Full forvirring på restaurant i Saint-Jean-de-Luz

Fredag morgen, vi pakker sammen sakene, vi vinker farvel til Biarritz og reiser videre i retning nabolandet Spania.

Store mørkegrå skyer dekker himmelen, vi kjører langs kysten, gjennom en landsby, på vei mot en annen koselig liten by, en sjarmerende havneby hvor vi skal tilbringe de tidlige ettermiddagstimene før vi krysser landegrensen.

IMG_20190526_194359_311

Vi skal besøke Saint-Jean-de-Luz, som er stedet hvor et av historiens viktigste politiske bryllup ble holdt, stedet hvor franske Kong Louis XIV den 9. juni 1660 giftet seg med sin Maria Theresia av Spania i byens katedral. Et bryllup som knyttet to land sammen og endte den bitre krigen mellom Frankrike og Spania.

I det vi stiger ut av bilen for å spasere rundt i Saint-Jean-de-Luz, angrer jeg umiddelbart på mitt valg av antrekk, da vinden blåser kraftig og temperaturen visstnok ikke er høyere enn femten varmegrader. Kort skjørt og t-skjorte, med kun en tynn olajakke over, jeg føler meg fristet til å åpne bagasjen og grave meg frem til en av buksene som ligger brettet helt i bunnen av kofferten. Likevel lar jeg være, vi kommer jo uansett ikke til å bli værende her stort lengre enn et par timer.

Strandkanten

Planen var i utgangspunktet å promenere langs strandkanten, noe som frister lite nå som vinden herjer og regnet har begynt å falle over oss. Han og jeg ser ut til å være blant de eneste i byen som ikke har pakket seg inn i varmt tøy eller beskyttet seg med regnfrakk og paraply. Vi er i slutten av mai og været minner i dag aller mest om tidlig mars. Hvor har det blitt av sola, undrer vi.

Husene i Saint-Jean-de-Luz er nøyaktig som husene i Espelette og de fleste andre småbyer i Baskerland, hvite med detaljer i rødt eller grønt, det baskiske flaggets farger.

Vi rømmer fra de våte gatene og inn på et av byens spisesteder for å varme våre regnvåte kalde kropper. I utgangspunktet er ingen av oss spesielt sultne, men vi velger likevel å spise lunsj på en restaurant som heter Le Xaya for å holde oss varme og samtidig gjøre noe hyggelig sammen.

Hyggen blir derimot avbrutt kort tid etter å ha fått maten servert. Vi bestiller begge fra dagens meny; skalldyrsuppe til forrett til ham og vårruller gjort på fransk vis med lammekjøtt til meg. Til hovedrett bestiller vi begge svinekjøtt og gratinerte poteter, ingen av oss har lyst på dessert.

I det jeg skjærer i vårrullen merker jeg at noe ikke er helt som det skal. Lammekjøttet er ikke-eksisterende, og har blitt erstattet med reker. Reker. Jeg som har en intoleranse mot skalldyr valgte nettopp denne forretten av den grunn. Min kjære sier ifra til servitøren, han spør hvorfor vårrullene inneholder reker når det står skrevet sort/hvitt på menyen at dagens forrett er vårruller fylt med lammekjøtt.

Servitøren virker noe forvirret, og løper til kjøkkenet for å få bekreftet at alle husets vårruller inneholder reker og ikke lam, som menyen tilsier. Han puster lettet ut, der han løper tilbake til bordet med hva han tror er en gledelig nyhet for min del.

Slapp av, sier han innledningsvis…Vårrullene inneholder ikke reker, men KONGEreker!

Min kjære og jeg snakker i munnen på hverandre, der vi begge uttaler ordene skalldyr-intoleranse, intoleranse mot skalldyr, kongereker er også skalldyr, jeg tåler ikke skalldyr, sier jeg.

Servitøren virker stresset, der han foreslår å erstatte vårrullen med dagens andre forrett…skalldyrsuppe.

Til slutt ender jeg opp med et lite fat med spekeskinke og salte kjeks, før hovedretten blir servert. Alt smaker fint, husets rødvin og langtidsgrillet svinekjøtt med rykende varm grateng, helt fritt for reker. Vi kunne fint ha endt måltidet med en søt avslutning, men velger heller å spare de kaloriene til vi i kveld skal spise tapas i Spania.

IMG_20190526_194558_177

Til vår store skuffelse regner det fortsatt i Saint-Jean-de-Luz, regnet høljer ned og vinden blåser kraftigere nå. Vi reiser videre, vi krysser landegrensen.

Ss

IMG_20190526_194045

Saint-J

Advertisements

Fordi man kan forelske seg og blomstre i en by

Mars måned, en vanskelig måned, tankene vandrer på ville veier, inn i de dypeste groper, men fortsatt kan jeg skimte sollyset og vårblomstene som titter frem. Påskeliljene har blomstret fritt blant gress og ugress, vintersolen og tosifrede plussgrader gir dem næring. Kan også jeg få blomstre i sollyset?

Jeg strekker min hånd etter hans, min bedre halvdel, jeg trenger hans nærhet, jeg trenger å vite at alt kommer til å ordne seg etter hvert. Han ser på meg med sine snille brune øyne, det trygge smilet som sier mer enn ord. Hans hånd, hans varme hud, flettes inn i min. Vi utveksler ikke ett eneste ord, der vi spaserer hånd i hånd, de to kilometerne som fører oss fra vårt hjem, inn til sentrumskjernen av vår kjære by Toulouse.

Capitole baksiden

Himmelen er grå, luften er kjølig og vinden blåser kraftig, men selv de store vindkast hindrer ikke oss fra å gå tur sammen.

Mitt hår danser fra side til side, de lange brune lokkene legger seg over øynene mine, over munnen min, jeg må løsrive meg fra hans hånd da jeg ser meg nødt til å kjempe mot mitt flagrende hår. For å kunne se asfalten under beina mine, for å kunne flytte meg for syklistene og alle menneskene som passerer oss på veien gjennom Saint Cyprien, over Pont Neuf og videre til Place du Capitole.

Vi spaserer forbi Château d’eau, det historiske røde vanntårnet som i vår tid huser spennende fotoutstillinger, kunst i farger eller sort-hvitt, øyeblikk foreviget av kreative sjeler fra nært og fjernt.

På broen Pont Neuf står det nå, som hver dag, mange turister fra forskjellige verdenskanter med mobiltelefoner og fotoapparat, de tar bilder sammen med sine reisefølger, smilende bilder av seg selv og hverandre på byens fineste bro, med vakker utsikt over Garonne-elven, Musée d’histoire de la médecine og det kjente Saint-Joseph kapellet med sin karakteristiske kuppel. De skulle bare visst hvor mye finere alt sammen vil bli, når himmelen er blå og når alt av stillaser er fjernet og all vedlikeholdsarbeid er unnagjort.

Kom tilbake om to måneder, når sommertemperaturen er kommet for å bli, når livet blomstrer på utekafeer og blomster blomstrer for fullt i parkene, når speilbildet i elven er blått, kongeblå som himmelen, når kvinner går i kjoler og menn i sommerlige skjorter. Kom, mai, du skjønne milde.

Sentrumsgatene

Jeg mimrer tilbake til første gang jeg var i Toulouse, mitt første inntrykk av byen, da jeg fortsatt bodde i Paris og ikke ante hva fremtiden ville bringe. Mai måned, seks dager før bursdagsfeiring og tur til Nederland.

Regnværet som møtte meg i det jeg steg av toget, den mørke kveldshimmelen og den sørvestfranske arkitekturen, røde murstein, mur i nyanser av oransje og rosa prydet med vinduer med fine blå skodder. Jeg, med mine regnvåte joggesko løp fra Matabiau togstasjonen til hotellet hvor jeg hadde reservert rom for de neste to nettene.

Jeg forelsket meg i Toulouse, i det franske sørvestland, en forelskelse som har utviklet seg til å bli ekte kjærlighet. Tenk at man kan elske et sted som man elsker et annet menneske.

Handlegater

Jeg forelsket meg i arkitekturen, Capitole og Saint-Étienne katedralen, i den sjarmerende handlegaten Rue Saint-Rome og de små sidegatene i nabolaget Carmes, parkene Jardin Japonais og Jardin des Plantes, den trivelige lille restauranten Le Dahu, mitt første restaurantbesøk i byen, første møte med den lokale spesialiteten, bønnegryten cassoulet. Spisestedet som dessuten lager byens beste valnøttbrød!

Mars måned, her er vi, nesten to år er gått siden jeg var her for første gang. Han og jeg, vi promenerer, vi er på søndagstur gjennom de fredelige sentrumsgatene, forbi Capitole, vi skal på kino og kafé, hans varme hånd i min.

Karusell

Blått skjerf

Fine avbrekk fra daglige rutiner i Toulouse

Nok en lørdag, nok en mulighet til å finne på ting som jeg ellers ikke ville fått tid til i løpet av uka.

Ukedagene går i ett, med sine faste rutiner, et mønster som til tider repeteres til det kjedsommelige. Ingenting gleder meg mer enn å telle ned dagene og planlegge neste lørdag og alle lørdager som følger. Som en ekte amatørdetektiv scroller jeg meg gjennom søk etter søk på internett, suger til meg informasjon og studerer det digitale kartet nøye, hvor drar vi, langt, nært, hvor. Motivert og nysgjerrig, lar jeg meg inspirere av andres bilder og fine ord, i min søken etter hvilken landsby vi kan besøke denne gang, hvilket spisested vi burde sjekke ut, hvilke aktiviteter vi kan finne på hvor. Jeg noterer meg hvordan været er meldt for helgen som kommer, jeg søker, jeg finner, jeg kommer med forslag og ideer og gjør flere ti-talls forsøk på å overbevise min bedre halvdel. Hans engasjement er som oftest ikke-eksisterende (i starten).

Denne helgen har vi derimot latt bilen stå hjemme. Min kjære har hatt en dårlig arbeidsuke og mangler motivasjon til å finne på stort annet enn å slappe av hjemme, og kanskje ta en tur ut på fin restaurant et eller annet sted i nærområdet i løpet av kvelden.

Selv starter jeg dagen med time hos frisøren, splitte tupper klippes og håret farges tilbake til det mystiske mørke, châtain som châtaigne, kaller frisøren fargen, kastanje, den kommer sannsynligvis til å falme bort, noe den jo alltid gjør etter en stund. Frisørsalongen jeg pleier å gå til, har fått seg en maskot, en nydelig liten kattepus, brun med sorte striper og gule øyne. Jeg sier til frisøren at jeg synes katten er nydelig, hun smiler. En annen kunde, en pen mann i førti-årene, spør den andre frisøren om katten kommer til å være i salongen daglig. Ja, bekrefter hun.

Beige skjerf

Med sunnere og mørkere hår, forlater jeg lokalet og spaserer videre oppover de smale gågatene, på vei til den nye kafeen i nabolaget mitt, Delisio Cafe. En kafé som hovedsakelig serverer poké bowls, gatemat fra Hawaii, men også paninier og franske kaker i tillegg til et stort utvalg av kaffedrikker. Jeg leter frem ei bok fra min brune skinnveske, en novellesamling i pocketformat, jeg benytter alenetiden til å sitte blant fremmede mennesker på kafé, jeg leser noveller og drikker kaffe latte. Fransk sitronterte nytes til kaffen, jeg gir meg hen til denne søte og syrlige delikate synden av en dessert, selv om jeg vet at nok en dessert venter meg på kvelden.

Kafé

Boka er lettlest, kaffen og terten smaker himmelsk, jeg leser ferdig og slenger på meg min beige ullkåpe og matchende skjerf, et skjerf som jeg kjøpte på markedet i Saint Tropez ifjor sommer, da jeg dro på helgetur til Cannes for å besøke min venninne som bodde der og jobbet for Chanel. Jeg undrer hvordan det står til med henne, hun flyttet midlertidig hjem til sin mor i oktober etter endt arbeidskontrakt på den Franske Riviera. Hva gjør hun nå?

Jeg fisker frem telefonen fra veskelomma og ringer. Hun er glad for å høre fra meg, sier hun og fortsetter; gjett om jeg har mye å fortelle deg!

Like utenfor markedshallen der hvor lokale oster, kjøtt, frukt og grønt selges, der blir jeg stående i hele femti minutter med telefonen på øret. Hun forteller at hun snart skal flytte til Paris, ny jobb i Chanel venter, kanskje vil hun finne drømmemannen i landets hovedstad, kjærlighetens by, hvem vet. Hun gleder seg til å dra på visning, finne seg en trivelig liten hybel i en Haussmannsk bygård. Jeg anbefaler henne noen stilige cocktailbarer og meksikanske restauranter, hun elsker det, og sier vi må besøke samtlige sammen. Vi ender til slutt opp med å planlegge jentetur, en helgetur i april, til Spania for å feire bursdagen hennes over tapas og sangria.

Jeg spaserer hjem, med lydbok på øret og vind i håret. En liten sms sendes til min kjære, jeg vil vite om han har lyst til å bli med meg ut på tur i nabolaget, været er jo så flott i dag. Tolv varmegrader og klar himmel. Han møter meg utenfor boligen, om jeg lover å ta en pils med ham ute på balkongen etterpå, så blir han med på tur. Jeg lover.

Klokka er nå rundt fire på ettermiddagen, og det vil ikke lenger være trygt å bevege seg inn i sentrumsområdet på grunn av demonstrasjonene. Vi drikker pils på balkongen, årets første utepils, samtidig titter vi på menyen til et spisested vi i kveld skal besøke.

Vi har reservert bord på en restaurant tjuefem kilometer unna Toulouse, Le Chai de Fages heter den, en restaurant med fredelig beliggenhet mellom store åkre. Bylivets mange lys blinker i det fjerne, byen føles så langt unna men likevel så nær. Restauranten er nydelig innvendig, nøyaktig slik jeg håper mitt fremtidige bryllupslokale vil se ut, murstein og tre i varm harmoni.

Restaurantopplevelse

Jeg har pyntet meg for kvelden. Stripete kjole fra Calvin Klein, høye hæler, et smykke fått i gave av ei venninne, øyenskygge. Min kjære har pyntet seg, han også. Hvit skjorte og sorte bukser. Han ser stilig ut, der han sitter med vinmenyen i hånda og leter etter noe nytt og spennende som vi ikke har smakt tidligere. Vi ender opp med ei flaske rødvin fra Collioure, jeg elsker Collioure, den vakre havnebyen som vi begge forelsket oss i, som vi ikke ville forlate, som vi begge har et stort ønske om å reise tilbake til, neste gang vi befinner oss i nærområdet.

Som mise en bouche, får vi servert blomkålsuppe med røkt spekeskinke, etterfulgt av forrett; kamskjell til ham og foie gras til meg. Til hovedrett får jeg biff Wellington med sopp, deretter banoffee i form av mousse til dessert. Jeg storkoser meg, britiske retter med en fransk touch smaker virkelig deilig.

Før desserten spiser vi dessuten lokale oster. En dresskledd mann ankommer bordet vårt med ei tralle, hvor rundt tjue oster står utstilt på rekke og rad. Mannen gir oss en grundig beskrivelse av hver eneste ost og vi peker ut dem vi ønsker å smake.

Dessert

Etter å ha spist oss mett på dessert, får vi servert enda en liten søt avslutning. Små cakepops med aprikoskrem, profiteroles med fyll av vaniljeis, og knasende mandelkjeks.

Nok en deilig lørdag, smiler jeg for meg selv, med et håp om at den neste vil bli like fin som denne.

Foie gras

Wellington

Banoffee

Sammen har vi det fint i L’Isle-Jourdain

Lørdag, solfylt ettermiddag og kosekveld med min kjære, vår lille grå Citroën, trettifem minutters kjøretur fra vårt hjem, sørvestlandet, forbi åkre, enger og gårder, nye omgivelser, ny by, vi besøker L’Isle-Jourdain.

Mørkegrønn strikkegenser, mørkegrønn kåpe og blå jeans. En liten hårspenne holder sideskillen på plass, brune sko matcher brun veske. Han ser stilig ut i sin hvite polo, sine sorte jeans, sort jakke og sorte joggesko i skinn. Det er lørdag, vi forlater Toulouse til fordel for en annen by, en liten by, L’Isle-Jourdain, en by i landlige omgivelser i Gers-distriktet, like utenfor byen vår, Toulouse.

Like utenfor L’Isle-Jourdain finnes en eselfarm hvor det lages kosmetikk fra eselmelk, i nærområdet finnes også flere farmer som driver produksjon av foie gras. Vi kjører forbi, vi kjører i retning sentrum, sola skinner, sola skal vi nyte, han og jeg på en liten dagstur, kjærestehygge i ny fransk småby.

Tårn

Vi parkerer bilen like overfor en delikatessebutikk som selger produkter fra de lokale gårdene, spennende produkter som jeg har lyst til å kjøpe med meg. Min kjære sier nei, ikke nå, vi kan komme tilbake senere. Vi spaserer, jeg griper etter hånda hans, tvinner fingrene mine mellom hans, et forsøk på å minne ham på hvordan vi pleide å være, hvordan vi pleide å være lenket sammen, hånd i hånd, hver gang vi forlot huset sammen. Han pleide å ta tak i hånda mi, kysse den kjærlig, hans lure smil bar på en mystikk, en gåte som jeg fortsatt ikke har klart å løse. Han smiler fortsatt hver gang mitt blikk møter hans, hver gang ingen av oss sier noe, men han smiler annerledes nå, han er ikke lenger en gåte, han har forandret seg, blitt til en åpen bok. Kjærligheten er sterk, men kjærligheten er annerledes nå.

Delikatessebutikk

I hjertet av L’Isle-Jourdain finnes et slott, jeg kan ikke si helt sikkert at det faktisk er et slott, men det ligner, det er eventyrlig. Litt lenger unna ser vi et høyt tårn som strekker seg mot himmelen og speider utover byen.

Vi spaserer forbi byens lille kino, forbi et kunstmuseum, forbi en liten park hvor ei mørkhåret jente står lent mot en murvegg og poserer foran den lyshårede venninnens speilreflekskamera. Min kjære synes hun ser teit ut, hun gjør seg for mye til, mener han. Jeg synes hun er fin, jenta i rutete miniskjørt, hvite strømpebukser, militærstøvler og olajakke, hun er som tatt ut fra nittitallet, og poserer med en selvtillit jeg beundrer. Han fnyser. Hun kunne i det minste ha smilt litt, sier han.

Kamera

Vi blir sittende i parken en liten stund, på en benk sitter vi, solstrålene kysser oss lett, jeg kysser ham, han smiler. Ettermiddagen kommer til sin ende, vi tar beina fatt og beveger oss mot byens ølbar, Ô Boulot. På en sofa laget av paller og puter, setter vi oss med hver vår øl i hånda. Berliner Weisse til ham, syrlig Oud Bruin til meg. Foran oss på et lavt bord, også laget av paller, får vi servert et fat med oppskåret spekepølse og grønne oliven. Øst-Europeisk reggae spilles over høytalerne, noen av låtene er på polsk, jeg forstår en liten brøkdel av tekstene, musikken passer bedre til sommer og utepils enn på en tidlig aften i februar. Jeg lengter etter sommer, jeg gleder meg til å kunne sprade rundt i lintøy og sandaler igjen.

Vi avslutter kvelden som lørdagskvelder flest, med deilig mat og vin på restaurant. Denne gang besøker vi en grillrestaurant som lager maten over åpen ild, Le Basque heter den. Han bestiller grillet biff, jeg bestiller andeconfit. Alle retter serveres med en sidesalat, pommes frites og en pikant saus.

Andeconfit

To eldre herrer sitter ved bordet ved siden av oss, de ønsker oss bon appétit og smiler. Vi nyter måltidet, vi drikker vin og vann og deler en banoffee til dessert, milde himmel som jeg elsker smaken av toffee, banan, crumble og krem!

Banoffee

Vi vender omsider tilbake til vår lille Citroën, like overfor den delikatessebutikken som jeg var så nysgjerrig på, den som jeg ønsket å besøke. Nå er det for sent, dørene er stengt. Han beklager, jeg rister på hodet, det går fint.

Akkurat nå er alt bare fint.

Museum

Kafé Isle

IMG_20190211_211437_798

Smil

Deilig mat, boblebadprat og på besøk i byen Tarbes

Lørdag, tidlig formiddag, regntunge skyer og kalde gulvfliser. Nydusjet og påkledd, håret er fortsatt vått, vi sitter rundt kjøkkenbordet. Lavpriskaffe med økologisk melk, to brødskiver, appelsinjuice. Moren til min samboer spør om jeg vil ha en brødskive til, kanskje to, jeg sier nei, og gjentar som jeg alltid gjør at jeg aldri spiser mer enn to skiver til frokost. Slik har det alltid vært, og slik vil det nok alltid være.

Vi slenger på oss yttertøy og haster oss til bilen for å slippe unna regnet, nå skal vi til nærmeste småby, vi skal handle på lørdagsmarkedet, ost og brød står øverst på handlelisten.

Vi blir værende i markedshallen en god stund, delvis for å søke ly, mens regnet herjer som verst, delvis fordi våre store øyne og rumlende mager har lyst på alt som markedet har å tilby. Stående foran den enorme ostedisken, peker vi på forskjellige oster, mange produsert i nærområdet, lokale oster fra Pyrénéenne, andre fra distrikter i nærheten av Toulouse. Vi kjøper med oss fem forskjellige oster, myke med hull, lyse skorper og mørke skorper, noen av sauemelk, andre av kumelk. Vi har fått smake alle ostene på forhånd, heldige som vi er, den smilende kvinnen med hvitt forkle og runde briller ga oss hver vår lille smaksprøve og smilte om mulig enda bredere da hun pakket ned våre nye innkjøp i store hvite papirposer.

Ostemarked

Formiddag blir til ettermiddag, vi vender tilbake til Airbnb-huset, Maison d’Alice som huset heter. De fem forskjellige ostene pakkes ut og puttes i kjøleskapet, jeg lager meg en kopp te, drikker den sakte, før jeg skifter til bikini og legger meg i boblebadet. Helt alene ligger jeg i det varme vannet, med øynene lukket, med håret i knute, her inne er det stille og fredelig, jeg slapper av og nyter. Etter en stund kommer også min samboer, han setter seg overfor meg, hans lange bein strekker seg og rekker helt til kanten av boblebadet. I forhold til ham ser jeg bitteliten ut, selv om jeg ikke er det.

I to timer blir vi sittende i det varme boblende vannet, myk sviskehud på hender og føtter, han spør meg om jeg vet hvorfor huden reagerer slik i vann, nei, sier jeg, han forteller hvordan reaksjonen er et resultat av menneskers evolusjon, at kroppen tilpasser seg til vannet og at takket være denne rynkehuden er det mulig for oss å gripe tak i ting under vann. Jeg vet ikke om det er sant, men det høres fint ut. Videre prater vi om bioteknologi og biomekanikk, emner som interesserer oss begge, jeg vet ikke på langt nær så mye som han vet, men fascinerende er det likevel.

Fargerikt

Lengre ut på ettermiddagen kjører vi til byen Tarbes. Vi har reservert bord på fin restaurant, bord til fire, ham, hans foreldre og meg. Restauranten heter L’Arpège og drives av et ektepar fra Osaka i Japan, de serverer fransk gastronomi med en japansk touch, en spennende kombinasjon som vi ser frem til å utforske.

Men først skal vi vandre gjennom byens gater, moren til min kjære er på jakt etter nye sko, marineblå pumps forklarer hun, og vil titte innom hver eneste skobutikk som finnes i sentrum. Min kjære vil ha ny stekepanne, en med lokk som vi kan putte i ovnen, akkurat som kjendis-kokkene gjør på tv. Han har nok blitt inspirert av dem, for en slik idé kunne han aldri ha funnet på helt av seg selv, han som så sjelden kokelerer på kjøkkenet, det lille kjøkkenet i vår lille leilighet. I flere timer, det føles hvertfall som flere timer, flytter vi oss fra en butikk til den neste, tomhendt forlater vi dem alle sammen.

Hptrll

Vi setter oss på en irsk pub som heter Shamrock og bestiller hver vår øl. Den siste tiden har jeg begynt å få sansen for Guinness, så jeg bestiller meg en stor en, til de andres forbauselse. Hvordan du klarer å drikke det der, er for meg et under, sier faren til min kjære. Selv drikker han pilsner, det liker ikke jeg.

Restauranten er lys og fin med hvite duker. Som en mise en bouche får vi hvit fisk, spekeskinke og en mousse av neper, til forrett får jeg servert fritert ris de veau med butternut saus, til hovedrett biff med pannestekt foie gras og sorte trøfler, til dessert en mousse av kokos med sitronsorbet og ananasbiter. Utenfor lokalet hører vi De Gule Vestene, de marsjerer med paroler og kaster kinaputter og spiller høy musikk, men heldigvis knuses ingenting og politiet følger nøye med.

Mise en bouche

Det regner ikke lenger, vi forlater restauranten og glemmer igjen vår store paraply. Først dagen etter, finner vi ut at paraplyen er borte, og da er det for sent. Vi har en to timers kjøretur foran oss, vi får finne oss en ny.

Fontene

Fransk by

Frankrike

Fransk mat

Biff og trøfler

Kokos mousse

Vintertøy

Vi feirer min kjære på Michelinstjerne-restaurant

Fredagskvelden er ung, ukas siste arbeidsdag er endelig overstått. En forsåvidt ganske trivelig og riktig så annerledes arbeidsdag, med et tre timers kafébesøk sammen med nære kolleger, ledelsen og kolleger som jeg tidligere kun har hatt kjennskap til gjennom epost-korrespondanser og telefonsamtaler. Det er fint å kunne sette et fjes til hvert av disse navnene, tenkte jeg, likevel satte jeg meg ved samme bord som dem jeg kjenner best, dem jeg prater med hver eneste dag, ikke et eneste forsøk gjorde jeg, på å konversere med noen nye fjes. Jeg turte ikke.

Jeg tar bussen hjem, lytter til lydbok på Storytel, Gone Girl, romanen er så utrolig mye bedre enn filmen, tenker jeg, der jeg lytter til denne psykologiske thrilleren som drar meg med inn i finanskrisens kjølvann og konsekvensene av en digital verden, til en liten by i Missouri, der hvor en kvinne har blitt bortført, eller har hun egentlig det?

Jeg foretrekker egentlig å lese fremfor å lytte til lydbok , jeg elsker å bla fra side til side og se ordene trykket, bokstav for bokstav, foran meg, sort på hvitt med sidetall og kapitler.

Vel fremme ved bussens endestasjon, trasker jeg rolig hjemover, forbi markedsplassen som nå yrer av liv, som den gjør hver fredag kveld, når bondemarkedets selgere er på plass. Det tilbys fersk frukt og grønnsaker, hundrevis av forskjellige oster, kjøttstykker og pålegg, brød og kaker, selv en liten food truck som tilbyr byens beste empanadas stiller lojalt opp hver eneste fredag, til samme tid.

I kveld er det ikke empanadas eller andre varer fra markedet som står på menyen, i kveld startes feiringen av bursdagen til min kjære. Han fyller år i morgen, men allerede i kveld skal vi ut, på et av byens mest trendy spisesteder, en kulinarisk og kunstnerisk opplevelse totalt annerledes fra alle restauranter jeg har vært på tidligere. En mystisk meny uten beskrivelse, kun pris står oppført, en høy pris som vil brenne hull i lommeboka, måltidets innhold  blir en eneste stor overraskelse. Sept heter stedet, tallet sju på fransk, restauranten smykker seg med en Michelin-stjerne, en velfortjent stjerne til et hypermoderne spisested med service av ypperste klasse og kunstverk servert på fat.

Fra klesskapet henter jeg frem en liten sort kjole, en utringet sak fra Ralph Lauren, kjøpt på en outlet i Florida for snart fem år siden, jøss, har det allerede gått fem år siden jeg bodde i USA?

Jeg prøver kjolen, den passer fortsatt. For å holde kroppen varm i det kjølige desemberværet, slenger jeg på meg en grå cardigan med sølvpaljetter, den min mor ga meg til jul, kveldens utvalgte smykke var også en julegave fra henne. Sort veske og sorte sko, sort pelskåpe, kunstig skinn og fuskepels, paraplyen ligger igjen hjemme, optimistisk krysser vi fingrene for å ikke få et gjensyn med det brutale regnværet som herjet Toulouse for bare noen timer siden.

Sept

Utenfra ser ikke restauranten spesielt innbydende ut, spesielt ikke under denne mørke nattehimmelen. Den virker nesten skummel, hjemsøkt, men i dét vi åpner døra, stiger vi inn i en ny verden, moderne, malt og innredet i duse farger og abstrakte former, ingen duk, ingen stearinlys, ingen blomster, industrielt og abstrakt skal det være. 

Meny sept

Vi starter måltidet med hvert vårt glass champagne, hurra for deg min kjære, denne helgen er din, og du skal bli behandlet som en konge, kongen av mitt slott. Foran oss får vi plassert en liten boks av velur, i boksen ligger vår første mise en bouche, vår første smakebit av en spennende meny, hver vår maki, reddik og røkt ost.

Deretter får vi servert fersk ravioli med trøffel, den beste raviolien jeg noen gang har smakt, denne kunne jeg lett spist ti av. 

dav

Videre får min kjære servert østers og russisk kaviar, selv er jeg allergisk mot skalldyr. Måltidet fortsetter med kremet mousse av kylling og hvitløk servert på en seng av rillette.

Rillette

Etter å ha fått tilfredsstilt våre sanser med de mange små smakebitene, får vi servert en liten kule av hvit sjokolade fylt med limoncello og mint for å rense smaksløkene og forberede magen på måltidets mange flere overraskelser.

Til meg serveres pannestekt foie gras, min kjære spiser kongereker, dette nytes over hvert vårt glass med portugisisk vino verde.

Foie gras

Videre får han servert hummer, før vi begge spiser pannestekt piggvar i saus av trøffel og champagne, servert med slovensk hvitvin…

…etterfulgt av vegetarisk brioche fylt med trøffel og karamelisert løk…

…og skogsdue i cognacsaus sammen med sørvestfransk rødvin.

Skogsdue

Første dessert ser ikke spesielt appetittelig ut, signalgrønn som den er, men den friske smaken av selleri-og grønt eple i form av sorbet blandes i fin harmoni sammen med sin champagnemousse.

Sorbet

Neste dessert er av praliné og hvit og mørk sjokolade i forskjellige teksturer. Dette serveres sammen med en cocktail basert på whiskey og sort te.

Dessert

Siste dessert er en vakker kule av sukker som delikat knuses med teskje, tilfreds ser jeg kremen av søt likør og syrlig klementin renne ut av sfæren.

Sfære

Min kjære smiler fra øre til øre, storfornøyd med kveldens kulinariske opplevelse, et fire timers måltid, kunstverk etter kunstverk, eksplosjoner i munnen, smaksopplevelser vi aldri vil glemme, en opplevelse som koster skjorta, men er verdt hver euro. Halv ett om natta forlater vi restauranten, gratulerer med dagen, sier jeg til min kjære, i morgen reiser vi bort til en annen by, hvor flere overraskelser venter deg.

IMG_20190126_102317

Trivielle småting og sterke vindkast i Castelnaudary

Søndag.

Med denne vakre blå himmelen, totalt blottet for skyer, skulle man tro vi hadde våknet til denne sårt etterlengtede solskinnsdagen som værmeldingen påstod ville komme. Det som derimot ventet oss i dét vi sjekket ut av hotellet, var en skuffelse, en vind så sterk at kun dem som liker å fly drager vil kunne kose seg nå.

Jeg flyr ikke drager, men mitt nette flagrende skjørt vil uten tvil ta seg en vertikal dans og gjøre sitt beste forsøk på å løsrive seg fra kroppen min, blotte min gjennomsiktige nylonsstrømpebukse og den sorte blondetrusa foran alle som passerer forbi oss langs gatene i Castelnaudary, den lille byen som ligger gjemt mellom Carcassonne og Toulouse, byen som er kjent for sin versjon av den sørvestlige retten Cassoulet, byen hvor vi i dag skal spise lunsj. Ja, er ikke dette en god avslutning på en koselig kjærestetur på det franske sørvestland?

Vind

Vi parkerer like ved turistinformasjonen, og tar oss en liten spasertur langs Canal du Midi, kanalen som renner gjennom Castelnaudary og videre hjem til byen vi bor i. Hadde vi hatt båt, kunne vi seilt hjem langs kanalen, kanskje ikke akkurat i dag, nå som det blåser som verst, men på en vindstille solskinnsdag, med mat og vin pakket ned i en romslig stråkurv. Vi ville seilt forbi alle de blomsterdekorerte husbåtene med tremøbler på dekk, de som ligger til kai og pynter opp kanalen, videre ville vi seilt forbi flere ti-talls lønnetrær som kaster skygge over kanalen, med sine lange tykke greiner. Ferden ville ført oss gjennom små landsbyer, under gamle smale steinbroer, hele strekningen hjem til Toulouse. Skjønn natur og småbyliv, han og jeg på båttur, til lyden av vakker fuglesang.

Båter

Men i dag blåser det kraftig, og vi har uansett ingen båt.

Vi spaserer langs kanalen, mine hender kjemper mot mitt dansende skjørt som svinger seg frem og tilbake, skjørtet letter, skjørtet flyr, mine hender kjemper febrilsk mot vindens rampestreker, håndflatene plasseres beskyttende foran de kroppsdelene jeg ønsker å holde skjult for menneskene rundt oss. Et eldre par går tur med hunden sin, et annet par er ute på joggetur, en ung mann er på sykkeltur sammen med barna sine. Et lite øyeblikk blir det vindstille, jeg puster lettet ut og slipper tak i skjørtet, nå er det over, tenker jeg, men vinden vet godt hva den gjør, den vet godt hvordan den skal lure meg, jeg senker skuldrene og vinden slår til, skjørtet flyr til værs.

“Jeg ser trusa di”, brøler min kjære. Rød som en tomat griper jeg tak i skjørtekanten og ser meg rundt etter potensielle vitner, hans ord lyder som et ekko i mitt vettskremte minne.

Vinden blåser seg enda sterkere og uler høyt inn i ørene mine, som en irriterende påminnelse på dens tilstedeværelse. Min kjære mister balansen og blir blåst bortover, selv er jeg omtrent i ferd med å falle bakover og ut i kanalen. Han roper til meg, men alt av lyd drukner i vindens uling, min umiddelbare reaksjon er å bryte ut i latter. Jeg ler og ler, tårene triller og snart ler jeg ikke alene. Min latter smitter over på min kjære, og nå står vi der, med balansen til en full cruiseturist, og ler til vi griner.

Castelnaudary

Vi hopper inn i bilen og kjører den lille strekningen til restauranten Le Tirou, et spisested kjent for sin deilige Cassoulet. Lokalet er stort, lyst og ganske gammeldags, på grensen til harry, dekorert med både påskedekorasjoner, julepynt og Halloween-dekor, som sannsynligvis aldri har blitt fjernet. Stedet har likevel en viss sjarm, bra mat må den jo dessuten servere, siden absolutt alle bordene er opptatt, for det meste av familier som er ute sammen for å kose seg med en deilig familielunsj på restaurant. De fleste spiser cassoulet, snart gjør vi det samme.

Et typisk sørvestlandsk måltid, jeg starter lunsjopplevelsen med å smake husets hjemmelagde pâtéer, servert med karamelisert løk og fransk sylteagurk. Han spiser smørbrød med blodpølse og epler. I dét cassoulet-retten ankommer bordet, sperrer min kjære opp øynene og ser på den som om servitøren hadde plassert en hel bøtte full av pølser, andeconfit, svinekjøtt og bønner foran oss, med krav om å spise hver eneste bønne, hver eneste kjøttbit, før vi får tillatelse til å forlate lokalet. Hans reaksjon får meg til å bryte ut i latter, nok en gang. Han spør meg hva jeg ler av, jeg forklarer, han ler med meg.

Pâté

Vi klarer å gafle i oss litt over halvparten, og får med oss restene innpakket i aluminiumsfolie, dette er for godt til å kastes, det er vi enige om.

Cassoulet

Vi kjører langsomt hjemover, langs landeveiene, gjennom landsbyer, vi vinker farvel til nok en helg, nok en opplevelse, alt som får oss til å smile og le, de trivielle småtingene som for meg betyr så utrolig mye.

IMG_20181018_200619

 

Fotball i trynet og vind i håret: Dagstur til Perpignan

Jeg gir opp, tenkte jeg, der jeg beskyttet det ømme ansiktet mitt med venstrehånda og ikke klarte å få frem ett eneste ord. Gutter i tiårs-alderen flokket seg rundt meg, forskrekket og bekymret, alle som én.

At en knallhard fotball skulle bli sparket midt i ansiktet mitt, var vel egentlig det siste jeg så for meg da jeg trasket gjennom gårdsplassen til Palais des rois de Majorque (palasset til kongene av Mallorca) like før stengetid. Men her stod jeg, med et rødt øye, hovent øyeparti og en følelse av at livet håner meg for alt det er verdt.

Dagen før vi reiste på helgetur hadde vi forresten innbrudd i bilen. Knust bilrute og frastjålet matboks, piknikbestikk og caps. Av alle ting.

Nå skulle vi kose oss i Perpignan, og få både jobb og innbrudd og alle andre frustrasjoner på avstand.

Jeg kunne heldigvis trøste meg med at Julien hadde reservert to netter på en helt fantastisk bed&breakfast (La Mamounière), på utkanten av Perpignan. Eieren, en hyggelig eldre dame, tilbydde oss en utmerket frokost, et fantastisk svømmebasseng og mange gode tips til spennende dagsturer i nærområdet. Alt dette (og litt til) skal jeg komme tilbake til i senere innlegg.

kaktus bilde

Før jeg ble truffet av en ball i trynet, rakk heldigvis min kjære å ta noen brukbare bilder av meg, mens vi vandret gjennom byens mange smale gater og tittet på både kaktus-blomsterbed, blomster, palmetrær og frittvoksende kaktuser. Alt dette er noe jeg synes er kjempespennende, jeg som tross alt ikke er vandt til å se kaktuser i sitt naturlige habitat (vel, med unntak av det året jeg bodde i USA). Vi møtte dessuten også på mange små, søte kattepuser som sannsynligvis bodde i nabolaget.

kattepuser

Noen av byens høydepunkter, samt de største landemerkene i byen er palasset til kongene av Mallorca (hvor jeg fikk ball i fjeset) og Castillet– et tårn som ble bygget på slutten av 1300-tallet, som nå huser kunstutstillinger og, ifølge myter; spøkelser.

castillet

Etter ball i fjes, vandret vi langsomt mot restauranten hvor vi allerede hadde reservert bord på forhånd (Le Boudoir), etter å ha lest en hel mengde positive anmeldelser og sett flere ti-talls appetittvekkende bilder. At vi omtrent skulle være de eneste gjestene i restauranten den kvelden, var dermed en rimelig stor overraskelse. Hvor ble det av alle sammen?

Maten smakte helt nydelig, akkurat som forventet. Crème Brûlée av parmesan, soltørkede tomater og spekeskinke til forrett, hvit fisk i kremet saus med sitrongress til hovedrett, og en sjokoladedessert i forskjellige konsistenser (Entremet au chocolat) som en søt avslutning på et herlig måltid.

fransk sjokoladedessert

Mens Julien var livredd for at jeg skulle ende opp med å våkne opp med blåveis neste morgen, var min store bekymring å ikke få nok tid til både utflukt, petanque og bading i svømmebassenget neste dag. I flere uker hadde jeg nå gledet meg til en spennende dagstur til den lille vakre byen Collioure – og dagstur kan man jo dra på, selv med hovent fjes!

gatelangs

perpignan frankrike

majorca palasset

perpignan by

perpignan kirke

palmer

påmalte bygg

rumpe statue

 

 

Et gjensyn med Montpellier – min favorittby i Frankrike

Sommeren tjuefemten. Språkskole, (fransk) matlagingskurs og en hel uke med varme fra solskinn, smaken av tapenade, lyden av sangsikader og følelsen av nyforelskelse.

Vi hadde kun vært sammen i tre måneder, Julien og jeg, og dette var en av våre første ferier sammen. Mitt første møte med Sør-Frankrike var det også. På toppen av det hele, ankom vi Montpellier samme dag som hele Frankrike feiret den årlige sommerfesten fête de la musique – et arrangement som feires i hver eneste by, småby og bygd i hele landet, hvor DJ’er, rockere, rappere, sangerinner, orkestre, rastafarier med reggae-beats og alt annet av musikalske talenter strømmer til markedsplasser og handlegater i alle byer landet rundt, og alle byers møtepunkt blir gjort om til et eneste stort dansegulv…til glede for alle som ikke behøver å stå opp grytidlig neste dag.

Tre år senere, denne gang som etablerte samboere (og ikke nyforelskede turtelduer), vendte vi tilbake til denne byen som vi så fint hadde rukket å bli utrolig glad i på svært kort tid. Denne gang ankom vi Montpellier med bil etter å ha kjørt langs kysten fra sørvestlandet, og ikke med (det overraskende komfortable) lavpris-toget OuiGo fra Paris, slik som forrige gang.

Forrige gang leide vi leilighet via Airbnb, i en smal gågate midt i sentrum, hvor nærmeste naboer var  en metalpub og en ganske ålreit pizzasjappe. Denne gang, også i sentrum,  sov vi på Best Western – med en seng så myk og deilig at jeg velger å beskrive det som å sove på en kjempestor marshmallow. Jeg kan ikke huske sist jeg sov så godt som det jeg gjorde i denne sengen. Min kjære, derimot, syntes sengen var helt forferdelig å sove på. Med dét har jeg kommet frem til konklusjonen at han og jeg er som mammabjørn og pappabjørn i eventyret om Gullhår og de tre bjørnene.

place de la comedie montpellier

Akkurat som for tre år siden, vandret vi gjennom den folksomme møteplassen Place de la Comédie og videre inn i en park. Da vi den gang hadde endt opp på gøyal rockekonsert i parken – havnet vi denne gang på et blomstermarked og deretter på en spennende bruktbokmesse, hvor jeg ønsket å handle med meg all mulig slags litteratur…men endte opp tomhendt likevel, siden jeg allerede har altfor mange uleste bøker liggende i bokhylla hjemme.

bruktbokmesse

Vi gikk videre i retning språkskolen hvor jeg hadde vært elev i en hel uke (LSF Montpellier), og videre til den sjarmerende parken som ligger like ved skolen. Et sted som er flittig brukt som piknik-destinasjon, men også elsket av dem som ønsker å lese i fred og ro på benk eller på gresset, i skyggen av alle de store trærne som skjermer mot sola. Som alle andre, søkte vi også ly fra heten og satte oss ned på en ledig benk i skyggen, mens vi smurte oss inn med et ekstra lag solkrem og mimret tilbake til forrige gang da vi var her.  “Husker du da…”, begynte han. Og jeg. Og begge.

park montpellier

Akkurat som tre år tidligere, lot vi oss friste av tapas og cocktails (denne gang hos La Casita Del Barrio) mens vi diskuterte høyt og lavt om ting vi er enige -og ting vi er sterkt uenige i, både i det store verdensbildet og den lille bobla vi lever i sammen.

tapasfat

Med bord reservert i hans navn, flyttet vi oss videre til kveldens utvalgte restaurant (Comptoir Saint Paul) for å spise middag…kun noen få timer etter å ha trykket i oss kroketter og patatas bravas på tapasbar, bare trehundre meter unna restauranten vi nå skulle til.

Ostekake med basilikum og spekeskinke til forrett, etterfulgt av filet mignon og søtpotet – jeg smilte til livet, og livet smilte tilbake. Det faktum at jeg for tre år siden la på meg flere kilo på grunn av det ukeslange oppholdet i Montpellier, det orket jeg ikke å ta stilling til akkurat nå.

ostekake basilikum

Morgendagen kom, og frokostbufféen skuffet ikke. Baguette, franske oster, tapenade, fruktsalat, yoghurt. En herlig søndagsmorgen i en by jeg ikke ønsket å forlate. Ikke helt enda.

Vi besøkte derfor markedshallen og de mange trange gågatene i kjernen av Montpellier, tittet på mennesker, tittet på livet og endte til slutt opp på utekafé for å slukke tørsten.

En siste slurk av lemonaden, et siste inntrykk av byen; nå skulle Montpellier nok en gang bli et minne å tenke tilbake på, og en start på en samtale hvor de tre første ordene ville bli “husker du da…”

blondetopp sort rosa

blomstermarked

montpellier arkitektur

vintage skjørt

vintage stil

sør-frankrike

AirBrush_20180610130504

kirke

spisesteder montpellier

trikk montpellier

gågate montpellier

 

 

 

 

 

 

 

 

Besøk fra Norge, fransk bygdesjarm og roadtrip til Sarlat

Så glad, så lykkelig. Endelig fikk jeg vennebesøk fra Norge, her i vår romslige leilighet i Toulouse. Endelig!

Etter å ha bodd her i seks måneder, har jeg endelig fått en av mine aller beste venner på besøk og fått muligheten til å vise ham byen jeg har rukket å bli ordentlig glad i, og landet jeg forelsket meg i for over tre år siden – da jeg først forlot Norge til fordel for et liv i Frankrike.

I dag reiste han tilbake til Norge, blid og fornøyd og med en splitter ny koffert som ble fylt til randen med godsaker fra franske delikatessebutikker, bondemarked og noen småtterier fra dagligvarebutikken. Det kommer nok ikke til å bli så altfor lenge til neste gang han kommer på besøk, lovet han. Stjernene i øynene og entusiasmen i tonefallet når han gjenforteller alt det han har gledet seg over å få oppleve sammen med oss, avslører at min kjære venn har blitt like forelsket i Frankrike som det jeg er.

Torsdag kveld, restaurantbesøk og en liten gåtur langs Garonne-elven. Under den sorte nattehimmelen beundret vi den belyste broen Pont Neuf og de store vakre bygningene som speiler seg i vannet. Han tok bilder fra forskjellige vinkler, med et ønske om å sende det fineste av dem alle til kjæresten sin der hjemme. Hun kommer til å elske Toulouse, sa han. Hun er hjertelig velkommen på besøk til oss, hun også, lovet jeg. Sovesofaen på gjesterommet er jo stor nok til to.

Fredag. Jeg og Julien dro på jobb, og lot husnøklene mine bli igjen sammen med min kjære venn. Nå kan du komme og gå, som du vil. Føl deg som hjemme, sa jeg. Til fots vandret han den to kilometer lange strekningen fra bydelen vår til sentrumskjernen, kjøpte makroner på et konditori som jeg hadde anbefalt ham, og besøkte deretter byens vakre severdigheter og sjarmerende små handlegater. Etter jobb dro vi sammen på fredagsmarkedet i nabolaget mitt for å handle ost, oliven og spekemat og en kjapp tur innom vårt nærmeste bakeri for å handle baguetter og dessert (éclair og flan). Rødvin hadde vi allerede sørget for å handle inn, klar til å nytes sammen med all den deilige osten. Å spise på balkongen var et must nå som det var hele tjuefem varmegrader, solskinn og krystallklar himmel. Etter å ha spist oss stappmett på franske delikatesser, tok vi en tur innom min favoritt ølbar i nærområdet, for å ta et par pils sammen med to av mine venner her i Toulouse.

Lørdag stod vi opp tidligere enn vi egentlig var i form til, fordi nå skulle vi kjøre den to timer lange strekningen fra Toulouse til Sarlat – en eventyrlig vakker by i Dordogne-distriktet i det franske sørvest. Denne byen har Julien og jeg besøkt en gang tidligere, høsten i forfjor, da vi bodde i Paris og tok oss en ukeslang roadtrip hvor vi dro fra småby til småby, slott til slott, grotte til grotte (for å se stalaktitter og stalagmitter)  i Dordogne og Lot-distriktene. Denne gang skulle vi ikke til Sarlat kun for å nyte byens pittoreske sjarm. Det var faktisk kameraten min som hadde et håp om å få reise dit, nå når han først var i Frankrike. Han ønsket nemlig å besøke noen venner av familien, som hadde flyttet fra Stavanger til utkanten av Sarlat for å drive bed&breakfast og leve comme les francaises. Han hadde ikke sett dem på tjue år, så et vakkert gjensyn – det var det virkelig. Like vakkert som deres bed&breakfast (en ekte fransk perle, ypperlig for enhver romantiker). Vi avsluttet kvelden med et deilig restaurantmåltid, stappfulle magesekker (nok en gang) og en følelse av tilfredshet.

Søndag, ja, i går, var i seg selv et fantastisk eventyr som jeg skal fortell mer om i neste omgang. Grottebesøk og helleristninger, Djevelbrua i Cahors, vinsmaking og vingårder, ja, mer skal jeg ikke røpe!

bildet under: den lille gaten vi vandret nedover fra parkeringen til hotellet

frankrike

hotellet vårt (som dessuten har enorme rom)

sarlat hotellet

yes, gjess…fordi, sørvest-Frankrike er kjent for foie gras.

gjess

franske restauranter

fransk

lokale produkter

sørvestfransk

sarlat-le-caneda

gjess

en idyllisk bed&breakfast eid av familievennene til kompisen min

bed and breakfast frankrike