhre roman

Knasende sprøtt og fløyelsmykt med en smak av smørdeig og mørk sjokolade, jeg nøt dagens første måltid sammen med sort kaffe og lettlest litteratur, romanen meg, meg, meg av Linnéa Myhre. Hennes morsomme skildringer av Los Angeles og en kvinnes besettelse av Britney Spears, gir meg lyst til å selv reise til englenes by for å jakte på kjendiser. Brakkesyken og rastløsheten har nok skyld i akkurat det.

Coronakarantene, dag 38.

Onsdag. Overskyet, men ingen regn. Det stormet derimot kraftig på innsiden av mitt sinn, som det dessverre ofte gjør når jeg våkner fra nattesøvnens fine og harmoniske drømmer til denne vonde og dystre virkeligheten. En drøm om hyttetur med familien, om utsikt mot vakre fjell, om lukten av nystekte kanelboller og rykende varm kaffe, om brede smil og ekte latter, om glede, når var forrige gang jeg kunne føle på ordentlig sprudlende glede?

Bibimbap

Min kjære overrasket meg med hjemmelevert koreansk bibimbap til lunsj, et forholdsvis vellykket forsøk på å muntre meg opp.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Utekaféer
12. September 2019. Utekaféer på Place du Capitole, en travel formiddag i september i fjor. Samme dag reserverte vi vår offisielle bryllupsdato, reservert nøyaktig ett år frem i tid. Hvorvidt vi faktisk vil få lov til å gifte oss til høsten gjenstår å se.

 

Nok en uke som suser forbi i Toulouse

Nok en uke seiler forbi, en uke bestående av både solskinnsdager og regnværsdager, med kroppen full av myggstikk, hodet fullt av tanker, hjertet fullt av følelser. Jeg tar meg selv i å bli overrasket over at det allerede nå er fredag igjen, vinket vi ikke nettopp farvel til søndagen som var?

Og hvilken deilig søndag det var!

En søndag under blå himmel og tjuefem varmegrader, late morgentimer og nyvasket sengetøy, jeg ligger i armkroken til min kjære med øynene lukket, en grasse matinée før vi nyter en sen frokost ute på balkongen, et must på slike deilige sensommerdager. Jeg slenger på meg mitt enkleste sommertøy, slitte blå olashorts og en simpel hvit t-skjorte, vi løper ut i boden for å hente syklene våre, sammen skal vi omfavne ettermiddagen, den friske luften og grønne naturen, en fin liten tur langs Canal du Midi, søndagsdate på sykkeltur.

PICNIC_20190906_185940951

Gjennom den røde mursteinkledde bydelen vår, Saint Cyprien, forbi nabolagets spennende markedshall, forbi vårt favorittsted for en godt variert brunsjbuffet, Les Chimères, forbi lokalene som snart vil huse en ny libanesisk restaurant, og lokalene hvor et supermarked har blitt erstattet med en stilig Concept Store ved navn Hors Ligne, et kunstgalleri-og cocktailbar som selger sesongens kuleste joggesko og sukkulenter i pastellfargede potter. Videre sykler vi, og snart forlates det urbane, moderne og de asfalterte sykkelstier til fordel for busker, trær og smale grusveier.

Kaktus

Vi sykler langs Garonne-elven og passerer mennesker som er ute på fisketur, andre på joggetur, noen på luftetur med sine firbente venner. Videre følger vi Canal du Midi, forbi de mange kanalbåtene, husbåter og restaurantbåter, jeg mimrer tilbake til tiden i Paris, da Julien og jeg først ble kjærester, til den magiske kvelden da han tok meg med ut på gastronomisk middag på en fin restaurantbåt akkurat som disse, den fineste av de mange båtene langs elven Seine, vi drakk champagne og beundret synet av Eiffeltårnets glitrende lys mot den sorte nattehimmelen.

Canal du Midi

Mandag, tirsdag, onsdag, rutinene distraherer oss fra drømmende tanker og stjeler både tid og energi som vi helst ville brukt på annet enn kun disse kjedelige gjøremålene, det nødvendige, disse lange arbeidsdagene, husarbeid og plutselige ærend som må prioriteres. Lista er lang over saker vi ikke tar oss tid til, men vi rekker likevel å reise av sted med varebil for å hente den nye sofaen vår, en deilig investering, denne nyinnkjøpte hjørnesofaen i kunstig skinn.

Torsdag ettermiddag trosser jeg igjen trøttheten, selv med såre øyne og en kamp mot øyelokkenes ønske om å lukkes og lede meg til et fjernt univers, til drømmer langt borte fra virkeligheten. Jeg spaserer fra busstasjonen i nabolaget vårt, og videre inn til kjernen av sentrum for å titte i butikker og handle med meg et par gaver fra meg til meg selv, jeg vil støtte de lokale små butikkene, bidra til å holde dem i live.

Shopping Toulouse

Jeg kjøper meg et par turkise øredobber og matchende armbånd fra Etyo, en liten boutique i sentrum av Toulouse, som selger flotte aksessoirer i friske farger. Videre besøker jeg diverse bokhandlere, jeg ønsker å kjøpe meg et par franske diktsamlinger, gjerne noe moderne til en forandring, Store klassikere, slik som Charles Baudelaire sine verk, har jeg jo nemlig fått i gave av min kjære (hans ungdomsskolepensum, mine gullskatter).

Bokhandel

Trøttheten får til slutt overtaket, øyelokkene føles tyngre og tyngre, jeg tar metro hjem for å legge meg og hvile. Hjemme alene, Julien er fortsatt på jobb. Når jeg våkner, våkner jeg til duften av nystekt pizza levert på døra, kylling og champignon på den ene, chorizopølse og oliven på den andre, en hyggelig overraskelse fra min kjære, vi avslutter torsdagen med film og pizza i sofakroken, hva helgen vil by på gjenstår å se.

Elv

Sykkelsti