Politimann, naken svigermor og katten Norma

Airbnb; et konsept jeg både elsker og hater.

Jeg hater det faktum at Airbnb er en av hovedårsakene til at lokalbeboere i diverse byer rundt omkring i Europa – og garantert utenfor vårt kontinent også – blir tvunget til å flytte fra sine egne hjem fordi de rett og slett ikke har råd til å bo i nabolaget sitt (eller i det hele tatt hjembyen sin). Jeg hater det faktum at griske investorer overtar nabolag etter nabolag, by etter by, og totalt overkjører lokalmiljøet til fordel for masseturisme.

Samtidig finnes det mange godhjertede mennesker som legger ut sine egne leiligheter og hus til leie i ny og ne, for å tjene litt ekstra penger og ikke gå i minus mens dem selv er ute på reise eller på oppdrag utenbys eller utenlands med jobben.

Huset vi leide denne helgen tilhører en slik person. En godhjertet mann og pappa til to, som ønsket å leie ut huset mens sønnene er på utvekslingsprogram via skolen. Selv hadde han uansett ikke tid til å være hjemme, grunnet sin svært krevende jobb som visstnok ofte innebar overnatting på jobb som konsekvens av intense oppdrag og lange arbeidsdager. Eieren av Airbnb-huset jobber nemlig som antiterrorpoliti her i Frankrike.

hus

Er det noen jeg har stor respekt for, så er det slike mennesker som ham. Mennesker som risikerer livet, dag ut og dag inn, for å gjøre gatene trygge for deg og meg.

Tenk på alt det forferdelige som disse menneskene har sett i løpet av sin karriere. Tenk på hvor mye de gir av seg selv, både psykisk og fysisk, for å være disse usynlige superheltene som vi kanskje ikke leser om i avisen før en tragedie har inntruffet.

Denne politimannen ga oss all sin tillit, da vi fikk låne hans hus – som i tillegg kom med en søt liten pusekatt på kjøpet.

Katten hans, Norma, var en kjempebonus – katteelskere som både jeg, min kjære og foreldrene hans er. Jeg kan kanskje gå så langt som å si at Julien sikkert ble en smule sjalu, da jeg foretrakk å heller gi oppmerksomhet til Norma fremfor å kose med ham – min egen samboer.

katt

Foreldrene til Julien var kommet for å besøke oss i Toulouse, og i den anledning reiste vi sammen på helgetur til byen Pau – og leide hus ute på landet i nærområdet. Vi ønsket alle å utforske en ny og annerledes by, besøke vingårder, spise god mat og bade i svømmebasseng. Det passet seg derfor aldeles utmerket for meg å bli syk akkurat denne fredagen, og dermed gå på medisiner og kjempe mot svettetokter, rennende nese og vond hals gjennom hele helgen. Ironisk, ikke sant?

Vel, slik er nå livet.

Hele helgen valgte jeg å trosse bakteriene, dra på meg solbriller, farge leppene med leppestift, og ikle meg diverse kjoler for å føle meg mest mulig magnifique. Jeg smilte så bredt jeg kunne, og klarte til slutt å lure hele familien til å tro at jeg var blitt frisk igjen. Er det ikke utrolig hva et bredt glis og litt sminke kan få til?

Dagsturen til byen Pau har jeg skrevet om og delt bilder fra i forrige innlegg. En positiv overraskelse var denne byen definitivt. Airbnb-huset var jo også en positiv overraskelse, fin som den jo var. Men enkelte ting overrasker aldri… “Svigerfar” og Julien tittet på den ene fotballkampen etter den andre på TV, mens vi kvinner satt ute i hagen og drakk rosévin og pratet løst og fast om ingenting. Jeg og “svigermor” laget potetsalat og hakket grønnsaker, mens mennene tok seg av kjøtt-grilling i hagen. Lever vi i to-tusen-og-atten eller på femti-tallet? Enkelte ting endrer seg vel kanskje aldri.

Det vil si, frem til sola gikk ned og de sene kveldstimene lokket frem mørket og stjernene på den unge nattehimmelen. Dette var øyeblikket da vi forlot femti-tallet og steg inn i sytti-tallet. Vel. “Svigermor” var vel egentlig den eneste som tok dette steget.

Julien hadde dratt på seg badebuksa si, og hoppet ut i bassenget for å ta et siste kveldsbad. Jeg lot være, siden jeg ikke følte meg helt i toppform. Faren til Julien løp inn på badet for å hente badebuksa si, og hoppet like greit ut i vannet han også.

Plutselig utbrøt moren til Julien, “jeg vil også bade, men jeg skal bade naken denne gang!”

Julien hadde absolutt ingen interesse av å se sin egen mor ligge og plaske uti vannet splitter naken. Det faktum at herr politimann hadde overvåkningskameraer innstallert på denne delen av eiendommen gjorde ikke saken noe bedre for hennes del. Og jeg, jeg som dessverre har hatt et ganske anspent forhold til nakenhet hele mitt liv, ble rød som en tomat av å se en blottet fremtidig svigermor hoppe ut i bassenget med rumpa bar.

basseng

I går ryddet vi leiligheten pent, og møtte politimannen for å levere nøkler og takke for et fint opphold. I følge ham selv virket vi som en oppegående og dannet familie. Tja.

Vi vinket farvel og dro videre i retning vingårder, vinsmaking og lunsj-reservasjon på klassisk fransk restaurant (mer om det senere).

Å leie et stort fint hus med svømmebasseng via Airbnb kommer vi så absolutt til å gjøre igjen – så lenge utleierne er genuine, godhjertede mennesker. Og så lenge min fremtidige svigermor beholder (i det minste) bikinitrusa på i bassenget.

bikini plus size

bilder under: et av husets to bad og soverom

bad

soverom rødt

Heia Norge, Heia Frankrike – På Holmenkollen Skifestival

Hva gjør man vel ikke for å gjøre kjæresten glad, tenkte jeg, i dét jeg bestilte dagspass til Holmenkollen Skifestival for å se på skiskyting sammen med Julien.

En drøy time tidligere, hadde han nemlig sendt meg en sukkersøt smiskemelding, for å få meg til å bestille billetter, da vi uansett skulle være i Oslo hele helgen…på grunn av en metalkonsert som jo også han ville dra på, på Rockefeller.

Hans argument? Vel, jeg var jo uansett på besøk i Norge, så jeg kunne da like greit bli et par dager ekstra…og reservere overnatting for to netter i hovedstaden, for oss to. Han skulle jo spandere returbilletten min fra Oslo til Toulouse, i tillegg til fin middag på restaurant på lørdagskvelden – om jeg da bare gikk med på å dra på metalkonsert og skiskytterfest.

Greit. Snill som jeg er, reserverte jeg både konsert, dagspass og overnatting.

Etter å ha spist oss stappmett på både smørbrød og boller fra Samson bakeriet på Karl Johan, hastet vi oss ned trappene på Stortinget t-banestasjon og ombord linje 1 i retning Holmenkollen, sammen med mange andre flagg-dekorerte supportere fra nasjoner både fjernt og nært.

I dét vi ankom Holmenkollen stasjon, hadde vi ikke annet valg enn å følge den tykke folkestrømmen, som minnet om en gjeng stimfisk som svømmer tett i tett for å beskytte seg mot predatorer. Her var det riktig nok ingen predatorer å passe seg for, men heller en kamp for å kapre de aller beste ståplassene. Og en plass forrest i køen for å kjøpe pølser og kakao.

Vi gadd ikke å stresse, Julien og jeg. Vi stoppet opp for å filme og fotografere til sosiale medier, og for å ta selfies av oss to sammen på Holmenkollen Skifestival. Julien hadde stjerner i øynene og blottet de store, hvite tennene sine i verdens største glis.

“Så lykkelig har jeg aldri sett deg før”, måpte jeg, etter å ha observert ham en stund. Han var svært uenig i den påstanden. “Jeg var da mye mer lykkelig den helgen vi først ble kjent med hverandre i Praha”, mente han. Nja. I så fall er dette det lykkeligste han har vært på tre år. Ikke verst, bare det.

Der stod jeg, med den lille søte Norge-lua mi på hodet..og det franske flagget hans i hånda. Var det egentlig innafor å heie på to land samtidig?

Å plutselig dukke opp i TV-bildet mens utøverne løper forbi, og veive med fransk flagg og rope “Allez, Martin (Fourcade)”, ville kanskje resultert i sinte meldinger fra familie og venner som mener jeg svikter Norge? Eller andre som synes det er rart at jeg som i utgangspunktet ikke bryr meg noe særlig om sport, i det hele tatt står der på Holmenkollen med Norge-lue og veiver med flagg?

På med solbriller og lav profil. Jeg lot Julien få ta seg av jubelbrøl, heiarop og det meste av flaggveiving. Det vil si, når han ikke var fullt opptatt med å løpe fra et sted til et annet for å knipse bilder av utøverne.

Kong Harald var visstnok også til stede, men ham så jeg ikke. Likevel var det morsomt å tenke på at jeg og Kongen var på samme sted til samme tid.

Til slutt ble det fransk seier til både kvinner og menn. Til skuffelse for Kong Harald.

Min overlykkelige franske kjæreste jublet derimot høyere nå enn noensinne. Jeg er definitivt overbevist om at dette er det mest fantastiske Julien noensinne har vært med på, så lenge jeg har kjent ham. Med tanke på hvor mye vi har reist, dratt i fornøyelsesparker, på konserter, hockey-VM, svømt med haier, og gått tur i både skog, fjell og jungel – så sier det vel kanskje litt om hvor glad han er i skiskyting.

En gøyal opplevelse var det jo faktisk for meg også, for Holmenkollen dekket i snø er virkelig et magisk syn. Og atmosfæren på skifestivalen var helt fantastisk. Fargerike supportere i kledd flagg og parykker og hatter, god stemning, musikk, solskinn, lukten av grillpølser, jubel og glede.

Alt var topp. Med unntak av den siste timen, hvor jeg begynte å føle meg rimelig avkjølt der jeg stod i skyggen og heiet, mens sola gjemte seg bak alle trærne.

Og som lovet, inviterte Julien meg med ut på middag for å spise et helt nydelig måltid på Gamle Raadhus.

En fin avslutning på oppholdet i Oslo – og det to uker lange Norgesbesøket!

selfie fransk norsk

skiskyting

skiskyting kvinner

kvinner skiskyting

skiskyting menn

skiskyting løp

skiskyting utøvere

biathlon menn

utsikt holmenkollen

holmenkollen hoppet

holmenkollen flagg