Karantenedagbok: Fire nye uker i et nedstengt land

President Macron har talt. I fire nye uker vil landet være stengt og befolkningen holdt i karantene. Heldigvis har vi fortsatt lov til å ta våre maksimalt seksti minutter lange spaserturer innenfor en kilometers radius fra våre hjem, vi har fortsatt lov til å handle brød hos bakeren, kjøpe frukt og grønt fra økologiske butikker og handle kjøtt og meieriprodukter fra bondemarkedet.

Dagligvarebutikkene og apotekene holder som normalt åpent, nylig har også enkelte hagesentere fått tillatelse til å ta imot kunder (via drive-in systemet).

Både Julien og jeg er fortsatt friske, vi er fortsatt kjærester, vi er fortsatt forholdvis stabile til sinns, samtidig kan jeg garantere at jeg vil gråte av glede det øyeblikket samfunnet åpner igjen.

Jeg vet godt hvor heldige vi er, vi som har et tak over hodet og mat på bordet, begge er vi i full jobb og leiligheten har en fin balkong som varmes av sola fra tidlige morgentimer til sent på ettermiddagen.

I tillegg har min kjære og jeg et rikt utvalg av sørvestfranske viner i skapet, smakfulle suvenirer fra ulike helgeturer hvor vi har reist på besøk til sjarmerende små vingårder, smakt oss gjennom et hvert sortiment og plukket ut våre personlige favoritter. Disse ulike vinene nyter vi godt nå, i helgene og litt til, når behovet for en bedre middag og en liten oppmuntring melder seg.

Toulouse plakat

Jeg ser frem til å kunne dra på slike helgeturer igjen, vi skulle jo egentlig til Bordeaux i begynnelsen av mai. En idyllisk langhelg en amoureux, hvor vi skulle overnatte i en koselig liten leilighet i hjertet av gamlebyen, vi skulle fotografere vakre landemerker, drikke vin og nyte deilig sørvestfransk gastronomi på en av byens beste restauranter. Burlesque-show med pinupstjernen Dita Von Teese skulle bli lørdagens underholdning og jeg skulle pynte meg med dyp rød leppestift, perlekjede og en av mine fineste kjoler.

En helgetur til utkanten av Carcassonne, til vingårdene i Limoux og den vakre landsbyen Montolieu hadde vi også planlagt. Sistnevnte bærer kallenavnet Village du Livre et des Arts (landsbyen for bøker og kunst), og huser hele femten bokhandelforretninger, mange av dem antikvariater. Et paradis for bibliofile, meg selv inkludert, bare sytti kilometer unna mitt hjem, jeg lengter etter den dagen jeg endelig får kommet meg dit.

Hvorvidt ellevte mai faktisk blir slutten på dette kapittelet og starten på livet etter, gjenstår å se.

Grå kjole

Coronakarantene, dag 29.

Mandag. Over hver vår kaffe og et glass appelsinjuice på deling, spiste vi påskesjokolade til frokost. I over en uke hadde vi nå utsatt å besvare siste epost fra dekoratøren til bryllupet, noe vi endelig tok oss tid til på denne franske helligdagen. Motivasjonen var totalt fraværende.

Det som i utgangspunktet skulle bli den lykkeligste dagen i mitt liv, orker jeg knapt å se frem til nå, i frykt for å måtte avlyse alt sammen. Vi befinner oss i en global krise, og det vil nå bli umulig for meg å kjøpe brudekjole på noe annet vis enn via internett, gifteringene må vi dessuten forsøke å få hentet ut fra Kraków på en eller annen måte, så snart butikkene og postkontorene åpner igjen i Polen.

Utover ettermiddagen tok jeg meg en luftetur, handlet brød på bakeriet og gjorde mine beste forsøk på å slutte å tenke på alt som jeg uansett ikke kan gjøre noe med, alt som er utenfor min kontroll.

Sammen med min kjære, ble påsken avsluttet over en god middag med hvitløksmarinert lammekjøtt og haricots verts, servert sammen med et par glass rødvin fra Corbières.

Nabolag

Coronakarantene, dag 30.

Tirsdag. Hjemmekontor, hjemmetrening og en ettermiddag med iskaffe og lesestoff ute på balkongen. Fortsatt venter jeg spent på bøkene jeg bestilte for snart en måned siden, postkassen sjekkes daglig, vil de komme frem innen karantenetiden er over?

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

IMG_20200414_204529_846
Den kunstneriske passasjen ved Place du Capitole. Her kan man besøke en rekke koselige utekaféer, med utsikt mot byens mest ikoniske landemerke, Capitole.

 

Karantenedagbok: Tradisjoner og Tanker rundt påskekrim

Kalenderen forteller meg at vi nå har nådd april. Natt til mandag stilte vi klokka en time frem, sommertid, starten på lysere morgentimer og lengre kvelder. Snart er det jo dessuten påske, jeg burde vel ha kjøpt meg en ny krimroman for å skape tradisjonell påskestemning i sofakroken, bøker har jeg dessuten bestilt mange av, fra to ulike nettbokhandlere, men foreløpig har ingen pakker kommet frem. Når det gjelder denne norske tradisjonen med påskekrim, hvor kommer egentlig dette fra? Hva er sammenhengen mellom påske, som er en religiøs høytid, og politietterforskning og detektivarbeid?

Jeg husker da jeg for fire, fem år siden nevnte dette med påskekrim for min franske samboer. Hans umiddelbare reaksjon var å påstå at dette var en oppdiktet tøysetradisjon, noe helt internt som garantert ikke eksisterte utenfor mitt eget hjem. Heldigvis har han med årene blitt noen ferieturer klokere på Norge og nordmenn, han har  lært nok om den norske kulturen til å forstå at nordmenn er så mye mer enn bare skiturer, hytteturer og røkelaks. Han har innsett at både tacofredag og påskekrim er nasjonale tradisjoner praktisert i et stort flertall av norske hjem, han har skjønt at for mange er ingen julefeiring fullkommen uten dubbet tsjekkisk Askepott på TV-skjermen. Selv har jeg alltid hatt både en fot innenfor og utenfor de nordiske tradisjonene, noe jeg vil anta er ganske vanlig for oss som har vokst opp med to ulike kulturer i hjemmet.

Akkurat nå, her jeg sitter innestengt i et Frankrike under portforbud, er det vanskelig å la være å bli sentimental der jeg tenker tilbake på barndommen, ungdommen og alle år som ledet til i år, jeg tenker på de fine små tradisjonene, på store koselige høytider og kalenderens merkedager, de viktige høydepunktene i en ellers ganske alminnelig hverdag.

Jeg savner å ha noe å glede meg til, noe som ikke innebærer mat levert på døra av engstelige maskekledde sykkelbud som ikke engang tørr å se meg i øynene, der de stiller seg fem meter unna med hodet bøyd, i frykt for at jeg enten er Medusa eller har kroppen full av virus. Om daglig lørdagsgodt og levert mat forblir mine eneste lyspunkt i disse karantenetider, vil jeg nok trille raskere ut av leiligheten enn jeg vil klare å gå.

Ingen påskeferie, ingen Eurovision, ingen definitiv sluttdato på portforbudet, jeg får se på dette som en mulighet til å skape en ny tradisjon, enten alene eller sammen med karantenepartneren min, Julien. Brettspill og pizza, anime og sushi, tacokveld og Netflix, litteraturkveld med rødvin, video-apéro med venner. De gamle tradisjonene får jeg ta igjen senere, med eller uten krim og taco.

Murveggen

Coronakarantene, dag 15.

Mandag. Jeg gikk ut døra for å hente posten og for å resirkulere papp. Et vakkert kirsebærtre på motsatt side av gata fanget umiddelbart oppmerksomheten min, jeg krysset veien, noe jeg egentlig ikke har lov til, ikke uten attestasjonen som tillater meg å gå tur i nabolaget i maksimum en time. Alt jeg ønsket var å ta en nærmere titt, heldigvis så jeg ingen mennesker, ingen droner, ingenting annet enn en folketom gate og et vakkert rosa tre.

Kirsebærtre

Coronakarantene, dag 16.

Tirsdag. Dagens store høydepunkt var min lille spasertur til bakeren for å handle baguetter. For å krydre tilværelsen besøkte jeg et annet bakeri enn det lille stamstedet på hjørnet, hundre meter lenger unna. En smule skuffet var jeg over utvalget, ingen maisbrød, ingen fullkornsbaguetter, bare vanlige lyse baguettes tradition. Nystekte og gode tradisjonsbaguetter.

Baguetter

Hjemmekontor og omtrent ingen arbeidsoppgaver å bryne seg på, jeg benyttet tiden til å kose meg med litt lesestoff. I løpet av arbeidsdagen rakk jeg å lese meg halvveis gjennom romanen Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad. Rikelig med humor gjør denne mørke tematikken passe lett å svelge, en skildring av et samfunn som begrenser kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, et samfunn hvor det ikke passer seg å være frivillig barnløs i trettiåra, hjerteknust, lutfattig og arbeidsledig.

Jeg nekter å tenke

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Frankrike Toulouse
Noen av de mange sjarmerende spisestedene i Toulouse. Jeg gleder meg til første datekveld med samboeren etter alt dette er over, jeg gleder meg til å nyte deilig sørvestfransk cuisine.

Sommerfugler i magen

Tidlig på morgenkvisten hoppet jeg i dusjen og kledde på meg gårsdagens tøy. Med sommerfugler i magen og nervøse tanker rundt dagens jobbintervju, kunne jeg umulig ha klart å sove lengre. Julien derimot, sov som en stein.

Jeg klarte likevel å dra ham opp av sengen, og få ham til å slenge på seg klærne han hadde på seg i går, han også.

Magen rumlet og jeg lengtet etter ferske baguetter fra bakeriet på hjørnet.

Å vandre gatelangs tidlig på morgenkvisten, er det fineste jeg vet. Frisk luft, sola som ikke helt har stått opp enda, dresskledde menn og kvinner som handler frokost på bakeriet før dem spaserer eller sykler videre til arbeidsplassene sine.

sentrum

Jeg observerer. Jeg nyter. Jeg vandrer videre.

morgenkvisten

Hadde ikke Julien vært der for å stoppe meg, hadde jeg sannsynligvis ikke bare kjøpt med meg baguetter. Den lekre sitron-og marengs terten som lå til utstilling fristet nemlig vanvittig mye.

Nå har jeg fått i meg to kopper kaffe og en deilig frokost. Maisbrød og fullkornsbaguetter, ost og skinke, kylling-pâté. Energinivået er på topp, og sommerfuglene flagrer enda hyppigere enn før.

Snart skal jeg skifte klær, pynte meg litt og forberede meg til dagens store utfordring.

À tout à l’heure! (Snakkes)