Tiden vi har i vente og ønsker for tiden etter

En fredelig spasertur bort til slusene, her hvor årstiden har satt sitt preg, farget trærne i varme nyanser, her er det blikkstille, jeg er helt alene, den eneste lyden jeg hører er den av høstblader som rasler i vinden, og dødt løv som knaser under støvlettene mine.

Desember nærmer seg med stormskritt, jeg har lyst til å dekorere til jul, skape en liten dose julestemning blant alt rotet i leiligheten. Rotet kan jeg forresten ikke gjøre noe med, da vi mangler skapplass, har et trangt kjøkken som ikke kan bygges om fordi vi er leietakere og ikke har lov til å gjøre som vi vil, og stua, i tillegg til å romme en sofa som er så slitt og ødelagt at vi nå må dekke de styggeste skadene med alt vi eier av pledd, er stappfull av kartonger fulle av dekorasjoner og vinflasker til septemberbryllupet som nå vil bli et aprilbryllup, utsatt på grunn av coronakrisen, akkurat som kjøpet av ny sofa, nye skap, ny leilighet.

Med altfor mange høstdager tilbrakt innenfor de fire hvite veggene i leiligheten, har jeg tenkt mye på året som kommer, på lyset i enden av denne mørke tunnelen som 2020 tross alt har vært, og fortsatt er. Vanligvis ville jeg ha ventet til nyttårsaften, eller i det minste til romjula, før jeg lager en ønskeliste for det nye året, men i disse unntakstider finnes ingen regler. Ingen vil heve et øyebryn om du dekorerer til jul en tidlig novemberdag, om du spiser kake til middag, om du sitter på zoom-møte i bare trusa, eller tar deg en natt på hotell i byen du bor i og kaller det ferie.

Jeg skulle gjerne ha spist kake til middag, og hvorfor ikke overnatte på et stilig hotell med rooftop-bar her i Toulouse, om barene hadde fått lov til å åpne igjen. Zoom-samtaler i jobbsammenheng er derimot vanskelig å få til for oss som mistet jobben på grunn av pandemien. Men vi kan jo stille bukseløs til jobbintervju?

I uforutsigbare tider er det nytteløst å lage nyttårsforsetter. De vil jo etter all sannsynlighet gå i vasken det øyeblikket en tredje lockdown eller nye innstramminger blir innført, noe mitt pessimistiske jeg er hundre prosent sikker på at vil bli et faktum selv med vaksiner på markedet. Covid 19 vil ikke på magisk vis bli tryllet bort på et blunk, og våre tøymunnbind vil leve i minst ett år til før vi vil kunne frigjøre oss fra dem, eventuelt brenne dem som feministene brant sine BHer på sekstitallet.

Nyttårsforsettene droppes, men en ønskeliste har jeg likevel skrevet ned. Mine største ønsker kommer nok ikke som en overraskelse, med tanke på hvor mange ganger jeg har skrevet om hjemlengsel og mammas banankake og nostalgi langs den forblåste vestlandskysten.

Mitt aller største ønske er å få komme hjem.

Deretter ønsker jeg å få gjennomført bryllupsfesten som vi med tungt hjerte måtte utsette på grunn av pandemien. Jeg krysser fingrene for at jeg ikke går opp eller ned i vekt innen den tid, og fortsatt vil kunne bruke brudekjolen, drømmekjolen, som siden mai har ligget sammenbrettet i en nedstøvet eske sendt fra skredderen i Hviterussland.

Jeg kan jo også si at jeg ønsker meg et gøyalt utdrikningslag og en romantisk bryllupsreise, ikke minst ønsker jeg jo å endelig få kommet meg på kurs og tilbake til arbeidslivet, men alt dette blir kanskje for mye å forvente av et nytt år som fortsatt vil være preget av viruset og de økonomiske konsekvensene av nedstenginger og smitteverntiltak.

Hva jeg egentlig prøver å konkludere med er jeg ikke sikker på, ikke mer enn at årets julefeiring vil bli annerledes, og for mange, inkludert meg selv, en vanskelig tid. Men vi vil komme oss gjennom det, kanskje blir vi til og med sterkere, klokere og rausere etter en slik periode.

Og flinkere til å underholde oss selv.

Før den tid får vi bare smøre oss med tålmodighet (og antibac) og fylle klesskapet med loungewear, stua med julepynt og TV-skjermen med koselige familiefilmer.

Mimring og nostalgi mens jeg venter på å få komme tilbake

En fin start på dagen i et solkysset Sør-Frankrike, en nydelig søndag, den nest siste i oktober måned. En to timers kjøretur skulle føre oss hjemover etter en innholdsrik helg tilbrakt på hotell i en gammel by, landets eldste, en by rik på historie og flotte severdigheter.

Men før vi dro hjemover kunne vi ikke tillate oss selv å kaste bort vår siste mulighet til å se havet, til å nyte denne solskinnsdagen, til å være et sted hvor det finnes noe som minner om hjemme.

Høstkledd i beige frakk og sorte ankelstøvletter, spaserte jeg langs sandstranda, hånd i hånd med min kjære, selv etter flere år i de sydlige strøk har jeg fortsatt ikke vendt meg til synet av palmetrær. En liten del av meg tror fortsatt at jeg bor i norden, ved den norske sørvestkysten. Om jeg lukker øynene og tenker hardt, kjenner jeg fortsatt lukten av grantrær i kombinasjon med følelsen av det kraftige regnværet og salten fra sjøvannet.

Jeg husker hvordan trappeoppgangen stadig var dekket av barnåler strødd utover den grå betongen som grønn og brun konfetti. Ofte hang flere nåler igjen på skoene mine som dro dem inn på parketten, til min mors store ergrelse.

På en fiskerestaurant som het Le Phare, som oversatt til norsk betyr fyrtårnet, ledet en servitør oss til et bord hvor begge stoler var vendt mot vinduet og den vakre utsikten mot sjøen. Min kjære bestilte hvitvinsdampede blåskjell og pommes frites med majones, hans siste mulighet før sesongens slutt. Jeg endte opp med den ene retten på menyen som fristet meg akkurat der og da, breiflabb i karrisaus. En smule skuffende, denne sausen som etter min mening var altfor mild og kjedelig i smaken.

Vi drakk tørr Cabernet Blanc og festet våre blikk mot sjøutsikten, ikke mot hverandre. Jeg drømte meg tilbake til Norge og badestranden som ligger bare en fem-ti minutters sykkeltur fra huset hvor jeg vokste opp, barndomshjemmet som jeg ikke har sett siden året da jeg ble myndig, da min far valgte å selge huset og flytte utenlands.

Jeg mimret tilbake til alle de varme sommerdagene hvor jeg fint kunne tilbringe en hel dag på stranda, svømming og lek i vannet, blant fargesprakende oppblåsbare madrasser og badedyr. Flere ganger ble jeg truffet av bølger så kraftige at det nesten er mirakuløst hvordan jeg aldri druknet. En gang var jeg nær ved å miste livet, da jeg mistet balansen, kontrollen og kjente vannet sluke meg dypere og dypere, før ei venninne av familien reddet meg opp tilbake til overflaten.

Traumatisert ble jeg likevel aldri. Jeg har aldri fryktet bølgene og deres kraft. Livredd var jeg derimot for brennmaneter selv om jeg aldri har opplevd å bli brent. Og veps, selv den dag i dag frykter jeg de gul-sorte stripete små djevelske krypene som aldri lot meg få være i fred da jeg tok pauser fra bading for å spise klissete is fra den lille iskiosken på stranda, favoritten Kræsj Pink og pappas favoritt, kroneis.

“Har du lyst på dessert?”.
Jeg nikket, som alltid hadde jeg litt ekstra plass i magesekken til den franske klassikeren mousse au chocolat, myk og luftig, den nest beste desserten som finnes, slått bare av lengselen etter duftene fra min mors kjøkken, smaken av hennes hjemmebakte banankake, en soleklar favoritt.

Jeg husker hvor mye jeg lengtet etter nettopp denne kaken da jeg for fem år siden satte meg på flyet fra Orlando International Airport for å reise hjem igjen til Norge etter mitt ettårige opphold i USA. Med magen full av sommerfugler etter flere måneder med hjemlengsel skrev jeg en liten ønskeliste, hvor flere av punktene på lista handlet om mat. Grovt brød med taffelost, den samme iskaffen som jeg drakk hver eneste dag fra jeg var ung tenåring til jeg flyttet utenlands som voksen, yoghurtnøtter, sjokolademelk og mammas banankake.

I år er jeg coronafast og hjemlengselen vokser seg større og større for hver uke. Solskinnsdager ved kysten og fine lunsjmåltider var en fin trøst i oktober, i november finnes bare drømmen om å få komme seg ut igjen. Ut av leiligheten.

Og drømmen om å få lov til å feire jul, selv om denne jula vil bli svært, svært annerledes enn hva jeg hadde ønsket.

Kjærligheten til havet og timene i feriebyen Valras-Plage

Valras-Plage, en liten havneby bare en kort kjøretur fra Frankrikes eldste by, Béziers. En sommerdestinasjon hvor ferieklare turister fra ulike deler av Europa strømmer til de ulike campingresortene fra fellesferiens start til sensommerens siste dager.

Et feriested fullt av sesongåpne fiskerestauranter, og små butikker hvor gaveartikler, badetøy og strandleker selges. I høysesongens varme solskinnsdager fylles sandstrendene til randen av solslikkere og badenymfer, deres fargerike håndklær plassert på rekke og rad dekker omtrent hver centimeter av den myke sanden.

Bekymringsfri sommerdager og fullbookede ferieresorter høres nesten ut som en vill fantasi i disse tider hvor vi ikke lenger kan gi noen en klem eller bevege oss gjennom en hotellobby uten munnbind. Vil vi møte også neste sommer med tøystykker over ansiktet og en meters avstand?

Valras-Plage, på en solfylt lørdag i oktober måned var vi altså her, under lavsesongen, på en liten dagstur for å se Middelhavet. Sandstrendene var fulle av turgåere, havna full av fiskere og restaurantene klare for årets siste arbeidsuke, før sesongstenging frem til påske.

Fra en liten iskiosk spanderte Julien is på oss begge, to kuler til meg, ei med smak av sitronterte og den andre av fiol, mens han selv lot seg friste av stracciatella, banan og snickerssmak. På store flate steiner satte vi oss ved havna og lot våre blikk følge båtene som seilte forbi, tydelig kunne vi også se de mange sølvgrå fiskene som beveget seg i det klare blå sjøvannet.

Da Frankrike stengte ned i mars, drømte jeg både dag og natt om kysten, en hvilken som helst kyst i et hvilket som helst land, drømmen om bølgeskvulp og måkeskrik, lukten av tang og tare, følelsen av sand mellom tærne på en varm solskinnsdag. Om skjebnen skulle tillate det, håper jeg vi til neste sommer vil få muligheten til å tilbringe rikelig med tid i ulike havnebyer, måtte det være her i Frankrike eller i et annet land, kanskje langs sørlandskysten eller på vestlandet der hjemme i Norge.

Ja, om vi skulle ende opp med å feriere i Norge, har jeg en ønskeliste, en såkalt bucket list, over steder jeg har lyst til å besøke og aktiviteter jeg ønsker å gjøre. Mest av alt har jeg lyst til å tilbringe en kveld i Lindesnes hos Michelinstjerne-vinneren Under, Europas første undersjøiske restaurant.

Jeg har lyst til så mye, en følelse som uten tvil har blitt forsterket de siste åtte månedene, sammen med lengselen etter det som var, bevegelsesfriheten, tilgjengeligheten, trygghet og sikkerhet.

“Om dette er det nærmeste jeg kan komme følelsen av å være hjemme, så blir jeg igjen her”, sa jeg til Julien, der jeg med blanke øyne speidet utover sjøen, mot fritidsbåter og landskapet i det fjerne.

I det fjerne kunne jeg skimte Cap d’Agde, stranda mest kjent for sitt naturistmiljø, men dessverre også beryktet for å tiltrekke seg våryre par og enslige som søker treff av svært eksplisitt karakter, sistnevnte et stempel kommunen absolutt ikke vil assosieres med og lenge har prøvd å bli kvitt for å ikke skremme barnefamilier fra å komme på besøk. Forståelig nok. Ingenting av dette minner meg om mitt hjemsted, bare så det er sagt, selv om også en liten del stranda i området hvor jeg vokste opp, var reservert for naturister. Selv om jeg synes mangfold er flott, er jeg personlig veldig glad i både badetøy og klær, og vil derfor heller besøke et av de mer påkledde og barnevennlige strandområdene om jeg en dag skulle ende opp med å dra på helgetur til Cap d’Agde.

Før vi dro videre til Canal du Midi og de ni slusene i Fonseranes, spaserte vi rolig langs stranda for å nyte omgivelsene med alle våre sanser. Vi lyttet til lyden av bølger som slo mot land, og laget hver vår sti av skoavtrykk. Jeg hadde lyst til å skrive våre initialer i sanden, men lot være for ikke å overdrive klisjeene.

Vi endte til slutt opp med å studere lunsjmenyene til de ulike restaurantene i byen, for å gi oss selv og hverandre en god grunn til å vende tilbake allerede neste dag.

Det fineste brunsjstedet og tanker rundt reiserestriksjonene

Fra vinsmaking på fredagskvelden til båttur på lørdagen, søndagens lille oppmuntring bestod av et brunsjmåltid på den flotte grønne terrassen til spisestedet Le Troquet Garonne, bare en femten minutters gåavstand fra vår leilighet, i retning fotballstadionet til Toulouse FC.

Bak en anonym fasade like ved trikkestoppet Croix de Pierre, gjennom gulmalte restaurantlokaler og ut terrassedøra, der skjuler det seg et lite stykke eksotisme, et plaster på såret for alle oss som savner å reise på ferie til tropiske strøk.

Brunsj terrasse

Lenge hadde vi sett frem til å dra på bryllupsreise i slutten av oktober eller begynnelsen av november, noe som selvfølgelig ikke lenger vil være aktuelt før viruspandemien er under kontroll. Mauritius og Bali var før pandemien blant våre høyeste ønsker på lista, sammen med Tanzania og Costa Rica, ei liste som har endret seg drastisk i takt med nyhetsbildet.

Om situasjonen bedrer seg til våren, håper jeg vi får tatt oss en romantisk ferie sammen for å feire våre hvetebrødsdager, vår lune de miel, gjerne til Hellas, Kroatia eller kanskje den franske øya Korsika. Med coronaviruset fortsatt i bildet, er det per i dag vanskelig å si når og hvor vi vil kunne reise på ferie i april, mai eller juni, vanskelig nok er det å vite om jeg i det hele tatt vil få kommet meg hjem til Norge til jul.

Bare tiden vil vise hvor vi vil være i desember, og hva som vil hende på nyåret. Vi kan ikke annet enn å vente, vi har ikke noe annet valg enn å forsøke å gjøre det beste ut av dagene, time for time, dag for dag, bittesmå steg, store bekymringer.

Brunsj kaker

Vi feiret søndagen med vår første brunsj på hele fem måneder og vårt aller første besøk hos Le Troquet Garonne. Lenge hadde vi vært nysgjerrige på dette stedet, og endelig var vi her. En kaffe til meg og kakao til Julien, begge ønsket vi ananasjuice fremfor appelsin eller eple. Servitøren plasserte en kurv full av godsaker foran oss på bordet, hvert vårt stykke sitronkake, sjokolademuffins, baguette og små viennoiseries, chocolatine og croissant. Kort tid etter fikk vi også to tallerkener servert foran oss, med eggerøre, bacon, salat, en liten skål med rødbetgaspacho, en annen med potetbåter, og en form for bakst med skinke og tomat.

Rldvrt

Helt til slutt fikk vi også yoghurt og fruktsalat til dessert. Fruktcocktail i lake, industrielt, ikke spesielt god. Yoghurten, derimot, fløyelsmyk og fin, ble servert med en syrlig og god bringebærsaus. Den røde sausen farget alt det hvite rosa, der jeg med min lille teskje rørte alt godt sammen før jeg puttet den i munnen. Visuelt lignet det nå på riskremen jeg gjennom hele barndommen, ungdommen og mesteparten av mitt foreløpige voksenliv har fått servert hjemme hos foreldrene mine til jul, riskremen som jeg alltid forsyner meg av to eller tre ganger, i jakten på mandelen, den magiske mandelen som er nøkkelen til vinnerpremien, et flaxlodd, siden ingen i familien liker marsipan.

Fint uteområde

Jeg savner Norge, mumlet jeg til Julien, der jeg slurpet i meg den siste kaffeskvetten. Den var kald. Han nikket. Han forstod hvor vanskelig denne perioden var for meg, hvor vanvittig trist det var å nå gå inn i den tolvte måneden siden sist jeg så familien min. Den gang i Danmark, for nå er det jammen meg over ett og et halvt år siden forrige gang jeg besøkte mitt hjemland.

Hjemlengselen vokser seg større og større for hver måned, og jeg kan med den antibac-desinfiserte hånden på hjertet si at jeg faktisk har et større ønske om å reise på besøk til Stavanger enn å dra på ferie til både Tanzania og Bali, akkurat nå.

Utenlandsturer er dessverre uaktuelt i ukene fremover, kanskje også flere måneder frem i tid. Vi trøster oss derfor med aktiviteter her i Occitanie-regionen, vinsmaking, båttur og brunsj.

Søndagsbrunsj

Karantenedagbok: Barndomsminner og nostalgi

Med altfor mye tid og altfor lite å gjøre, har jeg de siste dagene begynt å mimre tilbake til barndommen, spesielt tolvårsalderen, da jeg hadde brevvenninner fra ulike deler av landet, Drøbak, Skien og Røros, steder som den gang like gjerne kunne vært på en annen planet, verden er jo så mye større når man selv er liten.

Lidenskapelig opptatt av å skrive har jeg vært helt siden den gang. Jeg elsket å skrive lange brev på det fineste papiret jeg kunne finne hos mine lokale bokhandlere. Mine brevvenninner og jeg utvekslet bilder av oss selv, av våre familier og våre kjæledyr, gjerne dekorerte vi våre brev med klistremerker for å glede våre nære fremmede venninner.

Jeg husker hvordan jeg med sommerfugler i magen åpnet postkasseluken og kikket hver eneste dag, i håp om å motta nok et brev, en liten hilsen sendt fra en by langt, langt borte, det var noe eksotisk over det hele.

Som tolvåring gledet jeg meg til mye. Spennende var det å dra på butikken med min mor for å handle inn siste utgivelse av de ulike jentebladene jeg elsket å lese. Magasiner hvor smilende kjendiskvinner gjerne prydet forsiden mens Hollywood-kjekkaser ble brettet ut i plakatformat på midtsiden, gjerne i bar overkropp, til glede for alle hormonelle tenåringsjenter.

Godteri var forbeholdt lørdager, men nærmeste kjøpesenter var jo bare en liten sykkeltur unna skolen. En stor del av ukepengene brukte jeg derfor på softis med sjokoladestrø og krokanmilkshake, søte gleder delt sammen med de av klassevenninnene som hadde fått status bestevenn. Den røde sykkelen som jeg eide på den tiden, ligner forresten mye på den jeg har i dag, den jeg ikke får lov av myndighetene til å bruke i disse unntakstider.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om hjemlengsel i dette innlegget, siden det nå er seksten måneder siden forrige gang jeg var i Norge. Savnet vokser seg større for hver uke som går, spesielt når jeg ser venner og familie dele flotte turbilder på sosiale medier. Heldige er dere som fortsatt har lov til å gå lange turer i skog og mark, dra på sykkeltur og ha piknik langs vannkanten. De samme mulighetene har ikke vi i Frankrike. Jeg koser meg derfor med mimring og nostalgi der jeg sitter på balkongen, og trøster meg med at jeg i det minste får lov til å spasere gjennom nabogatene.

Gjerde

Coronakarantene, dag 23.

Tirsdag. Tidlig på morgenkvisten listet jeg meg ut av senga for å ta meg en tur til bakeriet. Jeg ville overraske min kjære med chausson aux pommes og pain au raisin til frokost. Dagens første kaffe drakk vi begge fra hver vår snømannkopp fra julemarkedet i Berlin, fine suvenirer fra en bekymringsfri desembermåned.

Chausson au pommes

Fra bokhylla har jeg hentet frem en forholdsvis ukjent bok, debutromanen til forfatter Espen Lund, Rampelys, heter den. Den handler om en skilt mann i slutten av trettiåra, en byråkrat som lever et anonymt liv med ferdigmat, aviser, ingen hobby eller engasjement. Han føler seg mislykket og drømmer om å bli noe stort, han vil være et forbilde for sin datter.

Espen Lund rampelys

Coronakarantene, dag 24.

Onsdag. Teknisk sett har jeg hjemmekontor, men i mangel på arbeidsoppgaver, grunnet en kombinasjon av påskefri og coronakonsekvenser, tyr jeg daglig til lesestoff og alle mulige dokumentarer for å underholde meg selv frem til arbeidsdagen er over.

Et sykkelbud leverte kebabtallerken med pommes frites til min samboer, et annet bud leverte en enorm porsjon japansk kylling katsu curry til meg, ingen av oss hadde motivasjon til å snekre sammen et sunt og fornuftig lunsjmåltid.

Kylling katsu curry

Motivasjonen er generelt fraværende for tiden. Jeg har bare lyst til å sykle, drikke milkshake på et kjøpesenter, være fri.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Fineste Toulouse
Det nydelige kvartalet som huser blant annet Cosy Caffe, en restaurant jeg savner sårt. Jeg har forresten sendt mail til eierne med spørsmål om det er noe jeg kan gjøre for å hjelpe dem, men har ikke fått svar. Det er vel begrenset hva oss stamgjester kan gjøre, annet enn å vente på gjenåpningen…når enn den dag kommer.

 

 

Ferieplaner og høytider sammen med hans familie

Om nøyaktig en uke reiser min kjære og jeg på ferie til Tyskland, hvor ni dager med gløgg og pepperkaker står for tur. Kjærestetid og julemarkeder i urbane Berlin og sjarmerende Dresden, våre siste dager i hovedstaden skal vi i tillegg tilbringe sammen med Julien sine foreldre. Da Berlin tross alt er hjembyen til hans mor og byen hvor hans foreldre møttes for første gang, er det forståelig at de begge benytter enhver anledning til å reise dit for å gjenoppleve gamle minner.

Ni dager med julekos og handel, å dra på julemarked i Tyskland har for oss vært en årlig tradisjon de siste fire årene, en tradisjon som vi i fjor dessverre ikke kunne gjennomføre.

Vi gleder oss derfor ekstra mye til disse ni dagene hvor vi fra tidlig ettermiddag til kveldstid vil vandre fra bod til bod, godt pakket inn i varmt tøy, hansker på hendene og tykke skjerf rundt halsen.

Vinterklær

Jeg ser frem til å titte på fine juledekorasjoner og håndlagde gaveideer, drikke eggepunsj og spise pretzel og andre godsaker. Hvert eneste sekund skal vi nyte på maksimalt nivå. Starten på årets varmeste høytid og kaldeste årstid, månedens siste fredag blir en pangstart på denne stemningsfulle tiden som vil vare helt til nyttår og kanskje enda litt til.

Apropos nyttårsaften, uklart er det fortsatt hvor denne vil bli feiret, men vi vurderer å enten dra på cabaret på casinoet i Toulouse eller kjøre til Spania for å ringe inn det nye året over tapas og Rijoha på den spanske Middelhavskysten.

Trygg er jeg uansett på at vi vil få en hyggelig aften, om det så blir en liten Spaniatur eller cabaret på casino eller fem-retters middag på fin restaurant i sentrum av Toulouse eller som fjorårets feiring, en luksuriøs natt på slott i landlige omgivelser. I år skal vi som i forfjor, tilbringe kvelden sammen med foreldrene til Julien, den gang feiret vi det nye året i Barcelona med fyrverkeri og tapas, et av mine desidert fineste nyttårsminner.

Julaften skal vi også feire sammen med Julien sin familie. I snart fem år har han og jeg feiret høytiden sammen, annen hver jul i Norge, annen hver jul i Frankrike. Årets julefeiring vil finne sted hos hans tante og onkel i Paris, sammen med fetter og kusine, deres ektefeller og barn. Som vanlig vil jeg ikle meg enten rød eller grønn kjole på julaften, den franske julekvelden vil som vanlig starte med mingling, småprat og champagneglass i hånda, sannsynligvis vil tante Véronique servere ulike typer petits-fours før vi rundt en time senere vil sette oss ved bordet for å spise østers og foie gras og alle rettene som følger.

Juletider

Våre familier spør oss begge hva vi ønsker oss til jul, penger til å finansiere bryllupet, svarer vi da. Bortsett fra penger, spør enkelte, familiemedlemmer som ikke liker å gi penger i gave men foretrekker å gi oss presanger som kan pakkes opp foran de andre gjestene. En solid paraply, sier jeg. Et par nye tøfler. Billetter til en teaterforestilling ville også vært fint. Aller helst ønsker jeg meg flybilletter til Norge og to uker ekstra fri fra jobb, for å kunne besøke også min egen familie i nær fremtid, et ønske jeg dessverre ikke vil få oppfylt med det aller første, da billettprisene er skyhøye og reiserutene kompliserte.

Juletre

Vi møtes på nyåret, sier min mor hver gang jeg nevner at jeg savner henne. Når da, spør jeg utålmodig. Hun vet ikke, men lover at det ikke vil bli lenge til. I mellomtiden gjelder det å fokusere på alt som er fint, julemarkedene vi snart skal besøke i Tyskland, julefeiring i den franske hovedstaden, forhåpentligvis vil vi også få tatt oss tid til å spasere rundt i sentrum av Paris, besøke Le Bon Marché, Galeries Lafayette og Printemps for å se årets juleutstilling og ta heisen opp til takterrassen for å få et glimt av Eiffeltårnet, Sacré-Cœur og Notre-Dame.

Et fokus på juleaktiviteter og kvalitetstid sammen med min kommende svigerfamilie, før jula legges bort til fordel for nyttårsfeiring med musserende vin og god mat, og alt annet som vi fortsatt har til gode å finne ut av.

Blomsterskjerf

Å reise hjem til inspirasjon og nostalgi

Billettene ble reservert like før jul. En julegave fra meg til meg selv.

Og nå, på onsdag kommer jeg endelig hjem. To ukers velfortjent tur til Norge.

Hjem til familie, venner, brunost, kanelboller og en bokhylle full av norske romaner.

Javisst har jeg lengtet etter følelsen av å lukke øynene og senke skuldrene mens jeg slapper av på den sennepsgule semskede sofaen i stua. Jeg har savnet lukten av nybakt eplekake på kjøkkenbenken. Lyden av måkeskrik, og utsikten over den nydelige solnedgangen som legger seg over båthavna som en rosa tåke.

Stavanger, Stavanger, jeg kommer snart.

Men først er det Oslo som står for tur. En by jeg elsker like høyt, om ikke mer.

Byen som tross alt var hjemmet mitt i fire år, før jeg forlot hjemlandet mitt og krysset Atlanterhavet for å tilbringe ett år i det store USA.

Byen hvor jeg har jobbet, studert, opplevd forelskelse, opplevd brudd, stiftet bekjentskap, bygget vennskap, mistet venner, byttet jobb, vært engasjert i frivillig arbeid, vært aktivist, dratt på fest, dratt på etterfest, tatt nattbuss, hatt rosa hår, tatt tatovering, bodd på 10 kvadrats hybel, forsøkt å være vegetarianer, dratt på loppemarked, handlet brukttøy, drukket kaffe, vært blakk.

Jeg gleder meg til å ta en tur innom Grünerløkka for å handle secondhand på Fretex, og kjøpe med meg noen reiseskildringer og nyttige reiseartikler fra Chillout. En liten lunsj i Mathallen skal jeg ta meg råd til, før jeg drar videre for å få mest mulig utbytte av den korte tiden min i Tigerstaden. En liten trikketur er et must, da jeg elsker å kikke ut vinduet mens trikken passerer Oslo’s mange gater, og varierte bybilde.

Jeg gleder meg til å besøke Astrup Fearnley museet – noe jeg aldri tok meg tid til da jeg bodde i Oslo. Det skal bli så herlig å kunne vandre rundt på Aker Brygge igjen, slik som jeg alltid har elsket å gjøre. Og da blir det jo så fint å kunne varme de iskalde hendene på en rykende fersk kopp kaffe.

Etter Oslo, er det Kristiansand som står på agendaen.

Ah, Kristiansand. Jeg gleder meg til å spise smakfull vegetarmat fra restauranten Tilstede mat og mer. Og selvsagt traske langs båthavna, og forbi byens mange gamle sjarmerende trehus, og kanskje ende kvelden med en cocktail på Frk. Larsen.

En natt i Mandal står også for tur. Fine lille Mandal.

Det skal bli deilig å kunne slappe av, traske langs strandkanten, føle den friske brisen stryke over ansiktet mens håret danser i vinden. Jeg skal fotografere, jeg skal reflektere, og jeg skal la meg selv bli inspirert av naturen og nyte stillheten for alt det er verdt.

Det skal bli fint å kunne tre på seg et par ullsokker og pakke seg inn i et pledd, og skrive til langt ut på natta.

Til slutt går turen til min kjære hjemby.

I Stavanger skal jeg vandre langs gamlebyens idylliske gater, og videre ned til sentrum, og selvfølgelig spare det aller beste til slutt. Ja, den delen av Stavanger jeg ikke klarer å få nok av. Vakre, fargerike Øvre Holmegate – bedre kjent som Fargegaten.

Unike butikker, spennende barer, og en fryd for øyet. Jeg lengter, ja, gjett om jeg lengter!

Jeg skal hygge meg med bylivet, nyte naturen, spise fersk fisk og drikke lokalbrygget øl.

Og best av alt er menneskene jeg får se igjen og oppleve alt dette sammen med.

fargegaten

mosterøy

norsk idyll

norsk natur