En natt på vingård i det franske sørvestland

Vi entrer søndagen og mai måneds siste dag, iført behagelig sommertøy og rikelig med solkrem. Varmende solskinn og deilig temperatur, ypperlig for en pinsehelg ute på landet med overnatting en amoureux på en vingård i Tarn-departementet her i det flotte Sørvest-Frankrike.

Bare 82 kilometer unna vårt hjem i Toulouse, en kjøretur på litt under en time. Vi er bortskjemte her på det franske sørvestland, vi er heldige, vi som bor så nært så mye vakkert. Enkelt er det å reise ut på romantiske små helgeturer, selv korte dagsturer, enkelt er det å kose seg på ferie i eget nærmiljø når nærmiljøet er fullt av historie, sjarm og, ikke minst, vinproduksjon av høy kvalitet til en rimelig pris.

Vi tilbringer som sagt siste del av langhelgen i landlig idyll, drueranker og kornåkre så langt øyet kan se. Julien og jeg har reservert en natt på en koselig liten hytte på tomten til en vingård ved navn Château Adélaïde, med pittoresk beliggenhet i grønne omgivelser på utkanten av Cahuzac-sur-Vère, en av mange gamle landsbyer i det kjente vindistriktet Gaillac.

IMG_20200601_175245

En romantisk séjour à deux hvor formiddagen har gått til å utforske to sjarmerende små landsbyer i nærområdet, Puycelsi og Castelnau-de-Montmiral, begge med velfortjent plass på den franske kåringen Les plus beaux villages de France (de vakreste landsbyene i Frankrike).

Jeg vil selvsagt fortelle mer og dele bilder fra begge stedene i senere innlegg.

Hytte

Den lille trehytta på vingården Château Adélaïde er utstyrt med kjøkkenkrok, dusj, toalett, dobbeltseng med myggnetting, kaffemaskin, vannkoker, brødrister, kjøleskap, møblert terrasse, kaffe, te og småkaker. Vi har på forhånd handlet med oss brød og tatt med ost, skinke og juice hjemmefra, et frokostmåltid som skal nytes på terrassen, en romslig terrasse som gir oss flott utsikt mot vingårdens egne drueranker, delvis skjult bak store trær.

Drueranker

Vi har endelig nådd de siste to dagene før landets restauranter og kafeer vil få lov til å åpne igjen etter å ha holdt stengt siden mars, de siste to dagene før vi vil få lov til å reise så langt vi ønsker innad i Frankrike, ting vi omtrent hadde glemt hvor høyt vi har savnet når vi uansett koser oss så mye som vi gjør nå.

Vi koser oss på oppdagelsesferd i det vakre Tarn-departementet med sine mange historiske landsbyer, flere av dem bygget i høyden på kalksteinstopper. Sakte kjører vi langs vindistriktets smale landeveier, forbi flere hektar med drueranker og store kornåkre. Vi spiser medbrakt mat og nyter den flotte utsikten, det drikkes forfriskende rosévin ute på den lille terrassen og lyttes til lyden av fuglesang mens vi spent ser frem til en liten vinsmaking avtalt for morgendagen, et must når vi jo tross alt overnatter på en vingård.

Vingård

Om tiden strekker til, vil vi kanskje også ta oss en liten tur innom en nydelig middelalderlandsby som ligger bare et lite steinkast unna helgens overnattingssted, Cordes-sur-Ciel, en landsby som vi allerede har vært i tidligere, den gang sammen med hans foreldre.

Rosévin

Jeg gleder meg til alt som morgendagen har å by på, og smiler der jeg tenker tilbake på stedene vi besøkte tidligere på dagen. Ettermiddagen blir til kveld og jeg nyter et hyggelig måltid sammen med min kjære, grilling av sitron-og timianmarinert svinekjøtt og hjemmelaget potetsalat. Til dessert spiser vi de franske småkakene som kalles madeleine, og drikker hver vår kopp sort kaffe med brunt sukker.

Kveldstimene suser forbi. Lenge blir vi sittende ute, vi utnytter den behagelige temperaturen og den flotte utsikten. Den varme solskinnsdagen blir etter hvert til kjølig kveld, jeg slenger derfor på meg en beigefarget knappegenser og nyter siste glimt av dagslys før himmelen farges rosa og mørket sniker seg på. Mørke nyanser legger seg over det grønne landskapet som et stort teppe, vinden uler høyere og høyere som et lydspor i harmoni med mørket. Jeg trekker meg tilbake, legger meg i det sorte sengetøyet med den sorte myggnettingen hengende over senga som et gotisk brudeslør.

Håndkle

I morgen vil vi våkne til en ny dag med flere fine muligheter, andre pinsedag, nok en fridag. Med vinsmaking og landsbybesøk på agendaen. Jeg vil pynte meg med kjole og hatt for anledningen.

Hytte

 

 

Advertisements

Karantenedagbok: Gifteringer i Kraków og gode nyheter fra England

Endelig, endelig er vi nå inne i vår siste uke med karantene. Vi har ønsket mai måned velkommen fra vår lille balkong, fra vårt nabolag, fra Toulouse og Sørvest-Frankrike. Jeg nyter denne deilige sommertemperaturen, gradestokken viser hele tjuesju varmegrader og himmelen er malerisk, med sin nydelige blåfarge og sine mange små skyer som ligner lette hvite bomullsdotter. Spent, ser jeg frem til å kunne dra på små bilturer i nærområdet, besøke flotte solsikkeenger i Gers og vingårder i Gaillac. Listen over alt jeg ønsker å gjøre her i Toulouse og omegn, vokser seg større og større for hver dag.

Lockdown har riktig nok hatt noen fordeler. Jeg er jo faktisk heldig som får jobbe fra balkongen, barbeint og iført korte shorts, hjemme finnes ingen kleskode. Og hjemmekontor nytes definitivt best ute i frisk luft.

Mine kolleger og jeg vil dessuten fortsette å jobbe hjemmefra i flere uker fremover, lenge etter karantenetiden er over. Jeg ser derfor frem til mange flere frokoster, lunsjpauser (med tilhørende lesestoff) og arbeidstimer under solfylt himmel, etterfulgt av (fra og med neste uke) spaserturer til sentrum.

Om iskioskene får tillatelse til å holde åpent fra 11. Mai, vil jeg gledelig kjøpe meg en is eller en milkshake, gjerne med smak av lavendel eller fioler, lokale spesialiteter. Jeg vil nyte de søte smakene mens jeg spaserer gatelangs i la ville rose, la solstrålene kysse min solkrembeskyttede hud, kjenne kulden fra den fløyelsmyke iskremen på tunga, godt vil det bli med is, ikke en kjedelig en fra isdisken på mitt lokale supermarked, nei, iskremen må være une glace artisanale, lokalprodusert, ekte, laget med kjærlighet.

Neste uke, seks dager gjenstår før Frankrikes åpningstid, endelig noe å glede seg til. Totalt beruset av gledesfølelsen, hadde jeg nesten glemt den åtte timer lange arbeidsdagen som venter meg før jeg på mandag kan løpe ut i det fri. En ting er uansett soleklart, mandag kveld vil det bli champagne og kake på min kjære og meg, kanskje en tarte au citron meringuée eller en fraisier, vi må jo feire ventetidens ende og starten på livet etter, vi må jo feire her på vår fine lille balkong. Men først skal jeg løpe fra meg. Og på tirsdagen vil jeg forhåpentligvis spise is til jeg blir ør i hodet, og fotografere sentrumsgatene og butikkfasadene til mobiltelefonen eller speilreflekskameraet går tomt for lagringsplass.

Leselyst

Coronakarantene, dag 49.

Søndag. Jeg laget kjøttboller og potetsalat, etter ønske fra min samboer. Han skjenket rødvin i glasset mitt, deretter sitt eget, santé, sa han og hevet sitt vinglass mot mitt, vi skålte for at vi begge har helsen i behold. Ingenting er viktigere enn nettopp det, akkurat nå.

Kjøttboller

Apropos god helse, i går fikk jeg positive nyheter. Min coronasmittede venninne, hun som jobber som sykepleier i England, er på bedringens vei!

Coronakarantene, dag 50.

Mandag. Med klump i halsen og blanke øyne, scannet jeg kvitteringene fra gullsmedbutikken i Kraków, hvor vi i januar kjøpte våre gifteringer som jeg hadde sett frem til å hente nå i mai måned, en uke før fødselsdagen min. Europa er fortsatt stengt, og jeg har ingen andre muligheter enn å sende butikken en epost med vedlagte kvitteringer, jeg har ikke noe annet valg enn å stole på at ringene vil bli levert på en trygg og sikker måte, uten risiko for å havne i feil hender, frastjålet og solgt til høystbydende. Jeg får vondt av å tenke på den inngraverte datoen 12.09.2020, det som skal eller skulle bli den lykkeligste dagen i mitt liv, nå klarer jeg ikke å se på datoen med annet enn bekymrede øyne.

Brudekjole har jeg forresten også bestilt, fra internett, uten å ha prøvd hverken denne eller noen andre kjoler på forhånd. Noe annet valg har jeg ikke.

Når butikkene åpner igjen, har jeg planer om å besøke en skredder og hennes atelier i nabolaget mitt, for å få sydd litt om på den lyserosa kjolen som  jeg ønsker å bruke i tinghuset på bryllupsdagen.

Når det gjelder brudekjolen, vil jeg ikke røpe for mye, ikke enda, men kan i alle fall fortelle at den flotte hvite blondekreasjonen kommer fra en dyktig skredder i Minsk, Hviterussland.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Karusell Toulouse
En av de tradisjonelle karusellene i sentrum av Toulouse, en viktig del av bybildet. Jeg lurer på om disse vil forsvinne nå som vi må tilpasse oss den nye normalen?