Høydeskrekk og Panikkslagen på fjelltur med venner

Lenge var det siden sist jeg stod opp allerede klokka seks for å dusje og spise frokost i all hast. Spesielt på en lørdag. Forrige gang jeg dro på en fysisk krevende fjelltur kan jeg knapt huske, og lenge vil det definitivt bli til neste gang. Om det i det hele tatt blir noen neste gang.

I går dro vi altså til et sted som heter Appy i Pyreneene, sammen med tre venner av Julien for å gå på en ni kilometers fottur på fjellet. 750 meter i høyden og en rute som ifølge en av våre turkamerater skulle være enkel og absolutt ikke en utfordring, selv for meg som er i elendig form, selv for meg som har ekstrem høydeskrekk og sliter med å gå ned bratte fjellbakker på grunn av frykten for å falle og slå meg. Uansett hvor vakker utsikten måtte være.

Som med de fleste fobier, stammer høydeskrekken min fra barndomstraumer, etter at jeg som sjuåring falt og slo meg kraftig under en hyttetur på fjellet. Et stort arr på høyre kne og på underarmen sammen med en rekke flashbacks er mine evige suvenirer etter det traumatiske øyeblikket da skarpe steiner penetrerte min hud og mitt forhold til de høye fjellene forandret seg drastisk fra beundring til frykt.

Å gå lange fotturer på flere kilometer, selv mil, langs trygge grusstier er jeg veldig glad i. Men steinete bratte terreng minner meg så sårt om det vonde øyeblikket for to tiår siden, at jeg rett og slett ikke klarer å takke ja til å bli med på turer i slike terreng.

I går ble jeg uvitende med på nettopp det jeg hadde fryktet.

Med en liten ryggsekk pakket med müslibarer, oppskåret frukt, tomater og spekeskinke, sammen med en termos fylt med to liter vann, og nødvendige saker som solkrem, antibac, søppelpose og toalettpapir, var jeg klar for det jeg trodde skulle bli en tur oppover ekstremt lange men ikke altfor bratte stier…og ble servert noe helt annet.

Det som umiddelbart møtte meg var et steindekket bratt terreng, enorme skarpe steiner og løs småstein og sand. De andre, inkludert Julien, småjogget oppover i høyden og ville sikkert ha hygget seg mye mer om ikke jeg var der. Umiddelbart fikk jeg dårlig samvittighet for å være den som ødelegger for alle andre. Anpustne, treige meg, den i gruppa som alle andre må vente utålmodig på, den som får resten til å himle med øynene og angre på at de spurte meg om jeg ville bli med.

Situasjonen fikk meg til å tenke tilbake på barndommen, og hver eneste klassetur til vestlandske fjell. Klasseturene hvor jeg ble kjent som den irriterende jenta som aldri klarte å holde følge med resten. Klasseturene som gang på gang ble et gjensyn med fobi, redsel og elendig selvfølelse.

Hadde jeg bare visst hva jeg gikk til, om jeg i det minste hadde gjort et par Google-søk på området og denne konkrete ruten og ikke stolt blindt på vennene til Julien, kan jeg garantere at jeg ikke hadde takket ja til å bli med.

Men nå var jeg altså der i det maleriske landskapet, den flotte franske naturen, og druknet meg selv i traumatiske flashbacks.

Noen lyspunkter var det likevel på turen. Vakre omgivelser, nydelig utsikt, og en innsjø hvor vi de neste to timene skulle kose oss med piknik og bading. To av våre turkamerater hadde tatt med seg baguetter og rosévin, i tillegg hadde vi med oss frukt og grønt og diverse pålegg. Timene tilbrakt ved innsjøen var definitivt verdt slitet, svetten og stølhet i lårene.

Å komme seg ned igjen, var derimot et mareritt for min panikkslagne kropp. Frykten for å skli på løse steiner, falle og slå meg, akkurat som da jeg var sju år og pådro meg mine stygge arr, gjorde meg så anspent at kroppen og hjernen på et punkt sluttet å kommunisere. Dette ledet til at jeg gikk på tærne hele veien ned, med til slutt blødende tær, fordi jeg ikke turte å senke hælene, jeg turte ikke å gå normalt, fobier får oss virkelig til å miste all sans og samling.

Etter fjellturen dro vi ut for å spise pizza sammen med vennegjengen. Allerede var vi godt i gang med å planlegge en neste tur, skogstur eller sykkeltur, eventuelt en noe mildere fjelltur langs grusstier og enklere terreng, aktiviteter innenfor min komfortsone.

Det hele startet med dårlige sko og nesten-ulykker på fjellet

I samarbeid med Addnature

 

Da var ferie for november bestilt – og planleggingen er allerede godt i gang!

Sammen med Julien og hans foreldre, reiser jeg til Sør-Afrika og Zimbabwe. Jeg skal på safari i Kruger Park,  vinsmaking ute på landet like utenfor Cape Town, samt båttur og vandring i Victoria Falls, for å se verdens mest spektakulære fossefall.

Kanskje blir det noe klatring, kanskje ikke. For meg som har ekstrem høydeskrekk og jobber med å overvinne denne fobien, er det flere faktorer som skal til for at jeg skal kunne føle meg komfortabel og trygg. I en situasjon hvor jeg bare skulle ønske jeg kunne nyte opplevelsen til en like stor grad som mine reisefølger, er det trist å måtte være den som “alle synes synd på” og som alt må tilrettelegges for.

Sist jeg var på trekkingtur sammen med Julien og foreldrene hans (i Panama) opplevde jeg riktig nok et stort fremskritt i forhold til denne frykten. Det hele startet med et par sko som jeg fikk i gave av mine kjære “svigerforeldre”.

Sammen med en erfaren turguide, og godt skodd i riktig fottøy, opplevde jeg for en gangs skyld en følelse av kontroll. En følelse som videre førte til at jeg kunne senke skuldrene og nyte den vakre utsikten som vi var kommet for å beundre. Selvsagt var jeg fortsatt nervøs, men til en langt mindre grad enn tidligere.

Etter flere år med “feil klær” og “feil sko” på både klassetur og vennetur til norske fjell med robust natur og hardt klima, var det altså en guidet tur til en foss helt der borte i Panama som skulle til for å få meg til å skjønne hvor problemet hele tiden har ligget. Jeg har i flere år, under flere anledninger, falt og slått meg, mistet balansen og sklidd på glatte steiner, om og om igjen…som deretter har ført til et liv med en fobi som jeg kunne vært foruten hadde jeg skjønt at det ikke er motorikken min som er problemet; men skoene mine (og mangel på tro på meg selv).

Selv om jeg fortsatt blir nervøs av høyden fra fjellvegger og klipper, tørr jeg likevel nå å ta den sjansen og stole på at alt kommer til å gå greit. Så lenge riktig utstyr er på plass og så lenge jeg reiser sammen med erfarne mennesker med fjellvett, tørr jeg nå å begi meg ut på spennende opplevelser hvor  vakker utsikt, frisk luft og en stor dose adrenalin står i fokus – ikke frykten.

Jeg føler meg heldig som i år skal reise til Zimbabwe for å se Victoria Falls – et av Naturens Sju Underverk. Like heldig er jeg om alt går som planlagt og 2019 blir året da min kjære og jeg drar på en tre ukers opplevelsestur til diverse nasjonalparker i USA. Klatring i Yellowstone og Yosemite står i så fall høyt oppe på lista over ting Julien og jeg skal gjøre mens vi er på tur. Høydeskrekk eller ei, slike muligheter kan jeg ikke la gå fra meg.

Konklusjonen er; skal man ut på opplevelsestur, er det ingenting som er viktigere enn å handle smart, pakke smart, og prioritere det som teller. Etter pass, penger og riktig tøy, er det derfor gode klatresko ( klatresko fra Addnature ) som skal pakkes ned og få bli med meg på ferie!

klatre

(bildene i innlegget ble tatt i Panama)