Jobbtilbud som faller fra himmelen og tips til jobbsøkende i Frankrike

Med rumpa godt plantet i sofaen sitter jeg og blar gjennom bilder fra tidligere ferieturer rundt omkring i Frankrike (slik som illustrasjonsbildene i innlegget), når jeg egentlig skulle ha forberedt meg til et kjempeskummelt jobbintervju som venter meg om altfor få timer.

Nok en gang har jeg blitt innkalt til intervju uten å ha søkt på jobben i det hele tatt. Det sier vel litt om hvor merkelig situasjonen er, når Julien vitser med at jobbtilbudene her i Toulouse bare daler fra himmelen før jeg i det hele tatt hadde tatt meg tid til å begynne å søke.

Nok en gang har jeg ikke peiling på hvorfor firmaene som kontakter meg mener jeg er en god potensiell kandidat til de utvalgte stillingene. Jeg som skulle satse på egne prosjekter og romanskriving, har igjen valgt å lytte til fornuft fremfor følelser og takket ja til et intervju hos et stort, annerkjent selskap…hvor jeg kan ende opp med å jobbe i nok en IT-avdeling.

Det skumle med dette intervjuet er at det er delt opp i to etapper. Først skal jeg møte noen mennesker som skal gi meg tips og råd til hva jeg bør si for å imponere de som skal intervjue meg like etterpå. Deretter, når jeg er “klar”, skal jeg møte de store, skumle som jobber høyere opp i hierarkiet. Man skulle nesten tro jeg var i ferd med å møte President Macron. Eller…nei, å møte Mr. Macron ville faktisk vært mindre skummelt enn det som venter meg i dag.

Men, nå gjelder det bare å tre på seg blyanskjørt og bluse og krysse fingrene.

Har du tenkt å flytte til Frankrike for å jobbe?

Da er det lurt å notere seg forskjellene mellom norsk og fransk jobbsøker-kultur, for dem er det mange av!

Er det noe jeg har lært fra forrige franske jobbintervju (samt venner og kjæreste sine jobbintervjuer i Frankrike), så er det følgende:

  1. CVen din bør inneholde bilde av deg, alder (i stedet for fødselsdato), utdanning, relevant arbeidserfaring + beskrivelse av arbeidsoppgavene du hadde i hver jobb, språkkunnskaper, hobbyer. Alt skal få plass på ett A4 ark, og det oppfordres å droppe urelevant arbeidserfaring. For eksempel; søker du jobb som IT-konsulent, trenger du ikke å nevne at du jobbet som pizzabud for seks år siden.
  2. Pugg ikke klisjéspørsmålene. Nå vet ikke jeg om det fortsatt i dag er like vanlig å stille de samme trøtte klisjéspørsmålene på jobbintervjuer i Norge, som det det var da jeg bodde i Oslo. Men i Frankrike er de fleste av disse sett på som svært utdatert og lite givende. Arbeidsgivere vet at kandidater googler, pugger og sier det de tror firmaet ønsker å høre, og da fungerer det jo mot sin hensikt. Blir du kalt inn til intervju i Frankrike trenger du derfor ikke bruke tid på spørsmål som “hva er dine positive og negative sider?”, “hvor ser du deg selv om fem år?”, “hvordan ville dine venner og familie beskrevet deg som person?”. Møt opp, og ta det som det kommer.
  3. Referanser er unødvendig. Frankrike har aldri hatt noe referansesystem slik som vi har hjemme i Norge. De stoler på magefølelsen og velger å enten gi deg en sjanse eller la være å bruke mer tid på deg, alt etter hvilken følelse de sitter igjen med etter intervjuet er over. Det høres kanskje ut som en risikosport å ikke kontakte tidligere arbeidsgivere for å høre om du dugde til noe eller ei, men slik fungerer det i la France.
  4. Høflighet kommer først. Håndhilsning, øyenkontakt, bruken av “vous” i stedet for “tu” (høflig tiltaleform) og vennlige smil er selvsagt alfa omega. Ingen vei utenom. Resten må du se an. Kan man slå av en vits og spille på det å være vittig, eller bedrive selvskryt og vise at man har selvtillitt, eller bare være stille, rolig og ydmyk? Tja, som sagt så må du skru på analysebrillene og se an hva slags type personlighet disse intervjuerne har.
  5. …Småprat er ofte innafor. Forrige gang jeg var på jobbintervju (og fikk jobben), ble jeg intervjuet av to menn som i starten virket svært alvorlige og strenge, men som kjapt endret tone og begynte å spore av og prate om totalt urelevante ting. Intervjuet endte til slutt med småprat om mat og vin og tips til helgturer i nærområdet. I fjor overhørte jeg Julien sitt telefonintervju, hvor han fikk mange spørsmål om meg, om Norge, om hvor han hadde lyst å dra på ferie, og om han liker rugby. Der ser man.
  6. Snakk fransk. Ja, jeg ender med det mest logiske punktet av dem alle. Har du planer om å flytte til Frankrike, er det en stor fordel å kunne fransk. Å få jobb i dette landet uten å kunne språket er ikke umulig, men gir deg et svært begrenset utvalg av jobber å velge mellom. Bonne chance!

Da krysser vi fingrene både for deg med din fremtidige jobbsøking, og for meg med dagens jobbintervju.

I morgen reiser forresten Julien og jeg på helgtur til Agen i Sørvest-Frankrike, hvor vi skal bo på Bed&Breakfast og spise på høygastronomisk restaurant. Hvem vet, kanskje blir det feiring av veien min tilbake til kontorjobb etter tre ukers pause?

utsikt frankrike

 

 

Mat, høflighet og kollegavennskap – Observasjoner fra livet i Frankrike!

Der stod jeg, klar for første dag på jobb etter en lang juleferie, og ventet på bussen.

Ti minutter, tjue minutter… Jeg tittet på klokka, og følte frustrasjonen riste godt tak i meg. Hvor ble det av bussen? Ville jeg bli forsinket til jobb?

Åh, herregud. Dette er krise, tenkte jeg. Ikke å komme for sent. Eller, jo, det også. Men langt verre er det å måtte forholde seg til de franske normene og sosiale, uskrevne reglene som jeg fortsatt ikke kjenner godt nok til. Slik som det å kysse hver eneste kollega på kinnene i det jeg valser inn på kontorlandskapet og henger fra meg yttertøy (dette har jeg til og med skrevet et eget innlegg om).

Jeg dro opp mobilen og tekstet Julien. “Du, jeg er forsinket til jobb. Er det meningen at jeg likevel skal kysse alle sammen på kinnene og bruke masse tid på å si hei og godt nyttår til hver eneste person, eller er det greit å vinke og rope ut et felles ‘hei’ til alle sammen, før jeg løper bort til plassen min og setter i gang med arbeidet?”

I dette tilfellet var det visstnok innafor med et felles “hei”, etterfulgt av et “beklager, jeg hadde dårlig tid”. Mange kom likevel bort for å kysse meg på kinnene – inkludert sjefen selv, som ikke så ut til å bry seg om at jeg var forsinket. Kanskje like greit.

Denne usikkerheten har jeg fått kjenne mye på, opp gjennom årene som har gått. Usikkerhet rundt alle disse normene og reglene i dette landet som utrolig nok kun er en to timers flytur fra vårt lille land oppe i nord, men likevel så totalt annerledes fra alt jeg kjenner til.

Høflighet 

Her i Sør-Frankrike, er det for eksempel uhøflig å ikke hilse på bussjåføren, og takke ham når man går av bussen. Medpassasjerer setter man seg ved siden av uten å nøle, og man gir umiddelbart opp setet sitt til eldre eller gravide. I tillegg til bussjåføren, skal man også hilse på naboene sine. Spesielt hvis man bor i leilighet. Da skal det hilses på alle og enhver i både heis og trappeoppgang.

I Norge sa jeg alltid hei til bussjåføren (ofte uten å få et hei tilbake), men å si takk og farvel i det man går av bussen, ja, det var en ganske fremmed opplevelse for meg. I Norge har jeg ofte sett at eldre og gravide ender opp med å bli nødt til å stå på bussen, mens ungdommer og unge voksne plasserer sine vesker, poser og ryggsekker på setet ved siden av seg, for å unngå uønsket sidemann. Sier man hei til fremmede mennesker i blokkas trappeoppgang, kan man risikere å få reaksjoner som “æsj, denne personen er sikkert pervers” eller “denne personen er ikke riktig skrudd sammen”. Mange er vandt til å legge så mye mer i et ‘hei’ enn at det nettopp bare er en høflig hilsen og medmenneskelighet.

Mat

Franskmenn flest er absolutt ikke kresne i matveien. Inkludert barn. Dette kommer nok av at franske foreldre kjører en “liker du ikke det jeg lager til middag, så får du ikke noe mat” type strategi i hjemmet. I tillegg er de opptatt av å la barna smake på absolutt alt som er av frukt, grønnsaker, kjøtt og sjømat før de lar poden sin få lov til å kjøre grimaser og skyve fra seg fatet og si “jeg liker ikke dette”. De fleste restauranter (med unntak av de store kjedene), har ingen barnemeny heller. Minsten spiser derfor det samme som mamma og pappa, og får da også smake mye nytt og spennende.

Men én ting skal man vite når det gjelder å “spise, eller ikke spise” i Frankrike. På samme måte som at vi nordmenn ikke spiser medisterkaker, ribbe og kålrabistappe på sommeren (fordi det er julemat) eller fårikål på våren (fordi det er høstmat), spiser ikke franskmenn godsaker som  raclette og fondue  eller kålbaserte retter på sommeren, og unngår samtidig diverse grønnsaker, alt av bær – og de fleste frukter på vinteren. Epler, pærer og klementiner er unntak.

Å handle importerte råvarer er noe mange boycotter. Her skal man støtte de lokale bøndene, og dermed heller vente tålmodig på at sesongen skifter og været snur og kalenderen gir grønt lys for bringebær, jordbær og auberginer i handlekurven igjen.

Bananer og diverse andre tropiske frukter kan man handle uansett årstid…så lenge de er importert fra Martinique (fransk øy) eller Guadeloupe (også fransk).

Alkoholkulturen er forresten også svært annerledes her. Dette har jeg skrevet et eget innlegg om.

Kan kolleger være venner?

Er det noe jeg faktisk savner fra Norge, så er det hvor enkelt det er å bygge vennskap og finne på ting sammen med kolleger, utenfor kontorets fire vegger og bedriftens kantine.

I Frankrike er det lett å komme i prat med mennesker på arbeidsplassen, og folk flest har ikke noe filter. Man spøker og ler, prater gjerne om personlige ting, og det føles derfor helt naturlig å foreslå en lønningspils eller en middag sammen i sosialt lag.

Men av både venner og (sviger)familie har jeg fått høre at det faktisk ikke er så enkelt som man skulle tro. Jeg hører stadig historier fra forskjellige hold, om en “bestevenn” på jobb, som forblir nettopp det; en venn man kun omgås i arbeidstiden. Franskmenn har kanskje ikke like lett for å blande jobb og privatliv, som oss nordmenn?

I Norge har jeg stiftet mange gode vennskap og bekjentskap med mennesker jeg i utgangspunktet ble kjent med på arbeidsplassen. Derfor så jeg på det som helt naturlig å spørre kollegene mine om de har lyst til å bli med ut for å ta en pils. Det hadde dem, og en kveld skal vi nok få det til. Jeg venter i spenning.

Kanskje utfordringen ikke er at franskmennene ikke liker å blande jobb og privatliv. Kanskje de rett og slett bare ikke tørr å ta intiativ?

Jeg kunne lett skrevet om alle disse kulturforskjellene i en evighet, men da vil dette flyte over fra å være et blogginnlegg til å bli en e-bok. Så frem til neste observasjon, er det nok lurt å sette et punktum.

sort hvitt balkong