Gode gjerninger, fransk mat og kaos i Toulouse

Alarmen ringer, klokka er åtte, det er lørdag. Etter en fredagskveld på pub sammen med min kjære og hans kolleger, kan jeg ikke si at ideen om å stå opp tidlig på morgenkvisten frister noe særlig. Men, jeg har gaver å pakke inn og sende av sted, jeg må rekke å dra på postkontoret før det om fire timer stenger og holder stengt frem til mandag. En pakke skal sendes til Norge, til østlandet, til en leser og hennes barnebarn som fortjener å få en fin jul, på lik linje med alle andre, uten å måtte bekymre seg for hvorvidt økonomien strekker til. Alle barn fortjener å kunne glede seg til jul, pakke opp julegaver og kose seg med god mat i godt selskap sammen med familien.

Et trist syn møter meg der jeg på vei til postkontoret, spaserer gjennom Saint Cyprien, nabolaget jeg bor i, nabolaget som over flere uker har vært utsatt for hærverk, påsatte branner, store demonstrasjoner og kaos. Omtrent hvert eneste butikkvindu, hver eneste restaurant, banken min, forsikringsselskapet mitt, frisørsalongen jeg er trofast kunde hos, alle har fått vinduene knust og har nå treplater spikret over lokalene sine. Hele nabolaget er dekket i slike treplater, med notis skrevet i store bokstaver på lokalenes inngangsparti; “vi holder stengt inntil videre”.

Jeg leverer pakken på postkontoret, damen i skranken lover meg at denne vil komme tidsnok til Norge før den tjuefjerde desember. Videre tar jeg meg en liten tur innom et bakeri for å handle ferskt brød til frokosten som min kjære og jeg skal nyte sammen før vi deretter drar ut for å handle inn de aller siste julegavene på et lokalt kjøpesenter.

Kun et eneste bakeri i nabolaget holder i dag åpent, det eneste som ikke har blitt utsatt for hærverk, det eneste uten notis på døren, “vi holder stengt inntil videre”. Flere mennesker står på rekke og venter på å få handle brød, kaker og ferske croissanter, jeg stiller meg tålmodig bakerst i køen og forlater til slutt bakeriet med et deilig maisbrød under armen.

Utenfor bakeriet møter jeg en eldre mann som ber om hjelp til å finne veien til nærmeste metrostasjon, han går med mobilitetsstokk, han er blind. Selfølgelig gjør jeg det en hvilken som helst person ville gjort i samme situasjon, jeg følger ham til stasjonen slik at han ikke uvitende vandrer ut i trafikkerte gater eller går seg vill.

Vel hjemme sitter min bedre halvdel i sofakroken, iført sin blå pyjamasbukse og t-skjorte. Jeg dekker på frokostbordet; rykende ferskt maisbrød, kyllingpaté med koriander, diverse oster, servelat med pistasjebiter, salami med hasselnøttbiter, kaffe og appelsinjuice. Etter gårsdagens ubehageligheter på jobb, føles det ekstra godt å være nær min kjære, i mitt trygge hjem, i hans beskyttende armer.

IMG_20181216_123847

Iført lilla genserkjole og sorte støvletter i semsket skinn, føler jeg meg fin, klar for julegavehandel, klar for kjærestekveld på restaurant i nærområdet. Det skal bli deilig med et tre-retters måltid, fransk cuisine, lokal vin, romantiske omgivelser. Vi har reservert bord på et koselig spisested som heter Cépage Gourmand, like i nærheten av La Ramée, parken med den store innsjøen, der hvor vi i sommer dro på piknik, han og jeg.

Vi handler diverse godsaker fra en delikatessebutikk, gaver til mine foreldre, til min tante, til mine nære venner, champagne for å feire vår ferske forlovelse, denne gang skal begivenheten feires i Norge, ikke i Sør-Afrika, sammen med mine foreldre, ikke hans. Hurra for jula, for det nye året, for kjærligheten, for oss.

Kveldens mørke faller på, magesekken roper etter mat, vi setter oss ved det beste bordet for to, på kveldens utvalgte restaurant. Mitt måltid starter med en valnøtt, pære-og skogsopp terte, stedets veganske alternativ blant de fire forrettene vi kunne velge mellom. Jeg er så definitivt ikke veganer, det er hovedretten min, andefilet med søtpotet og karamelisert ananas, et godt bevis på, men jeg liker å spise balansert. Ikke for mye kjøtt, ikke for mye av noe som helst, en fin balanse, et variert kosthold. Vi avslutter måltidet med en britisk dessert med en fransk tvist, en Trifle, på fransk vis, servert med kandisert ananas, crumble og salt karamell.

ptr

Disse demonstrasjonene som vi trodde var over, er slettes ikke over, på radioen på vei hjem fra restauranten, hører vi om store ødeleggelser i diverse bydeler. Toulouse er vissnok den byen i Frankrike som har flest demonstranter i hele landet, sannsynligvis også flest casseurs (vandalister). Dette er absolutt ikke det Toulouse jeg kjenner til, til vanlig. Byens julemarked som jeg fortsatt ikke har fått besøke, er igjen stengt inntil videre. Bomstasjoner brenner. Bensinstasjoner blokkeres. Butikker blokkeres. Primark er vandalisert, og Amazon sine ansatte blokkeres fra å kjøre ut pakker til kunder som venter på julegavene dem har bestilt. På flyplassen er flere i streik, dessuten blokkeres også inngangen av sinte demonstranter. Gule vester, hundrevis av gule vester.

Bildene jeg tok i dag, ble som forrige helg, tatt foran juledekorasjoner på et kjøpesenter. Her er vi i det minste skjermet fra kaos. Her, hjemme og på disse restaurantene som ligger langt unna sentrum. Dagene telles ned, snart kommer jeg hjem til Norge for å feire jul. Snart kan jeg slappe av, og starte planleggingen av 2019 – et år jeg håper vil by på spennende utfordringer, nye muligheter og flere anledninger til å hjelpe mennesker, forhåpentligvis også dyr og et miljø i nød!

Juledeko

Advertisements

Jeg vil stille opp for noen som trenger hjelp i jula!

Jula nærmer seg med stormskritt, men her finnes bare stormvær. Og du, om du leser til siste avsnitt, om jula er en vond og vanskelig tid for deg, vit at jeg vil hjelpe deg.

Hverdagen min etter at jeg kom hjem fra Sør-Afrika for en og en halv uke siden, har vært alt annet enn hyggelig. Som mange sikkert har fått med seg, er Frankrike midt oppi hva mange velger å kalle en ny revolusjon, andre kaller det forstadiet til borgerkrig. Kall det hva du vil, vondt er det uansett, for oss som lever midt oppi det hele, vi som bor i sentrum av en av de mange byene som rammes av voldelige demonstrasjoner, dag etter dag, sinte mennesker som har fått nok av regjeringens måte å styre landet på, mennesker som har fått nok av å leve på sultegrensen mens politikere – og landets tidligere presidenter – bader i luksus og lever på millionlønn, uten knapt å løfte en finger.

Det hele startet da regjeringen ville øke bensinavgiften, noe som viste seg å være selve dråpen som skulle få begeret til å flyte over. Landet har vært rammet av både voldelige og mindre voldelige demonstrasjoner i tre uker nå, og fortsatt vet vi hverken når eller hvordan dette vil ende.

Hver dag tar jeg bussen til jobb tidlig på morgenkvisten, men jeg vet ikke om det vil være mulig for meg å komme meg hjem når arbeidsdagen er over. Demonstranter (studenter i disse tilfellene, ikke “Les Gilets Jaunes”-bevegelsen) har tidligere terrorisert passasjerer på diverse busser og satt fyr på søppelkasser plassert foran metrostasjonene for å blokkere og for å skremme, derfor tar transportselskapet ikke lenger noen sjanser og stenger like greit hele transportnettet så snart demonstrantene tar gatene. Nabolaget jeg bor i er totalt vandalisert. Glasskår, brent plast, nedbrente biler, plyndrede butikker, det hele minner om en krigssone. Jeg forlater kun leiligheten for å gå på jobb, eventuelt når jeg må komme meg ut for å handle mat. Tåregass og giftig røyk, voldelige sinte mennesker, lokale kjøpmenn og restauranteiere som har mistet alt, julemarkedet har stengt, dekorasjon har blitt revet ned, gatene brenner.

Jeg vil vekk herfra, jeg vil få alt dette på avstand.

På en annen side, denne situasjonen har gitt meg mer enn nok av tid til å tenke langt lengre enn til min egen nesetipp.

Heldig er jeg, som har et trygt hjem hvor jeg kan gjemme meg, når det stormer som verst ute i gatene. Ikke bor jeg i et hjem hvor dem som skal beskytte meg, måtte det være samboer eller foreldre, er selve hovedårsaken til min utrygghet. Ikke bor jeg i et krigsherjet land hvor bomber kan slippes over mitt, mine venners eller min families hjem et hvilket som helst tidspunkt.

Heldig er jeg, som har råd til å ta buss til jobb, og har noen som kan hente meg om bussen ikke kommer. Ikke må jeg gå flere mil til fots, i mangel på et bedre alternativ. Ikke må jeg velge bort å handle mat, for å få råd til å kjøpe månedskort.

Heldig er jeg, som har råd til å kjøpe julegaver. Heldig er jeg, som har en familie, venner og en samboer å tilbringe juletiden sammen med. Ikke blir jeg sittende alene på det som for mange er årets mest ensomme dag. Ikke må jeg beklage til dem jeg er glad i, beklage for at jeg ikke har råd til å gi dem gaver, i år som i fjor.

Med det ønsker jeg å si til deg som leser, om du skulle være en av de ensomme, en av de utrygge, en av dem som ikke har råd; er det noe JEG kan gjøre for å hjelpe deg?

Om det så skulle være å bistå med julegaver, ta en kaffe sammen, hva som helst, ta kontakt.

I år skal jeg feire jul i Stavanger. Om du skulle trenge noe, er jeg kun et par tastetrykk unna.

Juleselfie

Mindre “meg,meg,meg” og mer “oss”, takk!

“Jeg trenger din hjelp, Kristine. Det er viktig. Kan du ringe meg?”, var tekstmeldingen jeg mottok helt ut av det blå, forrige mandag ettermiddag.

Før jeg i det hele tatt rakk å svare, ringte telefonen.

En kvinne jeg hadde jobbet sammen med i tre måneder på den forrige arbeidsplassen min, var på andre enden av røret. “Jeg forstår godt hvis du ikke har tid eller mulighet, men jeg trenger din hjelp”, stotret hun frem.

Hun forklarte deretter at hele blokka hun bodde i, var blitt evakuert på grunn av veggedyr. Midlertidig overnattingssted ville verken bli dekket av boligeier eller forsikring, da skadedyr visstnok blir ansett som selvforskyldt skade. Dermed stod hun uten noe sted å sove, i tillegg til å måtte kaste alt av møbler og klær. Samtidig var hun langtidssykemeldt fra jobb og hadde mer enn nok av problemer å stri med.

Det å måtte trygle og be venner og familie om hjelp, var noe hun virkelig skammet seg over. Bedre ble det ikke da samtlige – inkludert egen bror og stemor – sa blankt nei til å la henne få overnatte hos dem frem til den dagen hun kunne flytte inn igjen i egen leilighet. “Åh, så forferdelig! Du må jo ha det helt grusomt akkurat nå?”, var det til og med enkelte som presterte å si…uten å tilby så mye som en hjelpende lillefinger.

Leiligheten vår har gjesterom. Dette gjesterommet stod tomt fra og med forrige onsdag; etter å ha ryddet opp etter foreldrene til samboeren min, som  var på besøk i ei uke. Hvor hjerterått ville det ikke vært å snu ryggen til en kvinne i nød, når jeg egentlig har både plass og mulighet til å gi både en hjelpende hånd og en god klem til den som sårt ber om hjelp?

Selv samboeren min var skeptisk, og ønsket helst ikke å ha overnattingsbesøk i mer enn to netter. Ja, for i helgen gikk det greit, sa han. Denne helgen hadde vi jo ingen planer, uansett. Vel, to netter er jo bedre enn ingenting, men det ville likevel føles så halvhjertet å bare hjelpe noen fra fredag til søndag, og kaste dem ut på gata når hverdagsrutinene står for tur. Som om det å hjelpe andre er noe man gjør for å fylle fritiden, samvittigheten – og kun når det ikke står i veien for andre aktiviteter og lyster.

Jeg klarte likevel å få ham til å gå med på å la henne få bo hos oss i en hel uke.

Tenk hvis det hadde vært du og jeg som plutselig stod uten noe sted og bo, sa jeg til ham.  Uten penger, og omtrent uten noen som helst eiendeler – etter å ha måttet kaste alt og starte på nytt. Tenk hvis DINE foreldre og venner hadde avvist DEG når du tryglet og ba om husly?

Vi lever i en tid hvor det aller meste dreier seg om “meg, meg, meg”. Men, selv i et samfunn som stadig er i endring, er det én ting som aldri vil endre seg; det faktum at vi bare er mennesker. Mennesker med følelser. Elementære behov. Et av disse grunnleggende behovene er kjærlighet. Et annet er trygghet.

I går forlot hun leiligheten vår. Oppvasken var tatt og husnøkkelen som jeg hadde lånt henne, hadde hun puttet i postkassen vår. I én uke har hun hjulpet til med matlaging, dagligvarehandel, hente pakker på postkontoret, og vært hyggelig selskap både ved middagsbordet, tv-stuen og ute på balkongen på disse varme sommerkveldene.

Når leiligheten er innflyttingsklar igjen, skal hun spandere en pils på både meg og Julien, lovet hun. For å feire et vennskap som har blomstret. For å feire hvor fine vi mennesker kan være mot hverandre, om vi velger å fokusere litt mindre på “meg” og litt mer på “oss”.

(da jeg ikke har hatt tid til å ta bilder denne uken, grunnet fulltidsjobb og besøk, deler jeg noen bilder fra Monpazier i Dordogne i Sørvest-Frankrike – tatt i September, 2016)

frankrike

uteområde

restauranter frankrike

spisested monpazier

stripete bukse