Denne underlige nye hverdagen og den mentale helsen

Tre uker er gått siden jeg satt der, ved et langbord på en kreolsk buffet sammen med fjorten mennesker jeg sannsynligvis aldri vil se igjen. Det vil si, med mindre jeg ved en tilfeldighet skulle støte på en av dem mens jeg handler dagligvarer på butikken eller vandrer gjennom sentrumsgatene.

På bedriftens regning, ble jeg invitert til et såkalt repas de départ (farvel-måltid), feiret med spesialiteter fra Réunion-øya på den fargerike restauranten Marmite des îles, en eksotisk avslutning på de siste tjuesju månedene av mitt liv. Fra alle hold fikk jeg høre hvor trist det var at coronakrisen skulle lede til en slik avskjed, og hvor vanskelig tiden fremover ville bli for dem, for teamet som plutselig var blitt halvert.

Garonne-elven

Tre uker er gått. Først om to uker, litt over to uker, venter mitt første møte med kommunen angående mine muligheter for videreutdanning og kurs. Om jeg ønsker å starte egen bedrift vil jeg også få støtte til dette.

Samtidig som jeg venter, blir alle mine sosiale medier daglig spammet av mennesker som har fått med seg at jeg ikke lenger er i arbeid, og dermed ser på dette som en gyllen anledning til å forsøke å rekruttere meg til ulike pyramidespill eller MLM-bedrifter. Jeg heier på dem som trives med det og sier likevel takk men nei, takk, jeg vil ikke selge massasjeoljer eller slankemilkshake eller smykker til min personlige omgangskrets, ei heller til følgerne mine.

All denne tiden, denne dyrebare tiden som jeg nå har til rådighet, burde jo vært en fantastisk mulighet til å fullføre både novellesamlingen og alle de andre uferdige skriveprosjektene mine. Jeg kunne ha skrevet ferdig talene til bryllupet og skrevet en rekke spennende innlegg med reisetips og anekdoter her på bloggen. Ikke bare på bloggen, med all denne tiden kunne jeg ha skrevet en tre hundre siders reiseskildring som selvpublisert ebok.

Men…

I stedet veksler jeg mellom å bekymre meg for bryllupet og for fremtiden min, ofte gråter jeg i frustrasjon og tenker tanker så mørke at jeg får dårlig samvittighet overfor samboeren min som må bo sammen med meg og ikke vet hvordan han skal forholde seg til situasjonen.

Tenk om…vi må avlyse bryllupet på grunn av coronakrisen, hyler jeg fortsatt som et ekko fra mars måned til den dag i dag…tenk om…kommunen nekter å finansiere de kursene jeg ønsker å ta…tenk om jeg ikke finner meg en relevant jobb etter endt kurs…jeg har vondt, Julien, jeg er ødelagt, gråter jeg. Minimum fire dager i uka.

Coronakrisen er vanskelig, svært vanskelig for oss som ikke håndterer å være altfor mye innestengt alene med våre tanker. Vi som er overfølsomme og høysensitive, vi som elsker livet men samtidig er skjøre som porselen og har ekstremt lett for å synke så dypt ned i mørket at vi nesten ikke klarer å puste. Nesten som å være fanget i kvikksand. Julien er heldigvis en av dem som står stødig i sanden og drar meg opp igjen. Uten at han helt skjønner hvordan jeg havnet der i utgangspunktet.

Disse helgeturene og dagsturene som Julien og jeg den siste tiden har fått gleden av å oppleve, har fungert som et pust i bakken, en pause fra det vonde og vanskelige, en energiboost, som en dose med vitamin D på den mørkeste vintertid. Derfor skriver jeg mye om dem, og lite om alt annet for tiden.

Brolenda

Jeg gjør mitt beste der jeg leter etter små gleder i hverdagen, denne underlige nye hverdagen uten jobb, uten noe. I blant tar jeg meg en liten tur ut på kafé, et forsøk på å distrahere meg selv, ofte med en pocketbok i vesken, en hyggelig liten roman jeg kan kose meg med der jeg sitter ved vinduet og slurper i meg søte kaffedrikker. Andre ganger tar jeg med meg laptopen, for å jobbe videre med disse talene til bryllupet eller med novellesamlingen som jeg aldri tar meg tid til å skrive ferdig.

Voksne mennesker

I tillegg har jeg tatt meg god tid til å tenke gjennom hva jeg ønsker å gjøre fremover, både kortsiktige og langsiktige karrieremål, og hvem vet, får jeg grønt lys fra kommunen og vil bryllupet bli arrangert etter planen, vil jeg i september gå fra å være denne sørgelige versjonen av meg selv til å bli Frankrikes mest lykkelige kvinne.

Sommerhatt

Hjelp, vi bor hos svigers

Etter planen, skulle vi ha vært flyttet til Sør-Frankrike allerede for tre uker siden.

Men her sitter jeg i min pingvin-pysj, i sofaen til “svigers”, mens jeg venter på at et mirakel skal dale ned fra himmelen og få oss vekk herfra.

Jeg har ingenting imot foreldrene til kjæresten min, det er ikke det. De gjør alt de kan for at vi skal ha det fint og føle oss hjemme hos dem. Men hvorfor føles det da som om jeg brått gikk fra å være 30 år gammel til å bli 12 år igjen?

At kjæresten og jeg ikke akkurat tørr å være intime mens vi sover vegg i vegg med foreldrene hans, er sikkert og visst.

At jeg omtrent har levd i pysjen min siden vi kom hit, er like krystallklart. Jeg begynner faktisk å bli lei av pingvin-mønsteret og vurderer rett og slett å kjøpe meg enda en pysj for å ha et antrekk å bytte på. Kake-pysjen og iskrem-pysjen er nemlig begge pakket langt langt ned i en eller annen eske, sammen med resten av flyttelasset vårt.

Så hvordan endte vi opp slik?

Vel, det hele startet med at jeg var drittlei av å bo i Paris (ja, det er faktisk mulig) og lei av å ha satt livet mitt på pause. Lei av å leve mitt liv gjennom kjæresten min og hans liv. Hans jobb, hans venner, hans leilighet, hans hobbyer.

Det hjelper ikke stort at jeg er ganske innadvendt, heller.

Siden Mai i år, har jeg syslet med å skrive roman. Hvorvidt den kommer til å bli publisert eller ei, gjenstår å se. Den store pessimisten i meg sier “glem det, du skriver latterlig dårlig”, mens realisten i meg sier “det vet du ikke før du har prøvd”.

Likevel trenger jeg mer. Noe mer som føles som mitt eget. Derfor bestemte vi oss for å flytte fra Paris for å starte på nytt et helt annet sted.

Ikke bare skulle vi skaffe oss ny leilighet, men vi skulle også starte en bedrift sammen. Og jobbe ved siden av, for å ha en fast inntekt ved siden av den usikre inntektskilden.

Vi skulle begge skaffe oss nye hobbyer, nye venner, ny og bedre livsstil.

Han fikk et jobbtilbud, og dette var nøkkelen til flytteplanene. Vi sa opp leiligheten i Paris, han sa opp jobben, vi vasket ut, flyttet ut, men jobbtilbudet fantes ikke lengre.

Så her sitter vi, i hver vår pysj. Hos svigers.

Neste mandag skal vi heldigvis reise ned (for fire dager) til byen vi har tenkt å flytte til. Kjæresten har to jobbintervjuer (tredjegangs-intervjuer, vel å merke) og jeg har tenkt å stikke innom enkelte av stedene jeg har sendt åpen søknad til, for å mase, trygle og be dem om å vurdere å ansette meg. Om ikke fulltid eller deltid, så kanskje i det minste som lørdagshjelp? Julehjelp?

Denne desperasjonen etter å få jobb og rutiner kommer kanskje av at jeg er lei av sofaen til svigers.

Og den jævla pysjen.

(illustrasjonsbildet har ingenting med pysjen å gjøre)