Sørland og sommergleder

Tid til hobbyer har det blitt lite av de siste ukene, lite tid til å lese og skrive, lite tid til serier og filmer, lite tid til annet enn møter med vigsler, sminkør, dekoratør, catering og alt annet som har med bryllupsfesten å gjøre, alt samtidig som jeg pakker de siste fire årene ned i flytteesker.

Neste mandag overtar vi den nye leiligheten, for første gang skal jeg bli eier av egen bolig. Sekstitre kvadratmeter med stor terrasse, bare 140 meter fra min nåværende adresse, samme gate, men kortere avstand til bakeriet og tapasrestaurantene som vi liker så godt.

Siden jeg liker å dele bilder og fortelle historier i kronologisk rekkefølge, fortsetter jeg skildringene hvor jeg avsluttet forrige gang, det vil si i Mandal, selv om turen føles så lenge siden nå. Alt føles fjernt, nå som hver eneste dag er like travel som den forrige, nå som jeg konstant går rundt med dårlig samvittighet fordi jeg aldri, bortsett fra i helgene eller sene kveldstimer, husker å ta meg tid til å slå av en prat med venner og familie på sosiale medier.

Alt går bra, men alt er likevel svært kaotisk.

På det norske sørlandet var ingenting kaotisk. Alt var bare ren, skjær idyll og jeg angrer ikke ett sekund på at jeg utvidet min norgesferie for å tilbringe en hel måned sammen med familien. Deilig var det å våkne i Mandal, overskyet himmel men likevel en nydelig sjøutsikt. Jeg våknet uthvilt etter en god natts søvn i komfortabel hotellseng med myke puter og luftige dyner. Min mor og jeg nøt en spennende frokost fra buffet med bredt utvalg, vårt eneste mål for dagen var å finne ut hva vi ønsket å utforske, hvor vi ønsket å gå tur og hvilken restaurant vi utover ettermiddagen hadde lyst til å besøke.

Vi tok oss en lang spasertur langs Sjøsanden og videre til Risøbank, et vakkert parkområde med veksthus og bryllupslokaler. Nysgjerrige som vi jo var, tok vi oss en titt innom veksthuset før vi satte kursen mot strendene for å fotografere blått vann og hvit sand. Vi trasket deretter videre langs lange turstier i grønne omgivelser, før vi til slutt innså hvor langt unna hotellet vi hadde havnet. Slitne, etter å ha spasert i flere timer uten pause, beveget vi oss i sakte tempo mot sentrum og vurderte samtidig å droppe restaurant-middag til fordel for å sitte på sengekanten med såre føtter og takeaway-mat på nattbordet.

Men smerten var ikke så langvarig som vi hadde fryktet. Vi klarte å komme oss ned til sentrum, ned til spisestedet SMOI for å spise pizza og drikke vin, før vi tok oss et nytt glass vin i hotellbaren og fortsatte kvelden med latter og selfies på hotellets takterrasse. Latter, fordi jeg et nervøst øyeblikk trodde jeg hadde ødelagt terrassedøra etter å så vidt ha rørt det allerede løse håndtaket før det gikk i gulvet. Da vi uten håndtak likevel klarte å skyve døra halvåpen, listet vi oss ut på taket for å ta bilder av utsikten. Og hverandre.

Vi sovnet nok en gang til en episode av svensk krim på TV-skjermen. Iført pyjamas og godt pakket inn i dyne, hygget jeg meg med krim og smågodt, som om det skulle vært påske. Neste morgen sjekket vi ut, og ble hentet av min stefar som var kommet med bil for å tilbringe de neste tre nettene sammen med oss på et nytt sted, en feriedestinasjon hvor jeg aldri tidligere hadde vært.

Fra Mandal dro vi videre til vår neste sørlandsperle, sjarmerende lille Søgne, hvor vi ble velsignet med varmt sommervær hver eneste dag. Jeg ble til og med brun av å være der, av å vandre rundt i shorts og t-skjorte. Som nevnt tidligere var alt sammen bare ren, skjær idyll.

Vaksinedoser og tirsdagskos

Jeg teller ned dagene til vaksinedose nummer to, deretter teller jeg videre sju dager frem i tid, til min etterlengtede hjemreise. Hjem til Norge, hjem til Stavanger, hjem til mamma.

Min første dose med Pfizer ble satt den åttende juni, ikke her i Toulouse men i en liten by på utkanten, Castanet-Tolosan, en by jeg aldri tidligere hadde ofret en tanke, byen som ønsket meg og mitt vaksinebehov velkommen, mens det i Toulouse var umulig å få time. Julien og jeg hadde dessuten fått besøk av hans foreldre bare noen dager tidligere, de hadde kommet med bil og ville dermed kunne kjøre meg til et hvilket som helst vaksinesenter i regionen.

Å bli vaksinert hadde jeg faktisk gledet meg til, men jeg var likevel svært nervøs. Jeg var faktisk livredd. Redd for at vaksineringen skulle bli en ekkel og upersonlig opplevelse hvor sykepleierne går på autopilot og man blir flyttet fra et rom til det neste for å fylle ut papirer, sitte på en stol og vente, flytte seg til en annen stol for å bli vaksinert, og deretter bli henvist til en ny stol hvor man venter enda litt lenger før man endelig er ute av stolleken. Slik ble det ikke for min del.

Etter å ha fylt ut papirer og nevnt at jeg en sjelden gang har reagert på medikamenter ved å få eksemutbrudd, ble jeg sittende og prate med en lege som var til stede nettopp for å roe nervene til de oppmøtte og besvare eventuelle spørsmål om vaksinen. Også sykepleieren, ei eldre dame som hadde pyntet seg med kjole og høye hæler, tok seg tid til å snakke med alle som ønsket det.

Etter et smertefritt stikk og ikke en eneste bivirkning, tok jeg svigerforeldrene mine med meg på spasertur fra det lille vaksinesenteret ved innsjøen og videre langs Canal du Midi, kanalen som også renner gjennom Toulouse. Solstrålene varmet med tretti grader, og skyggen fra trærne som hang bøyd over kanalen var vår eneste redning fra å bli solbrent. Planen var å feire overstått vaksinedose med en liten lunsj på L’Ecluse de Castanet, en restaurant som ligger like ved siden av en av de mange slusene i kanalen som tilhører UNESCOs verdensarvliste.

Spaserturen langs kanalen var nydelig, et fredelig område fullt av frodig natur og fugleliv, nydelig var også utsikten fra uteserveringen til restauranten ved sluseanlegget.

En enorm salat ble plassert foran meg på bordet, salat med grillede grønnsaker, marinerte tomater og deilig burrata, det hele toppet med syrlig balsamico. Vi nøt måltidet, finværet og for en gangs skyld en optimisme for fremtiden.

Tanken på at jeg snart skulle hjem på besøk til Norge gjorde meg overlykkelig. En lykke som snart skulle snu og erstattes med frustrasjon, det øyeblikket jeg innså at jeg ikke kunne dra utenlands før også min andre vaksinedose var overstått. Logisk, ville nok folk flest ha sagt, men logikk er vel det siste man bryr seg om når man hopper rundt i lykkerus og gleder seg til det man har lengtet etter i to år.

La meg nå spole frem i tid til slutten av juni…

Jeg skulle egentlig ha reist til Norge den tredevte, og hadde derfor reservert bord (flere uker i forveien) på en Michelinstjerne-restaurant, også i Castanet-Tolosan, hvor min bedre halvdel og jeg skulle kose oss med en siste middag sammen før min avreise, min månedslange norgesferie.

Men ferien, den hadde nå blitt utsatt til slutten av juli, og vår stjernemiddag på La Table des Merville var ikke lenger en siste romantisk aften før kyssing og klemming foran inngangspartiet til flyplassen. Den var i stedet en tilfeldig glamorøs tirsdag før en vanlig onsdag.

For min del kunne gjerne hver eneste tirsdag vært en glamorøs tirsdag, med finere tøy, dyrere parfyme og bedre mat. Castanet-Tolosan imponerte dessuten igjen, denne gang med sine kunstverk på fat, en fabelaktig åtte-retters middag med god vin og en ferskenbasert cocktail til apéritif.

Vi skålte med våre ferskendrinker, “skål for oss, skål for kjærligheten”, før servitøren introduserte oss for kveldens første rett, kald suppe med agurk og selleri, med et luftig lag chèvremousse. Suppen ble servert ved siden av kroketter med kjøttfyll og tilhørende parmesansaus.

Neste rett var forkledd som kaffe og chocolatine, en typisk fransk frokost i miniatyrversjon. Vi lot oss overraske av kaffekoppenes deilige smaker av foie gras, skogsopp og, ja, kaffe. Den bittelille baksten inneholdt forresten fiken og ikke sjokolade.

Tunfiskcarpaccio med ingefær, bringebær og quinoa ble vår neste smaksopplevelse, og for første gang i mitt liv har jeg klart å like smaken av tunfisk. Også vår neste rett kom fra havet, ørnefisk med sort trøffel, sitronkrem og ceviche med lime.

Deretter var det tid før oksekjøtt, røkt biff med kremet artisjokk, før vi fikk servert noe som visuelt kunne ligne en dessert, men derimot var en ost, en rocamadour (chèvre) med grillet aprikos og nøtter.

Kveldens første dessert bar navnet “Overraskelse fra Benjamin”, sorbet av yuzu (sitrusfrukt) på en seng av cornflakes og honning. Våre smaksløker reiste videre på sin oppdagelsesferd, fra en frisk og smakfull overraskelse til en dessert så fantastisk at jeg gjerne kunne ha spist to porsjoner til. Fløyelsmyk sjokolade, peanøttmousse og deilig mandel-is, en himmelsk anslutning på vår glamorøse tirsdag i Castanet-Tolosan.

Auray og alt som minner om hjemme

Solskinnet som møtte oss da vi sjekket inn på fyrtårnet, hadde allerede neste morgen meldt sitt fravær. En overskyet himmel full av skumle grå skyer blåste sine tunge vindpust. Glem ikke at dere fortsatt er i Bretagne, sa vinden, glem ikke at klimaet her er det samme som i ditt elskede Stavanger, pustet den i mitt øre. Jeg sukket tungt der jeg knyttet skjerfet godt rundt halsen og festet det bustete håret i en strikk.

De hvite buksene hadde fortsatt ikke rukket å tørke ordentlig etter jeg vasket dem i Concarneau og hang dem til tørk, før jeg i all hast måtte pakke alt sammen ned i kofferten og reise videre til fyret i Ploemeur. Ubehagelig, var følelsen av fuktige jeans mot naken hud. Men jeg hadde ikke noe valg, for gårsdagens mørkeblå olabukser hadde jeg nemlig klart å revne etter et dobesøk på kvelden, da jeg med et altfor hardhendt rykk dro buksene oppover hoftene og hørte dem revne over rumpa.

“Du er så stille, går det bra med deg?” spurte en bekymret Julien der han satt bak rattet. Vi hadde forlatt Ploemeur og var nå på vei mot Vannes, byen hvor vi skulle overnatte de neste tre døgnene, frem til fødselsdagen min den tjuetredje mai, en bursdag vi skulle feire med middag og massasje på spahotell i Sables-d’Olonne.

Jeg tittet ut vinduet på de mange skyene som dekket himmelen. De ble etter hvert både tettere og lysere, til de til slutt var hvite som bomullsdotter, en hel himmel full av bomull.

“Om jeg endelig får kommet meg til Stavanger i sommer, håper jeg værgudene vil gi meg noe bedre enn regnvær og grå himmel” mumlet jeg, og ble umiddelbart korrigert. “Du SKAL komme deg hjem til familien din.”

Om jeg så må skyte femti doser Pfizer inn i armen og sitte tjue dager isolert på koronahotell, mener Julien det vil være verdt det. For nå har jeg ikke sett familien på snart to år, og jeg visner stadig mer for hver dag som går. Vi kjørte østover langs kysten, vi skulle ta oss en liten tur innom halvøya Quiberon for å lufte oss, og jeg tittet ut bilruta mens jeg så for meg Stavanger der ute i det grå landskapet. Stavanger hver gang jeg hørte vinden, havet, måkene, byen min lå og kallet på meg som et ekko, selv om jeg befant meg flere tusen kilometer unna, i et land hvor det snakkes et språk som kun har skarringen til felles med dialekten der hjemme.

Vinden blåste kraftig i Quiberon, så voldsomt at selv måkene hadde vanskelig for å fly. Spaserturen vår ble derfor kort, men vi rakk uansett å se det flotte privateide slottet Château Turpault før vi forlot halvøya til fordel for den lille byen Auray, et siste stoppested før tiden var inne for innsjekk i Vannes.

Auray, en liten perle oppkalt etter elva som renner gjennom byen, en by som hverken han eller jeg hadde kjennskap til fra før. Vi visste dermed heller ikke hva vi skulle forvente før vi nå selv ble kjent med det som skulle vise seg å være en svært sjarmerende by med brosteinbelagte gater og halvtømrede hus fra 15. og 1600-tallet.

Hånd i hånd, vandret vi gjennom byens gater og tittet i butikkvinduer, både på klær og lokale suvenirer. Vi passerte flere fine utekaféer hvor lokalbeboere og besøkende satt og spiste lunsj eller drakk kaffe. Regnet hadde så vidt begynt å dryppe da vi først krysset broen som ledet til byens lille sentrum på motsatt side av elva. Bittesmå dråper, en forsiktig advarsel før det blåste opp til storm.

Med paraplyen min over oss, løp vi til bilen for å søke ly. Vi tolket regnværet som et tegn på at det nå var på tide å kjøre de nitten kilometerne videre til Vannes.

Karantenedagbok: Permittering, parforholdet og uforventet gave

En hverdag snudd totalt opp ned, både for min samboer og meg, begge frykter vi å bli permittert fra Airbus som nå har stengt produksjonen de neste femten dagene, begge frykter vi også hvordan denne karantenetilværelsen vil påvirke vårt parforhold. Vi håndterer krisen på totalt ulike måter, jeg ved å gjemme meg bort og grave meg ned i bøker og personlige prosjekter for å få tankene over på noe annet, han ved å søke nærkontakt, tøyse og le av hele karantenelivet. Interessant blir det å se hvordan vi kommer oss gjennom dette sammen, spesielt med tanke på at våre felles interesser er alle basert på livet utenfor disse fire veggene. Reiser, restaurantbesøk, konserter og ølbarer, aktiviteter vi ikke lenger har lov til å ta del i.

Jeg undrer, par som oss, som har for vane å gjøre ting hver for seg, par med totalt ulike interessefelt, hvordan holder dem liv i kjærligheten når livet settes på pause og hverdagen består av absolutt ingenting i det hele tatt?

Vi har ulik filmsmak, han liker ikke å lese bøker, jeg liker ikke å spille kort, han liker ikke Scrabble, og vi vet ikke hvor vi har gjort av Trivial Pursuit. De fleste aktiviteter som kan gjøres hjemme, gjør vi hver for oss. Han spiller dataspill og jeg skriver dikt og noveller. Vi lager i det minste middag i fellesskap, men begge sliter vi med hissig temperament på kjøkkenet, vi drikker heldigvis også vin (mer enn vanlig under slike omstendigheter) og hygger oss med apéro sammen. Hver kveld blar vi gjennom hele utvalget til Netflix og sovner på sofaen foran TV-skjermen med fjernkontrollen i hånda, en tapt kamp hvor vi etter timesvis med leting aldri finner  en eneste film som vi begge ønsker å se.

Jeg elsker samboeren min, min forlovede, men jeg frykter hvordan denne isolasjonen vil påvirke oss i det lengre løp, jeg frykter alle de negative overraskelsene som kan møte oss neste uke, siste nytt, dårlig nytt fra arbeidsgiver og fra myndighetene. Jeg frykter permittering, forlenget portforbud, vi følger nyhetsbildet nøye, jeg gråter fordi jeg savner familien min i Norge og i Polen, jeg gråter fordi min mor bekymrer seg for meg og min psykiske velvære, og fordi vi ikke lenger vet når vi vil møtes igjen. Avisene spår både babyboom og skilsmisseboom etter denne krisen er over, jeg vil ikke være del av denne statistikken.

Coronakarantene, dag 5.

Fredag. Etter en full dag med hjemmekontor til halv fire, printet jeg ut nok en datostemplet Attestation de Déplacement Dérogatoire med ny signatur, jeg bekreftet nødvendigheten for å handle mat og lovet å vende direkte tilbake til karantenetilværelsen etter en rask tur innom fredagsmarkedet i nabolaget.

Ny attestasjon kreves for hver gang vi behøver å forlate hjemmet, utskriftsversjon eller håndskrevet på papir, digital versjon aksepteres ikke.

Frukt og grønt

Jeg så frem til å besøke det ukentlige bondemarkedet, en fredagsrutine som nå ville bli et av ukas store høydepunkter, en utflukt, for første gang i mitt liv fikk jeg nå følelsen av å nesten begå et lovbrudd der jeg steg ut døra og spaserte de femti meterne bort til markedsplassen. Som om jeg var en fange i ferd med å snike meg ut av fengsel, beveget jeg meg med forsiktighet, ansiktet delvis skjult bak et sort skjerf.

Oliven

Markedet var åpent, men svært få besøkende hadde tatt turen dit. Jeg holdt flere meters avstand fra hvert eneste menneske, handlet med meg hvitløksmarinerte oliven og diverse oster, delikate franske smaker som vi utover kvelden skulle nyte over et par glass rødvin.

Franske oster

Fra markedet dro jeg videre til et bakeri i enden av gata, mitt siste ærend for helgen. Et stort nybakt fullkornsbrød, fortsatt varmt, jeg puttet baksten i vesken sammen med mine nyinnkjøpte godsaker fra markedet.

Nybakt brød

Da jeg kom hjem, var det første synet som møtte meg en stor pappeske som stod plassert midt på stuegulvet.

Denne ble levert på døra mens du var ute, bekreftet Julien og spurte deretter hva jeg hadde bestilt. Spesialølen jeg bestilte noen dager tidligere hadde jeg allerede fått beskjed om at ville bli forsinket med planlagt levering på mandag. Hudpleieproduktene skulle jeg også få levert først neste uke. Jeg ante derfor ikke hva denne store esken kunne inneholde, eller hvem som hadde tatt seg bryet med å sende meg en stor pakke helt uten videre.

Gsc

Da jeg åpnet esken smeltet hjertet mitt totalt. Et nydelig rosa kort, en liten bamse, en stor flaske musserende, en liten flaske rosé, sjokoladekuler og kjeks. En gave fra mamma, min snille gode mamma som jeg ikke har sett siden vi ferierte sammen i Danmark i fjor sommer.

Coronakarantene, dag 6.

Lørdag. Julien og jeg startet dagen med en god frokost og en fransk dokumentar om andre verdenskrig på TV-skjermen. Deretter byttet vi fra pyjamas til treningstøy og tok oss en treningsøkt på stuegulvet, etterfulgt av vindusvask og rengjøring av badekaret. Utover kvelden så vi enda en dokumentar, denne gang om forskning på physarum polycephalum, det vil si mangehodet slim, også kjent som “blob”. Sannsynligvis en konsekvens av brakkesyke, Julien og jeg ble nemlig begge svært fascinerte av dette hjerneløse vesenet som både tenker, spiser og har evnen til å lære.

Vi fikk i det minste noe å prate om.

Oransj øyenskygge

Hjemlengsel og alt det fine som får meg til å glemme den

Desember føles som en evighet siden, savnet blir større for hver dag som går. Mitt kjære hjemland, Norge, familien min og venner, biblioteket i hjembyen min, salt lakris og baconcrisp på kino, fiskegrateng til middag, søndagsturer i skogen, utsikt mot sjøen fra stuevinduet hos mine foreldre.

Jeg er lykkelig her i Frankrike, mitt liv i Toulouse kunne jeg aldri ha byttet bort, men jeg ønsker så sårt å kunne vende hjem til Norge innimellom, en liten uke her og der, fra tid til annen, for å handle inn nylanserte skandinaviske romaner, for å se halvdårlige norske filmer på kino, for å spise skolebrød og drikke eplemost og svare på stavangersk når butikkansatte spør om jeg ser etter noe spesielt.

Lenge blir det dessverre til neste gang jeg får kommet meg hjem på besøk. I mellomtiden har jeg heldigvis agendaen stappet med spennende planer som vil holde meg både travelt opptatt og strålende fornøyd med tilværelsen her i dette nydelige landet som jeg for snart fem år siden valgte å bosette meg i.

Ikke minst, gleder jeg meg helt vanvittig til førstkommende fredag, min kjære, hans foreldre og jeg skal ut på en etterlengtet biltur langs den Franske Riviera, en ukeslang sensommerferie hvor svømmebasseng, strender, vingårder, småbyer og deilige spesialiteter fra middelhavskysten vil stå i fokus.

Ved vannet

Som en ukentlig tradisjon, som de fleste av våre lørdagskvelder her i Toulouse, gikk vi også denne lørdagen ut for å besøke både en ny bar og et nytt spisested, nysgjerrige som vi er på byens mange serveringssteder, alle de skjulte skattene hvor vi aldri tidligere har satt våre ben. Denne gang holdt vi oss i området rundt Quai de la Daurade, et område som de fleste lørdagskvelder er fullt av festglade mennesker og nysgjerrige turister, et område hvor det dessuten ofte blir arrangert diverse gøyale aktiviteter i regi av kommunen.

Som svært mange andre tilskuere, ble også vi stående og se på de ti-talls menneskene som kjørte vannscootere i full hastighet ute på Garonne-elven, noe vi aldri tidligere hadde sett før, vi visste ikke engang at dette var lov. Som de fleste andre, antok også vi at det hele måtte være i forbindelse med et spesielt arrangement.

Barallel

Vi spaserte videre til mikrobrasseri-og bar Barallel, et relativt nytt utested for ølentusiaster, intimt og moderne, med fire egenproduserte ølsorter, i tillegg til et samarbeid med et annet fransk mikrobryggeri. Julien gikk for stedets egne amber på fat, selv endte jeg opp med ei flaske Berliner Weisse med bilde av selveste Brandenburger Tor på etiketten. Frisk og syrlig i smaken, ypperlig for en lun sensommerkveld på en stilig ølbar i livlige Toulouse.

Brandenburger Tor

Vi spiste middag på en libanesisk restaurant ved navn Le Sémiramis, to gater unna mikrobryggeriet, med sentral beliggenhet i samme kvartal som byens mange kule retrosjapper og fasjonable vintagebutikker.

Libanesisk

Kalde småretter, etterfulgt av varme småretter, tre forskjellige typer grillspyd, kylling, biff og lammekjøtt, alle godt marinert og servert med deilig hvitløkskrem. Hummus, auberginekrem, taboulé med hakket persille, kefta, grillet ost og falafel, våre smaksløker lot seg forføre av alle disse nydelige smårettene og de møre grillspydene, spirituelt var vi allerede i Libanon, han og jeg på en utekafé i eksotiske Beirut. Den spirituelle reisen fikk en søt avslutning med hver vår porsjon av husets dessert, en ostebasert og parfymert søtsak som på arabisk heter Halawet el Jibn, og et stykke parfymert semulekake, deilige smaker av Midtøsten. Sammen med kakene fikk vi spandert hvert vårt glass med myntete, en hyggelig liten oppmerksomhet fra den vennlige servitøren.

Arabiske desserter

På vei hjemover, stoppet vi ved Pont Neuf for å nyte solnedgangen og synet av det belyste pariserhjulet på motsatt side av Garonne-elven, vannscootere suste fortsatt forbi til glede for de mange tilskuerne som fortsatt lot seg underholde av kappløpene på vannet.

Om jeg nå hadde befunnet meg i Norge, i hjembyen Stavanger, eller i Oslo hvor jeg for en tid tilbake vokste fra å være en usikker 20-åring til en selvstendig 25-åring, ville jeg ha levd et like innholdsrikt liv som det jeg er så heldig å leve her i Frankrike, her i Toulouse?

Jeg undrer, om jeg bare kunne hatt begge deler. Kvikklunsj og makroner, eplemost og champagne, fjorder og vingårder, lyng og lavendel, gamle slott og gammeldagse hytter, Nordsjøen og Middelhavet.

Toulouse

Spise ute