Karantenedagbok: Sortering av klær og dårlig samvittighet

Skjorter, kjoler, skjørt og jeans, jeg tømmer klesskapet og sorterer alt jeg eier av klesplagg kjøpt for ulike anledninger, sesonger og behov. Innerst i skapet finner jeg to bluser jeg knapt kan huske å ha sett tidligere, med merkelapper fortsatt festet til plaggene. En av dem var en gave fra min mor, en fin kortermet bluse, hvit med grå prikker.

Jeg stryker fingrene over det syntetiske stoffet, jeg studerer blusen og tenker tilbake på fjorårets sommerferie, på de fine solskinnsdagene i Danmark, en idyllisk sensommerferie på den danske øya Lolland, sammen med mine foreldre. Denne hvite blusen med prikker hadde min mor pakket med seg fra Norge, en liten oppmerksomhet hjemmefra, sammen med to norske romaner og en stor pose smågodt, for det meste full av peacemerker med smak av lakris og jordbær.

Disse minnene, disse gavene, beviser nok en gang hvor godt vi har hatt det, vi som ofte kunne reise utenlands sammen og gi hverandre små og store gaver uten å måtte spare slike gleder til spesielle anledninger som bursdag og julaften.

I fjor sommer var vi lykkelige over å få se hverandre igjen for første gang siden påskeferien, fire måneder tidligere. Nå har vi ikke sett hverandre på ni måneder, ikke siden nettopp denne Danmarksturen.

Som et lynnedslag vekkes en kvalmende varm og vond følelse til live, jeg tar meg selv i å bli blank i øynene, jeg hikster, brått blir jeg flau over denne plutselige reaksjonen.

Om det i dette tilfellet er savnet eller samvittigheten som gnager mest, er vanskelig å si, men gjennom hele karantenetiden har mitt allerede store spekter av følelser blir enda mer forsterket. Stakkars Julien som må være vitne til dette kaoset, vitne til hvordan mitt sinn velger å fordøye denne globale krisen vi befinner oss i.

Med blusen i fanget, sitter jeg på gulvet foran klesskapet, med alt jeg eier av klær liggende i en haug foran meg, jeg bretter, sorterer, flere plagg skal doneres til veldedighet. Helt ut av det blå begynner jeg altså å gråte.

Jeg har dårlig samvittighet, først og fremst fordi jeg fra ungdomstiden til voksen alder har brukt altfor mye penger på masseprodusert mote, i den tro at andre ville like meg bedre om jeg bare kledde meg finere og fornyet meg ofte nok, om jeg bare oppdaterte garderoben i samme tempo som moteverdenen og forbildene mine.

Jeg ville ha mye, men jeg ville betale lite. Det man da ender opp med er klær produsert i noen av verdens fattigste strøk, av tekstilarbeidere som jobber lange, harde skift for lønninger som knapt rekker til mat på bordet og tak over hodet. At etisk, bærekraftig mote er en luksus som ikke alle kan unne seg, har jeg forståelse for. Men selv har jeg råd til å velge, og jeg har jo dessuten innsett for lenge siden at dem som liker meg, liker meg uavhengig av hvordan jeg går kledd. 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke har tatt godt nok vare på klær jeg har fått i gave fra andre, slik som denne prikkete blusen, det samme med pyjamasen jeg fikk i julegave fra min kjære for tre år siden, og hvorfor bruker jeg nesten aldri jakken jeg arvet etter min kommende svigermor, den som ble levert til skredderen og sydd om for å passe meg perfekt? Hvordan ble jeg så utakknemlig, så bortskjemt?

To måneder i lockdown har som nevnt tidligere vært vanskelig, vondt, men på mange måter nødvendig. Det er dessverre umulig å si om jeg vil bli et bedre menneske etter det hele er over, men jeg vil definitivt endre mine kjøpevaner og prioritere annerledes enn tidligere, prioritere lokalmiljøet, handle etisk og bærekraftig så godt det lar seg gjøre.

Mest av alt vil jeg bli flinkere til å sette pris på klærne og eiendelene som jeg allerede har fra før.

Prikkete kjole

Coronakarantene, dag 51.

Tirsdag. Ferskt maisbrød fra bakeriet og frokost ute på balkongen, jeg har blitt vandt til disse nye rutinene, denne avslappende livsstilen med hjemmekontor og sommervær, nystekt brød på en hvilken som helst ukedag, dager og uker med ingen andre samtalepartnere enn min samboer, om man ser bort fra digitale verktøy som videochat og telefoni.

Nabolaget

Etter en lang og innholdsløs arbeidsdag for meg, og en kort men hektisk arbeidsdag for ham, tok vi oss en liten spasertur sammen på kveldstid. Til enden av gata og videre langs den grafittikledde veien som går parallelt med jernbaneskinnene, deretter tok vi til høyre, forbi sjarmerende små maisonnettes og moderne lavblokker, forbi små sørvestfranske oransje hus med blå skodder og hvite hus med fargerike hager.

Coronakarantene, dag 52.

Onsdag. Ny uke, nye varer kjøpt direkte fra bøndene i nærdistriktet via organisasjonen La Ruche qui dit Oui. Denne uken fylte vi handlenettet med jordbær, spinat, agurk, gulrøtter, håndlagde gnocchi og ulike oster, deriblant en Tomme med korianderfrø.

Franske oster

Jeg sjekket postkassen, fortsatt har jeg ikke mottatt noen av munnbindene jeg bestilte for flere uker siden. Fra og med mandag vil det på flere offentlige steder være obligatorisk å bruke dem, men med forsinket post, butikker som alle er utsolgt for munnbind og apoteker som ikke får lov til å selge dem, begynner jeg nesten å lure på om jeg til slutt vil måtte sy mine egne for å kunne bevege meg fritt til uka.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Grønn butikkfasade
En av byens mange secondhand-butikker. Jeg handler ofte brukt, men skulle gjerne også likt å lære meg å sy om plagg jeg allerede eier, men ikke lenger bruker. Jenny Skavlan er flink med den slags, jeg burde kanskje lære noe av henne.

 

Advertisements

Karantenedagbok: Hvordan vi støtter lokalsamfunnet

Nok en arbeidsuke er forbi, nok en uke i karantene, jeg teller ned dagene og forbereder meg sakte men sikkert til ellevte mai, starten på tiden etter. Alt tyder på at vi fra første dag uten tilnærmet portforbud ikke vil få lov til å forlate våre hjem uten maske. Jeg har derfor gått til innkjøp av masker til både min samboer og meg selv, masker med ulike farger og mønstre, et forsøk på å være chic og samtidig respektere de nye reglene vi vil måtte forholde oss til i månedene som kommer.

Apropos innkjøp, endelig har jeg mottatt bøkene jeg bestilte fra Norge for en måned siden, de neste tre ukene er underholdningsmessig reddet. I tillegg fikk jeg meg en hyggelig overraskelse da jeg var innom min franske nettbank, jeg har langt mer penger på brukskonto enn forventet. To tusen kroner ble derfor overført til en av mine sparekontoer, ikke den som er øremerket bryllup, men den andre, den hvor jeg sparer opp så mye som mulig i tilfelle jeg en dag sier opp jobben for å reise nedover Europa med tog. Man vet jo aldri.

Ellevte mai. Jeg ser frem til å kunne bevege meg utenfor denne ene kilometeren som holder meg fastlenket, deilig vil det bli å endelig kunne se Garonne-elven og Pont Neuf igjen, å kunne slappe av på en benk i Jardin des Plantes mens jeg observerer menneskene som spaserer forbi, jeg gleder meg til å se de vakre rosa kirsebærtrærne i Jardin Japonais, og til å invitere min kjære med meg på piknik.

Jeg gleder meg til å oppdatere vårgarderoben med tøy og aksessoirer utelukkende fra små lokale butikker i sentrum av Toulouse, ingen store kjedeforretninger, ingen netthandel, alt skal handles lokalt. Prisnivået vil utvilsomt bli en god del høyere enn om jeg hadde handlet hurtigprodusert mote fra billigkjeder og de store nettbutikkene, men prisen er verdt å betale når målet er å støtte lokalsamfunnet og hjelpe flere av mine medborgere som har gått i underskudd grunnet konsekvensene av pandemien og de strenge tiltakene.

Rosa makron

Jeg startet helgen med en tur til bakeriet, og ble som vanlig møtt med et bredt smil og snille øyne. Det er hyggelig å stadig vende tilbake dit, viktig er det å støtte steder hvor kundene blir tatt imot med genuin varme og vennlighet.

Ferske makroner med smak av rose og litchi, absolutt ikke en del av den svært korte handlelisten, men jeg kunne ikke motstå fristelsen. I utgangspunktet skulle jeg bare handle brød til morgendagens frokost, men som med franske oster eller håndlaget konfekt, klarer jeg ikke å si nei til å spise blomster. Jeg simpelthen elsker alle søtsaker som inneholder roser eller fioler, alt av produkter basert på sistnevnte er dessuten spesialiteter fra Toulouse.

Gult skjørt

Coronakarantene, dag 31.

Onsdag. Forrige uke meldte vi oss inn i en organisasjon som jobber med salg av frukt, grønt og ulike produkter direkte fra bøndene til oss som bor i byen, uten å involvere butikker eller markeder, tredjepersoner som krever sin del av gevinsten. Nøyaktig en uke senere, på onsdagskvelden, kunne jeg hente varene vi forhåndsbestilte via bøndenes nettportal, jordbær, egg, hjemmelagde gnocchi, gulerøtter og poteter. Jeg sender mine varmeste tanker til alle som jobber i landbruket, neste uke vil jeg nok en gang handle lokalt, direkte fra bøndene, direkte fra dem som står på hver eneste dag fra tidlig morgen til sent på kveldstid, for at vi andre skal få mat på bordet.

Direkte fra bøndene

Coronakarantene, dag 32.

Torsdag. Jeg laget grønn gaspacho, med paprika, tomater, basilikum og squash. For en friskere smak tilsatte jeg saften fra en halv sitron og krydret forsiktig med piment d’Espelette. Et forfriskende lite måltid som passer fint på slike behagelige solskinnsdager.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Madame Bovary Frankrike
Mademoiselle Nuage, en liten aksessoirbutikk full av delikate små smykker og søte pyntegjenstander for jenter som liker det minimalistisk og très mignon, vegg i vegg med Madame Bovary, en nydelig tesalong oppkalt etter den tragiske protagonisten fra romanen ved samme navn. Jeg gleder meg til disse stedene åpner igjen!

Karantenedagbok: Påskefeiring og fransk sjokolade

Ikledd gul genser og matchende sjal, er jeg det eneste i hele leiligheten som er påskedekorert. En bukett med påskeliljer eller tulipaner ville ha frisket opp det mørke stuebordet, men blomsterhandlerne holder fortsatt stengt. Heldigvis har vi kjøkkenskuffene fulle av påskesjokolade, og lammekjøtt i kjøleskapet. Årets påske vil bli annerledes enn tidligere år, men fin blir den nok likevel.

Gule blomster

Påskeferiene har jeg de fleste år tilbrakt på reise i utlandet, storbyferier på hotell, ferier hvor handlerunder og restaurantmåltid har stått i fokus, noen hytteturer har det også vært, hyttekos med brettspill og turer i sørnorsk natur.

Som barn elsket jeg brettspillet Den Forsvunne Diamanten, det første spillet som ga meg en følelse av å være på oppdagelsesferd, et spill som tok meg med på en reise gjennom hele kontinentet Afrika, på jakt etter vakre juveler. Om Den Forsvunne Diamanten  hadde hatt de samme overnaturlige kreftene som brettspillet Jumanji (fra originalfilmen ved samme navn), skulle jeg gjerne ha hentet det frem igjen, og tillatt meg selv å bli fanget i spillet, i et fiktivt Afrika uten coronavirus eller malaria.

Virkelighetens Afrika har dessverre ikke sluppet unna viruset, det er det vel bare Antarktis som har. Jeg undrer, om muligheten var der, ville jeg ha byttet bort disse varme solskinnsdagene på balkongen med deltakelse på en ekspedisjon på sydpolen, bare for å ha kontakt med andre mennesker, og for å få smake på følelsen av adrenalin og spenning?

I normale omstendigheter ville jeg ha sagt blankt nei. Men i disse unntakstider hvor normalen ikke lenger eksisterer, ville jeg nok ha sagt ja til det meste som drar tankene bort fra viruspandemien og karantenetilværelsen. Måtte det være en iskald dukkert i sjøen, et maratonløp for mennesker som ikke liker å løpe, eller en utmattende kamp mot ekstremkulde, snø og vind.

I stedet for å være Jumanji-fast i et fiktivt Afrika, eller på polekspedisjon på Antarktis, sitter jeg nå på balkongen i gul genser, jeg leser en roman som ikke er krim og ser frem til en filmkveld hvor store mengder sjokolade vil ligge spredt utover stuebordet.

Brød

Coronakarantene, dag 25.

Torsdag. Jeg stod opp ekstra tidlig før arbeidsdagens start, for å rekke å handle påskesjokolade fra nabolagets lokale chocolaterie, den lille butikken Rody.

Sjokoladebutikk

Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, har jeg som mål å kjøpe mest mulig lokalprodusert når jeg først har behov for å handle. Min hjertesak er nærmiljøet, jeg gjør alt jeg kan for å støtte de små bedriftene som gir byen en puls, et hjerte, en sjel. Dessuten kan ingen industriell sjokolade måle seg med de håndlagde kreasjonene man får kjøpt hos de tradisjonelle franske sjokoladebutikkene.

Påskesjokolade

Jeg kjøpte meg en rekke konfektbiter, sjokoladeegg og en liten påskekylling i hvit sjokolade, lykkelig over at Chocolaterie Rody, valgte å holde åpent i påsketiden.

Sjokolade

Coronakarantene, dag 26.

Fredag. Igjen stod jeg opp tidlig, denne gang for å handle brød fra bakeriet. Pain aux céréales (kornbrød) og baguette classique, fortsatt rykende varme. Jeg rakk såvidt å legge brødet fra meg på kjøkkenbenken før min pyjamaskledde samboer gikk løs på bakevarene, skive etter skive uten pålegg. “Dette er en av fordelene ved hjemmekontor, du har tid til å handle ferskt brød til oss hver dag”, sa en fornøyd Julien, før han logget seg på datamaskinen for å delta i et videomøte med kollegene, fortsatt iført pyjamas.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse arkitektur
Jeg savner å se spennende arkitektur og byens flotte landemerker. I flere uker har jeg ikke sett annet enn lavblokkene, husene i nabogatene og kirkegården. Menneskene som bor i disse gatene må tro jeg spionerer, om de ikke umiddelbart forstå at jeg er der fordi jeg ikke har lov til å ta spaserturene mine noen andre steder.