Å se mot lyset

De siste månedene har både sust forbi og passert i sneglefart, alt etter dagsformen, den vanskelige dagsformen som går i enorme bølger. Opp og ned, frem og tilbake.

Jeg er lei av å leve et liv på pause. Lei av å telle ned dagene og undre hvor fremtiden vil føre meg og mine skriveprosjekter. Lei av å pakke ned livet i flytteesker og slette meg selv fra alt jeg har holdt nært de siste nesten åtte årene. Jeg sletter og sletter, og innser at jeg nå må gjenoppfinne meg selv og gjenoppstå som noe bedre enn den jeg var før.

 «Gi meg en sjanse» kom ut i august, og tilbakemeldingene har omtrent alle vært positive. Selvfølgelig finnes det noen unntak, som det alltid gjør, men ingen forfatter vil noensinne kunne glede absolutt alle. Vi er alle forskjellige, og våre forskjeller gjør oss spennende.

Flere biblioteker har kjøpt inn boka, det samme har flere bokhandlere sørget for å gjøre. Til å være en ukjent debutant, føler jeg med andre ord at jeg har fått en nydelig start på det som forhåpentligvis vil bli en lang karriere.

Jeg har siden begynnelsen av året skrevet flere romanmanus, deriblant to som nylig ble ferdigstilt. Hvorvidt historiene vil bli publisert eller ikke, er det forlagene som bestemmer – ikke jeg. I tillegg har jeg skrevet en diktsamling som ligger til vurdering hos et forlag som spesialiserer seg på lyrikk.

Nåløyet er trangere enn noensinne, selv for oss som allerede har debutert. Muligheten for selvpublisering er derfor en tanke jeg for tiden leker med. Som indieforfatter vil jeg kunne bestemme hvor og hvordan bøkene selges, og hvordan jeg selv vil promotere eget verk. Jeg vil kunne selge bøkene direkte på markeder, messer og andre arrangementer og vil sitte igjen med mesteparten av pengene selv.

I tillegg til å teipe sammen flyttelasset og jobbe med mine mange skriveprosjekter, har jeg søkt på ulike deltidsstillinger i Oslo. Når jeg først skal vende tilbake til fedrelandet, er det ingen by jeg heller vil være i nærheten av enn hovedstaden. Jeg vil møte andre forfattere og bygge nettverk, og hvorfor ikke skaffe meg en ekstra hobby ved siden, for å bli kjent med enda flere mennesker – utenom bokbransjen. Jeg har lyst til å lære meg å male, kanskje lære et nytt språk og selvfølgelig lære mer om bransjen som jeg nå har dyppet tærne i.

Fremtiden ser ikke lenger like mørk ut som den gjorde for noen uker siden.

Selv om jeg ikke har noe konkret å se frem til, har jeg sekken full av drømmer og ambisjoner. De følger meg som en trofast venn, en venn som lover at alt vil bli bra om jeg bare ser mot lyset. Det glitrende sollyset som venter på den andre siden. Min trofaste venn forteller meg at det finnes en annen skjebne for meg der ute. Jeg klarer ikke å gripe tak i den, jeg klarer ikke å se den, men den er der. Jeg må stole på min trofaste venn, stole at hen snakker sant.

Mine drømmer og ambisjoner lover meg at «Gi meg en sjanse» ikke vil bli mitt eneste publiserte verk. Jeg vil gjenskape min egen magi, koste hva det koste vil.

Nå som jula nærmer seg, er det ingenting jeg trenger mer enn en stor dose magi. Nok til å kunne trylle frem bokutgivelser, trylle frem en deltidsjobb, og ikke minst en trivelig leilighet hvor jeg vil kunne male veggene og henge innrammet kunst over sofaen. Jeg vil fylle stua med store bokhyller og ingen fjernsyn. Jeg vil kjøpe meg en gammel skrivemaskin og plassere den på toppen av en kommode. Senga skal ha altfor mange puter, og kjøkkenskapet skal være fullt av krydder fra alle verdens hjørner.

Dere vil høre fra meg igjen innen dere rekker å si simsalabim!

Om å miste seg selv

Temperaturen har sunket drastisk. Omtrent daglig har jeg våknet til synet av truende skyer og sovnet til lyden av regndråper som slår mot vinduene. Jeg våkner og legger meg i en seng som ikke lenger er vår. Jeg våkner ved siden av en mann som ikke lenger er min. Ingenting er lenger mitt. Ikke engang mine egne eiendeler. Klærne mine, skoene mine, alle bøkene mine. Jeg skyver dem fra meg, flyr ut av min egen kropp og observerer meg selv fra en avstand som beskytter meg mot alt jeg ikke orker å forholde meg til.

Jeg kjenner meg ikke lenger igjen, for jeg har mistet min tilhørighet. Sikkerhetsnettet har raknet, smuldret opp, og jeg faller fra den høye fjelltoppen hvor jeg trodde jeg stod stødig sammen med ham. For bare to år siden ga vi hverandre våre ja. For et år siden feiret vi kjærligheten på nytt. Vi kjøpte leilighet sammen og flyttet inn i det vi trodde skulle bli vårt hjem. Men jeg har aldri følt meg hjemme her, jeg har alltid følt at noe var galt. Som om han aldri egentlig ville bo på disse sekstisju kvadratmeterne sammen med meg. Som om han allerede før den store bryllupsfesten hadde bestemt seg for at vi ikke lenger skulle være oss.

Flere av flytteeskene står fortsatt urørt. Vi mangler fortsatt den kommoden vi sa vi skulle kjøpe. Gjesterommet som skulle bli mitt hjemmekontor og bibliotek har aldri vært annet enn et lagerrom.

Snart vil jeg teipe eskene sammen igjen, og for første gang flytte uten å vite hva jeg flytter til. Jeg reiser hjem til det midlertidige hos familien min, en midlertidig bosituasjon før det ukjente står for tur.

Samtidig som jeg donerer bort store mengder klær som jeg ikke orker å se på, samtidig som jeg skriver eposter til advokater og fotograferer brudekjolen og møblene og alle andre spor fra et liv som ikke lenger eksisterer, samtidig som jeg kvitter meg med alt jeg har vært de siste sju årene, prøver jeg å puste liv i forfatterkarrieren som så vidt rakk å starte da det stormet som verst på hjemmebane.

Manuset jeg brukte hele våren og sommeren på å skrive, en roman inspirert av mitt eget forhold til min avdøde far, har vært en vakker distraksjon fra ellers ganske destruktive tanker. Men nå renner refusjonsbrevene inn. De store og de mellomstore forlagene takker nei og forklarer at de mottar hundrevis av manus, og de aller færreste blir antatt. Ikke en eneste av disse epostene forteller meg hvorfor mitt siste manus ikke fortjener å bli til bok.

Det er ironisk hvor mye det regner og hvor kaldt det har blitt her i Sør-Frankrike akkurat nå. Selv om tanken lyder egosentrisk, skulle man nesten tro at englene der oppe gråter sammen med meg. Om jeg forteller meg selv at englene ser meg, vil det da bli lettere å akseptere at det er greit å ta en pause fra å være sterk?

Når det ikke lenger finnes styrke igjen i kroppen, ingenting å smile for, er det da greit å ta en pause fra å spille skuespill?

Min største trøst er min tro på skjebnen. Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Alle årene i Frankrike har gitt meg mye, kanskje har de også påvirket meg som forfatter, lært meg å skildre følelser som kanskje ikke ville ha stukket like dypt hadde jeg aldri opplevd alt jeg har gått gjennom fra den dagen jeg gikk av toget på Gare de l’Est i Paris den kjølige vårdagen i 2015, frem til i dag. Alle oppturene og nedturene, forelskelsen og eventyrlysten, møtet med den franske kulturen, forlovelse og bryllup. Jeg jobber for øyeblikket med tredjeboka som omhandler nettopp et samlivsbrudd, ei bok som sannsynligvis vil møte samme skjebne som andreboka, med mindre jeg utgir på egenhånd eller får flaks fra uventet hold.

Forfatterdrømmen er mitt eneste håp, mitt eneste ønske, min eneste drøm. Jeg kan bo hvor som helst i verden, hvor som helst i vårt langstrakte land, ta en hvilken som helst deltidsjobb for å få endene til å møtes. Jeg vil gjøre hva som helst for å få lov til å dele skildringene mine, kunsten min, være mer enn bare den ukjente debutanten som skrev «Gi meg en sjanse» for å deretter forsvinne fra radaren.

Smaken av nederlag, smaken av farvel, smaken av bedrag er bitter å svelge. Men akkurat nå kan jeg ikke gjøre annet enn å teipe sammen flytteesker og minne meg selv på å puste.

Gi meg en sjanse

Jeg klyper meg selv i armen. Dette kan ikke være virkelig. Dette kan ikke være annet enn en vakker drøm som jeg når som helst vil våkne fra.

I alle år har barndomsdrømmen ligget i bakhodet som noe uoppnåelig. En urealistisk tanke som aldri skulle få lov til å eksistere utenfor drømmene. Urealistisk fordi jeg i hele tjuefem år levde med et bilde av meg selv som ikke stemte overens med virkeligheten.

Helt siden jeg var et lite barnehagebarn har jeg følt meg annerledes. Følt at alle andre lever på utsiden av kroppen, mens jeg selv lever dypt inne i mitt eget hode. Jeg observerer alle detaljer hele tiden. Alle lyder, alle bevegelser, alle farger, alle andres oppførsel og uttrykk.

Jeg klarte ikke å kanalisere alle tankene. Klarte ikke å legge dem bort.

Tankene ble flere etter hvert som skoleårene gikk. Jeg dagdrømte kontinuerlig og klarte ikke å følge med i timene. Ikke med mindre faget var så interessant at jeg lot meg selv bli oppslukt i egen hyperfokusering. Jeg klarte derfor ikke bedre enn bunnkarakter i matematikk, men fikk toppkarakter i både norsk og engelsk.

Jeg elsket å lese bøker. Jeg elsket å skrive stil, analysere dikt og diskutere litteratur. Drømmen var å studere litteraturvitenskap på universitetet. Men drømmen var urealistisk. Jeg hadde elendige karakterer i de fleste fag og trodde det skyldtes lav intelligens.

Slike som meg ville aldri komme inn på universitetet.

I mange år fikk jeg høre fra klassekamerater, lærere og arbeidskolleger hvor lat jeg var, hvor vimsete jeg var, hvor vanskelig det var for meg å lære noe som helst. Det forundret alle hvor flink jeg var når jeg først ble flink til noe, og synet av deres overraskede uttrykk gjorde meg om mulig enda tristere enn ved synet av deres skuffelse.

Deres forbauselse bekreftet nemlig det jeg hele tiden hadde fryktet. At de så meg som et håpløst tilfelle som aldri ville komme seg opp og frem. Lenge trodde jeg de hadde rett.

Helt til fastlegen så meg for den jeg egentlig er.

Som tjuefemåring ble jeg utredet for ADD, diagnosen som i dag går under samlebetegnelsen ADHD. Diagnosen åpnet dører jeg hele livet hadde trodd var lukket.

Jeg lærte meg å leve med diagnosen. Leve med de verktøyene psykologen ga meg. Skriv lister, sa hun. Skriv notater. Noter heller for mye enn for lite. Og det gjorde jeg. Det gjør jeg fortsatt.

Drømmen var alltid å bli forfatter. Som barn skrev jeg dikt som ingen fikk lese. I tenårene ble diktene flere og mørkere. Mørket slutter aldri å fascinere meg, selv om jeg i livet utenfor litteraturbobla er munter og uhøytidelig. Mange synes det er underlig at nettopp Charles Baudelaire er min yndlingspoet, men jeg liker spleen. Jeg liker de mørke skildringene fordi jeg selv har stått på utsiden og lengtet etter tilhørighet. Stått i mørket og lengtet etter lyset.

Jeg leter for tiden etter en samtidslyriker som ligner Baudelaire. Noen som mestrer den mørke prosapoesien like godt som ham.

Selv er det lenge siden jeg har skrevet dikt, men jeg har arbeidet med tre ulike romanmanus helt siden den dagen jeg mistet jobben i Airbus. Det første manuset ble heldigvis refusert. Det andre manuset har nå blitt bok (Gi meg en sjanse) og tredje manus er fortsatt under arbeid med sitt fjerde utkast.

Hvorvidt jeg mestrer kunsten å skrive romaner er det bare leserne som vil kunne bedømme. Det lille forlaget Sirkel har allerede talt, og åpnet sine dører for mitt forfatterskap.

Forfatter. Jeg smaker på ordet, og det smaker himmelsk. Debutromanen, Gi meg en sjanse, ble publisert første august og jeg har allerede solgt flere bøker enn forventet.

Boka har fått sin første anmeldelse (terningkast 6!) og forfatterlivet smiler. Privatlivets utfordringer kunne ikke ha kommet på et verre tidspunkt, men de vonde følelsene får i det minste inspirasjonen til å blomstre. Jeg skriver best når jeg har det vanskelig, og jeg burde derfor skrive for harde livet akkurat nå.

Men akkurat nå har jeg ikke tid. På onsdag reiser jeg nemlig til Oslo og vil overnatte hos redaktøren min. Målet med oppholdet i hovedstaden er å spille inn podcast, arrangere boklansering på Deichmanske Bibliotek i Bjørvika, besøke ulike bokhandlere og signere bøker om ønskelig. Jeg reiser deretter videre langs sørlandskysten med familien min og til slutt hjem til Stavanger hvor et intervju med bydelsavisa står for tur.

I en måned vil jeg sveve på en sky, før jeg nok en gang vil vende tilbake til den franske virkeligheten. En virkelighet som garantert vil inspirere både neste roman og diktsamlingen jeg har planer om å skrive parallelt med romanmanuset. Ideene er så mange at jeg ikke aner hvor jeg skal begynne.

Jeg vil skrive en oppvekstroman hvor handlingen foregår i Stavanger. Jeg vil skrive en psykologisk thriller hvor hovedpersonen reiser til Berlin. Jeg vil skrive en diktsamling om et ekteskap i oppløsning. Jeg vil skrive flere ulike kortromaner. Deriblant en vond og vakker kjærlighetshistorie og en hyllest til 2000-tallets poppunkmusikk. Og hvorfor ikke en historie om en kvinne på reise gjennom Norge. Eller gjennom Europa. Jeg burde kanskje skrive en kortroman om Polen også. Det er jo tross alt min mors hjemland. En kortroman om Krakow og mødre som lager pierogi og onkler som elsker disco polo.

Mulighetene er mange. Ideene enda flere. Det gleder meg å endelig kunne dele denne reisen med dere som har fulgt meg siden starten. Dere som alltid har heiet på meg fra sidelinjen. Oppmuntret meg til å skrive mer. Oppmuntret meg til å skrive bedre. Oppmuntret meg til å bli den forfatteren jeg alltid har drømt om å være.

Gi meg en sjanse er ute i butikkene, og jeg er evig takknemlig for all støtten jeg har fått.

Takk til Sirkel Forlag. Takk til dere som leser denne bloggen. Takk til alle som kjøper boka og støtter veien videre. Dette ville aldri ha vært mulig uten dere.

Sommerplaner og bokutgivelse

Planen var å skrive om Berlin i dette innlegget. Om konserten, utestedene og den offisielle butikken til sjokolademerket Ritter Sport. Reiseskildringen kommer, men akkurat nå vil jeg prioritere en siste oppdatering fra skriveprosessen og forfatterskapets utfordringer.

Dagene suser forbi, og likevel er august fortsatt en evighet unna. En evighet til bokutgivelse, en evighet til det neste og mest spennende kapittelet av mitt liv. Akkurat nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente. Feriere. Planlegge.

Sola skinner, vi har allerede vært på ferie (i Berlin) og som alltid i juli, holder jeg meg hjemme. Men å være hjemme er ikke så verst, ikke når svigerforeldrene mine har stort svømmebasseng i hagen. De har også en grønnsakshage full av tomater, squash og paprika. De har basilikum og peppermynte og store ripsbærbusker.

I år vil juli likevel være annerledes. Måneden vil by på mye mer enn bare bading, grilling og familietid. Før utgivelsen av “Gi meg en sjanse” blir det nemlig podcast. Forlaget er i full gang med å bygge en flottere nettside, og podcasten er en del av denne nye merkevaren. Jeg har derfor investert i en ordentlig mikrofon og et bedre headset, utstyr som har fått Julien til å stille meg en rekke spørsmål, deriblant “jeg trodde du skulle skrive bøker, så hva er greia med podcast?”

“Bøkene må promoteres” sa jeg da. Etterfulgt av “Slapp av, jeg holder meg i det minste unna Tik Tok (enn så lenge)”

Et annet viktig punkt på gjøremålslista er å ta kontakt med ulike bokhandlere, introdusere meg selv og markedsføre romanen min. Ukjente forfattere fra små forlag må dessverre jobbe hundre ganger hardere enn de etablerte navnene med markedsføringsbiten. Det finnes ingen garanti for at de store kjedene vil prioritere boka mi, og alt avhenger derfor av meg og min evne til å mobilisere alle mine internettvenner. Få dem til å etterlyse boka mi hos sine lokale bokhandlere så snart tiden er moden.

Fra midten av juli vil det være mulig å forhåndsbestille romanen. Fra midten av juli starter med andre ord det store arbeidet som vil avgjøre romanens skjebne.

Tanken er fin, men også veldig skummel. Jeg gleder meg faktisk like mye til august som jeg i fjor og forfjor gledet meg til eget bryllup (feiret to år på rad grunnet pandemien). Jeg liker å beskrive følelsen som om debutromanen skulle vært mitt førstefødte barn. Et barn som snart skal møte verden.

Jeg gleder meg til å reise hjem til Norge, hvor første stopp selvfølgelig vil bli Oslo. Byen hvor bokutgivelsen vil finne sted. Nøyaktig hvor og når vil jeg komme tilbake til så snart jeg vet mer. Det eneste jeg vet er at jeg vil ta meg god tid i hovedstaden, god tid til å besøke uavhengige bokhandlere og være sammen med de fine menneskene fra forlaget.

Etter oppholdet i Oslo, har jeg planlagt å reise videre rundt til forskjellige steder på Østlandet og Sørlandet, naturligvis også hjem til Stavanger og omegn. Om tiden strekker til blir det kanskje også en tur nordover. Målet er en måned med intensiv promotering av romanen på kryss og tvers av landet. Det vil ikke bli enkelt, og jeg er forberedt på å bli skuffet og trist. Jeg er forberedt på at de store kjedene vil takke nei, at de vil ønske meg lykke til og velkommen tilbake om jeg en dag kommer meg ut av skyggen. Om Kristine Begot en dag blir et navn verdt å huske.

Men foreldrene mine har allerede foreslått å kjøre meg fra by til by, de har allerede tilbudt å ordne rimelig overnatting og heie på meg fra sidelinjen. De vil stå ved min side og trøste meg når skuffelsene kommer. De vil kjøpe vin og sjokolade og feire når skuffelsene uteblir. Uansett hvilken skjebne romanen vil møte, vet jeg at dette vil bli den beste sommeren og høsten jeg noen gang har hatt.

Forfatterdrømmen har i mange år vært en urealistisk tanke. En naiv barndomsdrøm som fulgte meg gjennom tenårene, da jeg elsket å skrive stil på skolen og dikt på fritiden. En drøm som fulgte meg videre inn i voksenlivet, hvor harddisken i alle år har vært full av påbegynte manus og notater til bokidéer. Jeg ville bli forfatter, og kunne like gjerne sagt at jeg ønsket å bli rockestjerne. Verden er nemlig full av slike som meg, mennesker som drømmer om å skape kunst, inspirerende kunst. Forfatterspirer som drømmer om å utgi litteratur med mening.

Neste uke skal jeg konsentrere meg om å endelig få skrevet ferdig mitt nyeste manus. Historien jeg har arbeidet med siden februar. Manuset jeg begynte å skrive allerede dagen etter “Gi meg en sjanse” ble sendt til redaktøren min i Sirkel Forlag.

Jeg vil ikke kaste bort en eneste dag. Ikke når drømmen er så nær at jeg nesten kan ta på den. Holde den i mine hender. Dette er alt jeg noensinne har ønsket meg, og jeg vil derfor gjøre alt jeg kan, så godt jeg kan, for å bli den beste versjonen av meg selv.

Bildene under er fra søndagens farsdagsfeiring i Bruniquel, en liten landsby nitten kilometer øst for stedet hvor svigerforeldrene mine bor. Vi nøt en enkel sommerlunsj og skålte over hver vår ananasmojito, før hetebølgen ledet oss tilbake til hagen og svømmebassenget som utover ettermiddagen kunne skryte på seg tjuesju grader i vannet.