Nesten i mål

Tirsdag morgen, jeg har tatt buss til et industriområde på utkanten av Toulouse for å gjøre det jeg i flere uker har ventet på å få overstått, riktig nok hadde jeg trodd jeg skulle få dose nummer to i den idylliske byen hvor jeg seks uker tidligere fikk mitt første stikk. Men nei, jeg har blitt flyttet bort fra Canal du Midi og de vakre grønne omgivelsene, og befinner meg i stedet i et område fullt av kontorbygg og trafikkerte veier. Og lite annet.

En sykepleier måler temperaturen og sjekker blodtrykket, hun noterer, forteller meg at alt er normalt. Hun spør om jeg er allergisk mot medikamenter, jeg forteller at enkelte antibiotikakurer har gitt meg utslett på magen, og jeg forteller om kremer og såper som har forårsaket eksemutbrudd på hendene, spesielt mellom fingrene. Hun nikker, noterer, og sier at de vil holde ekstra godt øye med meg de neste tjue minuttene. Med et smil sier hun at alt sannsynligvis vil gå helt fint, siden jeg ikke fikk noen bivirkninger etter første dose.

Også denne gang går alt bra. Mens jeg sitter ventende på la salle de surveillance, overvåkningsrommet, hører jeg moren til en gutt i begynnelsen av tenårene be om hjelp fra en lege, gutten har vondt i hodet, så vondt at han ikke klarer å sitte oppreist lenger. Sykepleierne flytter ham over i en rullestol og triller ham ut fra rommet. Han er den eneste av de mange menneskene der inne som har fått en umiddelbar reaksjon.

Det har nå gått fire dager siden jeg ble fullvaksinert, fire dager hvor jeg har vært travelt opptatt med forberedelser til min månedslange norgesferie, jeg har ordnet med apostille på vigselsattesten som jeg burde ha levert inn til skatteetaten for lenge siden, jeg skal levere den så snart jeg er hjemme i Norge.

Hjemme i Norge, ordene gir meg en rar ettersmak. Jeg er redd for at jeg nå, etter å ikke ha vært i hjemlandet på to og et halvt år, vil oppleve et omvendt kultursjokk i langt større grad enn tidligere. Ingen apéro i form av vin eller øl eller en cocktail og snacks før lørdagens middag, og jeg vet jeg vil risikere å bli sett rart på om jeg hilser og vinker til alt av naboer og bussjåfører og alle andre som krysser min vei i løpet av en dag. Det vil bli uvant å ikke snakke fransk til enhver tid, og ikke lenger kunne betale så lite som to hundre kroner for forrett, hovedrett og dessert på restaurant.

Jeg har blitt vant til alt dette, livet på det franske sørvestlandet, piknik ved elvekanten på en varm sommerkveld, en piknik bestående av rødvin, oliven og ferske baguetter med leverpaté. Nå skal jeg hjem, erstatte denne franske versjonen av piknik med vår norske, drikke cider eller pils, fyre opp en engangsgrill og kose meg med pølser eller hamburgere.

Det vil bli fint å endelig kunne klemme familien min igjen, spise brødskiver med taffelost og gräddost og drikke iskaffen som jeg pleide å kjøpe hver eneste dag da jeg fortsatt bodde i Norge. Jeg gleder meg til å handle gamle bøker fra Løvås Bruktbu og nye bøker fra bokhandlerne i Stavanger sentrum, og til å spasere gjennom den hvite gamlebyen og regnbuefesten som vi kaller Fargegata. Jeg aner ikke hvilke barer og restauranter som fortsatt eksisterer i byen, jeg aner ikke hvilke som har gått konkurs, for jeg har jo ikke sett Stavanger, ei heller noen andre norske byer, siden juleferien i 2018.

Ingen ord kan beskrive hvor høyt jeg ser frem til å endelig scanne QR-koden på flyplassen, for den er det nærmeste vi i dag kan kalle en billett til frihet. Fingrene krysses for at alt vil gå som planlagt, for at savn og hjemlengsel blir erstattet med glede og latter rundt middagsbordet hjemme hos familien.

Og mamma, om du leser dette, vit at jeg gleder meg til hver eneste aktivitet som vi i løpet av måneden vil finne på sammen, vit at jeg gleder meg til hvert eneste måltid, hver eneste samtale, hver eneste kaffekopp.

Auray og alt som minner om hjemme

Solskinnet som møtte oss da vi sjekket inn på fyrtårnet, hadde allerede neste morgen meldt sitt fravær. En overskyet himmel full av skumle grå skyer blåste sine tunge vindpust. Glem ikke at dere fortsatt er i Bretagne, sa vinden, glem ikke at klimaet her er det samme som i ditt elskede Stavanger, pustet den i mitt øre. Jeg sukket tungt der jeg knyttet skjerfet godt rundt halsen og festet det bustete håret i en strikk.

De hvite buksene hadde fortsatt ikke rukket å tørke ordentlig etter jeg vasket dem i Concarneau og hang dem til tørk, før jeg i all hast måtte pakke alt sammen ned i kofferten og reise videre til fyret i Ploemeur. Ubehagelig, var følelsen av fuktige jeans mot naken hud. Men jeg hadde ikke noe valg, for gårsdagens mørkeblå olabukser hadde jeg nemlig klart å revne etter et dobesøk på kvelden, da jeg med et altfor hardhendt rykk dro buksene oppover hoftene og hørte dem revne over rumpa.

“Du er så stille, går det bra med deg?” spurte en bekymret Julien der han satt bak rattet. Vi hadde forlatt Ploemeur og var nå på vei mot Vannes, byen hvor vi skulle overnatte de neste tre døgnene, frem til fødselsdagen min den tjuetredje mai, en bursdag vi skulle feire med middag og massasje på spahotell i Sables-d’Olonne.

Jeg tittet ut vinduet på de mange skyene som dekket himmelen. De ble etter hvert både tettere og lysere, til de til slutt var hvite som bomullsdotter, en hel himmel full av bomull.

“Om jeg endelig får kommet meg til Stavanger i sommer, håper jeg værgudene vil gi meg noe bedre enn regnvær og grå himmel” mumlet jeg, og ble umiddelbart korrigert. “Du SKAL komme deg hjem til familien din.”

Om jeg så må skyte femti doser Pfizer inn i armen og sitte tjue dager isolert på koronahotell, mener Julien det vil være verdt det. For nå har jeg ikke sett familien på snart to år, og jeg visner stadig mer for hver dag som går. Vi kjørte østover langs kysten, vi skulle ta oss en liten tur innom halvøya Quiberon for å lufte oss, og jeg tittet ut bilruta mens jeg så for meg Stavanger der ute i det grå landskapet. Stavanger hver gang jeg hørte vinden, havet, måkene, byen min lå og kallet på meg som et ekko, selv om jeg befant meg flere tusen kilometer unna, i et land hvor det snakkes et språk som kun har skarringen til felles med dialekten der hjemme.

Vinden blåste kraftig i Quiberon, så voldsomt at selv måkene hadde vanskelig for å fly. Spaserturen vår ble derfor kort, men vi rakk uansett å se det flotte privateide slottet Château Turpault før vi forlot halvøya til fordel for den lille byen Auray, et siste stoppested før tiden var inne for innsjekk i Vannes.

Auray, en liten perle oppkalt etter elva som renner gjennom byen, en by som hverken han eller jeg hadde kjennskap til fra før. Vi visste dermed heller ikke hva vi skulle forvente før vi nå selv ble kjent med det som skulle vise seg å være en svært sjarmerende by med brosteinbelagte gater og halvtømrede hus fra 15. og 1600-tallet.

Hånd i hånd, vandret vi gjennom byens gater og tittet i butikkvinduer, både på klær og lokale suvenirer. Vi passerte flere fine utekaféer hvor lokalbeboere og besøkende satt og spiste lunsj eller drakk kaffe. Regnet hadde så vidt begynt å dryppe da vi først krysset broen som ledet til byens lille sentrum på motsatt side av elva. Bittesmå dråper, en forsiktig advarsel før det blåste opp til storm.

Med paraplyen min over oss, løp vi til bilen for å søke ly. Vi tolket regnværet som et tegn på at det nå var på tide å kjøre de nitten kilometerne videre til Vannes.

Alt som bare Skjebnen vet

Jeg fyller et rødvinsglass med Saint-Estèphe og setter meg ved skrivepulten for å skrive. Sola er på vei ned, hun etterlater himmelen med et oransje og rosa skjær, i motsetning til meg er hun vakrere når hun legger seg og når hun våkner enn når hun stråler høyt i sky. Selv stråler jeg kanskje mest i måneskinn, under stjernehimmelen på en romantisk lørdagskveld.

Jeg savner romantikken. Det er vanskelig å være romantisk i joggebukser, med takeaway-pizza på bordet og virus i luften.

De siste ukene har jeg knapt gjort annet enn å skrive på dagtid, mens jeg om natten drømmer om et liv hvor jeg får lov til å kalle meg forfatter, hvor bokhandlere plasserer bøker skrevet av meg under kategorien skjønnlitteratur, bokstaven B for Begot, Kristine.

Februar er snart over, for å bli erstattet av mars, slutten på vinteren og starten på min favorittårstid, våren. Jeg gleder meg til å se naturens farger blomstre, til å våkne til lyden av fuglekvitter tidlig på morgenkvisten, til å gjemme bort ullkåper og hente frem de tynne vårjakkene. Mest av alt gleder jeg meg til å følge vaksinekappløpet og forhåpentligvis få muligheten til å reise hjem igjen til fedrelandet.

Her i Frankrike har lite endret seg de siste ukene. Restaurantene og barene holder fortsatt stengt, men vi går i det minste mot varmere tider, lysere kvelder, jeg behøver ikke lenger å bruke hansker og ørevarmere når jeg drar ut på sykkeltur langs Garonne-elven og Canal du Midi.

Sykkelturer har det blitt mange av, nå som det meste annet er satt på pause. Når jeg ikke drar på tur med den over tjue år gamle sykkelen, eller sitter foran datamaskinen og skriver, henter jeg frem bøker fra bokhylla og tar dem med meg ut på balkongen hvor jeg sitter under solfylt himmel og koser meg med fin litteratur og en god kopp kaffe eller te. Det går mye i islandsk oversatt til norsk for tiden, Jón Kalman Stefánsson og Auður Ava Ólafsdóttir, deres historier gir meg lyst til å reise til Island for å beundre det vakre grønne nordlyset, fotografere isbreer og vulkaner, kjenne islandske vindpust på kroppen.

Ferietur til Island blir det nok ikke med det første, selv om jeg gjerne skulle ønsket at jeg var der akkurat nå. Jeg ønsker å være mange steder, flere steder samtidig, jeg er rastløs og lengter etter å reise ut på eventyr. Jeg undrer om denne våren endelig vil by på en etterlengtet gjenforening med familien og hjemlandet.

Mer spennende enn en hvilken som helst reise, blir det å følge med på manuskriptets skjebne.

Om den en dag vil få æren av å bli til en roman, blir jeg jo velsignet med enda en grunn til å få komme hjem på besøk til Norge. Jeg drømmer om den dagen jeg endelig får tatt meg en uke eller to i Stavanger hos familien, og et par uker i Oslo på besøk hos venner. Om senvåren eller de tidlige sommerukene vil gi meg denne gleden, kommer jeg til å smile i lykkerus hele resten av året.

2021 er som et uskrevet manus, et år hvor alt kan hende. For meg kan dette bety bokutgivelse eller nederlag, det er uansett et nytt år hvor bryllupsfeiringen vil bli utsatt nok en gang (mer om det senere), dette er også et år hvor vi kanskje vil kunne reise på bryllupsreise, men også risikere å ikke kunne reise noe sted i det hele tatt.

Det er det ingen andre enn skjebnen som vet.

Jeg velger derfor i første omgang å fokusere på de små øyeblikkene som ligger like foran mine føtter. En helg som vil bli tilbrakt ved skrivepulten eller på sykkeltur. En lørdagskveld med hjemmelagde empanadas på menyen og en koselig film på TV-skjermen.

Havnebyen, hjembyen og tusenvis av tanker

Med ullkåpe og bomullsskjerf over den genserkledde overkroppen, satt jeg i baksetet og tittet ut vinduet, jeg observerte hver eneste detalj som sekunder senere skulle bli borte og erstattet med nye inntrykk. Lokalradioen spilte de fem samme låtene om og om igjen, fransk og amerikansk listepop, låter jeg ikke likte da jeg hørte dem for første, andre og tredje gang, men nå liker jeg dem så godt at jeg faktisk blir irritert over hvor enkelt det er for musikkbransjen å hjernevaske befolkningen.

Solstrålene blendet meg, der de kysset den skitne bilruta. Vi hadde planlagt å vaske bilen før vi dro til Pézenas, en plan som enten ble glemt bort eller nedprioritert til fordel for noe annet.

Synet av palmetrær og blå himmel fikk meg til å lengte tilbake til sommer, ikke fjorårets sommer, men en normal sommer fra tiden før lockdowns og restriksjoner, tiden før det ble like naturlig å pakke med seg munnbind i bagasjen som sokker og truser.

Svigerfars Dacia Duster rullet over smale veier, forbi vingårder og typisk sørfranske hus bygget på et plan, mange av dem hvite, resten malt i toner av lyserosa eller lysegult, noen av dem oransje, de fleste med svømmebasseng i hagen. Om jeg hadde eid et slikt hus, med romslig terrasse med nedfelt svømmebasseng, amerikansk grill og et rustikk utekjøkken, ville jeg nok ha tilbrakt hver eneste dag på egen tomt, fra tidlig vår til sent på høsten, med ei god bok foran meg og et glass vin eller hjemmelaget iskaffe plassert på et lite bord ved siden av solstolen. Gjerne sammen med noen skiver oppskåret melon.

Hadde jeg vært huseier, ville jeg dessuten adoptert en hund, jeg har jo alltid ønsket meg hund, eller en katt, selv om jeg egentlig ikke tør å stole på katter, på deres intensjoner.

Jeg lente meg fremover og la mine armer rundt Julien som satt i passasjersetet, ved siden av sin far. Han snudde seg mot meg og smilte forsiktig, går det bra med deg, spurte han. Jeg nikket og mumlet frem et “mhm”, selv om jeg egentlig ikke hadde det så bra likevel, for vi nærmet oss en båthavn og den lille byen Mèze og hver gang jeg besøker en båthavn forsterkes lengselen etter Stavanger, etter å se familien min, snakke språket mitt, våkne til lyden av måkeskrik og kjenne den aggressive vinden blåse meg over ende mens jeg kaver meg opp til nærbutikken for å handle yoghurtnøtter og sjokomelk.

Vi befant oss i Mèze fordi vi ville handle østers fra innsjøen Bassin de Thau, dette er forresten en throwback til like før nyttårsaften, og fordi vi ønsket å få nye impulser, høre lyden av bølgeskvulp fra havet, se båter av ulike størrelser og farger, traske rundt i skyggen av høye palmetrær. Sistnevnte har jeg aldri sett i Stavanger, palmene ville ikke ha overlevd det røffe klimaet langs kysten i Norge, bare de mest robuste trærne tåler livet der oppe i Norden, i mitt kjære Skandinavia.

Lyden av stemmene til menneskene rundt oss, et eldre ektepar og en barnefamilie på tur med hunden sin, druknet i vindens uling, kalde vindkast som fikk meg til å angre på å ikke ha tatt med lue, da jeg pakket vesken tidligere på formiddagen. Dette kunne selvsagt ikke måle seg med den vinden som har fulgt meg gjennom oppveksten, det iskalde, våte slaget i ansiktet, men kaldt var det jo likevel. Kaldt, selv under en nydelig blåmalt himmel.

Vi spaserte rundt havneområdet og studerte de mange båtene som stod fortøyet på rekke og rad, våre hender foldet rundt hvert vårt glass rykende varm rødvinsgløgg, vin chaud kjøpt fra et brasserie ved havna, et brasserie som under normale omstendigheter ville ha servert tørr hvitvin, små kurver med oppskåret brød, en meny fristende med fersk fisk og skalldyr hentet direkte fra Bassin de Thau, servert på fat med sesongens grønnsaker. Brasseriets eier stod i stedet utenfor inngangspartiet med to gryter foran seg på et dukkledd utebord, kakao i den ene, gløgg i den andre, en takeaway-meny bestående hovedsakelig av østers og reker stod plassert ved hans side, jeg håper virkelig han vil klare å få endene til å møtes.

Tiden vi har i vente og ønsker for tiden etter

En fredelig spasertur bort til slusene, her hvor årstiden har satt sitt preg, farget trærne i varme nyanser, her er det blikkstille, jeg er helt alene, den eneste lyden jeg hører er den av høstblader som rasler i vinden, og dødt løv som knaser under støvlettene mine.

Desember nærmer seg med stormskritt, jeg har lyst til å dekorere til jul, skape en liten dose julestemning blant alt rotet i leiligheten. Rotet kan jeg forresten ikke gjøre noe med, da vi mangler skapplass, har et trangt kjøkken som ikke kan bygges om fordi vi er leietakere og ikke har lov til å gjøre som vi vil, og stua, i tillegg til å romme en sofa som er så slitt og ødelagt at vi nå må dekke de styggeste skadene med alt vi eier av pledd, er stappfull av kartonger fulle av dekorasjoner og vinflasker til septemberbryllupet som nå vil bli et aprilbryllup, utsatt på grunn av coronakrisen, akkurat som kjøpet av ny sofa, nye skap, ny leilighet.

Med altfor mange høstdager tilbrakt innenfor de fire hvite veggene i leiligheten, har jeg tenkt mye på året som kommer, på lyset i enden av denne mørke tunnelen som 2020 tross alt har vært, og fortsatt er. Vanligvis ville jeg ha ventet til nyttårsaften, eller i det minste til romjula, før jeg lager en ønskeliste for det nye året, men i disse unntakstider finnes ingen regler. Ingen vil heve et øyebryn om du dekorerer til jul en tidlig novemberdag, om du spiser kake til middag, om du sitter på zoom-møte i bare trusa, eller tar deg en natt på hotell i byen du bor i og kaller det ferie.

Jeg skulle gjerne ha spist kake til middag, og hvorfor ikke overnatte på et stilig hotell med rooftop-bar her i Toulouse, om barene hadde fått lov til å åpne igjen. Zoom-samtaler i jobbsammenheng er derimot vanskelig å få til for oss som mistet jobben på grunn av pandemien. Men vi kan jo stille bukseløs til jobbintervju?

I uforutsigbare tider er det nytteløst å lage nyttårsforsetter. De vil jo etter all sannsynlighet gå i vasken det øyeblikket en tredje lockdown eller nye innstramminger blir innført, noe mitt pessimistiske jeg er hundre prosent sikker på at vil bli et faktum selv med vaksiner på markedet. Covid 19 vil ikke på magisk vis bli tryllet bort på et blunk, og våre tøymunnbind vil leve i minst ett år til før vi vil kunne frigjøre oss fra dem, eventuelt brenne dem som feministene brant sine BHer på sekstitallet.

Nyttårsforsettene droppes, men en ønskeliste har jeg likevel skrevet ned. Mine største ønsker kommer nok ikke som en overraskelse, med tanke på hvor mange ganger jeg har skrevet om hjemlengsel og mammas banankake og nostalgi langs den forblåste vestlandskysten.

Mitt aller største ønske er å få komme hjem.

Deretter ønsker jeg å få gjennomført bryllupsfesten som vi med tungt hjerte måtte utsette på grunn av pandemien. Jeg krysser fingrene for at jeg ikke går opp eller ned i vekt innen den tid, og fortsatt vil kunne bruke brudekjolen, drømmekjolen, som siden mai har ligget sammenbrettet i en nedstøvet eske sendt fra skredderen i Hviterussland.

Jeg kan jo også si at jeg ønsker meg et gøyalt utdrikningslag og en romantisk bryllupsreise, ikke minst ønsker jeg jo å endelig få kommet meg på kurs og tilbake til arbeidslivet, men alt dette blir kanskje for mye å forvente av et nytt år som fortsatt vil være preget av viruset og de økonomiske konsekvensene av nedstenginger og smitteverntiltak.

Hva jeg egentlig prøver å konkludere med er jeg ikke sikker på, ikke mer enn at årets julefeiring vil bli annerledes, og for mange, inkludert meg selv, en vanskelig tid. Men vi vil komme oss gjennom det, kanskje blir vi til og med sterkere, klokere og rausere etter en slik periode.

Og flinkere til å underholde oss selv.

Før den tid får vi bare smøre oss med tålmodighet (og antibac) og fylle klesskapet med loungewear, stua med julepynt og TV-skjermen med koselige familiefilmer.

Mimring og nostalgi mens jeg venter på å få komme tilbake

En fin start på dagen i et solkysset Sør-Frankrike, en nydelig søndag, den nest siste i oktober måned. En to timers kjøretur skulle føre oss hjemover etter en innholdsrik helg tilbrakt på hotell i en gammel by, landets eldste, en by rik på historie og flotte severdigheter.

Men før vi dro hjemover kunne vi ikke tillate oss selv å kaste bort vår siste mulighet til å se havet, til å nyte denne solskinnsdagen, til å være et sted hvor det finnes noe som minner om hjemme.

Høstkledd i beige frakk og sorte ankelstøvletter, spaserte jeg langs sandstranda, hånd i hånd med min kjære, selv etter flere år i de sydlige strøk har jeg fortsatt ikke vendt meg til synet av palmetrær. En liten del av meg tror fortsatt at jeg bor i norden, ved den norske sørvestkysten. Om jeg lukker øynene og tenker hardt, kjenner jeg fortsatt lukten av grantrær i kombinasjon med følelsen av det kraftige regnværet og salten fra sjøvannet.

Jeg husker hvordan trappeoppgangen stadig var dekket av barnåler strødd utover den grå betongen som grønn og brun konfetti. Ofte hang flere nåler igjen på skoene mine som dro dem inn på parketten, til min mors store ergrelse.

På en fiskerestaurant som het Le Phare, som oversatt til norsk betyr fyrtårnet, ledet en servitør oss til et bord hvor begge stoler var vendt mot vinduet og den vakre utsikten mot sjøen. Min kjære bestilte hvitvinsdampede blåskjell og pommes frites med majones, hans siste mulighet før sesongens slutt. Jeg endte opp med den ene retten på menyen som fristet meg akkurat der og da, breiflabb i karrisaus. En smule skuffende, denne sausen som etter min mening var altfor mild og kjedelig i smaken.

Vi drakk tørr Cabernet Blanc og festet våre blikk mot sjøutsikten, ikke mot hverandre. Jeg drømte meg tilbake til Norge og badestranden som ligger bare en fem-ti minutters sykkeltur fra huset hvor jeg vokste opp, barndomshjemmet som jeg ikke har sett siden året da jeg ble myndig, da min far valgte å selge huset og flytte utenlands.

Jeg mimret tilbake til alle de varme sommerdagene hvor jeg fint kunne tilbringe en hel dag på stranda, svømming og lek i vannet, blant fargesprakende oppblåsbare madrasser og badedyr. Flere ganger ble jeg truffet av bølger så kraftige at det nesten er mirakuløst hvordan jeg aldri druknet. En gang var jeg nær ved å miste livet, da jeg mistet balansen, kontrollen og kjente vannet sluke meg dypere og dypere, før ei venninne av familien reddet meg opp tilbake til overflaten.

Traumatisert ble jeg likevel aldri. Jeg har aldri fryktet bølgene og deres kraft. Livredd var jeg derimot for brennmaneter selv om jeg aldri har opplevd å bli brent. Og veps, selv den dag i dag frykter jeg de gul-sorte stripete små djevelske krypene som aldri lot meg få være i fred da jeg tok pauser fra bading for å spise klissete is fra den lille iskiosken på stranda, favoritten Kræsj Pink og pappas favoritt, kroneis.

“Har du lyst på dessert?”.
Jeg nikket, som alltid hadde jeg litt ekstra plass i magesekken til den franske klassikeren mousse au chocolat, myk og luftig, den nest beste desserten som finnes, slått bare av lengselen etter duftene fra min mors kjøkken, smaken av hennes hjemmebakte banankake, en soleklar favoritt.

Jeg husker hvor mye jeg lengtet etter nettopp denne kaken da jeg for fem år siden satte meg på flyet fra Orlando International Airport for å reise hjem igjen til Norge etter mitt ettårige opphold i USA. Med magen full av sommerfugler etter flere måneder med hjemlengsel skrev jeg en liten ønskeliste, hvor flere av punktene på lista handlet om mat. Grovt brød med taffelost, den samme iskaffen som jeg drakk hver eneste dag fra jeg var ung tenåring til jeg flyttet utenlands som voksen, yoghurtnøtter, sjokolademelk og mammas banankake.

I år er jeg coronafast og hjemlengselen vokser seg større og større for hver uke. Solskinnsdager ved kysten og fine lunsjmåltider var en fin trøst i oktober, i november finnes bare drømmen om å få komme seg ut igjen. Ut av leiligheten.

Og drømmen om å få lov til å feire jul, selv om denne jula vil bli svært, svært annerledes enn hva jeg hadde ønsket.

Kjærligheten til havet og timene i feriebyen Valras-Plage

Valras-Plage, en liten havneby bare en kort kjøretur fra Frankrikes eldste by, Béziers. En sommerdestinasjon hvor ferieklare turister fra ulike deler av Europa strømmer til de ulike campingresortene fra fellesferiens start til sensommerens siste dager.

Et feriested fullt av sesongåpne fiskerestauranter, og små butikker hvor gaveartikler, badetøy og strandleker selges. I høysesongens varme solskinnsdager fylles sandstrendene til randen av solslikkere og badenymfer, deres fargerike håndklær plassert på rekke og rad dekker omtrent hver centimeter av den myke sanden.

Bekymringsfri sommerdager og fullbookede ferieresorter høres nesten ut som en vill fantasi i disse tider hvor vi ikke lenger kan gi noen en klem eller bevege oss gjennom en hotellobby uten munnbind. Vil vi møte også neste sommer med tøystykker over ansiktet og en meters avstand?

Valras-Plage, på en solfylt lørdag i oktober måned var vi altså her, under lavsesongen, på en liten dagstur for å se Middelhavet. Sandstrendene var fulle av turgåere, havna full av fiskere og restaurantene klare for årets siste arbeidsuke, før sesongstenging frem til påske.

Fra en liten iskiosk spanderte Julien is på oss begge, to kuler til meg, ei med smak av sitronterte og den andre av fiol, mens han selv lot seg friste av stracciatella, banan og snickerssmak. På store flate steiner satte vi oss ved havna og lot våre blikk følge båtene som seilte forbi, tydelig kunne vi også se de mange sølvgrå fiskene som beveget seg i det klare blå sjøvannet.

Da Frankrike stengte ned i mars, drømte jeg både dag og natt om kysten, en hvilken som helst kyst i et hvilket som helst land, drømmen om bølgeskvulp og måkeskrik, lukten av tang og tare, følelsen av sand mellom tærne på en varm solskinnsdag. Om skjebnen skulle tillate det, håper jeg vi til neste sommer vil få muligheten til å tilbringe rikelig med tid i ulike havnebyer, måtte det være her i Frankrike eller i et annet land, kanskje langs sørlandskysten eller på vestlandet der hjemme i Norge.

Ja, om vi skulle ende opp med å feriere i Norge, har jeg en ønskeliste, en såkalt bucket list, over steder jeg har lyst til å besøke og aktiviteter jeg ønsker å gjøre. Mest av alt har jeg lyst til å tilbringe en kveld i Lindesnes hos Michelinstjerne-vinneren Under, Europas første undersjøiske restaurant.

Jeg har lyst til så mye, en følelse som uten tvil har blitt forsterket de siste åtte månedene, sammen med lengselen etter det som var, bevegelsesfriheten, tilgjengeligheten, trygghet og sikkerhet.

“Om dette er det nærmeste jeg kan komme følelsen av å være hjemme, så blir jeg igjen her”, sa jeg til Julien, der jeg med blanke øyne speidet utover sjøen, mot fritidsbåter og landskapet i det fjerne.

I det fjerne kunne jeg skimte Cap d’Agde, stranda mest kjent for sitt naturistmiljø, men dessverre også beryktet for å tiltrekke seg våryre par og enslige som søker treff av svært eksplisitt karakter, sistnevnte et stempel kommunen absolutt ikke vil assosieres med og lenge har prøvd å bli kvitt for å ikke skremme barnefamilier fra å komme på besøk. Forståelig nok. Ingenting av dette minner meg om mitt hjemsted, bare så det er sagt, selv om også en liten del stranda i området hvor jeg vokste opp, var reservert for naturister. Selv om jeg synes mangfold er flott, er jeg personlig veldig glad i både badetøy og klær, og vil derfor heller besøke et av de mer påkledde og barnevennlige strandområdene om jeg en dag skulle ende opp med å dra på helgetur til Cap d’Agde.

Før vi dro videre til Canal du Midi og de ni slusene i Fonseranes, spaserte vi rolig langs stranda for å nyte omgivelsene med alle våre sanser. Vi lyttet til lyden av bølger som slo mot land, og laget hver vår sti av skoavtrykk. Jeg hadde lyst til å skrive våre initialer i sanden, men lot være for ikke å overdrive klisjeene.

Vi endte til slutt opp med å studere lunsjmenyene til de ulike restaurantene i byen, for å gi oss selv og hverandre en god grunn til å vende tilbake allerede neste dag.

Det fineste brunsjstedet og tanker rundt reiserestriksjonene

Fra vinsmaking på fredagskvelden til båttur på lørdagen, søndagens lille oppmuntring bestod av et brunsjmåltid på den flotte grønne terrassen til spisestedet Le Troquet Garonne, bare en femten minutters gåavstand fra vår leilighet, i retning fotballstadionet til Toulouse FC.

Bak en anonym fasade like ved trikkestoppet Croix de Pierre, gjennom gulmalte restaurantlokaler og ut terrassedøra, der skjuler det seg et lite stykke eksotisme, et plaster på såret for alle oss som savner å reise på ferie til tropiske strøk.

Brunsj terrasse

Lenge hadde vi sett frem til å dra på bryllupsreise i slutten av oktober eller begynnelsen av november, noe som selvfølgelig ikke lenger vil være aktuelt før viruspandemien er under kontroll. Mauritius og Bali var før pandemien blant våre høyeste ønsker på lista, sammen med Tanzania og Costa Rica, ei liste som har endret seg drastisk i takt med nyhetsbildet.

Om situasjonen bedrer seg til våren, håper jeg vi får tatt oss en romantisk ferie sammen for å feire våre hvetebrødsdager, vår lune de miel, gjerne til Hellas, Kroatia eller kanskje den franske øya Korsika. Med coronaviruset fortsatt i bildet, er det per i dag vanskelig å si når og hvor vi vil kunne reise på ferie i april, mai eller juni, vanskelig nok er det å vite om jeg i det hele tatt vil få kommet meg hjem til Norge til jul.

Bare tiden vil vise hvor vi vil være i desember, og hva som vil hende på nyåret. Vi kan ikke annet enn å vente, vi har ikke noe annet valg enn å forsøke å gjøre det beste ut av dagene, time for time, dag for dag, bittesmå steg, store bekymringer.

Brunsj kaker

Vi feiret søndagen med vår første brunsj på hele fem måneder og vårt aller første besøk hos Le Troquet Garonne. Lenge hadde vi vært nysgjerrige på dette stedet, og endelig var vi her. En kaffe til meg og kakao til Julien, begge ønsket vi ananasjuice fremfor appelsin eller eple. Servitøren plasserte en kurv full av godsaker foran oss på bordet, hvert vårt stykke sitronkake, sjokolademuffins, baguette og små viennoiseries, chocolatine og croissant. Kort tid etter fikk vi også to tallerkener servert foran oss, med eggerøre, bacon, salat, en liten skål med rødbetgaspacho, en annen med potetbåter, og en form for bakst med skinke og tomat.

Rldvrt

Helt til slutt fikk vi også yoghurt og fruktsalat til dessert. Fruktcocktail i lake, industrielt, ikke spesielt god. Yoghurten, derimot, fløyelsmyk og fin, ble servert med en syrlig og god bringebærsaus. Den røde sausen farget alt det hvite rosa, der jeg med min lille teskje rørte alt godt sammen før jeg puttet den i munnen. Visuelt lignet det nå på riskremen jeg gjennom hele barndommen, ungdommen og mesteparten av mitt foreløpige voksenliv har fått servert hjemme hos foreldrene mine til jul, riskremen som jeg alltid forsyner meg av to eller tre ganger, i jakten på mandelen, den magiske mandelen som er nøkkelen til vinnerpremien, et flaxlodd, siden ingen i familien liker marsipan.

Fint uteområde

Jeg savner Norge, mumlet jeg til Julien, der jeg slurpet i meg den siste kaffeskvetten. Den var kald. Han nikket. Han forstod hvor vanskelig denne perioden var for meg, hvor vanvittig trist det var å nå gå inn i den tolvte måneden siden sist jeg så familien min. Den gang i Danmark, for nå er det jammen meg over ett og et halvt år siden forrige gang jeg besøkte mitt hjemland.

Hjemlengselen vokser seg større og større for hver måned, og jeg kan med den antibac-desinfiserte hånden på hjertet si at jeg faktisk har et større ønske om å reise på besøk til Stavanger enn å dra på ferie til både Tanzania og Bali, akkurat nå.

Utenlandsturer er dessverre uaktuelt i ukene fremover, kanskje også flere måneder frem i tid. Vi trøster oss derfor med aktiviteter her i Occitanie-regionen, vinsmaking, båttur og brunsj.

Søndagsbrunsj

Karantenedagbok: Barndomsminner og nostalgi

Med altfor mye tid og altfor lite å gjøre, har jeg de siste dagene begynt å mimre tilbake til barndommen, spesielt tolvårsalderen, da jeg hadde brevvenninner fra ulike deler av landet, Drøbak, Skien og Røros, steder som den gang like gjerne kunne vært på en annen planet, verden er jo så mye større når man selv er liten.

Lidenskapelig opptatt av å skrive har jeg vært helt siden den gang. Jeg elsket å skrive lange brev på det fineste papiret jeg kunne finne hos mine lokale bokhandlere. Mine brevvenninner og jeg utvekslet bilder av oss selv, av våre familier og våre kjæledyr, gjerne dekorerte vi våre brev med klistremerker for å glede våre nære fremmede venninner.

Jeg husker hvordan jeg med sommerfugler i magen åpnet postkasseluken og kikket hver eneste dag, i håp om å motta nok et brev, en liten hilsen sendt fra en by langt, langt borte, det var noe eksotisk over det hele.

Som tolvåring gledet jeg meg til mye. Spennende var det å dra på butikken med min mor for å handle inn siste utgivelse av de ulike jentebladene jeg elsket å lese. Magasiner hvor smilende kjendiskvinner gjerne prydet forsiden mens Hollywood-kjekkaser ble brettet ut i plakatformat på midtsiden, gjerne i bar overkropp, til glede for alle hormonelle tenåringsjenter.

Godteri var forbeholdt lørdager, men nærmeste kjøpesenter var jo bare en liten sykkeltur unna skolen. En stor del av ukepengene brukte jeg derfor på softis med sjokoladestrø og krokanmilkshake, søte gleder delt sammen med de av klassevenninnene som hadde fått status bestevenn. Den røde sykkelen som jeg eide på den tiden, ligner forresten mye på den jeg har i dag, den jeg ikke får lov av myndighetene til å bruke i disse unntakstider.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om hjemlengsel i dette innlegget, siden det nå er seksten måneder siden forrige gang jeg var i Norge. Savnet vokser seg større for hver uke som går, spesielt når jeg ser venner og familie dele flotte turbilder på sosiale medier. Heldige er dere som fortsatt har lov til å gå lange turer i skog og mark, dra på sykkeltur og ha piknik langs vannkanten. De samme mulighetene har ikke vi i Frankrike. Jeg koser meg derfor med mimring og nostalgi der jeg sitter på balkongen, og trøster meg med at jeg i det minste får lov til å spasere gjennom nabogatene.

Gjerde

Coronakarantene, dag 23.

Tirsdag. Tidlig på morgenkvisten listet jeg meg ut av senga for å ta meg en tur til bakeriet. Jeg ville overraske min kjære med chausson aux pommes og pain au raisin til frokost. Dagens første kaffe drakk vi begge fra hver vår snømannkopp fra julemarkedet i Berlin, fine suvenirer fra en bekymringsfri desembermåned.

Chausson au pommes

Fra bokhylla har jeg hentet frem en forholdsvis ukjent bok, debutromanen til forfatter Espen Lund, Rampelys, heter den. Den handler om en skilt mann i slutten av trettiåra, en byråkrat som lever et anonymt liv med ferdigmat, aviser, ingen hobby eller engasjement. Han føler seg mislykket og drømmer om å bli noe stort, han vil være et forbilde for sin datter.

Espen Lund rampelys

Coronakarantene, dag 24.

Onsdag. Teknisk sett har jeg hjemmekontor, men i mangel på arbeidsoppgaver, grunnet en kombinasjon av påskefri og coronakonsekvenser, tyr jeg daglig til lesestoff og alle mulige dokumentarer for å underholde meg selv frem til arbeidsdagen er over.

Et sykkelbud leverte kebabtallerken med pommes frites til min samboer, et annet bud leverte en enorm porsjon japansk kylling katsu curry til meg, ingen av oss hadde motivasjon til å snekre sammen et sunt og fornuftig lunsjmåltid.

Kylling katsu curry

Motivasjonen er generelt fraværende for tiden. Jeg har bare lyst til å sykle, drikke milkshake på et kjøpesenter, være fri.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Fineste Toulouse
Det nydelige kvartalet som huser blant annet Cosy Caffe, en restaurant jeg savner sårt. Jeg har forresten sendt mail til eierne med spørsmål om det er noe jeg kan gjøre for å hjelpe dem, men har ikke fått svar. Det er vel begrenset hva oss stamgjester kan gjøre, annet enn å vente på gjenåpningen…når enn den dag kommer.

 

 

Ferieplaner og høytider sammen med hans familie

Om nøyaktig en uke reiser min kjære og jeg på ferie til Tyskland, hvor ni dager med gløgg og pepperkaker står for tur. Kjærestetid og julemarkeder i urbane Berlin og sjarmerende Dresden, våre siste dager i hovedstaden skal vi i tillegg tilbringe sammen med Julien sine foreldre. Da Berlin tross alt er hjembyen til hans mor og byen hvor hans foreldre møttes for første gang, er det forståelig at de begge benytter enhver anledning til å reise dit for å gjenoppleve gamle minner.

Ni dager med julekos og handel, å dra på julemarked i Tyskland har for oss vært en årlig tradisjon de siste fire årene, en tradisjon som vi i fjor dessverre ikke kunne gjennomføre.

Vi gleder oss derfor ekstra mye til disse ni dagene hvor vi fra tidlig ettermiddag til kveldstid vil vandre fra bod til bod, godt pakket inn i varmt tøy, hansker på hendene og tykke skjerf rundt halsen.

Vinterklær

Jeg ser frem til å titte på fine juledekorasjoner og håndlagde gaveideer, drikke eggepunsj og spise pretzel og andre godsaker. Hvert eneste sekund skal vi nyte på maksimalt nivå. Starten på årets varmeste høytid og kaldeste årstid, månedens siste fredag blir en pangstart på denne stemningsfulle tiden som vil vare helt til nyttår og kanskje enda litt til.

Apropos nyttårsaften, uklart er det fortsatt hvor denne vil bli feiret, men vi vurderer å enten dra på cabaret på casinoet i Toulouse eller kjøre til Spania for å ringe inn det nye året over tapas og Rijoha på den spanske Middelhavskysten.

Trygg er jeg uansett på at vi vil få en hyggelig aften, om det så blir en liten Spaniatur eller cabaret på casino eller fem-retters middag på fin restaurant i sentrum av Toulouse eller som fjorårets feiring, en luksuriøs natt på slott i landlige omgivelser. I år skal vi som i forfjor, tilbringe kvelden sammen med foreldrene til Julien, den gang feiret vi det nye året i Barcelona med fyrverkeri og tapas, et av mine desidert fineste nyttårsminner.

Julaften skal vi også feire sammen med Julien sin familie. I snart fem år har han og jeg feiret høytiden sammen, annen hver jul i Norge, annen hver jul i Frankrike. Årets julefeiring vil finne sted hos hans tante og onkel i Paris, sammen med fetter og kusine, deres ektefeller og barn. Som vanlig vil jeg ikle meg enten rød eller grønn kjole på julaften, den franske julekvelden vil som vanlig starte med mingling, småprat og champagneglass i hånda, sannsynligvis vil tante Véronique servere ulike typer petits-fours før vi rundt en time senere vil sette oss ved bordet for å spise østers og foie gras og alle rettene som følger.

Juletider

Våre familier spør oss begge hva vi ønsker oss til jul, penger til å finansiere bryllupet, svarer vi da. Bortsett fra penger, spør enkelte, familiemedlemmer som ikke liker å gi penger i gave men foretrekker å gi oss presanger som kan pakkes opp foran de andre gjestene. En solid paraply, sier jeg. Et par nye tøfler. Billetter til en teaterforestilling ville også vært fint. Aller helst ønsker jeg meg flybilletter til Norge og to uker ekstra fri fra jobb, for å kunne besøke også min egen familie i nær fremtid, et ønske jeg dessverre ikke vil få oppfylt med det aller første, da billettprisene er skyhøye og reiserutene kompliserte.

Juletre

Vi møtes på nyåret, sier min mor hver gang jeg nevner at jeg savner henne. Når da, spør jeg utålmodig. Hun vet ikke, men lover at det ikke vil bli lenge til. I mellomtiden gjelder det å fokusere på alt som er fint, julemarkedene vi snart skal besøke i Tyskland, julefeiring i den franske hovedstaden, forhåpentligvis vil vi også få tatt oss tid til å spasere rundt i sentrum av Paris, besøke Le Bon Marché, Galeries Lafayette og Printemps for å se årets juleutstilling og ta heisen opp til takterrassen for å få et glimt av Eiffeltårnet, Sacré-Cœur og Notre-Dame.

Et fokus på juleaktiviteter og kvalitetstid sammen med min kommende svigerfamilie, før jula legges bort til fordel for nyttårsfeiring med musserende vin og god mat, og alt annet som vi fortsatt har til gode å finne ut av.

Blomsterskjerf