Rosehagen i Paris – Fortellinger fra hverdagen

Vår, 2015.

Om en drøy uke skal vi ferie fødselsdagen min sammen, bare han og jeg, uten nærværet av min familie og mine venner. Alle som kjenner meg, har dessverre blitt vandt til at jeg forlater dem gang på gang, i forsøk på å finne meg selv og finne noen form for mening med dette livet jeg har blitt tildelt.

Som en konsekvens, trekker mennesker seg unna og går videre med sine liv mens jeg går videre med mitt. Men slik er det jo uansett når man blir voksen og dette har jeg akseptert. Noen velger å gifte seg, få barn og leve et stabilt og rolig liv. Andre flytter fra sted til sted i søken på noe nytt og spennende mens de blindt prøver å løpe fra alderdommens klør.

Fra tid til annen møtes vi over en kopp kaffe eller et glass vin når jeg er på besøk hjemme i Norge, og får oss en god latter etter hver setning som startes med “husker du da…”

Året er 2015.

Jeg har møtt en mann som jeg tror kan være mannen i mitt liv.

Mine venner har sine tvil. Han ligner jo ingenting på noen av de guttene jeg har vært involvert med tidligere. Ingen skateboard under føttene eller BMX-sykkel å trikse med, og heller ingen gitar eller trommestikker som blir tatt i bruk på en liten scene i et konsertlokale et eller annet sted i Norge eller i England. Ikke har han tatoveringer, og heller ikke halvlangt hår som stikker frem under lua eller capsen.

Glem ikke at jeg er eldre nå. Jeg ser etter andre kvaliteter. Og dem har jeg funnet i ham.

Trygghet. Latter. Vennskap. En skulder å gråte på. En hånd å holde i. Gode, varme klemmer. Lange samtaler om alt og ingenting. Forståelse. Samarbeid. Motivasjon og glede. Ekte forelskelse. Ekte kjærlighet.

Livet er ikke alltid en dans på roser, men av og til er det deilig å sette livet på pause og la seg omringes av roser mens man danser til lyden av ingenting.

Min utkårede bor en liten gåtur unna noe av det vakreste utkanten av Paris har å by på;

Rosehagen i L’Hay les Roses.

Han kjøper makroner fra det koselige lille bakeriet like over veien fra inngangen til rosehagen, og får dem servert i en liten hvit eske med håndtak. Han tar esken i den ene hånden, og holder sin andre hånd i min. Hans varme håndflate og myke hud mot min gir meg en følelse av trygghet.

“Jeg skulle gjerne gitt deg en bukett med roser, men jeg gir deg heller en hel rosehage i stedet”, spøker han. En rosehage som selvsagt deles med alle andre besøkende. Men jeg liker likevel å late som at alle disse rosene tilhører meg, og bare meg.

Jeg liker å late som at vi er alene sammen i denne rosehagen, bare han og jeg.

Vi setter oss på en benk og gir hverandre et lett kyss. Han legger den hvite lille esken på fanget sitt og åpner den forsiktig. Duften av de deilige makronene gir meg vann i munnen. Vi deler hver eneste en, og gir hverandre tilbakemelding på hvilke vi synes smaker best. Jeg foretrekker vanilje, han foretrekker sitron. Jeg ser ham inn i øynene og smiler fornøyd. Han smiler tilbake. Rosene soler seg i varmen av den sterke sola og sommerfugler flakser forbi. Det høres for vakkert ut til å være virkelig, så jeg klyper meg i armen. Nei, jeg drømmer ikke. Dette er vakkert, og dette er virkelig.

Vinter, 2018.

Vi bor ikke lenger en liten gåtur unna denne vakre rosehagen.

Vi bor nå flere hundre mil unna både den og alt det vi kjente til, den gang da vi var et nyforelsket par som naivt lukket øyne og ører for alle utfordringene som skulle stå for tur. Sammen har vi likevel kjempet oss gjennom hver eneste en av dem.

Ja, for kjærligheten vår er fortsatt like vakker, selv når vi ikke sitter på en benk og spiser makroner, omringet av roser og omfavnet med kyss fra de varme solstrålene.

Sammen skaper vi en magi jeg ikke trodde fantes, før jeg møtte ham. Kanskje vil vi lage oss vår egen lille rosehage, den dagen vi skaffer oss et lite hus ute på landet, her i det herlige Sør-Frankrike?

Omringet av roser, der hvor vi kan danse til lyden av ingenting.

roser

rose

blomster

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements

#Throwback Torsdag: På denne datoen for 1, 2 og 3 år siden var jeg i… Belgia, på Sørlandet og i USA!

Jeg elsker å mimre tilbake til steder jeg har vært, ting jeg har gjort og menneskene som har opplevd alt det rare, det spennende og det morsomme sammen med meg.

Siden det tross alt er Torsdag, passer det greit med en liten #throwback. Tre på deg ullsokkene og sett deg i sofaen ved siden av meg, så skal vi bla gjennom fotoalbumet sammen over en kopp kakao foran peisen. La meg være den kjipe bestemoren som holder deg fast mot din vilje og tvinger deg til å høre på historie-fortellingen min. 

Her er en #throwback til hvor jeg var på denne datoen, for ett, to og tre år siden. 

Det var en gang i 2014…

Jeg bodde i USA og hadde tatt meg fri fra jobb for å reise med buss fra Orlando (Florida) til Savannah (Georgia) helt alene. Det høres kanskje enkelt og greit ut, kanskje til og med fredelig, men slik er det faktisk ikke. Ikke i Orlando.

Busstasjonen holder nemlig til i selve ghettoen; Orange Blossom Trail. Navnet får det til å høres ut som et aldeles nydelig sted, men OBT har ingenting med appelsinblomster å gjøre. Området er preget av prostitusjon, hard narkotika, tung kriminalitet og fattigdom. Ei enslig, europeisk jente har ingenting på den busstasjonen å gjøre.

Jeg har aldri opplevd en halvtime så langsom som den halvtimen da jeg ventet på bussen til Savannah.

throwback torsdag

Vel fremme i Savannah, stakk jeg innom en bensinstasjon for å kjøpe meg noe å drikke. Butikkselgeren sto ved disken og leste pornoblader. Normalt. Jeg lot som ingenting, betalte for vannflaska mi og spurtet videre i retning hotellet. Alt jeg ønsket nå var å sjekke inn, gå på do, og dra ut for å utforske byen. Og ikke minst finne benken som Forrest Gump sitter på mens han sier “life is like a box of chocolate, you never know what you gonna get”.

Benken var ikke lenger der.

sørstatene

Savannah var uansett en fantastisk by, med sin sørstats-sjarm og sine mange unike foretninger. Kunstforhandlere, håndlagde smykker, små bakerier, kafeer og uavhengige små klesbutikker var det mange av. Ble det noe shopping? Yes, ma’am!

Det var en gang i 2015…

Tidligere på året valgte jeg å flytte til Frankrike for kjærlighetens skyld. Da mamma har bursdag i Oktober, valgte jeg å komme hjem på besøk for å feire den store dagen sammen med henne og stefaren min. I stedet for å bli værende hjemme hos dem i Stavanger, tok vi oss like greit en tur til Risør for å kose oss på hyttetur med brettspill, fred og ro.

I teorien var dette en fantastisk idé. I praksis, tja, ikke så veldig.

risør hyttetur

Det pøsregnet omtrent hele helgen mens vi var i Risør, og vi kjedet oss halvt ihjel. Hadde det ikke vært for at min polske mamma alltid har med seg noe sterkt å drikke på, når vi drar på helgtur et eller annet sted, så hadde jeg gått av hengslene. TV’en hadde elendig signal, WiFi hadde vi ikke, og da både mamma og stefaren min er utlendinger, funket det dårlig å spille norske Trivial Pursuit hvor omtrent halvparten av spørsmålene omhandler Norge og Norsk kultur. Scrabble funket like dårlig. Og Yatzi har jeg blitt påtvunget såpass mye opp gjennom årene at jeg omtrent får lyst til å spy bare jeg ser de terningene.

risør

Søndag var det solskinn og blå himmel. Dagen vi skulle pakke og reise hjem igjen. Selfølgelig.

Det var en gang i 2016…

Julien (min bedre halvdel) og jeg, bestemte oss for å kjøre fra Paris til Antwerpen og videre til Brussel. Det høres kanskje vanvittig langt ut, men det er kun snakk om 2-3 timers kjøretur. Og til vår store overraskelse (etter alt som har skjedd i Frankrike og Belgia), ingen grensekontroll.

belgia

Jeg hadde lenge mast om å reise til Antwerpen, etter å ha sittet en hel kveld på fest og lyttet til en full ukjent fyr fortelle historien om da han var der, og hvor mye han lengtet tilbake til livet i Belgia – og de barmfagre, vakre kvinnene som ga ham mer omsorg og varme enn han noensinne hadde opplevd i Norge, utenfor livmora si.

antwerpen

Selv var jeg ikke på jakt etter en omsorgsfull dame, bare så det er sagt. Jeg var derimot mer interessert i den delen av historien som omhandlet fin arkitektur og fantastisk god øl.

Og det fikk jeg. I bøtter og spann (ikke bokstavelig talt).

Da var fotoalbumet bladd gjennom, kakaoen drukket opp og historiefortellingen over for denne gang. Kom gjerne tilbake om du ønsker flere #throwback Torsdager i sofaen sammen med meg.