Fravær og en dag i Quimper

Å føre en form for reisedagbok med lange, daglige oppdateringer skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort på innholdsrike dager med aktiviteter og vennebesøk og kjærestetid på agendaen. Hadde jeg reist alene og dermed hatt all tid i verden til å gjemme meg bort med mine tanker og tastatur, ville jeg nok ha prioritert annerledes, som jeg jo gjorde i starten av bilferien vår. I starten, da uteserveringene fortsatt holdt stengt og portforbudet var gjeldende fra klokka sju.

Etter to og en halv uke på biltur er jeg nå hjemme igjen i Toulouse, og fortsettelsen fra forrige oppdatering kommer først nå. Så, hvor var vi ?

Jo, dagen etter det gledelige gjensynet med min venninne Laurène, dro vi til byen Quimper (en halvtimes kjøretur fra vårt overnattingssted i Concarneau) for å treffe et vennepar som tilfeldigvis var på ferie i Bretagne samtidig som oss (noe vi fant ut takket være Facebook). Gaëlle og Thomas heter de, et par som har gått gjennom de samme utfordringene som oss når det gjelder utsettelser av bryllup, et bryllup som skulle bli feiret i juni i fjor, før paret så seg nødt til å utsette til oktober, deretter til april og til slutt til juni igjen, et helt år etter de, som oss, giftet seg i rådhuset for å få det administrative ut av veien.

Vi møtte dem i byen Quimper, over et lite lunsjmåltid under solfylt himmel, feriens første vindstille solskinnsdag. Fra markedshallen kjøpte vi hver vår galette saucisse (pølse i lompe på fransk vis) med karamelisert løk, og satte oss deretter på noen trappetrinn for å spise. Vi kunne ikke bedt om en finere utsikt, der vi med solbriller på nesetippen beundret den gotiske Saint Corentin katedralen mens vi diskuterte bryllup, brudekjoler som henger i skapet og samler støv, vi pratet om utdrikningslag og bryllupsreiser som fortsatt ikke har blitt noe av.

Etter vårt lille pølsemåltid ved trappene, spaserte vi rundt gjennom byens gater før vi lot fristelsene lede oss til Maison Georges Larnicol hvor vi alle endte opp med å kjøpe oss hver vår lille kouign-amann til dessert.

Nytt måltid på nye trappetrinn, nå kunne vi endelig telle ned timene til uteserveringene ville få tillatelse til å åpne igjen, for første gang siden oktober. Om jeg er heldig, vil jeg også kunne telle ned dagene til jeg endelig får se familien min igjen i sommer, for den åttende juni får jeg endelig min første vaksinedose (Pfizer).

Quimper, hva kan jeg så si om Quimper, annet enn at katedralen er vakker og byen er full av fargerike hus med bindingsverk, en by som siden starten av 1700-tallet har vært kjent for sin produksjon av keramikk. Både Julien og jeg hadde (og har fortsatt) lyst til å kjøpe oss hver vår skål til frokostblanding, tradisjonelle Bretagne-skåler med våre fornavn malt inn i designet, men dessverre eksisterer ikke mitt fornavn med bokstaven K i Frankrike. Og jeg har ikke lyst på en skål med feilstavet navn. Mellomnavnet mitt, Irene, fant jeg derimot uten problemer.

Bare mat-og suvenirbutikker fikk holde åpent da vi vandret rundt i byens gater, alt annet skulle først få lov til å åpne sine dører igjen neste dag, sammen med uteserveringene. Stemningen var derfor som på en søndag, heldigvis var vi i godt selskap med disse to menneskene som vi ikke hadde sett på flere år.

Ja, ikke siden vi forlot Paris for tre og et halvt år siden. Og nå møttes vi altså i Quimper, før vi igjen vil se hverandre i deres bryllupsfest i juni.

Før jeg avslutter, og før jeg forteller om vår neste destinasjon, vil jeg dele noen tilfeldige fakta om Quimper. For Quimper er faktisk hovedstaden i det franske departementet Finistère, navnet “Quimper” kommer fra det bretonske ordet “kemper” som betyr sammenløp og viser til de tre elvene Frout, Steir og Odet som flyter sammen.

Utover ettermiddagen sa vi “à bientôt” til våre venner og dro tilbake til Airbnb-leiligheten i Concarneau for å pakke bagasjen. Allerede neste dag skulle vi nemlig reise videre for å oppfylle en av mine drømmer, vi skulle tilbringe en natt i et fyrtårn!