Å stoppe tiden når vi vokser fra hverandre

Et siste innlegg fra helgen i Paris, en intern monolog som knapt handler om Paris i det hele tatt. Fra timene før hjemreise, da vi over et lunsjmåltid ble gjenforent med mennesker som tidligere har vært en stor del av vår hverdag. Det vil si, før vi for snart tre år siden forlot Paris til fordel for Toulouse og livet ledet oss alle på totalt ulike stier.

For første gang på ett og et halvt år skulle vi få et gjensyn med en av bestevennene til Julien, en travel familiemann som vi i utgangspunktet hadde gledet oss til å se da vi i september ble viet i Capitole.

Men da vi bestemte oss for å utsette den store bryllupsfesten til neste år, valgte han å heller dra på en svært etterlengtet sensommerferie i stedet for å komme til Toulouse.

Etter planen skulle han være et av Julien sine vitner under den store bryllupsseremonien som nå var satt til april, men livet hadde dessverre andre planer, og han vil ikke lenger ha mulighet til å komme i det hele tatt. Årsaken skulle han selvfølgelig forklare alt om under lunsjen.

Kinesisk fondue på en liten restaurant i en sidegate ved Place de la République, vi skulle koke kjøtt og eksotisk sopp i pikant buljong og steke marinerte kjøttstrimler på stekeplater som stod plassert foran oss på bordet. Jeg slukket tørsten med Aloe Vera juice, en leskedrikk jeg bare unner meg selv en sjelden gang i blant.

Sammen med sin kone, hun som først introduserte oss for det kinesiske fondue-konseptet, hadde han en gledelig nyhet å dele med oss alle. Han skulle bli pappa for andre gang. Med termin to dager etter bryllupet vårt. Julien klarte ikke å legge skjul på skuffelsen, og skammet seg samtidig over at hans umiddelbare reaksjon var å bli lei seg, fremfor å gratulere kameraten sin med det nye tilskuddet til familien.

Etter lunsjmåltidet, tok vi oss en spasertur langs Canal Saint-Martin for å fordøye måltidet. Julien var fortsatt tydelig opprørt over at hans venn hverken kom for å feire sammen med oss i september, men likevel dro på bilferie bare hundre kilometer unna, og heller ikke vil ha mulighet til å komme i april, med god grunn. Hvert eneste gjensyn med denne vennen har de siste årene vært en påminnelse om en avstand som bare vokser seg større og større for hvert år, til de snart befinner seg på så forskjellige steder i livet at de knapt lenger snakker samme språk.

De har vokst fra hverandre, som så mange av oss gjør i slutten av tjueårene, begynnelsen av trettiåra. Selv om det kan være vondt å akseptere at man ikke lenger vil bli prioritert på samme måte som før, kanskje ikke i det hele tatt, kan man ikke gjøre annet enn å smile og være glad på deres vegne. Glad for at den festglade studenten har blitt voksen, oppnådd suksess både i arbeidslivet og på hjemmebane, glad for at han stifter den familien han alltid har ønsket seg.

Å forandre seg er en naturlig del av det å vokse opp. Vi har alle en kropp som stadig er i endring, et hode som blir rikere og rikere på livserfaring og et hjerte som får oppleve kjærlighet av så mange ulike varianter fra man er barn til man blir godt voksen. Vi blir født med blanke ark, og blir formet av våre omgivelser. Noen drømmer om det tradisjonelle familielivet, andre drømmer om fart og spenning (eller fred og ro) med eller uten partner i bildet. Livet har ingen fasit, hvertfall ikke i 2020, og godt er det.

Før vi vinket farvel til våre venner i Paris, tilbrakte vi vår siste time sammen på en uteservering ved Place de la République, et siste glass rosévin før hjemreise.

“Hva med dere, når skal dere ha barn?”, lød ordene fra kona til kameraten til Julien. Et spørsmål jeg visste ville komme i løpet av dagen. Jeg ristet på hodet og lot være å utdype denne privatsaken noe videre.

Mitt ønske for neste år er først og fremst å endelig få feire den store bryllupsfesten på Château du Croisillat sammen med familie og venner fra Norge. Vi har også et stort håp om å få kjøpe leilighet i sentrum av Toulouse, male minst én vegg mørkegrønn eller marineblå, jeg har lyst til å skaffe meg enorme bokhyller og fylle dem med spennende bøker, dessuten gleder jeg meg til å endelig få dratt på bryllupsreise til sommeren. Forhåpentligvis vil jeg innen den tid også være godt i gang med å få gjennomført flere av karrieremålene som jeg har satt meg.

Kvinnedagen – mine utfordringer i det franske samfunnet

8. Mars, vi feirer den internasjonale kvinnedagen, eller rettere sagt, jeg feirer kvinnedagen mens min samboer ser på det hele som unødvendig og utdatert, jeg hyller deg jo hver eneste dag, sier han. Joda, han gjør det, og det setter jeg selvfølgelig utrolig stor pris på, men kvinnedagen handler ikke om hyllest, vi er ikke guddommelige, vi er vanlige dødelige, akkurat som mannen. Og det er nettopp der poenget ligger, vi ønsker å bli behandlet akkurat som våre brødre.

Selv om jenter i Frankrike i utgangspunktet har de samme rettighetene som guttene, har det franske samfunnet fortsatt en lang vei å gå når det gjelder stigmatisering av kvinner.

I et land hvor hvor mange (både menn og kvinner) verdsetter det konservative og de tradisjonelle kjønnsrollene, blir man umiddelbart sett på som unormal og kritisert fra flere hold om man ønsker å leve annerledes enn hva samfunnet forventer. Det vil si, om en kvinne ønsker å leve annerledes, eksempelvis et liv uten barn, et liv uten partner, et liv med fokus på karriere.

Etter jeg fylte tretti finnes det ikke grenser for hvor mye jeg må finne meg i, hvor store friheter mine mannlige kolleger tar seg, der de stadig blander seg inn i mitt liv, mitt utradisjonelle liv. Når skal du ha barn, maser dem på pauserommet. Minst en gang i uka får jeg dette spørsmålet. Jeg vet ikke om jeg ønsker barn i det hele tatt, sier jeg, uten at jeg ønsker å begrunne hvorfor. Selvsagt vil disse kollegene vite hvorfor, som om jeg skulle hatt informasjonsplikt, som om mitt liv i liten leilighet i sentrum av Toulouse, med mann og uten barn, skulle påvirket deres liv på noen som helst måte.

Jeg fikk derfor hakeslepp den dagen en kollega fikk klapp på skulderen og beundrende blikk da han fortalte samtlige at han aldri skal ha barn, fordi han ønsker å fokusere på karriere og bruke all sine fridager på å reise rundt i Europa og etter hvert dra på backpacking gjennom Asia sammen med samboeren sin. Du er heldig som har muligheten, du er heldig som slipper bleieskift og søvnløse netter, sa de samme mennene som dømmer meg herfra til månen for å ønske noe av det samme som ham.

Den dagen ble jeg så sinna, så frustrert, at jeg knapt klarte å fungere ordentlig på jobb. En liten after-work, en halvliter på en av pubene i nabolaget sammen med samboeren min, klarte heldigvis å roe meg ned et par hakk.

Frustrert blir jeg også over hvordan enkelte samtaleemner ser ut til å være forbeholdt gutteklubben, der de forteller drøye historier og grove vitser og koser seg…helt til stemningen blir brutt av at jeg, med et ønske om å delta i samtalen, slenger ut en kommentar av samme kategori. Kristine, du kan da ikke si sånt, du er ei jente, sier de, tydelig sjokkert over at guttepraten deres ikke får meg til å rødme.

Et annet problem for oss kvinner her i Frankrike, et ganske vanlig problem dessverre, er seksuell trakassering. Jeg har opplevd dette på arbeidsplassen, og jeg opplever det stadig på gata. Det har hendt på morgenkvisten, på vei til bussholdeplassen for å dra på jobb, på vei hjem sent utover ettermiddagen, selv på bussen med fullt av vitner rundt meg. Tragikomisk var det derfor da min samboer innrømmet at han trodde slike menn bare fantes på film, at slike ting ikke hendte i virkeligheten.

Kaffe

Jeg kunne nevnt en rekke flere situasjoner hvor han og jeg har blitt behandlet ulikt, men la meg heller avslutte med å fortelle om hvordan jeg feirer kvinnedagen. Pistasjekake på kafeen Café Papiche, spasertur gjennom nabolaget Carmes med musikk på ørene (feministhymnene “The Man” av Taylor Swift, “Balance ton quoi” av Angèle og “Hard out here” av Lily Allen for anledningen) og tacokveld i sofaen mens jeg forbereder notater til morgendagens møte med arbeidsgiver hvor målet er å diskutere mine fremtidsplaner og ønsker.

Kaffebar

Skjerf