Hvordan vi feiret den franske nasjonaldagen

Søndag.

Gratulerer med nasjonaldagen, Frankrike. For femte år på rad, feirer jeg landet som har tatt meg så godt imot. Landet som har lært meg det tredje språket jeg nå behersker på et flytende nivå. Landet som har lært meg at det er greit å være femten minutter forsinket (og helt normalt å vise likegyldighet overfor andre etter egen forsinkelse). Landet som har lært meg at fransk lyder finere når man ikke forstår språket. Landet hvor jeg gikk opp ti kilo i vekt og deretter gikk ned fem. Landet som har gitt oss Asterix, men ikke Tintin, for Tintin er Belgisk.

Landet som har gitt meg en ny respekt for bønder og landbruk. Landet hvor jeg elsker å besøke små landsbyer for å bli kjent med lokalstedenes kultur og smake lokale spesialiteter. Landet som ikke bryr seg om Eurovision. Landet som elsker fotball, elektromusikk og rødvin. Landet som har lært meg å elske meg selv med bustete hår og minimalt med sminke. Landet hvor jeg har kapret en statsborger som jeg til neste år skal gifte meg med. Landet som har kapret mitt hjerte.

Blått, hvitt og rødt, hurra for Frankrike!

Vi tilbringer morgenstunden foran TV-skjermen, på kanalen TF1 vises direktesending fra den store militærparaden på avenyen Champs-Élysées i Paris. Mens den norske nasjonaldagen regnes som barnas dag, med gater fulle av smilende bunadskledde nordmenn som synger av full hals og veiver stolt med norske flagg, er Frankrikes nasjonaldagsfeiring først og fremst en hyllest til forsvaret. Kvelden avsluttes med spektakulære fyrverkerishow i alle landets byer.

I Toulouse transformeres parken ved Garonne-elven, Prairie des Filtres, til et festivalområde, med sin store scene som snart skal fylles med musikalske talenter. En årlig tradisjon på landets nasjonaldag, den store gratiskonserten hvor både franske og utenlandske stjerner kommer for å synge tre-fire av sine største hits foran festglade fans.

Direktesendingen fra Champs-Élysées avsluttes med videoklipp og intervjuer med blant annet brannmenn og piloter. Jeg benytter den fredelige ettermiddagen til å ta meg en spasertur bort til Prairie des Filtres for å få et glimt av den store scenen hvor blant annet Angèle, Jain og Bigflo & Oli skal opptre.

Gsrinn

Jeg spaserer langs elvekanten, observerer alt arbeidet som pågår, alt som skal være på plass til kveldens store arrangement. Scenerigging, installering av høytalere på begge sider av Garonne-elven, på vannet bygges en liten plattform hvor fyrverkeriet skal skytes opp. Flere sikkerhetsvakter rusler forbi, militær-og politimenn står allerede klare foran sceneområdet. Folkets trygghet og sikkerhet er første prioritering, vi vil aldri glemme tragedien i Nice på nasjonaldagen for noen år tilbake.

Pont Saint-Michel, jeg krysser broen og studerer alt det fine, disse flotte omgivelsene. Jeg liker å beundre elven og studere slusene, like ved siden av dem finnes nå en ny bar-og restaurant med romslig uteservering. Jeg knipser et lite bilde, dette stedet vil jeg besøke sammen med min kjære, dette serveringsstedet med det passende navnet L’écluse (slusen).

Sluser

Jeg liker å se på de flotte leilighetene på motsatt side av veien. De røde murblokkene med sine store balkonger og byens beste utsikt, mot det speilblanke vannet som fosser nedover og renner gjennom sentrum av Toulouse.

Utsily

To sitrongule sommerfugler flakser forbi meg, de danser og bader i solskinn, jeg smiler. Det er nettopp slike små øyeblikk som gjør meg lykkelig, der jeg trasker rundt alene på spasertur langs Garonne-elven, og videre gjennom mitt fine lille nabolag.

Min kjære og jeg koser oss med hvert vårt glass rosévin og en kurv med jordbær, før vi beveger oss i retning Saint-Michel broen, hvor vi i år som i fjor skal stå og lytte til konsertmusikk mens vi venter spent på at kveldens høydepunkt, det fantastiske fyrverkerishowet, skal ta oss med storm.

Fyrverkeri Frankrike

Årets store fyrverkeri lyser opp den sorte nattehimmelen i alle regnbuens farger. Høyt over Pont Neuf, fargene skaper refleksjoner i vannet som renner under broen. Tema for årets bakgrunnsmusikk, er Broadway. Fargerike eksplosjoner i himmelen, i harmoni med toner fra blant annet West Side Story og Les Misérables.

Fyrverkerishow

Gratulerer nok en gang, Frankrike. Heldig er jeg, som får leve her i dette nydelige landet, spise all den deilige maten, drikke deres vin, snakke deres språk, kose meg på landet, utforske storbyene, nyte den fine naturen, nyte livet, hver dag feirer jeg dere, i dag feirer jeg enda litt ekstra.

Rosa

Advertisements

Miljøvennlig konsept, kunst ved elven og Madame Bovary

Lørdag.

God morgen, Frankrike. God morgen, Toulouse.

I går kveld, allerede før klokka var bikket ti, la jeg hodet på puta og våknet ikke igjen før halv åtte på morgenkvisten. Etter å ha kjempet meg gjennom en vanvittig slitsom arbeidsuke, var det deilig å kunne lukke øynene og vite at de neste to døgn, vil det nå være totalt opp til meg selv hvordan jeg ønsker å forme mine dager. Ingen behov for å være lenket til en kontorstol foran en dataskjerm, ingen anrop å besvare, ingen kolleger å forholde seg til. Det eneste jeg ønsker å gjøre nå, er å tilbringe morgenstunden ute på balkongen iført pyjamas, før jeg ikler meg en av de fineste kjolene jeg har tatt meg bryet med å stryke, før jeg til slutt løper ut døra for å kjenne på frihet og frisk luft.

Jeg spaserer i retning sentrum, forbi det fineste huset i nabolaget, et lite hus på stor tomt, med en nydelig hage med fargerike blomster og et stort svømmebasseng. Tomten er inngjerdet og for det meste skjult bak hagens busker, men gjennom flere sprekker ser jeg likevel alt. Jeg føler meg som en voyeur, der jeg sniktitter inn i hagen til en fremmed. En smule skamfull, trasker jeg videre. En tanke streifer meg, det er noe underlig over denne unormale men likevel svært vanlige oppførselen. Hvorfor er vi mennesker så nysgjerrige på hvordan andre lever?

Med sakte steg, krysser jeg byens vakreste bro, historiske Pont Neuf. Til min store glede, er det ikoniske røde-og hvite pariserhjulet tilbake på plass. I år som i fjor sommer, hjulet gjør det allerede sjarmerende bybildet enda vakrere, og jeg gleder meg til å ta en nærmere titt ved en senere anledning.

Kunst fr

Ved Quai de la Daurade, står malerier og innrammede tegninger på utstilling langs hele muren mot Garonne-elven, samtlige klare for salg. At Frankrike er et land for kunstnere, har det aldri vært noen tvil om, med sine pittoreske landsbyer, idyllisk landskap og storbyer fulle av spennende arkitektur. Om vi bare hadde tatt oss tid til å dekorere leiligheten ordentlig, ville jeg ha investert i flere malerier fra lokale kunstnere.

IMG_20190713_140706_824

Jeg spaserer forbi en av byens nyeste tesalonger, Madame Bovary, oppkalt etter den franske litteraturklassikeren av Gustave Flaubert. En hyllest til romanen, tesalongen er en gjenskapelse av protagonistens lille verden. Hit må jeg komme for å spise lunsj en dag, drømmer jeg. Madame Bovary er jo tross alt en av mine favorittromaner, denne sørgelige historien om kvinnen som lever sammen med en mann hun ikke elsker, og drømmer seg bort i litteratur, festligheter og oppmerksomhet fra andre menn.

Videre vandrer jeg langs de smale sidegatene, nysgjerrig på en butikk som heter Slow Concept, hvor absolutt alle varer er håndlaget av resirkulert materiale. Nydelige smykker og armbånd, nyttig og mindre nyttig kjøkkenutstyr og stilig dekorasjon til hjemmet. Jeg har lyst på alt, absolutt alt, spesielt Toulouse-plakatene og bordlampene med kartmotiv.

IMG_20190713_141432_328

Jeg setter meg ved et av utebordene på kafeen Mademoiselle Yummy, hvor jeg spiser banoffee og drikker iste, mens jeg veksler mellom å se på mennesker som passerer forbi og notere i agendaen. Ferieplaner og bryllupsrelaterte møter, bilsalg og konsertdatoer, kun når alt er skrevet ned både på papir og digitalt, kan jeg senke skuldrene og slappe ordentlig av.

Banoffee

Før jeg spaserer hjemover for å slappe litt av sammen med min kjære, før han tar meg med ut på restaurant for å spise sushi, tar jeg en tur innom et supermarked for å handle inn god mat til søndagens feiring av den franske nasjonaldagen. Vi skal smøre tapenade på salte kjeks og nyte god vin ute på balkongen, han skal lage quiche med chorizopølse og paprika.

Papirpose eller plastpose, spør gutten i kassen på Monoprix. Med miljøvern i bakhodet, velger jeg førstnevnte. Få minutter etter å ha gått ut døra, ryker posens håndtak, og jeg tar metro hjem med en delvis revnet pose i armene. Nå skal det bli deilig med kjærestetid og sushi (eller, kylling-og vegetarmaki i mitt tilfelle).

Sushi

Polksfit

Vi nyter, drømmer og skaper nye sommerminner

Sommeren er her, gradestokken har bikket tretti grader og alle måltider nytes utendørs. Mine legger har allerede blitt offer for flere myggstikk, jeg smører meg inn med solkrem og sprayer huden med illeluktende myggspray. Vi griller, vi sykler tur, jeg sier jeg vil spille pétanque en dag, jeg spør ham om vi snart kan ta oss en runde med minigolf.

Sommeren er her, bukser og gensere har blitt byttet ut med kjoler og kortbukser. Jeg som ikke er spesielt glad i is, har likevel lyst på is. En syrlig sorbet ville vært deilig nå.

Jeg som vanligvis bestiller hvit mokka eller karamell macchiato på Starbucks, bestiller nå en iced cappuccino for å kjøle meg ned. For en gangs skyld har baristaen skrevet riktig navn på koppen, helt uten skrivefeil, ingen Kristina, Christine, Christiane, Kirsten eller Kristin. Iskaffen nytes ved kjøpesenterets utebord, her har jeg ikke sittet siden ifjor sommer.

Starbucks kaffe

Solbriller pakkes ned i håndvesken, min kjære går med caps. Også jeg burde beskytte hodebunnen, jeg ønsker meg ny hatt. En stor og fin sommerhatt som vil passe til enhver sommerkjole, spesielt disse blomstrete kjolene som jeg har som mange av. Slike romantiske sommerkjoler som, til min store glede, er tilbake i motebildet.

Jeg fletter håret, mitt lange mørke hår føles upraktisk i dette varme været. Mitt lange hår som spares til å bli så langt som mulig til tolvte september neste år, til bryllupsdagen vår. Brud med blomster i håret, bohemsk brudekjole og sandaler på beina, gjett om jeg gleder meg til å feire den store dagen på det nydelige slottet Château du Croisillat!

Sommeren er her, og jeg er rastløs. Jeg har lyst til å finne på så mye, utnytte det flotte været, skape minner og kjenne på friheten. Kan vi ikke ta fri fra jobb, leie en campingbil og kjøre nedover middelhavskysten, få et gjensyn med den vakre lille byen Collioure, kjøre videre til en annen favoritt, sjarmerende Montpellier, og videre i retning Provence, regionen jeg alltid har drømt om å besøke, dit vil jeg dra for å beundre kilometervis med nydelige lavendelenger, for å besøke vingårder, smake deilig rødvin og la meg selv bli forført av den deilige sørfranske idyllen. Videre kan vi reise til Den Franske Riviera, for å spasere langs Promenade des Anglais (og spise socca) i Nice, bade på stranda i Cannes og handle på markedet i Saint-Tropez.

Jeg dagdrømmer om å reise landet rundt, jeg drømmer, mens vi sykler tur i nærområdet, en liten runde før vi forbereder cantaloupemelon og grillmat ute på balkongen. Vi sykler over broene som strekker seg over Garonne-elven, forbi byens største offentlige svømmebasseng, forbi busker og trær, forbi oransje murhus med blå vinduskarmer og boligblokker med balkonger fulle av blomster. Vi peker på de balkongene vi synes er finest og roper ut; “her kunne jeg fint bodd”, i den tro at innsiden av disse utvalgte leilighetene er like flotte som utsiden.

IMG_20190622_201856_679

Han skjærer en cantaloupemelon i to og deler den opp i mindre båter. Jeg tar meg et jafs av en de saftige melonbåtene, saften renner nedover fingrene mine og gjør dem klissete, jeg reiser meg opp for å hente tørkepapir. Vi drikker iskald øl importert fra Belgia, han drikker lys, jeg drikker mørk. På den elektriske grillen steker vi pølser med franske urter, jeg lukker øynene og nyter, duften av grillmat hører virkelig sommeren til.

En umiddelbar kløe, et av de forhatte krypene har forsynt seg fra venstre ankel, det franske sørvestland vrimler av blodsugende mygg. Jeg sprayer huden full av myggspray nok en gang.

Vi spiser pølser og hjemmelaget potetsalat, og prater om konserten vi har billetter til, om bursdagsfesten vi er invitert i, om bilen han kanskje skal kjøpe, og alt det andre som venter oss i hovedstaden neste helg. Hva skal jeg pakke med meg av tøy, undrer jeg. Vi sjekker værmeldingen for dagene som kommer. Fra og med torsdag ventes førti varmegrader over hele landet…Som om ikke temperaturen er varm nok allerede, kan vi bytte ut  storbyhelgen med en tur til stranda?

På torsdag reiser vi, ikke til sandstrand og avkjølende bølgeskvulp, ikke på biltur langs kysten, nok en gang fører omstendighetene oss tilbake til Paris.

Endelig har de kommet på besøk til Toulouse

Velkommen til Toulouse, jubler jeg, der mine foreldre kommer mot meg med åpne armer for å gi meg en stor varm klem, hva varmer vel mer enn en klem fra noen man har savnet så inderlig mye?

Dette øyeblikket har jeg ventet vanvittig lenge på, det å endelig kunne vise mine nærmeste hvor jeg bor, å kunne vise dem hvorfor jeg elsker denne byen så høyt som jeg gjør. I ett og et halvt år har jeg bodd her, ett og et halvt år hvor jeg har lengtet etter dette øyeblikket, dette besøket, det å vise dem hvordan jeg lever i nåtiden, i stedet for å stadig fly tilbake til Stavanger for å besøke fortiden, den delen av meg som knapt lenger eksisterer.

Mor og datter

Det er fredag, en lang arbeidsdag er endelig forbi og en etterlengtet påskeferie står nå for tur. Min kjære har kjøpt inn tapenade, baguetter, oliven, nøtter, forskjellige franske oster, to patéer og salte kjeks. Ei flaske rødvin står på bordet, fire glass fylles med burgunderrød vin fra nærområdet, 2015-årgang fra Corbières.

Vi skåler, vi smiler, praten går i ett og all den fine osten smaker fantastisk på fersk og knasende god baguette. Kvelden avsluttes tidlig, slitne som vi alle er. Jeg, etter en tøff arbeidsuke, min kjære likeså, og mine foreldre etter flere dager på biltur, de har kjørt helt fra Norge til Frankrike med bil. Bare tanken på å tilbringe ukevis i liten personbil, og kjøre nedover Europa på kryss og tvers får meg til å gjespe, føle meg svett og minner meg om hvor vondt jeg ville hatt i både rumpe, rygg og bein, alle følelsene jeg forbinder med ekstremt lange bilturer, slike jeg måtte være med på hver eneste sommer gjennom hele barndommen.

Vi sover godt, utrolig godt, så godt at det er vanskelig å våkne, noe vi til slutt gjør mye senere enn planlagt. Min kjære og jeg lager frokost til mine foreldre, jeg slenger på meg en blå kjole og marineblå joggesko. Vi tar metro til sentrum og drikker kaffe på en kaffebar jeg liker godt, Canopée Coffee House, der hvor det serveres rykende ferske kanelboller hver eneste dag.

Denne gang bestiller jeg banankake i stedet. Et stykke til min kjære og meg, et stykke til mine foreldre.

Vi spaserer gjennom bydelen Carmes, videre i retning Place du Capitole, vi skal vise mine foreldre hvor vi i september neste år skal utveksle våre ja, i byens vakreste bygning, byens flotteste sal, før festen forhåpentligvis vil fortsette på et eventyrlig château ute på landet.

IMG_20190423_201005_518

Uheldige er vi på akkurat denne lørdagsformiddagen, da vi kommer vi frem til et Capitole som i dag holder stengt for publikum. Kom tilbake i morgen, sier sikkerhetsvakten. Jeg fotograferer mine foreldre foran byggets nydelige fasade, min mor sender et av bildene til sin søster i Polen.

Vi spaserer langs Garonne-elven, vi tar en snarvei jeg ikke kjenner.

Klokka tikker, vi kan ikke bli værende i sentrum for lenge, vi har jo en omvisning å rekke, Château de la Commanderie venter oss, bryllupsplanleggingen settes ikke på pause selv om mine foreldre er på besøk. De har jo dessuten lyst til å bli med, til å besøke gamle franske slott, reise tilbake til en annen epoke før vi returnerer til nåtiden og restaurantbesøk i vårt dynamiske nabolag Saint Cyprien.

I kveld skal vi spise tapas på den stilige tapasbaren Vasco Le Gamma, et populært spisested hvor han og jeg tidligere har forsøkt å reservere bord, uten hell.

Tapas

I kveld får vi bord, nå er vi her. God vin, god mat, godt selskap, småretter nytes og vi kvinner klinker med våre vinglass mens mennene deler en mugge med belgisk øl.

Oss to på sykkeltur langs Garonne-elven

Søndag, Toulouse.

Etter planen skal vi tilbringe ettermiddagen på sykkeltur langs Garonne-elven. Under solfylt himmel, temperaturen måler 21 varmegrader, motivasjonen er på topp.

Så deilig det er å kunne trene ute i det vakre landskap, med nakne legger og solbriller på nesa. Velkommen skal du være, kjære etterlengtede vår!

Ikke siden i fjor høst har vi vært ute på sykkeltur sammen, han og jeg. Ikke siden den dagen vi var på vei ut, men måtte snu innen vi var kommet til enden av gata, da hans sete og diverse skruer plutselig fløy av sykkelen, og spratt dramatisk over den asfalterte veien, der hvor bilister suste forbi oss i full fart. Selv ble jeg vettskremt, da dette kunne endt riktig så stygt om min samboer hadde latt seg distrahere og mistet balansen. Siden den gang har det vært mye snakk om å fikse det ødelagte setet og erstatte de forsvunnede skruene, men månedene gikk og lite, rettere sagt ingenting, ble gjort.

Ikke før i dag.

Sykkeltur

I dag er tonen en annen. Han er motivert, i dag skal vi endelig ut på tur, endelig få litt mosjon, komme i gang med trening, som vi jo har pratet om i fire år nå, det vil si, siden den gang vi først ble sammen.

Siden jul har jeg ligget totalt på latsiden når det gjelder trening, og før jul var det kun den ukentlige yogatimen som holdt meg i form, yoga hver torsdag, samt en liten spasertur hver lørdag.

Det hjelper ikke stort at jeg har en kontorjobb hvor jeg sitter hele åtte timer foran en datamaskin, og ikke beveger meg stort lengre enn til og fra kaffemaskinen, eventuelt til og fra diverse kontorer for å prate med andre kolleger.

Denne i stor grad passive livsstilen har ført til et noe dårligere selvbilde og en dvaskere kropp. I flere år har jeg bedt min samboer om å bli med meg ut på diverse aktiviteter, måtte det være badminton, minigolf, pétanque, kano og kajakk, vandring i skog og mark, eller som nå, dra på sykkeltur i nærområdet. Så ofte som vi har fint vær her i Sør-Frankrike, er det jo bare trist å kaste det hele bort, til fordel for hva?

For å heller sitte som lenket til sofaen, som slaver for fjernsynet?

Nå er jeg klar. Med treningstights og joggesko, med håret festet i hestehale. Jeg er klar til å sykle langt, sykle lenge, kjenne på adrenalinet mens jeg tråkker på pedalene, kjenne vinden i ansiktet mens jeg ruller forbi biler, forbi mennesker, langs elven og gjennom parken, forbi markedsplassen og videre gjennom boligstrøk.

Elv

Han sykler foran meg på sin gule sykkel, jeg følger etter på min røde. Syklene låner vi av hans foreldre. De mener det er bedre at vi bruker dem, enn at de står og støver ned i garasjen, kun for å bli benyttet av edderkopper til å feste spindelvev.

Sykkelen min har hull i setet, malingen har flasset av enkelte steder, noe av metallet har dessuten rustet. Spesielt flott er sykkelen ikke, men den er min på gjenbruk, og ingenting er finere enn ting som har levd et tidligere liv, ting som har en historie. Jeg lurer på hvor disse to syklene har vært tidligere, før de til slutt ble plassert i en garasje utenfor Paris, forlatt og glemt bort i tjue år.

Jeg lurer på om hans foreldre pleide å sykle tur den gang da syklene var skinnende nye, om de dro på søndagstur sammen i nærområdet hvor de bor, i den lille landsbyen på utkanten av Paris. Forbi solsikkeenger, potetåkre, maisåkre, forbi kirken og rådhuset, bakeriet og aviskiosken.

Jeg lurer på hvorfor de sluttet å sykle.

Garonne elven

Refleksjon

Å finne magien i det alminnelige på en lørdag som denne

Det er lørdag.

Klokka er halv åtte og jeg ligger lys våken og stirrer i taket. Det er rart hvordan kroppen velger å stritte imot,  det øyeblikket man endelig har muligheten til å få noen timers ekstra blund på øyet. Skal jeg lukke øynene og likevel gjøre et forsøk på å sove litt til?

Jeg snur meg vekk fra mobilen som ligger på nattbordet, og flytter blikket bort på samboeren min som ligger med ansiktet sitt mot meg, med øynene lukket og hendene godt pakket under hodeputen. Han er heldig, han, som fortsatt svever dypt inne i drømmeland. Skal jeg vekke ham for å slippe å ligge våken alene?

Jeg velger heller å stå opp, og så stille som mulig liste meg ut av soverommet. Nå kan jeg i det minste få mer utbytte av dagen enn hva jeg vanligvis ville gjort på en helt alminnelig lørdag.

Jeg smører kroppen inn med Le Petit Marseillais dusjsåpe med ferskenduft, lar såpen renne av meg mens jeg lukker øynene og kjenner på følelsen av de varme vannstrålene som forsiktig treffer ryggen min. Om jeg ikke allerede var våken og opplagt, så er jeg iallefall det nå.

Med røde lepper, lett pudret fjes og litt mascara på øyenvippene føler jeg meg selvsikker og fin, selv om min kjære synes jeg er finere uten. Håret lar jeg være bustete, men tilsetter litt mousse som inneholder solfaktor tjue. Ifølge frisøren skal dette produktet beskytte hårfargen fra å falme.

I klesskapet finner jeg frem en lysegul blomstrete kjole som jeg fikk i gave av min mor for noen år tilbake. Den er kanskje litt for kort eller så er det meg som har komplekser, men jeg liker den likevel.

Jeg vekker min kjære med et nuss på kinnet og spør ham om han har lyst til å spise frokost ute på balkongen i dag. Sola skinner og himmelen er omtrent skyfri. Klokka har såvidt bikket ni, og gradestokken forteller meg at det er tjuefire grader i skyggen.

Ferskt brød med påsmurt pâté de campagne, en kurv med nektariner og aprikos fra markedet, kaffe med melk, og eplejuice av syrlige granny smith epler settes frem på bordet. Noe av det jeg elsker aller mest med lørdager og fridager generelt, er det å kunne starte dagen på en så behagelig måte som denne. Ingen gjøremål som haster, ingen grunn til å løpe om kapp med tiden. Bare oss to, med hver vår kaffekopp ute på balkongen.

Vi rydder opp etter oss og forlater leiligheten like rundt tolv, for å spasere til sentrum og kjøpe oss hver vår is.

Vi vandrer langs Garonne-elven, prater om hvilke restauranter vi kunne tenke oss å besøke i nærområdet, og tar noen bilder foran det nye pariserhjulet som jeg mener pynter opp denne allerede svært så sjarmerende byen Toulouse.

pariserhjul

Vi bestemmer oss for å dra på kino, slik at vi kan teste ut den nye luksussalen. Med kinobilletter innkjøpt, spaserer vi videre til Place du Capitole for å kjøpe et beger med sorbet til meg og iskrem til ham. En liten makron blir plassert på toppen av hver vår is, som en fransk touch på en ellers ganske så alminnelig dessert. Bon appétit, sier vi, og smaker hverandres is.

is med makaron

Jeg kjenner plutselig en hånd på skulderen min, som ikke tilhører min samboer. Det er sjefen min sin. For aller første gang møter jeg tilfeldigvis på ham utenfor kontorets fire vegger. Han smiler som alltid bredt, vi hilser og ønsker hverandre en trivelig dag. Han og familien hans skal i bryllup, så han har det travelt. À lundi, sier vi. Sees på mandag!

Vi trasker videre, fra gate til gate, og nyter det faktum at flertall av byens innbyggere er på ferie og byens mange handlegater er like stille og fredelige som de ville vært på en søndagsmorgen. Selv om alt av butikker i dag holder åpent, ser jeg ikke så mange kvinner og menn som løper rundt med bæreposer i hendene. På en lørdag som denne, yrer det vanligvis av liv i disse handlegatene.

Men liv i byen er det fortsatt. Alle menneskene har flyttet seg til restaurantene, kafeene og barene i byen. Fra hver eneste uteservering hører vi latter, samtaler, bestikk og klirrende glass.

Vi ønsker også å føle på denne gode stemningen, og finner oss et ledig bord på et typisk fransk brasserie med runde brune stoler og runde bord i metall, med kjekke servitører kledd i sorte bukser og hvite skjorter. Min kjære bestiller en pils til seg selv og en rosa cocktail til meg.

Etter et to timer langt kinobesøk, trasker vi rolig gjennom en av byens mange små parker, i retning kveldens utvalgte restaurant. Løv har allerede begynt å falle fra tærne og danner et høstlig mønster på bakken, i ulike nyanser av brunt og grønt i fin harmoni.

Vi finner oss en benk hvor vi blir værende de neste femten minuttene. På en annen benk sitter en mørkhåret mann som leser avisen Le Monde og røyker. To hundeeiere som ikke kjenner hverandre fra før, hilser på hverandre og slår av en prat. Min kjære scroller på mobilen, jeg observerer verden.

Tibetansk restaurant har vi allerede besøkt tidligere, men aldri i Toulouse. Jeg har hatt et ønske om å spise middag her, helt siden jeg fikk høre at dem serverer noe som jeg virkelig elsker; pani puri. Tynne sprø kuler som hules ut og fylles med saus og bønner eller linser før det hele nytes i et eneste stort jafs. En bedre appetittvekker kunne jeg ikke bedt om, akkurat her og nå (jeg glemte dessuten å ta bilde av det, overivrig som jeg var).

Til hovedrett bestiller jeg kremet masala med lammekjøttboller og mandler, og til dessert velger jeg en semulegrynskake som jeg like etter angrer på å ha spist. Jeg klarer såvidt å bevege meg, og vet ikke hvordan jeg skal klare å gå to kilometer med en magesekk som er i ferd med å sprekke som en ballong overfylt med luft.

lammemasala

Selv om jeg nå må bøte med konsekvensene, har måltidet vært fantastisk. Hele denne egentlig ganske så alminnelige lørdagen har vært helt fantastisk.

Fordi, når man tilbringer tid i en by man elsker, sammen med dem man er glad i, vil man finne magi selv i det aller mest alminnelige.

butikkfasade

broen

rosa cocktail

fransk restaurant

vinbutikk

retrobriller

karusell

arkitektur toulouse

minkjole blomstret