En svært annerledes bursdagsfeiring

Dagen før gårsdagen, dagen før min fødselsdag, var på alle mulige måter perfekt.

Ikke misforstå, gårsdagen var nemlig også fin, men den havner likevel litt i skyggen av alt som skjedde dagene i forveien, den nydelige starten på en innholdsrik langhelg, gleden av å få tilbringe et døgn i en jurt, dypt inne i den sørvestfranske naturen, for å deretter våkne til en nydelig solskinnsdag og kjøre videre sørover til Mirepoix, en sjarmerende liten by som er som tatt ut av et fortryllende eventyr. En by jeg vil, jeg må, fortelle alt om i neste innlegg.

Selv om ikke lørdagens planer, mine bursdagsplaner, gikk som jeg i utgangspunktet hadde ønsket, smiler jeg likevel fornøyd og takker min kjære igjen og igjen for alt han har gjort for å gjøre denne uka spesiell, til tross for dagens situasjon og mange restriksjoner.

Her i Frankrike holder alle barer, restauranter og kafeer fortsatt stengt inntil myndighetene gir grønt lys for å lette på restriksjonene. Å nyte fransk gastronomi på en Michelinstjerne-restaurant, ville i utgangspunktet ha vært min plan B, ettersom mine opprinnelige planer for dagen, bursdagsfeiring sammen med familien i Polen, ble avlyst da landegrenser og flyplasser valgte å stenge for turister.

Til tross for at bursdagen min falt på akkurat den eneste dagen denne uka hvor solskinn ble byttet ut med store grå skyer og bare atten varmegrader kontra fredagens tretti, dro vi ut i skogen, til Forêt de Bouconne, for å kose oss på piknik ved innsjøen.

Men aller først tok min kjære meg med til Jardin du Jasmin, en hudpleieklinikk i Saint-Martin-du-Touche, for en time med velvære, romantisk massasje for to.

Etter en avslappende time med parmassasje, kjøpte vi baguetter og kaker fra bakeriet på hjørnet, de franske klassikerne éclairs au chocolat, tarte au citron og framboisier. Videre kjørte vi til Pibrac og Forêt de Bouconne, med piknikteppe, ferske jordbær og leskedrikker i bagasjerommet.

Piknik

Jeg brettet ut det sorte og hvite piknikteppet på den nakne bakken, frigjorde føttene fra sokker og sko og krysset beina. Julien hang over meg, han studerte teppet og satte seg skeptisk ved min side. Hippieteppe, mumlet han, som han har gjort hver eneste gang jeg har insistert på å ta med meg mitt runde mønstrede piknikteppe kjøpt fra en instagrambutikk for flere år siden.

Piknik

Vi spiste éclairs au chocolat, hvorav den ene skulle inneholde hvit sjokolade og den andre melkesjokolade, ifølge bakeriets selger som tydeligvis ikke visste hva hun pratet om, da ingen av kakene inneholdt et eneste milligram sjokolade. Den som skulle inneholde krem av hvit sjokolade var fylt med eggekrem, mens den som skulle inneholde melkesjokolade, inneholdt kaffekrem med bitter smak av kaffe. Sitronterten og bringebærkaken var heldigvis begge som forventet, rike på smak av sitron og bringebær.

Himmelen var full av skyer i ulike grånyanser, men regnet og vinden var heldigvis fraværende. Jeg speidet utover innsjøen, der jeg satt med min lysegrønne partyhatt på hodet og hånda dypt nedi jordbærskålen. Tre ender kom svømmende mot oss, i håp om å få servert brød eller kake, de har ikke godt av det. Det har forsåvidt ikke vi heller.

Etter hvert som ettermiddagstimene nærmet seg kveld, pakket vi sammen sakene og dro hjemover. Min kjære tok seg en tur ut igjen like etter hjemkomst, en svipptur innom blomsterhandleren. Han kom hjem igjen med en nydelig bukett bestående av lilla, oransje og røde blomster. En helt fantastisk bursdagspresang fikk jeg også, en overraskelse han hadde holdt hemmelig i flere uker, en natt i luksuslodge med frokost, middag og inngang til dyreparken inkludert i Parc Animalier des Pyrénées. Tjuetredje august.

Vi feiret kvelden på balkongen, videosamtale med hans foreldre og ei flaske musserende fra Limoux, servert med en pakke oliven og brødstenger med rosmarin. En bursdagsfeiring litt utenom det vanlige, i en tid hvor absolutt ingenting er som vanlig.

Musserende

Advertisements

Årets 17. Mai-feiring i Frankrike

Gratulerer med dagen, mitt kjære hjemland.

I dag skulle jeg egentlig ha vært i hjemlandet til min mor. Sammen med henne og min stefar skulle jeg skåle for Norge og kose meg i Kraków, jeg skulle prøve brudekjoler og slappe av på spa. Alt som ble planlagt i det bekymringsfrie fjoråret, henger enten i en tynn tråd eller har allerede blitt visket bort fra agendaen.

I stedet for å være sammen med familien, sitter jeg altså her i Frankrike, hvor jeg har vært hver eneste 17. Mai de siste fem årene. Også året før der igjen, feiret jeg nasjonaldagen utenlands, den gang i USA, i solskinnsstaten Florida hvor jeg jobbet for Mikke Mus og bodde i kollektiv sammen med fem andre jenter fra ulike kanter av verden.

Flere år er gått siden jeg forlot Norge. Ofte spør jeg meg selv hvem jeg ville ha vært i dag om jeg aldri hadde forlatt Stavanger, eller hvor jeg ville ha vært i livet om jeg hadde blitt igjen i Oslo og takket nei til jobbtilbudet i USA. Jeg lurer på hvordan jeg ville klart meg i Norge etter seks år i utlandet, ville et omvendt kultursjokk ha gjort det vanskelig å finne en tilhørighet i det norske samfunnet?

Jeg skulle ønske jeg kunne hatt en fot i Frankrike og en fot i Norge, det beste fra begge verdener, men jeg må nok se langt etter selv et lite besøk hos familien i Stavanger, slik den globale situasjonen og reiserestriksjonene er i dag.

De siste årene har jeg drømt lengselsfullt om både bunader og festdrakter, om flaggdekorerte kransekaker som jeg egentlig ikke liker smaken av, og nystekte vafler med bringebærsyltetøy. Jeg lurer på om jeg en dag vil kunne oppleve dette igjen, en ekte 17.Mai-feiring med venner og familie, Norges flagg og nasjonalsang.

I år feirer vi Norge, min samboer og jeg, fra vår leilighet i Toulouse, akkurat som i fjor. Vi har skapt en ny tradisjon, oss i mellom. Jeg ikler meg rødt, hvitt og blått, vi griller pølser på balkongen, til dessert spiser vi franske kaker fra vårt favorittbakeri i nabolaget.

Franske baguetter

I Frankrike serveres grillpølsene i baguette, og ikke i klassiske pølsebrød eller lompe, som i Norge. Årets 17. Mai-meny får seg derfor en fransk touch, med merguez og chipolata-pølser i ferske baguetter fra bakeren, hotdogs à la française med sennep fra Dijon, ketsjup, sylteagurk og sprøløk. Til dessert skal vi kose oss med tarte au citron meringuée, makroner, en liten kreasjon med bringebær og hvit sjokolade, en annen med eple og karamell.

Pølsegrilling

Jeg pynter med det lille jeg har, servietter, blomster og mitt lille treflagg. Vi lytter til musikk og nyter deilig solskinn, langt unna Norge gjør vi det beste utav hvor vi er og hva vi har tilgjengelig.

Musserende

Vi bytter ut champagne med musserende rosévin fra Gaillac, produsert på vingården til en venn av en venn, vingården hvor vi tidligere i år hygget oss med deilig middag sammen med et vennepar som er like glad i sørvestfransk mat-og vinkultur som oss selv.

Latter og virtuell skåling over videosamtale med mine foreldre, dem fra deres stue hjemme i Stavanger, oss fra vår balkong her i det solfylte Toulouse. Gratulerer med dagen, jubler jeg med det bredeste smil, men likevel trist over tanken på at vi egentlig skulle ha vært sammen i Polen akkurat nå, mine foreldre og jeg.

Flaggservietter

Fra franske hotdogs til lekre kaker og aprikoslikør, vi avslutter helgen og mitt hjemlands nasjonaldag over en mengde søte fristelser. Klokka har bikket åtte, været er fortsatt nydelig og sitronterten, makronene, hele det lille kakebordet smaker som en drøm.

Kakefat

Til tross for at jeg savner Norge, skal jeg ikke legge skjul på at livet i Frankrike har sine fordeler.

Fine avbrekk fra daglige rutiner i Toulouse

Nok en lørdag, nok en mulighet til å finne på ting som jeg ellers ikke ville fått tid til i løpet av uka.

Ukedagene går i ett, med sine faste rutiner, et mønster som til tider repeteres til det kjedsommelige. Ingenting gleder meg mer enn å telle ned dagene og planlegge neste lørdag og alle lørdager som følger. Som en ekte amatørdetektiv scroller jeg meg gjennom søk etter søk på internett, suger til meg informasjon og studerer det digitale kartet nøye, hvor drar vi, langt, nært, hvor. Motivert og nysgjerrig, lar jeg meg inspirere av andres bilder og fine ord, i min søken etter hvilken landsby vi kan besøke denne gang, hvilket spisested vi burde sjekke ut, hvilke aktiviteter vi kan finne på hvor. Jeg noterer meg hvordan været er meldt for helgen som kommer, jeg søker, jeg finner, jeg kommer med forslag og ideer og gjør flere ti-talls forsøk på å overbevise min bedre halvdel. Hans engasjement er som oftest ikke-eksisterende (i starten).

Denne helgen har vi derimot latt bilen stå hjemme. Min kjære har hatt en dårlig arbeidsuke og mangler motivasjon til å finne på stort annet enn å slappe av hjemme, og kanskje ta en tur ut på fin restaurant et eller annet sted i nærområdet i løpet av kvelden.

Selv starter jeg dagen med time hos frisøren, splitte tupper klippes og håret farges tilbake til det mystiske mørke, châtain som châtaigne, kaller frisøren fargen, kastanje, den kommer sannsynligvis til å falme bort, noe den jo alltid gjør etter en stund. Frisørsalongen jeg pleier å gå til, har fått seg en maskot, en nydelig liten kattepus, brun med sorte striper og gule øyne. Jeg sier til frisøren at jeg synes katten er nydelig, hun smiler. En annen kunde, en pen mann i førti-årene, spør den andre frisøren om katten kommer til å være i salongen daglig. Ja, bekrefter hun.

Beige skjerf

Med sunnere og mørkere hår, forlater jeg lokalet og spaserer videre oppover de smale gågatene, på vei til den nye kafeen i nabolaget mitt, Delisio Cafe. En kafé som hovedsakelig serverer poké bowls, gatemat fra Hawaii, men også paninier og franske kaker i tillegg til et stort utvalg av kaffedrikker. Jeg leter frem ei bok fra min brune skinnveske, en novellesamling i pocketformat, jeg benytter alenetiden til å sitte blant fremmede mennesker på kafé, jeg leser noveller og drikker kaffe latte. Fransk sitronterte nytes til kaffen, jeg gir meg hen til denne søte og syrlige delikate synden av en dessert, selv om jeg vet at nok en dessert venter meg på kvelden.

Kafé

Boka er lettlest, kaffen og terten smaker himmelsk, jeg leser ferdig og slenger på meg min beige ullkåpe og matchende skjerf, et skjerf som jeg kjøpte på markedet i Saint Tropez ifjor sommer, da jeg dro på helgetur til Cannes for å besøke min venninne som bodde der og jobbet for Chanel. Jeg undrer hvordan det står til med henne, hun flyttet midlertidig hjem til sin mor i oktober etter endt arbeidskontrakt på den Franske Riviera. Hva gjør hun nå?

Jeg fisker frem telefonen fra veskelomma og ringer. Hun er glad for å høre fra meg, sier hun og fortsetter; gjett om jeg har mye å fortelle deg!

Like utenfor markedshallen der hvor lokale oster, kjøtt, frukt og grønt selges, der blir jeg stående i hele femti minutter med telefonen på øret. Hun forteller at hun snart skal flytte til Paris, ny jobb i Chanel venter, kanskje vil hun finne drømmemannen i landets hovedstad, kjærlighetens by, hvem vet. Hun gleder seg til å dra på visning, finne seg en trivelig liten hybel i en Haussmannsk bygård. Jeg anbefaler henne noen stilige cocktailbarer og meksikanske restauranter, hun elsker det, og sier vi må besøke samtlige sammen. Vi ender til slutt opp med å planlegge jentetur, en helgetur i april, til Spania for å feire bursdagen hennes over tapas og sangria.

Jeg spaserer hjem, med lydbok på øret og vind i håret. En liten sms sendes til min kjære, jeg vil vite om han har lyst til å bli med meg ut på tur i nabolaget, været er jo så flott i dag. Tolv varmegrader og klar himmel. Han møter meg utenfor boligen, om jeg lover å ta en pils med ham ute på balkongen etterpå, så blir han med på tur. Jeg lover.

Klokka er nå rundt fire på ettermiddagen, og det vil ikke lenger være trygt å bevege seg inn i sentrumsområdet på grunn av demonstrasjonene. Vi drikker pils på balkongen, årets første utepils, samtidig titter vi på menyen til et spisested vi i kveld skal besøke.

Vi har reservert bord på en restaurant tjuefem kilometer unna Toulouse, Le Chai de Fages heter den, en restaurant med fredelig beliggenhet mellom store åkre. Bylivets mange lys blinker i det fjerne, byen føles så langt unna men likevel så nær. Restauranten er nydelig innvendig, nøyaktig slik jeg håper mitt fremtidige bryllupslokale vil se ut, murstein og tre i varm harmoni.

Restaurantopplevelse

Jeg har pyntet meg for kvelden. Stripete kjole fra Calvin Klein, høye hæler, et smykke fått i gave av ei venninne, øyenskygge. Min kjære har pyntet seg, han også. Hvit skjorte og sorte bukser. Han ser stilig ut, der han sitter med vinmenyen i hånda og leter etter noe nytt og spennende som vi ikke har smakt tidligere. Vi ender opp med ei flaske rødvin fra Collioure, jeg elsker Collioure, den vakre havnebyen som vi begge forelsket oss i, som vi ikke ville forlate, som vi begge har et stort ønske om å reise tilbake til, neste gang vi befinner oss i nærområdet.

Som mise en bouche, får vi servert blomkålsuppe med røkt spekeskinke, etterfulgt av forrett; kamskjell til ham og foie gras til meg. Til hovedrett får jeg biff Wellington med sopp, deretter banoffee i form av mousse til dessert. Jeg storkoser meg, britiske retter med en fransk touch smaker virkelig deilig.

Før desserten spiser vi dessuten lokale oster. En dresskledd mann ankommer bordet vårt med ei tralle, hvor rundt tjue oster står utstilt på rekke og rad. Mannen gir oss en grundig beskrivelse av hver eneste ost og vi peker ut dem vi ønsker å smake.

Dessert

Etter å ha spist oss mett på dessert, får vi servert enda en liten søt avslutning. Små cakepops med aprikoskrem, profiteroles med fyll av vaniljeis, og knasende mandelkjeks.

Nok en deilig lørdag, smiler jeg for meg selv, med et håp om at den neste vil bli like fin som denne.

Foie gras

Wellington

Banoffee