En siste kveld i Toulouse og hyggelig middag på Cosy Caffe

Tilbakeblikk på forrige onsdag.

Fra en nydelig tirsdagsettermiddag med cocktails på takterrassebaren Ma Biche sur Le Toit og regionale viner servert sammen med spekemat og franske oster på vinbaren Chez Aude, til en like fin onsdagskveld med en hyggelig middag på bistroen Cosy Caffe.

En siste kveld i Toulouse for foreldrene til Julien, en siste mulighet til å nyte sørvestfransk mat og vin, sørfransk temperatur, det gode humøret, høfligheten og den avslappede væremåten. Selv sier de at de ikke ser mye til slike kvaliteter der hjemme i landets hovedstad, Paris, byen hvor alle har det så travelt at de ikke har tålmodighet til å være hyggelige mot hverandre.

Vi feiret kvelden på uteserveringen til et av våre favorittspisesteder, den lokale bistroen Cosy Caffe i nabolaget Carmes/Saint-Étienne, med en deilig tre-retters middag til en overkommelig pris.

Dette er bistroen hvor vi i starten av juni endte opp med å feire vår første restaurantopplevelse etter endt karantene og lockdown og alt som har hendt de siste månedene, et etterlengtet måltid, en etterlengtet fransk matopplevelse.

Nå, bare et par uker senere, var vi altså her igjen, denne gang utendørs og sammen med herr og fru Begot. Rart er det å tenke på at om bare to måneder blir også jeg en fru Begot, Madame Begot.

Bien installé à table, komfortable ved bordet, alle var vi sultne og klare for å kose oss med kveldens utvalgte smaker. Vi bestilte ei flaske rødvin fra Pic Saint-Loup, og skålte for vår siste soirée sammen før bryllupet. 

Menyen endres fra uke til uke, med unntak av enkelte dessertklassikere som har fått sine faste plasser à la carte hos Cosy Caffe.

Jeg startet måltidet med lokal spekemat til forrett, kalvefilet med saus av foie gras og kremet mais til hovedrett og pain perdu (arme riddere) med salt karamellsaus til dessert.

Kalvekjøtt

Stekende solskinn og behagelig tøy, jeg elsker denne sesongen, jeg elsker å tilbringe varme sommerkvelder i skyggen under store parasoller, god stemning med godt selskap og et glass vin i hånda. Legger man til fin akustisk musikk og god mat, har jeg det som plommen i egget.

Arme riddere

De fine øyeblikkene, de små gledene, jeg vil ikke ta dem for gitt. Spesielt i disse dager hvor jeg nå befinner meg i en totalt uforventet situasjon, hvor store deler av fremtiden må skrives om og ingenting lenger er en selvfølge.

Jeg lot minnene føre meg tilbake til fjorårets sommer og sommeren før der igjen. Bekymringsfrie vinkvelder og grillfester og planer om å en dag bytte jobb til noe som passer min personlighet bedre, vi snakket om å kjøpe leilighet, om å skaffe oss et ordentlig fint spisebord og kanskje kjøpe oss et par stueplanter.

En surrealistisk tanke, hvordan jeg den gang trodde jeg kunne styre livet mitt nøyaktig etter egne ønsker og behov, som om viruspandemier og finanskriser var noe totalt urealistisk som kun eksisterte i science-fiction dystopiromaner og filmer.

Cosy Caffe, jeg hadde sminket meg for kvelden og pyntet meg med perlekjede og et finere skjørt og veske med broderier.

Jeg elsker Carmes/Saint-Étienne området. Omgivelsene var like vakre som alltid, Toulouse er og blir min store kjærlighet, men når jeg nå smiler, smiler jeg ikke bare med glede og takknemlighet, jeg smiler med bekymring i øynene, der jeg overtenker på alt dette med kursing og omskolering, på situasjonen til min kjære, på min egen situasjon.

Hva om Julien plutselig en dag står uten jobb han også, begge oss to på bar bakke, hva i all verden skal vi finne på da?

Forrige uke så vi et program på TV, om franskmenn som har solgt alt de eier for å kjøpe seg en bobil og tjene penger på å dokumentere sine reiser via sosiale medier mens de farter rundt på tur gjennom hele landet og videre gjennom hele kontinentet. Jeg så for meg Julien bak rattet, jeg så for meg utallige lunsj-og middager på bensinstasjoner, tørre triangelsmørbrød og Ritz-kjeks, jeg så for meg bærbare datamaskiner og droner og GoPro og instagramreklamer for vitamintilskudd, vannflasker og treningstøy. Det hele høres egentlig bare slitsomt ut, og lite lønnsomt økonomisk.

Etter å ha hygget oss på restaurant sammen med mine kommende svigerforeldre, spaserte vi gjennom Carmes og videre til Palais de Justice hvor vi tok trikken hjem til leiligheten for å titte på nok et TV-program om franskmenn som selger all sin stabilitet, hus og bil og eiendeler, for å starte med blanke ark i en ny by, nytt land, et nytt kontinent.

Middag

Advertisements

Takknemlighet, positivitet og lørdager som denne

Lørdagen og søndagen suste forbi, i motsetning til disse arbeidsdagene, mine to siste uker før jeg lar fremtidens hånd lede meg bort fra komfortsonen og inn i det ukjente. Verden ligger for mine føtter og jeg gleder meg faktisk til å gripe alle de nye mulighetene som kommer min vei, jeg gleder meg til å tilegne meg ny kunnskap og møte nye utfordringer. 

Godt har det vært å diskutere med venninnene mine, med familien min og samboeren min, takknemlig er jeg også for alle støttemeldingene jeg har fått av dere lesere etter forrige innlegg.

Jeg nøt den solfylte lørdagsformiddagen på utekafé sammen med to venninner, samtlige hadde vi pyntet oss i lett og luftig sommertøy. En middelmådig iskaffe slukket tørsten, uendelig tørst som man gjerne blir på slike varme solskinnsdager. Det triste regnværet som dempet stemningen hele forrige uke var nå milevis unna Toulouse.

Sammen med mine venninner Lisa og Elisabeth, to franske kvinner med noen av de mest internasjonale fornavnene som finnes, pratet jeg om jobbsituasjonen min, om coronakrisen, om bryllupet og brudekjolen og gifteringene og alle de andre utfordringene jeg har møtt den siste tiden.

Jo mer jeg pratet, desto mer innså jeg hvor stort behov jeg faktisk hadde for å lufte alle disse tankene mine for andre enn familien og forloveden min. Også mine venninner hadde behov for å dele sine bekymringer, sine tanker rundt fremtiden, en fremtid som for oss alle er et eneste stort mysterium akkurat nå.

Utover lørdagskvelden dro Julien og jeg videre til restaurantkjeden Les 3 Brasseurs for å hygge oss med et lite restaurantmåltid til en overkommelig pris. Vi ville kose oss, men samtidig være varsomme med pengebruken, med tanke på at vi sammen med hans foreldre har reservert bord for torsdagskvelden på en av byens mer sofistikerte restauranter, Au Pois Gourmand, hvor vi vil feire bursdagen til min kommende svigerfar, to måneder på etterskudd.

Neste dag, på fredag, skal vi jo dessuten dra på helgetur til Limoux hvor vi vil handle inn vin til bryllupet, rødvinen La Butinière fra vingården Anne de Joyeuse, en av våre felles favoritter som vi oppdaget under vår forrige tur til Limoux.

Jeg ser frem til å besøke vingården igjen, fint vil det også bli å besøke byens sentrum, slappe av på en uteservering ved Place de la République, med et glass vin og et stort spekefat foran oss på bordet.

Flammk

Hos restaurantkjeden Les 3 Brasseurs, som for øvrig ligger i nærheten av flyplassen og ikke i sentrum av Toulouse, spiste jeg en helt grei flammkuchen, eller flammekuche som de sier på fransk, en spesialitet fra grensetraktene mellom Tyskland og Frankrike (Alsace). Jeg mimret tilbake til smakene av bacon og munster-ost, den klassiske varianten, slike spiste jeg mange av da jeg ferierte i Strasbourg og Colmar sammen med min mor for noen år siden.

Også i Tyskland har knasende gode flammkuchen stått for flere av mine fine smaksopplevelser, da på julemarkedene i Berlin og Køln, hvor jeg har kost meg med ulike varianter, både vegetarisk, klassisk og pikant med chili og chorizo.

Flammekuche

Hos Les 3 Brasseurs valgte jeg en såkalt flammekuche poulet césar, inspirert av cæsarsalat med kylling. Julien bestilte hamburger til seg selv, sammen med triste pommes frites, sannsynligvis direkte fra frysedisken, servert uten ketsjup, sennep, majones, noe som helst.

Vi droppet dessert og fortsatte heller lørdagskvelden hos det lokale mikrobryggeriet BBT, hvor vi nøt hver vår halvliter, en syrlig aprikosøl til meg og en blond Ale til ham, vi skålte og lo, der vi mimret tilbake til ungdomstiden og delte morsomme historier fra våre liv på hver vår kant av Europa før skjebnen førte oss sammen i Praha en snøfylt vinterkveld.

Deilig var det å lufte tankene og tilbringe formiddagen sammen med mine venninner, enda deiligere var det å varme lattermusklene sammen med min kjære, en forfriskende avslutning på en fin dag.

I kjølvannet av alt som har hendt den siste tiden, er det ingenting som gleder meg mer enn å være sammen med dem jeg er glad i, dem som vil meg vel, mennesker som får meg til å huske at jeg ikke er alene.

Utedt

Bekymringer rundt bryllupet på grunn av coronavirus

Forrige lørdag besøkte vi det eventyrlige slottet hvor vi etter planen skal gifte oss om et halvt års tid, Château du Croisillat. Et avtalt møte, for å sjekke noen siste detaljer sammen med både dekoratøren vår og eieren av slottet.

Heldige var vi dessuten med været, solskinn og blå himmel. Perfekt for anledningen, nå kunne vi jo vise dekoratøren uteområdet på sitt beste, ta oss god tid til å planlegge hvordan slottets hage skal dekoreres til bryllupsseremonien, rikelig med blomster og små detaljer i stil bohème chic.

Slottets hage

Vi tok henne også med til den store flotte spisesalen, hvor runde bord skal dekoreres med hvite duker og blomsterbuketter med gule og blå blomster, hvor girlander skal henges fra taket og skape varm belysning og idyllisk stemning, idéer har vi mange av, dekoratøren likeså.

Eieren av Château du Croisillat lot oss besøke hvert eneste av de mange soverommene både på slottet og det tilhørende annekset for å få en bedre oversikt over hvem som skal få tildelt hvilket rom, av alle våre gjester som kommer langveisfra, det vil si rundt seksti av de sytti inviterte.

Med bryllupsseremonien i slottets hage, vil det passe ypperlig å fortsette de sene ettermiddagstimene med champagne og kanapeer på gårdsplassen, den store åpne plassen hvor høye bord og enkle dekorasjoner skal plasseres, enkelt og minimalistisk, for å ikke stjele oppmerksomheten fra det nydelige slottet som vi er så stolte over å få vise frem til venner og familie.

Slottsplassen

Der vi vandret rundt på slottsplassen, oppdaget vi en rekke søte tilskuere, en gruppe esler som betraktet oss med sine store øyne fra motsatt side av eiendommens gjerde. En liten stund ble vi stående og klappe eslene til det gikk opp for dem at vi ikke hadde med oss mat, den ene etter den andre snudde de og gikk sin vei.

Esler

Romantisk idyll og mange fine planer, men fortsatt ingen garanti for at noe som helst vil bli gjennomført…

Selv om det kanskje ikke ser slik ut fra utsiden, selv om jeg smiler fra øre til øre til den lille kameralensen og for menneskene rundt meg, er jeg sekunder fra å begynne å gråte hver gang jeg nå tenker på alt jeg i utgangspunktet hadde planlagt for mai måned, for sommeren, og ikke minst bryllupet. Med en ekstremt vond magefølelse og tilhørende tristesse hver gang tanken på bryllupet streifer mitt sinn, aner jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Grunnet coronaviruset og alle de nødvendige tiltakene som er satt i gang for å bekjempe virusets spredning, vet jeg ikke om jeg får reist til Polen i mai for å hente gifteringene jeg betalte for i januar, jeg vet ikke om jeg får kjøpt meg brudekjole sammen med min mor og min syke tante, jeg vet ikke om jeg vil ende opp med å finne meg en brudekjole tidsnok engang.

Slik situasjonen er i dag, vet jeg ikke engang om våre gjester vil komme seg frem til Toulouse, da sjansen er stor for at deres fly eller tog vil bli innstilt, kanskje vil de til og med bli nektet utreise fra sine hjemland eller innreise til Frankrike. Livredd er jeg også for tanken på at borgermesteren til slutt kan nekte oss å arrangere bryllupsfesten, samtidig sliter jeg med dårlig samvittighet der jeg gråter over meg og mitt. Jeg vet at samfunnet går til slike drastiske grep nettopp for å beskytte befolkningen, jeg vet at dette handler om noe så mye større enn meg.

Men av alle milepæler i livet, skulle jo dette bli en av de viktigste i mitt liv.

Slott

Vonde tanker går i sakte film i mitt mørke sinn, om og om igjen, som en gammel kassett, en ekkel skrekkfilm som jeg tvinger meg selv til å se på. Om jeg bare hadde hatt en brøkdel av optimismen til Julien, min kommende ektemann, tenk så fint det ville vært å hatt et klart nok sinn til å kunne fokusere på å planlegge alternative måter å komme seg frem til Kraków (om landet åpner grensene igjen), tenk så fint det ville vært å kunne si til seg selv at flyene vil gå som normalt og bryllupet vil gå nøyaktig etter planen, sytti gjester, drømmekjolen, ringene fra Kraków, vakker hageseremoni og et helaftens måltid på Château du Croisillat.

Vi krysser fingrer, tær og ber på våre knær om at alt vil ordne seg, at vi, folket, vinner over viruset.

Slottet Château du Croisillat

Tårn slott

Slottsbesøk

Smile gjennom det vonde

 

Lønnsøkning og nye muligheter

De siste to årene har jeg jobbet der, det store åpne kontorlandskapet med utsikt mot en rekke grønne propellfly, fargen som alle flyene har før de blir malt. I to år har jeg nå hatt disse faste arbeidsoppgavene, spist lunsj hver dag på pauserommet som egentlig er et møterom, fått ferske croissanter av avdelingslederen hver onsdag, og ledd av mine kolleger sine dårlige vitser på en daglig basis.

Jeg har hatt ansvar for opplæring av de nyansatte og utviklet brukermanualen til det nye dataprogrammet som teamet har vært avhengige av siden januar. Nå er jeg klar for nye utfordringer, i går var dagen hvor jeg endelig fikk tatt et møte med ledelsen av bemanningsbyrået jeg er ansatt hos, et første steg mot veien videre.

Etter en omtrent søvnløs natt, grunnet tusenvis av tanker rundt nettopp dette møtet og alt jeg måtte huske på å få sagt, tok jeg t-banen til sentrum og spaserte de siste sekshundre meterne til bemanningsbyrået sine kontorlokaler.

Møtet med ledelsen gikk bedre enn forventet. Lenge ble vi sittende og prate om de siste to årene som er gått, hva jeg har lært, mine fremtidsutsikter, mine styrker, overveldende mye skryt fikk jeg for mine positive sider, til den grad at jeg nesten ble flau. Til slutt var tiden inne for et par alvorsord der vi drøftet min store svakhet, mangelen på selvtillit, beskjedenheten, frykten for å stikke meg for mye frem.

Vær en alfakvinne, sa lederen min bestemt, ta initiativ. En oppfordring som er lettere sagt enn gjort, for en person som tross alt har vokst opp med en kultur hvor Janteloven praktiseres i aller høyeste grad, og ikke her i Frankrike hvor dem som snakker høyest når lengst.

Smilende

Jeg gikk likevel fra møtet med både lønnsøkning på hundre euro ekstra per måned, og et mulig tilbud om å bytte til en høyere stilling innad i Airbus.

Tiden fremover ser med andre ord lys ut, langt lysere enn jeg hadde forventet, selv om det absolutt ikke var dette jeg hadde sett for meg om man for to år siden hadde spurt hvilken karrierevei jeg ønsker å følge i fremtiden.

Capitole

Fornøyd, krysset jeg Place du Capitole og spaserte rolig bortover de folketomme handlegatene, klokka var ikke mer enn halv ti, de fleste butikker var fortsatt stengt. En liten kaffe hadde jeg fortsatt tid til, en liten pause før ukas første arbeidsdag stod for tur.

Jeg besøkte den trivelige kaffebaren La Fiancée. En kaffe latte servert sammen med byens beste cookie, deilig var det med en liten søtsak på en mandag. En følelse av luksus på disse ellers så travle ukedagene, luksus er også det å kunne tilbringe tid midt i sentrumskjernen utenom helg og fridager, noe jeg en sjelden gang har mulighet til å gjøre, jeg som tross alt jobber på et kontor isolert i en hangar i nærheten av flyplassen, denne uka blir jeg dessuten ikke ferdig på jobb før sju, og hjemme igjen rundt åtte.

Mens jeg satt ved kafébordet og hygget meg med kaffe og kake, ringte plutselig telefonen min. Min kjære samboer ville vite hvordan det gikk på møtet. Entusiastisk, fortalte jeg ham hvor overrasket jeg ble over alt det fine som ledelsen hadde å si om meg.

Hva var det ikke jeg sa, utbrøt Julien. Hva er det ikke jeg har prøvd å fortelle deg i fem år nå, du kan så mye mer enn du selv tror.

Arbeidsdagen gikk raskt unna. Med hode og kropp på autopilot trykket jeg på tastaturet og drømte meg bort til en nær fremtid, en tid full av overraskelser, forhåpentligvis til det bedre. Like før jeg dro hjem fra kontoret, delte avdelingsleder ut roser til oss fire kvinner som jobber her i dette mannsdominerte miljøet. Han gratulerte oss med kvinnedagen på etterskudd, hva skulle vi gjort uten dere, sa han smigrende.

Rose

Fin liten bistro og fremtidsplaner i Frankrike

Halspastiller og papirlommetørkler, skjerf rundt halsen og tykk ullgenser på overkroppen, det irriterte meg å måtte tilbringe lørdagen slik, trøtte øyne og sår nese. Jeg tørket mine fuktige nesebor, der de rant som en baderomskran på et offentlig toalett. Som de fleste her i Frankrike, har også jeg fått som uvane å klage over alle mulige trivielle ting, kall det gjerne en kjip form for integrering i det franske samfunnet.

På våren sliter jeg med pollenallergi, på sommeren er det myggstikk og skumle veps som plager meg, på høsten og vinteren er det forkjølelse som er problemet.

I det minste kan jeg vel trøste meg med at om dette er noen av de større frustrasjonene jeg har i livet, så har jeg det faktisk rimelig greit.

Uteliv

Lørdagen ble, som de fleste lørdager, tilbrakt i sentrum av Toulouse, hvor vi så frem til å kose oss over et fint restaurantmåltid sammen med hans foreldre som var kommet på helgebesøk fra Paris. Vi hadde i utgangspunktet reservert bord på en av våre favorittbistroer i byen, Cosy Caffe i nabolaget Carmes, men ble oppringt av restauranteieren kvelden før, kokken hadde pådratt seg influensa og bistroen ville derfor holde stengt resten av helgen.

I samme nabolag ligger heldigvis en annen liten bistro som både Julien og jeg liker godt, Les 2 Font La Paire, hvor vi fikk reservert husets siste ledige bord. En fin liten bistro kjent for sin flittige og moderne bruk av det som franskmenn kaller légumes oubliés, de grønnsakene som man kjenner best fra gamle bortglemte oppskrifter og tradisjonell husmannskost.

Før restaurantbesøket tok vi oss en liten spasertur gjennom sentrumsgatene, vi vandret gjennom smale og brede gater og pratet om bryllupet som etter hvert begynner å nærme seg med stormskritt.

Apropos bryllup, sa min kommende svigermor og pekte i retning vindusutstillingen til den lokale lille brudesalongen Diva. En merkelig utstilling, hvor korsetter, kostymelignende antrekk og ulike prinsessekjoler prydet vinduene.

Brudek

Vi trasket videre, samtaleemnet gikk fra bryllup til jobb, om mitt ønske om å søke etter noe nytt til høsten, eventuelt forsøke å flytte internt i bedriften. Vi pratet om språkkurs, kompetanse og muligheter for faglig påfyll, vi pratet om hobbyer og livets mange små gleder.

Hans foreldre fortalte oss om deres potensielle planer om å flytte nærmere oss, bort fra Paris, selge huset og pakke ned et helt liv i håp om en ny og bedre start i det solrike syd. De vil ha større hage, grønnsakshage, hun vil male landskapsbilder og han vil dyrke tomater.

Vi pratet også om vårt felles ønske om kjøp av bolig, hvor høyt både Julien og jeg ønsker å eie leiligheten vi har leid de siste to årene, hvor knyttet vi er til Toulouse og nabolagene Saint Cyprien og Carmes, hvordan ingen av oss ønsker et liv lenger unna sentrum enn disse to kilometerne. Et stort hus med stor hage er absolutt ikke noe som appellerer til meg, jeg som hverken har grønne fingre eller behov for et stort areal å bo på, jeg som foretrekker å være ute blant mennesker fremfor å tilbringe tid hjemme.

Vi hang fra oss yttertøyet ved inngangspartiet til bistroen, og ble ledet til et rundt bord i hjørnet av lokalet. Servitøren ga oss hver vår meny, hvor vi fikk valget mellom forrett+hovedrett, hovedrett+dessert eller et tre retters måltid. Vi kunne velge mellom tre forskjellige forretter og tre forskjellige hovedretter, fisk, kjøtt eller vegetar.

Pastinakk

En liten vegetarisk mise en bouche ble servert mens vi ventet på våre forretter. En liten smakebit i form av pastinakkrem med valnøtter, servert i små glass med bittesmå teskjeer.

Gravlaks

Vi diskuterte vin, skulle vi velge rød eller hvit, min kjære og hans far hadde begge bestilt gravlaks med rødbetkrem til forrett, hans mor og jeg bestilte begge stekte rosenkål fylt med finhakket andekjøtt og saus av kumquat og appelsin.

Rosenkål

Vinvalget falt til slutt på en fruktig sørfransk hvitvin fra Languedoc, området hvor så mange andre av mine favorittviner kommer fra.

Mønstret tallerken

Til hovedrett fikk jeg servert filet av lake med sataysaus (asiatisk peanøttsaus) og krem av kokosmelk, med grillet polenta og røkt blomkål, etterfulgt av en vanvittig deilig dessert, sjokoladekuppel fylt med lys sjokolademousse på kjeksbunn, servert med en kule peanøttiskrem og hakkede nøtter. Jeg nøt hvert eneste sekund av denne nydelige tre retters drømmen, servert på fine tallerkener i ulike farger.

Sjokoladekuppel

En gang langt frem i tid, har også jeg lyst på fine fat, når vi en dag eier en egen leilighet med større skapplass. Kanskje eier vi også potteplanter og et ordentlig spisebord. En ekstra bokhylle og litt kunst på veggene ville også vært fint.

IMG_20200223_134110

 

Nytt år og mange spennende planer på agendaen

Et nytt år, en ny bok med 365 blanke sider, femtito kapitler, det er kun du som kan ta pennen fatt og skrive din egen historie, ingen andre kan gjøre det for deg.

Selv har jeg tatt en rekke notater og tegnet et bilde av hvordan jeg ønsker at dette året skal se ut, hvordan dette året kan bli enda bedre enn det forrige, hvordan min historie kan bli skrevet akkurat slik jeg ønsker.

Realistiske og mindre realistiske mål står oppført i nøkkelord, konkrete planer, viktige gjøremål, drømmer og ideer, tanker som svermer, med penn og papir, mine indre notater.

Slottsvisitt

I morgen reiser min kjære og jeg ut på nok et lite eventyr. Til Spania, i denne omgang, en tre timers kjøretur fra vårt hjem i Toulouse. Vi skal tilbringe en natt i byen Figueres, hjembyen til kunstner Salvador Dalí, etterfulgt av en natt på fem-stjerners spahotell like utenfor Girona, hot stone massage for to, og fin middag på hotellets restaurant står for tur. Denne helgeturen og alt den inneholder, er selve julegaven fra meg til min forlovede, forsåvidt er den jo en gave til meg selv også, denne muligheten til å skape enda flere fine minner sammen med min fremtidige ektemann.

Spabehandlinger vil det bli flere av i nær fremtid, da vi har nok et gavekort som må tas i bruk, flere reiser har vi også i vente, gavekort på hotell har vi også fått til jul. Om tre uker fyller min kjære år, i den anledning skal vi også reise bort, kun for en natt, til Castres skal vi, en liten fransk by i et område kjent for deilig vin, som så veldig mange av disse småstedene i regionen hvor vi bor.

Til påske får jeg besøk av mine foreldre, med dem skal vi sikkert også besøke fine landsbyer og småbyer i nærområdet, ut på tur på de smale landeveier, besøke vingårder og markeder, katedraler, middelalderlandsbyer og gamle slott.

De neste tre-fire månedene vil det nok bli mange forskjellige slottsbesøk på min kjære og meg, vi som er på jakt etter bryllupslokale til neste år, september to-tusen-og-tjue skal vi gifte oss her i sørvest-Frankrike. Utålmodig er jeg, jeg gleder meg så vanvittig mye, det sies at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves, vi skal jo tross alt tilbringe et helt liv sammen, han og jeg, så hva er vel da ett år og ni måneder?

I både mai og juni skal vi til Paris for å dra på konsert, i byen hvor vi en gang bodde, vi skal ut og kose oss i godt lag med venner over vin og mat, vi skal besøke familien til min kjære, jeg ønsker meg så gjerne å tilbringe en aften på cabaret når vi først er i hovedstaden, på Crazy Horse, jeg skulle så gjerne også ha satt av en ettermiddag til å besøke kunstmuseet Le Palais de Tokyo. Jeg krysser fingrene for at muligheten byr seg, muligheten til å kunne bruke litt ekstra tid på kulturelle aktiviteter når vi først skal vende tilbake til kjærlighetens by.

Bryllupsplanlegging, spabehandling og helgeturer, så mye fint å se frem til, så fine avbrekk fra den travle hverdagen. Heldig er jeg, som kan ta pauser fra alt det obligatoriske omtrent når jeg selv ønsker det, med snill arbeidsgiver og lite arbeid som hoper seg opp de dagene jeg er fraværende. Heldig er jeg, som ikke jobber i helgene, som ikke jobber nattevakt, og har god nok økonomi til å kunne leve et nokså fint liv. Lykkelig er jeg som har ekstra tid til overs, tid til å skrive, fotografere, lese bøker, reise og gjøre alt som jeg ønsker å gjøre. Denne friheten vil jeg aldri ta for gitt.

Takknemlig er jeg, for denne luksusen vi kaller tid, privelegert er jeg, som lever et liv i frihet.

Friheten til å velge hvordan jeg ønsker å leve mitt liv, hvem jeg ønsker å dele livet mitt sammen med, friheten til å kunne bestemme over min egen skjebne. Det er kun jeg som kan skrive disse femtito kapitlene, det er kun jeg som har makt til å skrive denne historien, endre den underveis, rette på feil og mangler.

Kapittel én startet med frokost på slott, og avsluttes i Spania, ute på eventyr sammen med mannen jeg elsker. Og kapittel to?

Vel, vi får vente og se.

Forresten… Som mange andre har også jeg noen nyttårsforsetter på lur:

  • Handle mer brukt enn nytt (klær, sko og bøker).
  • Støtte en lokal hjelpeorganisasjon.
  • Redusere plastforbruket.
  • Spise hundre prosent vegetarisk to ganger i uka (for miljøets skyld)
  • Og selfølgelig, skrive til krampa tar meg (både blogg og andre personlige prosjekter).

Pelsjakke