Karantenedagbok: Verdier, kokkelering og kortreiste varer

Den siste måneden har vært krevende for oss alle. Vi har lært å omstille oss, vi har måttet tilpasse oss en situasjon som absolutt ingen har vært forberedt på. Vi har lært mye, på både godt og vondt. Om oss selv, om samfunnet, om viktigheten av å stå sammen, samarbeide, sette seg selv og sine egne behov til side.

En global krise var tydeligvis den øyeåpneren som måtte til for å lære flere av verdens politikere og mange av våre medborgere å vise solidaritet, ordentlig solidaritet.

Mange av oss har også endret våre forbruksmønstre til det bedre. Vi vil handle etisk, vi vil handle lokalt, vi vil støtte bøndene ved å handle direkte hos dem. Vi handler upcycled, recycled, kortreist og lokalprodusert. Vi har godt av å skifte fokus, vi har viktigere ting å bry oss om enn sesongens trender, årets skjønnhetsidealer og overfladiske verdier prakket på oss i alle medier. Verden er i endring, og det som betyr mest akkurat nå er nestekjærligheten.

Viktig er det også å finne kreative løsninger på alle utfordringene som møter oss. Forrige uke hadde vi lyst til å bake blant annet hamburgerbrød, men absolutt alle butikker har vært tomme for hvetemel og gjær i flere uker. Takket være en kollega av min samboer, fikk vi likevel tak i mel, da det viser seg at vedkommende er nabo med en korngård og enkelt kunne få tak i hvetemel direkte fra bonden og hans hvetemølle.

Hvetemel

Kortreist hvetemel, produsert hos et lite foretak som vanligvis ville ha solgt produktene sine til kaféer og restauranter, en bransje som er tvunget til å holde stengt inntil ny informasjon blir gitt av de franske myndighetene. Prisen var som forventet dyrere enn hvetemelet vi vanligvis ville ha kjøpt hos dagligvarekjedene, en pris som er verdt hver eneste cent når pengene tross alt går direkte til bøndene på korngården i Gers.

Forrige helg var en solfylt affære, gårsdagen og dagen i dag er en annen historie, mørke skyer og småyr, planteriket vil få slukket tørsten og regnjakken får endelig tatt seg en liten luftetur.

Regnfrakk

Coronakarantene, dag 33.

Fredag. Etter en overraskende travel arbeidsdag, var gleden enorm da jeg åpnet postkassen hvor fire ulike pakker lå stuet sammen, to fra min mor, to fra norske bokhandlere, bøker jeg bestilte helt i starten av karantenetiden, utålmodig har jeg ventet på dem, uke etter uke, endelig er de her. Hvilken bok skal jeg dypdykke i først?

Bøker

Over hver vår porsjon håndlagde gnocchi stekt i smør, med moden parmesan og frisk persille drysset på toppen, hygget vi oss i sofakroken, rødvin til maten og ferske makroner fra bakeriet til dessert.

Coronakarantene, dag 34.

Lørdag. For første gang på over tre uker, dro min samboer og jeg sammen til et supermarked for å handle dagligvarer. For første gang på litt under en måned har vi fått lov til å handle sammen, en aktivitet, et gjøremål som i tiden før pandemien var en selvfølge, en del av vår hverdag som frie mennesker i et fritt samfunn.

Jeg håper vi til neste uke vil få lov til å ta oss enda større friheter, som å bevege oss mer enn én kilometer unna våre hjem, en ekstra kilometer ville vært fantastisk, fint ville det også vært å hatt muligheten til å få sitte på en benk eller kjøpe takeaway-kaffe fra en kafé.

Kvelden gikk til kokkelering på kjøkkenet, en enkel oppskrift fra den franske TV-kokken Cyril Lignac, blinis med bare to ingredienser, poteter og egg, servert sammen med hjemmelaget tzatziki og gorgonzolakrem med pære.

Blinis

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Kloster
Couvent des Jacobins (Jakobiner-klosteret) et historisk kloster i sentrum av Toulouse, nydelig gotisk arkitektur verdt et besøk når du først er her i denne fine byen som jeg har bodd i de siste to årene, og litt til.

Karantenedagbok: Påskefeiring og fransk sjokolade

Ikledd gul genser og matchende sjal, er jeg det eneste i hele leiligheten som er påskedekorert. En bukett med påskeliljer eller tulipaner ville ha frisket opp det mørke stuebordet, men blomsterhandlerne holder fortsatt stengt. Heldigvis har vi kjøkkenskuffene fulle av påskesjokolade, og lammekjøtt i kjøleskapet. Årets påske vil bli annerledes enn tidligere år, men fin blir den nok likevel.

Gule blomster

Påskeferiene har jeg de fleste år tilbrakt på reise i utlandet, storbyferier på hotell, ferier hvor handlerunder og restaurantmåltid har stått i fokus, noen hytteturer har det også vært, hyttekos med brettspill og turer i sørnorsk natur.

Som barn elsket jeg brettspillet Den Forsvunne Diamanten, det første spillet som ga meg en følelse av å være på oppdagelsesferd, et spill som tok meg med på en reise gjennom hele kontinentet Afrika, på jakt etter vakre juveler. Om Den Forsvunne Diamanten  hadde hatt de samme overnaturlige kreftene som brettspillet Jumanji (fra originalfilmen ved samme navn), skulle jeg gjerne ha hentet det frem igjen, og tillatt meg selv å bli fanget i spillet, i et fiktivt Afrika uten coronavirus eller malaria.

Virkelighetens Afrika har dessverre ikke sluppet unna viruset, det er det vel bare Antarktis som har. Jeg undrer, om muligheten var der, ville jeg ha byttet bort disse varme solskinnsdagene på balkongen med deltakelse på en ekspedisjon på sydpolen, bare for å ha kontakt med andre mennesker, og for å få smake på følelsen av adrenalin og spenning?

I normale omstendigheter ville jeg ha sagt blankt nei. Men i disse unntakstider hvor normalen ikke lenger eksisterer, ville jeg nok ha sagt ja til det meste som drar tankene bort fra viruspandemien og karantenetilværelsen. Måtte det være en iskald dukkert i sjøen, et maratonløp for mennesker som ikke liker å løpe, eller en utmattende kamp mot ekstremkulde, snø og vind.

I stedet for å være Jumanji-fast i et fiktivt Afrika, eller på polekspedisjon på Antarktis, sitter jeg nå på balkongen i gul genser, jeg leser en roman som ikke er krim og ser frem til en filmkveld hvor store mengder sjokolade vil ligge spredt utover stuebordet.

Brød

Coronakarantene, dag 25.

Torsdag. Jeg stod opp ekstra tidlig før arbeidsdagens start, for å rekke å handle påskesjokolade fra nabolagets lokale chocolaterie, den lille butikken Rody.

Sjokoladebutikk

Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, har jeg som mål å kjøpe mest mulig lokalprodusert når jeg først har behov for å handle. Min hjertesak er nærmiljøet, jeg gjør alt jeg kan for å støtte de små bedriftene som gir byen en puls, et hjerte, en sjel. Dessuten kan ingen industriell sjokolade måle seg med de håndlagde kreasjonene man får kjøpt hos de tradisjonelle franske sjokoladebutikkene.

Påskesjokolade

Jeg kjøpte meg en rekke konfektbiter, sjokoladeegg og en liten påskekylling i hvit sjokolade, lykkelig over at Chocolaterie Rody, valgte å holde åpent i påsketiden.

Sjokolade

Coronakarantene, dag 26.

Fredag. Igjen stod jeg opp tidlig, denne gang for å handle brød fra bakeriet. Pain aux céréales (kornbrød) og baguette classique, fortsatt rykende varme. Jeg rakk såvidt å legge brødet fra meg på kjøkkenbenken før min pyjamaskledde samboer gikk løs på bakevarene, skive etter skive uten pålegg. “Dette er en av fordelene ved hjemmekontor, du har tid til å handle ferskt brød til oss hver dag”, sa en fornøyd Julien, før han logget seg på datamaskinen for å delta i et videomøte med kollegene, fortsatt iført pyjamas.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse arkitektur
Jeg savner å se spennende arkitektur og byens flotte landemerker. I flere uker har jeg ikke sett annet enn lavblokkene, husene i nabogatene og kirkegården. Menneskene som bor i disse gatene må tro jeg spionerer, om de ikke umiddelbart forstå at jeg er der fordi jeg ikke har lov til å ta spaserturene mine noen andre steder.