Forsvunnet førjulsoptimisme

Over byer, hav og land, jeg ser ut vinduet, jeg ser at himmelen er rød, jeg vet at det er kaldt, mye kaldere der hvor jeg skal enn der hvor jeg har vært. Innvendig er vi alle litt frosne, vi ser verden med skeptiske øyne og vet ikke lenger om det er lov å glede seg til noe som helst. Alt kan jo forsvinne på et blunk, det har det gjort så mange ganger før, så hvorfor ikke nå, hvorfor ikke rett før jul?

Jeg lander omsider på norsk jord, men jeg klarer likevel ikke å tro på noe av det jeg ser. Jeg er her, men jeg er ikke her. Hvor er gleden, hvor er lykkerusen, hvorfor føler jeg meg så apatisk her jeg står og omfavner mine nærmeste på flyplassen, hvorfor føles det som om den fine delen av den jeg var har blitt drept og erstattet med et tomrom?

Den første natten på pikerommet drømmer jeg at jeg sykler på vei til en ny jobb, i drømmen har jeg blitt ansatt som resepsjonist i et yogasenter, jeg gleder meg til å møte kolleger, til å lære nye arbeidsoppgaver og spise matpakke på pauserommet. Sykkelen min er mye finere enn den jeg eier i virkeligheten, den gjør meg stolt og jeg stopper ved veikanten for å ta et bilde av meg selv med den flotte, mørkerøde sykkelen i bakgrunnen. Det skulle jeg aldri ha gjort, for plutselig ser jeg en varebil kjøre over den, slepe den etter seg langs veien. Gråtende løper jeg etter sykkelen, jeg ser den forsvinne i det fjerne og jeg hyler så høyt jeg kan. Jeg vet jeg må ringe arbeidsgiver, fortelle at jeg vil bli forsinket til første arbeidsdag, at sykkelen min har blitt overkjørt. Jeg ringer, beskriver hva som har hendt og blir møtt med et misfornøyd stønn, de tror ikke på mine ord, de tar meg ikke på alvor. Farvel, sier de, jeg er aldri velkommen igjen.

Jeg våkner og husker hver eneste detalj, selv den forurensende lukten av varebilen, lyden av støtet og den vonde følelsen av å stå tomhendt og se fremtiden forsvinne foran meg. Drømmen kan minne om en metafor og det skremmer meg. Hvor er jeg på vei, hvorfor føler jeg så lite når jeg vil føle så mye?

Det er førjulstid og jeg er hjemme hos familien. Jeg vet ikke hvor lenge, det får skjebnen avgjøre. Når jeg sier skjebnen mener jeg myndighetene og smittetallene og den bisarre bobla som vi alle sitter fast i.

Nå ser jeg ut vinduet og himmelen er sort, men julelys og gatelys blinker om kapp. Det finnes ingen stjerner, bare menneskeskapte lys. Det er de heldige som flyr over oss på himmelen som ser stjerner når de ser ned mot vår verden. Selv ser vi bare mørke når vi løfter blikket og ser lengselsfullt mot månen.

Hva ønsker du deg til jul, spurte han meg, min kjære. Jeg trakk på skuldrene, det gjør jeg fortsatt, for hva ønsker man seg når man har alt og ingenting på samme tid?

Hva ønsker man seg når man ikke lenger klarer å føle, når man ikke lenger vet hvem man kan få lov til å være neste år?

En skygge, et blødende hjerte, en fullverdig person, jeg vet ikke. Ingen vet. Å forsøke å holde fast i seg selv begynner å bli slitsomt, jeg holder jo allerede fast i andre, vi holder hverandre over vann og sier at vi aldri vil drukne, ikke så lenge jeg har deg og du har meg. Derfor har jeg ikke druknet, men jeg er nummen.

Nummen vandrer jeg gjennom gatene i Stavanger. Jeg smiler, fordi smilet er det fineste jeg kan gi mine nærmeste akkurat nå. Et smil for å varme alle andre mens jeg beveger meg gjennom tåken og ser likegyldigheten dypt i øynene. Jeg forteller den hvor høyt jeg savner den uskyldige, naive førjulsoptimismen, men jeg får ingen svar.

Små gleder, store skuffelser og en fin alternativ jul i vente

En ny lørdag. Under normale omstendigheter ville jeg sagt at dette er den fineste ukedagen av dem alle. Men ikke nå, ikke når jeg føler meg tom innvendig der jeg våkner etter en søvnfattig natt. En natt hvor tusenvis av tanker har surret rundt i hodet, tanker som nesten alle omhandler de franske byråkratenes slurv med papirene, selve grunnen til at jeg mistet plassen min på kurset som nå har startet uten min deltakelse.

Desperat etter en liten oppmuntring, lengter jeg etter å se juledekorasjonene på rådhusplassen, Place du Capitole, men fornuften ber meg vente en liten stund før det lar seg gjøre. Sentrumsgatene fylles nemlig nok en lørdag med demonstranter, tre ulike demonstrasjonstog i ulike deler av byen, mens handleglade mennesker haster seg fra butikk til butikk for å kjøpe julegaver til sine venner og familie. Siden Julien sine foreldre snart kommer på besøk, våger jeg ikke å gå dit hvor de største folkemengdene ferdes, der hvor risikoen for å bli smittet er høyest.

Været veksler mellom regn og solskinn, selv om værmeldingen for denne helgen hadde lovet oss snø, det som skulle bli årets første snøfall her i Toulouse. De snøfnuggene skulle jeg virkelig ønske jeg kunne se her i den rosa byen, her hvor det snør i maksimalt tre timer i løpet av et helt år.

En splitter ny boblejakke henger urørt i garderobeskapet. Den er altfor varm for det sørvestfranske klimaet, det vet jeg, men den skulle jo egentlig bli med meg hjem til Norge for å beskytte meg mot vestlandets kraftige vindkast, men nå henger den bare der. Inntil videre.

På en kommode i stua ligger julegaven som jeg for lenge siden hadde kjøpt til mine foreldre. Den skulle jeg etter planen pakke pent ned i kofferten sammen med to nye behagelige joggedresser og tykke, myke sokker, klær som skulle varme meg der jeg isolert skulle tilbringe ti dager i karantene etter ankomst på Stavanger Lufthavn.

Men noen hjemreise blir det likevel ikke med det første. Ikke før en vaksine er på plass både her i Frankrike og der hjemme i Norge. Boblejakken vil jeg heldigvis få tatt i bruk allerede fra bittelille julaften, ved avreise til Pyreneene, hvor jeg skal feire høytiden i en koselig hytte på fjellet sammen med Julien og hans foreldre.

Jeg ser frem til å dra dit hvor snøen faller og landskapet ligner mitt kjære Norge, med sine flotte grantrær og bratte terreng. Også julemiddagen vil få en rekke norske innslag, akkurat som for tre år siden, da vi feiret vår forrige hyttejul. Den varme idyllen som omfavnet oss den gang, ser vi frem til å gjenskape i år. En nødvendig trøst, midt oppi alt det vanskelige som har skjedd den siste tiden.

Boblejakken blir hengende, mens jeg slenger på meg min sennepsgule ullkåpe og rusler ut døra sammen med Julien. For å unngå de store menneskemengdene i sentrum, setter vi oss i bilen og kjører til den fredelige lille nabobyen Blagnac, hvor vi tar oss en spasertur gjennom gatene før vi besøker den katolske Saint-Pierre kirken.

Jeg tenner et lys og setter meg på kirkebenken. Selv om jeg ikke anser meg selv som spesielt religiøs, føles det godt, nesten terapeutisk, å sitte der blant tente lys og vakker kunst, den behagelige stillheten gir meg ro i sjelen, en ny energi fyller kroppen.

En smule lettere til sinns, forlater vi kirken og drar videre til kjøpesenteret i Blagnac. Før vi handler matvarer fra senterets store hypermarked, tar jeg meg en tur innom en kosmetikkbutikk for å kjøpe en liten gave til meg selv, en øyenskyggepalett som jeg gleder meg til å ta i bruk, jeg har jo lyst til å gjøre meg så fin som mulig til både julefeiringen og nyttårsaften.

Denne vinteren har som store deler av året vært vanskelig, en emosjonell berg-og-dalbane. For det blir ingen kurs. Det blir ingen hjemreise. Men jula blir nok fin likevel. Og hva som venter oss i januar, blir spennende å se.

Når den tid kommer.