Når det som før var lett i juletiden blir vondt og vanskelig nå

De fleste av landets julemarkeder, både de større turistmagnetene og de bittesmå som ikke rommer mer enn et titalls boder, har i år blitt avlyst grunnet pandemien. Likevel valgte Haute-Garonne, departementet jeg bor i, å la den lille forstaden Plaisance du Touch få lov til å arrangere sitt årlige to-dagers julemarked med om lag førti boder og servering av pølser og gløgg.

På en søndag som jo uansett var fri for planer, tok vi oss en liten tur til markedet for julestemningens skyld, for å kjøpe med oss noen håndlagde produkter, nyte smaken av vin chaud og lytte til julemusikk på fransk.

Samtidig som vi trasket rundt fra bod til bod på det eneste julemarkedet dette året har kunnet gi meg, ledet mine tanker meg tilbake til fjorårets desembermåned, til vinterkaldt snøvær, varm idyll og julestemning i Tyskland, i byene Berlin og Dresden. Tilbake til lukten av fersk bakst og varm sjokolade på tradisjonelle julemarkeder hvor den gode stemningen er som en varm og kjærlig klem, julemarkeder som ligner landsbyer hentet fra fortryllende eventyr, fortellinger som vekker nostalgien.

Jeg savner dette, ikke bare Berlin og Dresden, men denne fine tradisjonen som Julien og jeg har hatt de siste fem årene, med koselige helgeturer til steder hvor juledekorasjonene er så nydelige at jeg nesten må klype meg selv i armen for å være sikker på at alt sammen ikke bare er en illusjon, en vakker drøm.

Hadde jeg bare visst hva som ventet noen få måneder senere, ville jeg nok ha satt enda større pris på fjoråret. Kanskje ville jeg ha opplevd enda mer, utfordret meg selv, utnyttet hvert eneste sekund. For nå klyper jeg meg selv i armen med en bønn om at dette året, at nesten ingenting av det som har skjedd i år er virkelig, at pandemien bare har vært en vond drøm, et mareritt like urealistisk som monsteret under senga eller spøkelsene i boden.

En ting må jeg nemlig innrømme. Juletradisjonene B.C. (before corona), hvor store deler av juletiden ble tilbrakt på flotte arrangementer, helger hvor jeg hoppet rundt fra julemarked til julemarked for å handle gaver og spise kaker, de betyr så mye mer for meg enn bare den gleden, festligheten, som er synlig på overflaten.

Jeg er avhengig av denne distraksjonen, for jula har for meg vært en svært vanskelig tid disse siste seks årene. Det vil jeg tro at alle som har mistet noen kan kjenne seg igjen i.

Å sette ord på denne følelsen, den som i år er forsterket, følelsen jeg vanligvis ville ha gjort mine beste forsøk på å distrahere meg fra, er vanskelig, men ikke umulig.

Nå som jeg store deler av juletiden sitter innestengt med mine dypeste tanker, føler jeg meg fastlåst i fortiden, der jeg om og om igjen tenker tilbake på de mange julekveldene jeg som barn og tenåring fikk oppleve sammen med ham, min pappa.

Fortsatt den dag i dag, bærer jeg på en skyldfølelse, jeg føler meg egoistisk som ikke ønsket å besøke ham da jeg ble myndig og han solgte mitt barndomshjem for å flytte utenlands, langt unna Europa. Jeg følte meg forlatt den gang, uønsket til og med, og bitterheten ble til slutt en av flere grunner til at vi mistet kontakten med hverandre. Skjebnen ledet ham likevel tilbake til meg flere år senere, da han ble alvorlig syk og klar for å ta sine siste farvel.

Julien fikk aldri møtt pappaen min.

Min fars siste ord klinger som et fjernt ekko i mitt sinn, fortsatt den dag i dag.

“Jeg er stolt av deg”, sa han. Stemmen hans husker jeg like godt som om siste gang vi så hverandre hadde vært i går. Å vite at han sovnet inn i den tro at jeg var noe å være stolt over, gjorde og gjør fortsatt både godt og vondt på samme tid. Stolt kan man være av mennesker som har gjort noe bra, noe nyttig i samfunnet, og dem som gir alt de har for å gjøre verden til et bedre sted på et eller annet vis. Men jeg, hva har jeg bidratt med?

Det bittelille julemarkedet i Plaisance du Touch var, om ikke annet, et plaster på såret i en vanskelig tid hvor jeg savner mitt hjemland, min familie og dem som ikke lenger er blant oss.

En julefeiring langt unna egne ønsker og tradisjoner

Man kan ikke få både i pose og sekk, sies det. Annen hver jul med mine foreldre, annen hver jul med familien til Julien, den eneste måten min forlovede og jeg får feiret jul sammen.

Fint ville det vært om vi alle kunne ha feiret høytiden sammen, om avstand ikke var et problem, om skyhøye priser på flybilletter ikke var et faktum. Jul, en høytid hvor han og jeg sliter med dårlig samvittighet overfor våre foreldre, ensomme der de annen hver jul sitter mutters alene, om jeg bare kunne delt meg selv i to, vært både i Norge og i Frankrike samtidig, ikke bare i jula, men hele resten av året også, da ville mitt liv vært fullkomment.

mde

Norge i fjor, Frankrike i år. Vi feiret julaften hos tanten og onkelen til Julien, sammen med fetter og kusine og deres barn. En tante og onkel som har et stort fint hjem, store fine biler, store fine teknologiske duppeditter som de gledelig viser frem og skryter av, en måte å fortelle omverdenen at disse er mennesker som liker å vise status, suksess for dem betyr å jobbe seg halvt ihjel for å kunne kjøpe seg det flotteste og det beste av alt som finnes av luksusvarer, alt som er tilgjengelig bare for mennesker som dem selv.

Nisselu

Vi knipset et par familiebilder foran juletreet, Julien, hans foreldre og jeg, før vi pakket bilen full av julegaver og forlot hjemmet til fordel for dette selskapet hvor julekvelden skulle feires.

Kyss på kinnene, vertskapet spurte meg kjapt hvordan det stod til med meg, før jeg i det hele tatt hadde rukket å svare forsvant de videre til andre mennesker som skulle hilses på. Alle kvinnene var kledd i sorte minikjoler for kvelden, omtrent alle menn i sort dress med hvite skjorter. Wienerklassisk musikk ble spilt over høytalerne, det hele lignet mer på en minnestund enn en julefest, med unntak av all den fargesprakende julepynten som prydet både stua og vinterhagens dekorerte spisebord.

Kusinen til min kjære betraktet min mørkegrønne bekledning og lente seg mot mitt øre. Her i Frankrike, sa hun innledningsvis, foretrekker vi å ikle oss sorte kjoler når vi først pynter oss for spesielle anledninger, fortsatte hun og tilføyde, car c’est beaucoup plus classe (da det er mye mer elegant), som et stikk til meg, som hverken er fransk eller begravelseschic på julaften. Her i Frankrike får dere bare leve med at jeg foretrekker å være trash over classe, jeg, da, svarte jeg sarkastisk, og tvang frem det kunstige smilet som skulle følge meg videre utover kvelden til langt på natt.

Spisebord

Et pent dekorert spisebord med kveldens meny rullet sammen og plassert på hvert fat som på en restaurant, kanapeer og velkomstdrink (soupe de champagne), foie gras til første forrett, etterfulgt av røkelaks og deretter kamskjell og skogssopp, steinbit i saus av kreps og kongereker servert med søtpotetstappe, ostefat og deretter bûche de Noël til voksne og hjemmelaget sukkerspinn til barna. Med tanke på at jeg ikke tåler skalldyr og ikke liker laks (noe tanten til min kjære hadde vært obs på flere uker i forveien), ble menyen for min del begrenset til foie gras, sopp og søtpotet, frem til ostefatet og desserten ble servert utover de sene nattetimer. Smil, jublet datteren til kusinen til Julien, alle la vi bort gafler og glass og blottet våre beste smil til den lille jenta der hun stod med ansiktet godt skjult bak farens Polaroid-kamera.

Juleool

Mellom hovedrett og ostefat åpnet vi gaver. Under juletreet lå en hel haug med julepresanger i ulike størrelser, alle ble de revet bort og distribuert i full fart. Før jeg i det hele tatt rakk å lese navnet på personen som hadde kjøpt gave til Julien og meg, fikk vi en ny plassert i fanget. Alle gaver var flotte og fine, gavekort på reiser og opplevelser fikk vi dessuten også. Som ønsket fikk jeg paraply, tøfler og ear pods. I tillegg fikk vi utstyr til å starte med såkalt urban farming, dyrking av frukt og grønnsaker på kjøkkenbenken.

Ostefat

Rundt halv to på natta ble ostefatet servert. Søvnig, serverte jeg meg brie med trøffelkrem, gorgonzola, fourme d’ambert og saint-nectaire før jeg la meg på sofaen i stua for å sove bort de neste to timene før vi endelig dro hjem.

Julegaver

IMG_20191225_031912

Isbøtte

En route til Paris for å feire jul med hans familie

Bildene er fra min lille tur innom julemarkedet i Toulouse forrige lørdag, før kinobesøk og middag på indisk restaurant stod for tur. 

Om jeg kunne fått et juleønske oppfylt, ville jeg ønsket å kunne feire jul sammen med mine foreldre. Jeg ville fortalt dem, som jeg alltid forteller dem, hvor glad jeg er i dem begge to. Jeg ville nok ha spurt min mor om vi kunne tatt oss en tur til en av byens største bokhandlere slik at jeg kunne fått en gyllen mulighet til å fylle opp den store IKEA-hyllen min med enda mer norsk litteratur som jeg kan grave meg ned i, flere historier å drømme meg bort i. Virkelighetsflukt til ulike fantasiverdener mens det stormer her i Frankrike, revolusjonens land.

De siste ukene har det nemlig vært full storm her borte. I tillegg til de fortsatt ukentlige demonstrasjonene som har pågått i over ett år, er vi for tiden også vitner til et rent kaos med streikende togselskap, luftfartskontrollører og energiselskap. Mange studenter står nå fast i jula med kansellerte tog, buss og flyreiser, uten å vite hvordan de skal komme seg hjem til familiene sine. Samtidig har flere hjem og institusjoner, deriblant barnehager og sykehjem, fått strømmen kuttet. At befolkningen raser kan jeg godt forstå, både fra de streikendes ståsted og på vegne av alle ofrene for konsekvensene som faller som dominobrikker for hvert streikende minutt som går. Om jeg kunne fått enda et juleønske oppfylt, ville jeg ønsket at folket ble hørt og deres frustrasjon tatt på alvor.

Julestjerner

I kveld reiser jeg til Paris. For å feire jul sammen med familien til min forlovede for tredje gang i løpet av de snart fem årene vi har vært sammen. Neste år vil vi feire vår første jul som ektepar, og den skal vi feire i Norge sammen med min lille familie på Vestlandet. Ingenting er som en juleferie ved fjorder og fjell, en liten hyttetur, selv en dagstur med nistepakke og kakao ville vært vidunderlig. Jo mer jeg tenker på det, jo større blir lengselen etter å få kommet meg hjem på besøk.

I den brune skinnvesken som jeg har valgt å ta med meg på reise til den franske hovedstaden, ligger en tom signalgrønn matboks som tidligere inneholdt dagens lunsj, toast med cheddar, chilli og champignon. En boks som nå opptar altfor mye plass i den middels store vesken, den som også inneholder en halvtykk lommebok, en mobillader, pass og 1984 av George Orwell, en roman jeg lenge har pratet om å lese, men stadig har nedprioritert til fordel for bøker jeg har fått i gave av mor og svigermor som begge liker å skjemme meg bort med gaver i form av lettlest skjønnlitteratur på norsk, engelsk og fransk.

Jeg ser frem til å lese et ti-talls sider av 1984, vaske den grønne matboksen og våkne opp til en lørdag hvor min kjære, hans foreldre og jeg skal handle på bondemarkedet i den lille byen Meaux, hjemstedet til osten brie, vi skal handle frukt og grønt og kjøtt og franske oster, og kanskje ta oss et glass vin eller en kopp kaffe på kafé i sentrum.

Glad vil jeg også bli om vi på mandag får tatt oss en liten tur til sentrum av Paris for å se et juledekorert Champs-Élysées og titte på vindusutstillingene til Printemps og Galeries Lafayette. Selv om jeg savner mitt kjære Norge, selv om jeg dagdrømmer og romantiserer den norske kultur og nordiske natur til den grad at folk flest vil klø seg i hodet og undre hvorfor jeg i det hele tatt forlot landet hvor jeg er født og oppvokst, selv om jeg blir opprørt av å leve midt oppi alt det franske kaoset, så er det ingen sted jeg heller ville bodd enn nettopp her i Frankrike.

Likevel gleder jeg meg allerede til neste år, til familien min sin tradisjonelle norsk-polsk-engelske jul. Med en fransk touch.

Nisse

 

Ferieplaner og høytider sammen med hans familie

Om nøyaktig en uke reiser min kjære og jeg på ferie til Tyskland, hvor ni dager med gløgg og pepperkaker står for tur. Kjærestetid og julemarkeder i urbane Berlin og sjarmerende Dresden, våre siste dager i hovedstaden skal vi i tillegg tilbringe sammen med Julien sine foreldre. Da Berlin tross alt er hjembyen til hans mor og byen hvor hans foreldre møttes for første gang, er det forståelig at de begge benytter enhver anledning til å reise dit for å gjenoppleve gamle minner.

Ni dager med julekos og handel, å dra på julemarked i Tyskland har for oss vært en årlig tradisjon de siste fire årene, en tradisjon som vi i fjor dessverre ikke kunne gjennomføre.

Vi gleder oss derfor ekstra mye til disse ni dagene hvor vi fra tidlig ettermiddag til kveldstid vil vandre fra bod til bod, godt pakket inn i varmt tøy, hansker på hendene og tykke skjerf rundt halsen.

Vinterklær

Jeg ser frem til å titte på fine juledekorasjoner og håndlagde gaveideer, drikke eggepunsj og spise pretzel og andre godsaker. Hvert eneste sekund skal vi nyte på maksimalt nivå. Starten på årets varmeste høytid og kaldeste årstid, månedens siste fredag blir en pangstart på denne stemningsfulle tiden som vil vare helt til nyttår og kanskje enda litt til.

Apropos nyttårsaften, uklart er det fortsatt hvor denne vil bli feiret, men vi vurderer å enten dra på cabaret på casinoet i Toulouse eller kjøre til Spania for å ringe inn det nye året over tapas og Rijoha på den spanske Middelhavskysten.

Trygg er jeg uansett på at vi vil få en hyggelig aften, om det så blir en liten Spaniatur eller cabaret på casino eller fem-retters middag på fin restaurant i sentrum av Toulouse eller som fjorårets feiring, en luksuriøs natt på slott i landlige omgivelser. I år skal vi som i forfjor, tilbringe kvelden sammen med foreldrene til Julien, den gang feiret vi det nye året i Barcelona med fyrverkeri og tapas, et av mine desidert fineste nyttårsminner.

Julaften skal vi også feire sammen med Julien sin familie. I snart fem år har han og jeg feiret høytiden sammen, annen hver jul i Norge, annen hver jul i Frankrike. Årets julefeiring vil finne sted hos hans tante og onkel i Paris, sammen med fetter og kusine, deres ektefeller og barn. Som vanlig vil jeg ikle meg enten rød eller grønn kjole på julaften, den franske julekvelden vil som vanlig starte med mingling, småprat og champagneglass i hånda, sannsynligvis vil tante Véronique servere ulike typer petits-fours før vi rundt en time senere vil sette oss ved bordet for å spise østers og foie gras og alle rettene som følger.

Juletider

Våre familier spør oss begge hva vi ønsker oss til jul, penger til å finansiere bryllupet, svarer vi da. Bortsett fra penger, spør enkelte, familiemedlemmer som ikke liker å gi penger i gave men foretrekker å gi oss presanger som kan pakkes opp foran de andre gjestene. En solid paraply, sier jeg. Et par nye tøfler. Billetter til en teaterforestilling ville også vært fint. Aller helst ønsker jeg meg flybilletter til Norge og to uker ekstra fri fra jobb, for å kunne besøke også min egen familie i nær fremtid, et ønske jeg dessverre ikke vil få oppfylt med det aller første, da billettprisene er skyhøye og reiserutene kompliserte.

Juletre

Vi møtes på nyåret, sier min mor hver gang jeg nevner at jeg savner henne. Når da, spør jeg utålmodig. Hun vet ikke, men lover at det ikke vil bli lenge til. I mellomtiden gjelder det å fokusere på alt som er fint, julemarkedene vi snart skal besøke i Tyskland, julefeiring i den franske hovedstaden, forhåpentligvis vil vi også få tatt oss tid til å spasere rundt i sentrum av Paris, besøke Le Bon Marché, Galeries Lafayette og Printemps for å se årets juleutstilling og ta heisen opp til takterrassen for å få et glimt av Eiffeltårnet, Sacré-Cœur og Notre-Dame.

Et fokus på juleaktiviteter og kvalitetstid sammen med min kommende svigerfamilie, før jula legges bort til fordel for nyttårsfeiring med musserende vin og god mat, og alt annet som vi fortsatt har til gode å finne ut av.

Blomsterskjerf