Hår, sminke og rikelig med stress før vielsen i Capitole

I den nydelige Airbnb-villaen på utkanten av Toulouse, villaen hvor vi på ettermiddagen skulle feire med musserende vin, kanapeer og kake, våknet jeg etter en urolig natt med lite søvn og altfor mange tanker. Vekket av den skjærende mobilvekkerklokka tidlig på morgenkvisten, hadde jeg aller mest lyst til å bare snu meg mot Julien og sove videre. Men frisøren skulle jo være på plass bare en time senere, og deretter skulle jeg jo bli sminket, noe som betydde at alt av dusjing, spising og toalettbesøk måtte skje før den tid.

Seksti minutter hadde jeg gitt meg selv, til å vaske kroppen og deretter rense og skrubbe ansiktet, gi huden en ansiktsmaske og til slutt smøre fjeset inn med fuktighetskrem. En lang men nødvendig prosess om man ønsker at sminken skal sitte ordentlig gjennom hele dagen, noe enhver brud selvfølgelig ønsker på sin bryllupsdag.

På med undertøy og rosa silkemorgenkåpe, hvite tøfler med “Bride” skrevet i gullskrift. Jeg listet meg ned trappene for å lage frokost, sandwich med skinke og ost og en stor kopp kaffe. Jeg rakk såvidt å spise opp maten før Loïc, frisøren min, plutselig stod der i stua og ventet på å bli ledet til badet hvor mitt hår skulle krølles og tvinnes i fin harmoni med min lille blomsterkrans som til slutt lignet mer på en liten rosekrone enn en krans. Prinsesseaktig, men med en bohemsk touch.

Som vi i utgangspunktet hadde planlagt før halvparten av dagens program ble utsatt til neste år, vil samme frisør få ansvar for å gjøre håret mitt klart til bryllup når vi i april tar feiringen videre til Château du Croisillat og min hvite brudekjole endelig vil se dagens lys. Krøller og blomsterkrans vil da bli byttet ut med løs flette med små hvite blomster, romantisk og bohème chic.

Etter å ha blitt fin på håret var det tid for makeup. Min venninne Cindy var kommet for å sminke meg for anledningen, i varme gylne toner som kler mine grønne øyne og kastanjebrune hårlokker.

Med seg på lasset hadde hun sin ektemann Johan, som stod for dagens fotografering fra start til slutt, og deres to år gamle sønn, en energisk liten nysgjerrigper som til slutt fikk min venninne til å koke over, ettersom tiden begynte å renne ut og hun stadig måtte veksle mellom sminkekoster og håndtering av sin lille villmann.

Det som fikk begeret til å flyte over var øyeblikket da vi allerede var ti minutter på overtid og gutten bestemte seg for å oversvømme badet ved å skru på bideten på høyt trykk. I full panikk sjonglerte vi mellom å bli ferdig med makeup, tørke gulvet og kle på oss i all hast, før vi løp ut døra og hastet oss inn i bilen, en route Capitole for å møte Julien og alle våre gjester.

Selv trodde jeg vi hadde hastverk, men det skulle imidlertid vise seg at jeg hadde misforstått tidspunktet for oppmøte, og vi var alt annet enn sent ute. Iført våre spesialsydde munnbind med “Mr” og “Mrs” påskrevet, ventet vi på at det endelig skulle bli vår tur til å skinne, vår tur til å stå foran borgermesterens medarbeidere og gi hverandre våre “Oui”.

Iført både kjole, blomsterkrans, øredobber og sandaler fra nettportalen Etsy, et nettsted hvor syersker og små ukjente designere selger sine kreasjoner til en overkommelig pris, var jeg nå klar for å gifte meg med mannen i mitt liv.

Jeg var klar for å gå hånd i hånd til lyden av Mozart, gjennom den vakreste salen i hele Toulouse, Salle des Illustres i Capitole, jeg var klar for et øyeblikk jeg aldri vil glemme.

Alt om dette i neste innlegg!

Deilig mat, innholdsrik fridag – og reservert vielse

Onsdag kveld. Dagen før en deilig fridag, tre travle arbeidsdager unnagjort, foreldrene til min kjære kom i går på besøk fra Paris for å snart reise videre sammen med oss på sensommerferie langs Middelhavskysten, gårsdagens tidlige kveldstimer ble dermed tilbrakt på nabolagets stilige concept store, den som heter Hors Ligne (offline på fransk), mens de sene timer ble feiret på pinchosbaren L’Extrapade som også ligger i Saint Cyprien, et lite steinkast unna leiligheten vår.

Spekemat

Vi startet kvelden med hver vår ginbaserte cocktail, chillikroketter, spekemat og mozzarella sticks, oldschool hip-hop over høytalerne og vegger fulle av moderne kunst. Videre gikk altså ferden til Baskerland, en deilig baskisk matopplevelse i Toulouse, pinchos og rødvin, akkurat som da han og jeg ferierte i San Sebastian, selv nøt jeg en variant med sennepskrem og chorizo, en annen med grønnsaker, sennepskrem og geitost.

Pinchos

Kveld ble til natt. Søte drømmer om solskinn og bølgeskvulp vil snart bli til virkelighet, men først, en fridag full av planer og en siste fredagsøkt på jobb før ferien ringer inn.

Capitole

Torsdag. Endelig er dagen her, dagen hvor vi har avtalt møte i Capitole for å offisielt få reservert datoen vi ønsker for bryllupet vårt, 12. September, neste år. Endelig kan både Julien og jeg puste lettet ut, etter en lang prosess med telefonsamtaler og anskaffelse av dokumentasjon fra ambassaden og søknader hos Skatteetaten og stempling av dokumenter hos Fylkesmannen i Rogaland, i tillegg til å måtte mase på vitnene våre som også ble nødt til å fylle ut hvert sitt skjema for å bekrefte at ekteskapet vi ønsker å inngå er legitimt.

Presis klokka ni møter vi opp med alle papirer ført inn i en havblå mappe, kopi av våre pass og våre vitners pass inkludert. En saksbehandler går gjennom papirene, før han stiller diverse kontrollspørsmål, hvem vi er og vår historie, hvor og hvordan vi møttes, hvor lenge vi har vært sammen.

Nå er datoen offisiell. Han og jeg skal gifte oss halv tolv den tolvte september neste år, først i Capitole, deretter i vakre Château du Croisillat, om nøyaktig ett år vil jeg gi ham mitt ja, og love ham all min kjærlighet for resten av mitt liv. Men først, kaffe.

Vi drikker kaffe på en av mine favorittkafeer i sentrum, La Fiancée, for øvrig et ganske passende navn for dagens anledning. Byens beste (men definitivt ikke peneste) cookies er et must på denne lille kaffebaren, som vanlig går jeg for favoritten, den med biter av hvit sjokolade og peanøtter.

Videre spaserer vi gjennom de fredelige sentrumsgatene, klokka er ikke mer enn elleve, folk flest er opptatt på jobb og skole. Butikkene har såvidt rukket å åpne sine dører, vi titter inn vinduene, vi besøker diverse fine små boutiques. Hos Ombres Blanches étrangères, bokhandleren som selger bøker på forskjellige originalspråk, handler vi tyske romaner til min kommende svigermor som for tretti år siden forlot Berlin til fordel for et liv i Paris.

Markedshallen

Vi elsker byens største markedshall, Marché Victor Hugo, vårt neste stoppested hvor vi koser oss med hvert vårt glass rosé hos vinselgeren før et lunsjmåltid nytes i andre etasje, på et av de små spisestedene hvor råvarer fra markedet blir brukt til å lage lokale spesialiteter, deriblant cassoulet og andeconfit. Selv går jeg for noe svært enkelt men fantastisk godt, saucisse de Toulouse (lokal pølse) med foie gras, sjysaus og potetstappe med hvitløk.

Pølse

Etter endt lunsj går ferden videre til noe nytt og spennende. En ettermiddagsaktivitet har nemlig blitt reservert, Julien inviterer sine foreldre og meg til å prøve Escape Room for første gang, en gruppeaktivitet som virkelig er i vinden her i Frankrike for tiden. En annen trend som har tatt Frankrike med storm de siste årene, er kattekafeer. En slik finnes også her i Toulouse, Chapristea, vårt siste stoppested før vi vender våre neser hjemover for å pakke koffertene til morgendagens reise, første stopp Montpellier.

Kattekafe

Endelig har de kommet på besøk til Toulouse

Velkommen til Toulouse, jubler jeg, der mine foreldre kommer mot meg med åpne armer for å gi meg en stor varm klem, hva varmer vel mer enn en klem fra noen man har savnet så inderlig mye?

Dette øyeblikket har jeg ventet vanvittig lenge på, det å endelig kunne vise mine nærmeste hvor jeg bor, å kunne vise dem hvorfor jeg elsker denne byen så høyt som jeg gjør. I ett og et halvt år har jeg bodd her, ett og et halvt år hvor jeg har lengtet etter dette øyeblikket, dette besøket, det å vise dem hvordan jeg lever i nåtiden, i stedet for å stadig fly tilbake til Stavanger for å besøke fortiden, den delen av meg som knapt lenger eksisterer.

Mor og datter

Det er fredag, en lang arbeidsdag er endelig forbi og en etterlengtet påskeferie står nå for tur. Min kjære har kjøpt inn tapenade, baguetter, oliven, nøtter, forskjellige franske oster, to patéer og salte kjeks. Ei flaske rødvin står på bordet, fire glass fylles med burgunderrød vin fra nærområdet, 2015-årgang fra Corbières.

Vi skåler, vi smiler, praten går i ett og all den fine osten smaker fantastisk på fersk og knasende god baguette. Kvelden avsluttes tidlig, slitne som vi alle er. Jeg, etter en tøff arbeidsuke, min kjære likeså, og mine foreldre etter flere dager på biltur, de har kjørt helt fra Norge til Frankrike med bil. Bare tanken på å tilbringe ukevis i liten personbil, og kjøre nedover Europa på kryss og tvers får meg til å gjespe, føle meg svett og minner meg om hvor vondt jeg ville hatt i både rumpe, rygg og bein, alle følelsene jeg forbinder med ekstremt lange bilturer, slike jeg måtte være med på hver eneste sommer gjennom hele barndommen.

Vi sover godt, utrolig godt, så godt at det er vanskelig å våkne, noe vi til slutt gjør mye senere enn planlagt. Min kjære og jeg lager frokost til mine foreldre, jeg slenger på meg en blå kjole og marineblå joggesko. Vi tar metro til sentrum og drikker kaffe på en kaffebar jeg liker godt, Canopée Coffee House, der hvor det serveres rykende ferske kanelboller hver eneste dag.

Denne gang bestiller jeg banankake i stedet. Et stykke til min kjære og meg, et stykke til mine foreldre.

Vi spaserer gjennom bydelen Carmes, videre i retning Place du Capitole, vi skal vise mine foreldre hvor vi i september neste år skal utveksle våre ja, i byens vakreste bygning, byens flotteste sal, før festen forhåpentligvis vil fortsette på et eventyrlig château ute på landet.

IMG_20190423_201005_518

Uheldige er vi på akkurat denne lørdagsformiddagen, da vi kommer vi frem til et Capitole som i dag holder stengt for publikum. Kom tilbake i morgen, sier sikkerhetsvakten. Jeg fotograferer mine foreldre foran byggets nydelige fasade, min mor sender et av bildene til sin søster i Polen.

Vi spaserer langs Garonne-elven, vi tar en snarvei jeg ikke kjenner.

Klokka tikker, vi kan ikke bli værende i sentrum for lenge, vi har jo en omvisning å rekke, Château de la Commanderie venter oss, bryllupsplanleggingen settes ikke på pause selv om mine foreldre er på besøk. De har jo dessuten lyst til å bli med, til å besøke gamle franske slott, reise tilbake til en annen epoke før vi returnerer til nåtiden og restaurantbesøk i vårt dynamiske nabolag Saint Cyprien.

I kveld skal vi spise tapas på den stilige tapasbaren Vasco Le Gamma, et populært spisested hvor han og jeg tidligere har forsøkt å reservere bord, uten hell.

Tapas

I kveld får vi bord, nå er vi her. God vin, god mat, godt selskap, småretter nytes og vi kvinner klinker med våre vinglass mens mennene deler en mugge med belgisk øl.