En annerledes Nyttårsfeiring- bisous fra Pézenas

De siste to ukene har vært både travle og fredelige, ikke minst har juletiden vært sosial og fin, vanvittig fin. Endelig har jeg fått kjenne på litt etterlengtet kvalitetstid med andre mennesker. Mine svigerforeldre var for anledningen kommet på besøk fra Paris for å feire både jul (en koselig hyttetur i Pyreneene) og nyttårsaften sammen med Julien og meg på det franske sørvestland.

Klemming har vi vært forsiktige med og de første samtalene bar, som forventet, preg av to måneder med brakkesyke og nesten et helt år uten noe annet å prate om enn økende smittetall, frykten for en ny nedstenging og strengere corona-restriksjoner.

Nyttårsaften, la Saint Sylvestre, etter å ha ventet utålmodig i en evighet, fikk vi på torsdagskvelden endelig tatt farvel med år 2020. Et år preget av nedstenginger og sosial distansering, et år hvor flere av oss ikke har fått sett våre familier og venner, et år hvor romantikken har gått i dvale og kjærestekvelder knapt har kunnet strekke seg utenfor leilighetens vegger, et år hvor alt ble digitalisert fra tidlig vår og ingenting lenger ble tilgjengelig utenfor internettets boble. Arbeidslivet inkludert. Det føles rart å tenke på hvordan jeg første halvdel av året jobbet hjemmefra, før jeg etter sommerferien ikke lenger hadde en jobb å gå til i det hele tatt.

Det hele bekrefter bare hvor uforutsigbart alt sammen er, hvor lite kontroll man faktisk har over eget liv, egen livssituasjon, tryggheten, sikkerheten og selv de små gledene som man gjerne tar for gitt.

For to uker siden fikk jeg altså for første gang på flere måneder endelig pratet ansikt til ansikt med andre mennesker enn Julien. Endelig. Ja, om man da ser bort ifra smalltalk med frisøren, neglteknikeren og diverse butikkansatte og kaffebaristaer.

Disse to ukene har flydd forbi, og vi har rukket å hygge oss både på fjelltur, grensehandel, vingårder og i favorittbyen til Molière, med overnatting i bygningen som regnes som et av de viktigste landemerkene i sentrum av Pézenas.

Under portforbud og strenge restriksjoner, hvor barer og restauranter har holdt stengt siden oktober, skålte vi med champagne og vinket au revoir til et vanskelig år som vi alle vet vil få rikelig med plass i historiebøkene, et år som sannsynligvis også vil inspirere en rekke filmskapere og romanforfattere i flere tiår frem i tid.

Vi pyntet oss i pent tøy og dekorerte det dukkledde bordet med fine servietter og blinkende lys. “Santé“, jublet vi og hevet våre glass fulle av champagne. Små kanapeer stod plassert på bordet, sammen med noen skiver pâté en croûte (butterdeig med kjøttfyll) med fyll av fasanfilet og hasselnøtter, og små spyd med foie gras, skiver av andefilet og svisker.

Videre ble det servert østers, og blinis med kaviar og crème fraîche, før vi gikk videre til kveldens hovedrett (fasan i cognacsaus og potetstappe). Vi tok en pause fra måltidet for å spille Trivial Pursuit og nøt like før midnatt hvert vårt glass rødvin, hver vår kopp kaffe og konfektbiter fra en chocolatier i en av handlegatene i Pézenas.

En nyttårsfeiring uten fyrverkeri, uten glitter og glamour på cabaret, uten dansegulv eller kunstneriske småretter servert på fin restaurant, likevel en nyttårsaften verdt å huske. En hyggelig kveld i godt selskap, feiret i kongelige omgivelser, en 180 kvadratmeters leilighet i et hjemsøkt bygg fra 1600-tallet, ja, det skjedde så mye rart der at jeg velger faktisk å tro at Hôtel D’Alfonce fortsatt er bebodd av noen som ikke klarer å gi slipp på vår verden, noen som ønsket å kommunisere med oss (jeg vil fortelle mer om dette i et senere innlegg).

Like før midnatt startet nedtellingen, “cinq, quatre, trois, deux, un“, før vi i kor jublet ordene “bonne année” og åpnet nok ei flaske champagne for å feire det nye året, den nye starten, det som forhåpentligvis vil bli et mye bedre år enn hva 2020 skulle vise seg å bli.

For første gang på flere år har jeg droppet både nyttårsforsetter, ønsker for det kommende året og andre planer enn fjorårets utsatte.

Hva enn 2021 vil bringe får bli en eneste stor overraskelse.

På idyllisk hyttetur i jula

Først av alt må jeg jo ønske dere alle en riktig god jul!

Dette er en liten oppdatering skrevet på julaften, før kokkelering, familiemiddag og utveksling av gaver ble gjennomført med stor suksess. Og før jeg la meg stappmett og takknemlig under dyna, sammen med min kjære ved min side. Julekvelden vil jeg fortelle mer om, og ikke minst dele mange bilder fra, i neste innlegg.

Aller først vil jeg nemlig starte fra begynnelsen av juleferien, og dele noen bilder fra vårt første møte med le Chalet Nordique, hytta hvor vi endte opp med å tilbringe årets julefeiring.

Året nærmer seg sin ende, et år hvor omtrent ingenting har gått som planlagt, et år hvor hver eneste plan har behøvd en reserveplan, et år hvor jeg ikke har fått sett min familie, mine venner, mitt hjemland en eneste gang. Jula skulle jeg egentlig feire i Norge, hjemme i Stavanger sammen med mine nærmeste, men nå feiret jeg den i stedet med hyttekos og fjellutsikt i de franske Pyreneene sammen med min mann og hans foreldre.

Gjennom nettportalen Airbnb fikk vi reservert fire netter på ei nydelig tømmerhytte like ved spanskegrensen, med utsikt over de franske, spanske og andorriske fjellene. Vi hadde håpet på et hvitt vinterlandskap og rikelig med snøfnugg dalende fra himmelen, men fikk i stedet tretten varmegrader, blå himmel og solskinn.

Da vi ankom hyttefeltet i landsbyen Estavar, forelsket vi oss umiddelbart i hytta hvor vi de neste fire nettene skulle bo. I tillegg ble vi overrasket med et nydelig juletre, ferdig pyntet prydet den hyttas sjarmerende stue, en hyggelig liten oppmerksomhet fra hytteeieren. Både svigermor og jeg hadde tatt med oss egne juledekorasjoner hjemmefra, flotte julegirlander, telysholdere og julekranser, nå skulle det dekoreres!

Julaften ville bli vår tredje og nest siste kveld på hytta, en aften med både franske og norske spesialiteter i fokus. Hjemmelagde medisterkaker, kålstuing, kålrabistappe og riskrem ville bli mine bidrag for julekvelden, mens mine franske svigerforeldre så frem til å by på foie gras (paté av gåselever), poularde (en form for gårdskylling) fylt med kastanjefarse og den tradisjonelle franske juledesserten Bûche de Noël, rullekake med smørkrem. Også denne med smak av kastanjenøtter.

Første kveld på hytta, for tre dager siden, etter å ha dekorert stua og kjøkkenets spisebord med julepynt, startet vi oppholdets første apéritif med et lite assortiment petits feuilletés fra bakeriet hvor Julien og jeg er stamkunder, rykende varm fingermat av butterdeig. Vi åpnet ei flaske musserende vin fra vingården Duffau i Gaillac, før vi nøt hvert vårt glass rød Las Vals fra Château la Baronne, en av mine personlige favorittviner fra Corbières, fruktig rødvin servert sammen med spekepølse, villsvinpaté, ferskt valnøttbrød og et spennende ostefat bestående av lekre oster bestilt fra den flotte nye ostebutikken i nabolaget mitt, den som har et enormt utvalg av både kjente og mindre kjente oster fra Frankrikes mange regioner.

Med tente lys og rød juleduk var stemningen god og behagelig, kjærlig og fin, nøyaktig hvordan en høytid med sine nærmeste skal være. Om bare også min mor og stefar kunne vært her sammen med oss, ville jula vært perfekt.

Selv om jeg lengtet etter å se familien min, gledet jeg meg til flere fine stunder ved dette spisebordet på hytta, med julemusikk i bakgrunnen og fine samtaler oss i mellom, forhåpentligvis med minst mulig prat om virus, vaksiner og bekymringer rundt tiden etter nyttårsaften, uker som vi alle frykter vil bli tilbrakt under nok en ny lockdown.

Nå er det jul, riktig nok en annerledes jul, en jul hvor smittevern står i fokus og vi ikke får feiret med alle som vi i utgangspunktet hadde ønsket å spise julemiddag sammen med. Men vi koser oss likevel, vi feirer jul på nøyaktig samme måte som for tre år siden, på hyttetur i idylliske omgivelser, bare oss fire, med hjemmelaget mat og godt humør.

Oppdatering fra Lockdown og Nydelige Smaker fra Overraskelsesmeny

Vi er inne i vår andre av minimum fire uker med ny lockdown her i Frankrike. Dagene snegler seg forbi og i stedet for å glede meg til noe som helst, selv ikke til jul, drømmer jeg meg tilbake til ukene før landet stengte ned, dagene før alle dører ble låst og lyset skrudd av.

Å mimre tilbake til det som har vært er det eneste som klarer å få meg til å smile i disse dager, om man da kan kalle dette er smil, dette forsøket på å kamuflere hvor trist jeg føler meg hver eneste dag, hvor vanskelig det er for meg å være innestengt uten jobb, uten skole, langt borte fra mitt hjemland og mine nærmeste. Hadde jeg ikke hatt Julien ved min side, ville jeg jo ha vært helt alene, isolert fra alt og alle i flere uker, og sannsynligvis kommet ut fra isolasjonen så psykisk nedbrutt at det å komme tilbake i arbeid eller på skolebenken ville blitt umulig uten en runde med terapi på forhånd.

Vi var i alle fall heldige som rakk å ta oss en siste helgetur før myndighetene sendte oss inn igjen i våre stuer, for ikke å få lov til å forlate våre hjem mer enn én time om dagen og ikke få lov til å møte noen som helst. Å tenke tilbake på helgen i Béziers og generelt på alle tidligere bilferier, kafébesøk, kinoseanser, strandturer, solskinnsdager i parken, er så mye bedre for humøret enn å tenke både på nåtiden, ukene og månedene vi har i vente.

For jeg finner ingen glede i å tenke på ukene eller månedene fremover. Absolutt alt jeg hadde sett frem til på høsten, selv den bittelille Halloween-tradisjonen hvor jeg handler godteri sammen med Julien i sentrum før vi deretter tar en drink i spøkelsesdekorerte omgivelser hos cocktailbaren La Maison, absolutt alt har blitt avlyst, kansellert, annullert, og det samme blir julemarkedene, julegledene og den svært etterlengtede turen hjem til Norge for å feire jul sammen med familien min.

Jeg gjør likevel mitt beste forsøk på å tenke positivt, fokusere på det som er bra i livet, på alt det fine jeg har opplevd, på all den gode maten jeg har smakt og forhåpentligvis vil smake igjen i fremtiden.

I Béziers besøkte vi La Maison de Petit Pierre, restauranten til en de tidligere vinnerne av det franske TV-programmet Top Chef. Lokalene er stilige, moderne, og det samme er husets konsept. Vi kunne velge mellom to menyer, en til 75 euro og en til 45, for å deretter få et spørsmål jeg aldri før har fått på restaurant.

“Kan du fortelle meg hva du ikke liker å spise?”

Menyen skulle deretter bli skreddersydd av Pierre, kokken som tar enhver utfordring på strak arm. En gang Top Chef-deltaker, alltid Top Chef-deltaker.

Fra andre bord kunne jeg høre en gjest svare at hun ikke liker fisk, en annen liker ikke sterkt krydret mat. Fra et annet bord ga en mann beskjed om sin laktoseintoleranse.

Skalldyr, svarte jeg, mens Julien ga grønt lys for absolutt alt. Måltidet startet med hver vår apéritif, Kir Royal, champagne med skogsbærsirup til meg, og champagne uten sirup til ham.

Sammen med boblene fikk vi servert hver vår mise en bouche i form av røkt Burrata med langkokt biffkjøtt og sennep, før vi til forrett fikk smake îles flottantes med røkt skinke, ristede hasselnøtter, skogsopp og parmesansaus.

Hasselnøtter og sopp fulgte også med kveldens hovedrett, andefilet med nøtteskorpe og sjysaus med smak av røkte urter, servert sammen med en raviolo med fyll av kantareller.

Fra hovedrett til en liten ostetallerken og hvert vårt glass rødvin fra Corbières før vi avsluttet det hele med en deilig dessert, knasende sjokoladebunn, hvit og mørk mousse au chocolat servert over fyldig sjokoladesaus med hint av appelsin.

La Maison de Petit Pierre, en nydelig adresse som jeg har notert meg til en senere anledning, om vi i fremtiden skulle vende tilbake til Béziers. Lengselen etter slike vidunderlige smaker har blitt forsterket med hundre prosent etter jeg nok en gang mistet muligheten til å nyte deilig fransk gastronomi. Å lage mat selv kan ikke sammenlignes når mine kokkeferdigheter er middelmådige på sitt beste, og min mann ikke tør å lage annet enn crêpes, ratatouille og quiche.

Siste del av bryllupsfeiringen – og en fremtid med blanke ark

Etter en nydelig vielse i rådhuset Capitole de Toulouse etterfulgt av en vin d’honneur i villaen, avsluttet vi første del av bryllupsfeiringen med en liten fotoseanse under kveldssolen, i en blomstereng full av visnede solsikker med sine skrøpelige hengende hoder.

Både Julien og jeg var en smule skeptiske der vi stod, plassert på tørket jord blant hundrevis av brune solsikker. Vi klarte ikke å se hva fotografen så, skjønnheten i døde blomster, uttørkede blomsterenger. Om ikke solsikkene var friske og gule med sine hoder høyt i sky, om ikke bladene var grønne og himmelen blå, om ikke poenget var å skape triste, dystre, gotiske bilder i grånyanser, hva var da vitsen i å unne det falne oppmerksomhet?

Alt handler om perspektiv.

Først da vi fikk se resultatet på kameraets skjerm, hvordan fotografen klarte å fange sesongens overgang og kveldssolens gylne stråler, først da gikk det opp for oss hvordan absolutt alt i naturen er vakkert på sitt eget vis, om man bare løfter blikket og tillater seg selv å se verden med nye øyne. Om man bare våger å være kreativ, være bittelitt annerledes.

Disse bildene er på mange måter et symbol på det siste halvåret og alt som har hendt, et symbol på det å lære seg å smile gjennom tårene, danse gjennom stormen, snu det negative om til noe positivt og se fremover, mot nye horisonter.

Akkurat som fotografens speilreflekskamera, har kjærligheten gitt oss evnen til å stoppe tiden. Omfavnelsen, øyekontakten, smilet som sier mer enn tusen ord. Som i en hypnose får han meg til å glemme alt det vonde, alle skuffelsene som har preget hverdagen siden mars måned. Kjærligheten vår har alltid vært terapeutisk for meg, og viktigere har den aldri vært enn nettopp nå.

En av årets første skuffelser var da jeg innså at jeg aldri vil få oppfylt den store pikedrømmen om å reise til min mors hjemland for å kjøpe brudekjole sammen med henne og min tante. Noen måneder senere mistet jeg jobben, noe som igjen har satt boligdrømmen på pause. Av byråkratiske årsaker vil jeg heller ikke få tatt den videreutdanningen som jeg hadde ønsket meg, og på toppen av det hele vet ikke min kjære ektemann om han fortsatt har en jobb å gå til etter neste måned.

Fremtiden er med andre ord et blankt ark, et uskrevet kapittel hvor alt kan hende. Denne bryllupsfeiringen har vært en nydelig, og svært nødvendig distraksjon fra alt som er vanskelig, fra alt som er uklart og alt som vi dessverre ikke har kontroll over.

En solsikkeeng vil ikke kunne være gul for alltid, for ingenting varer evig. Men kjærlighet kan få tiden til å stå stille, og et blankt ark gir oss friheten til å ta imot nye muligheter med åpne armer.

Jeg glemte nesten å nevne restaurantbesøket vårt etter endt fotoseanse. Sammen med våre sju overnattingsgjester dro vi til den tradisjonelle franske restauranten La Fontaine aux Grives, en femten minutters kjøretur fra villaen i Pin-Balma.

Vi startet aftenen med Kir Violette (hvitvin med fiolsirup) til apéritif, før vi deretter bestilte hver vår forrett.

Valget mitt falt på en klassiker, foie gras, før jeg til hovedrett fikk servert favorittretten til min kjære, ris de veau aux morilles (kalvebrissel med saus av morkler). Morkler er definitivt en av mine favorittsopper, sammen med kantareller. Kalvebrissel, som er en delikatesse her i Frankrike, har en deilig smak som ikke ligner noe annet.

Til dessert spiste jeg solbærsorbet, da jeg rett og slett ikke orket hverken kake eller crème brûlée. Jeg hadde jo allerede forsynt meg to ganger fra bryllupskaken tidligere på dagen.

I neste innlegg vil jeg fortelle om alt som skjedde dagen etter bryllupet. Om vennskap og venninnetid og en hyggelig overraskelse som min venninne Laurène hadde planlagt for oss begge.

Kulinarisk eventyr og kunstverk på fat

Lenge har jeg ventet på denne torsdagskvelden. Jeg er utålmodig, sulten og spent, håret børstes og fjeset pudres, i kveld skal jeg kose meg med kunstverk på fat!

Jeg maler leppene røde, rød som kveldens utvalgte kjole, en favoritt som tidligere har fått være med meg på både teater og restaurantbesøk, inkludert fjorårets bursdagsfeiring, en romantisk aften på fin restaurant i den fasjonable sørvestfranske havnebyen Biarritz.

Garonne-elven

I kveld pynter jeg meg for det kulinariske eventyret som venter min kjære, hans foreldre og meg på den flotte restauranten Au Pois Gourmand, et elegant spisested hvor man fra den store verandaen vil få gleden av å nyte en nydelig utsikt mot Garonne-elven i en bortgjemt grønn oase midt i selveste Toulouse.

En restaurant kjent for toulousere flest, en kulinarisk perle med skjermet beliggenhet ved vannet, i en sjarmerende sørvestfransk villa fra 1869, et rødt steinhus innrammet av høye flotte sypresstrær.

Sypress

Ved inngangspartiet til de flotte restaurantlokalene, blir vi møtt av munnbindbeskyttede servitører og ei flaske antibac. Vi desinfiserer hendene og entrer restauranten med hvert vårt munnbind dekkende over munn og nese, som påkrevd av de franske myndighetene i kampen mot coronaviruset.

Først etter å ha blitt ledet til vårt bord får vi lov til å fjerne våre munnbind, og blir samtidig informert om at de tradisjonelle menyene har blitt midlertidig erstattet med en nettbasert versjon. Au Pois Gourmand kan for kvelden tilby et valg mellom to ulike menyer, sesongens menu découverte (oppdagelsesmeny) og husets skalldyrmeny.

Siden jeg ikke kan spise skalldyr, faller valget naturligvis på den spennende oppdagelsesmenyen, hvor måltidet vil starte med en gaspacho av erter og geitost, deretter en neste forrett, maki av marinert ørret, etterfulgt av foie gras med blåbær, og en hovedrett bestående av vaktelfilet med kanelkrydret gresskarpuré og kremet soppsaus, før et ostefat og rødvin leder oss videre mot måltidets ende. Videre frisker vi opp våre ganer og smaksløker med en syrlig limesorbet med vannmelon og mint før måltidets søte avslutning står for tur, en deilig kombinasjon av jordbær, vaniljekrem, jordbæris og hvit sjokolade.

Mise en bouche

En liten mise en bouche åpner kveldens middag, en velouté av tomat og tamarind servert sammen med en cannelé av paprika og tomat. Vi nyter hvitvin sammen med fisk, sjømat og foie gras, rødvin sammen med kjøtt og ost, fine viner fra regionen vi bor i.

Vin fra Limoux, Narbonne, Gaillac og Collioure, den sørfranske regionen Occitanie er et område rikt på nydelig vin, noe vi fikk smake ulike bevis på, også i kveld.

IMG_20200619_215405

Måltidet smaker fantastisk, fra start til ende, selv ørreten faller i smak hos meg som i utgangspunktet ikke liker ørret. Viktig er det å ha tillit til kokkene, stole på deres evne til å kombinere ingredienser, transformere dem og finne en fin balanse mellom de ulike smakene og konsistensene, la dem komplimentere hverandre.

Mett og fornøyd, etter en nydelig dessert får vi også småkaker servert foran oss på bordet. En klassisk cannelé, makron med smak av pina colada og hjemmelaget marshmallow med ananassirup.

Vi koser oss, vi nyter. Det er dette som er så fint med å bo i Frankrike, alle mulighetene for slike kreative smaksopplevelser som ikke nødvendigvis koster skjorta. Vi elsker den kulinariske kunsten, vi lar oss underholde av enhver rett som blir servert, selvfølgelig med tilhørende god vin og godt selskap.

Røde lepper

Selvsagt forbeholdt mer eller mindre spesielle anledninger, bursdager, lønnsøkninger, milepæler og slikt, vi kan jo ikke leve som kongelige hver eneste dag.

Eller… Nei, opplevelsen ville ha mistet en del av magien sin om dette hadde blitt en vanesak. Og er det noe vi trenger i livet, så er det et lite stykke magi på dager hvor man fortjener det aller mest. Dager som denne, hvor bursdager feires på etterskudd.

Foie gras fransk

Vaktelfilet

Ostefat

Sorbet dessert

Jordbærdessert

Franske småkaker

Takknemlighet, positivitet og lørdager som denne

Lørdagen og søndagen suste forbi, i motsetning til disse arbeidsdagene, mine to siste uker før jeg lar fremtidens hånd lede meg bort fra komfortsonen og inn i det ukjente. Verden ligger for mine føtter og jeg gleder meg faktisk til å gripe alle de nye mulighetene som kommer min vei, jeg gleder meg til å tilegne meg ny kunnskap og møte nye utfordringer. 

Godt har det vært å diskutere med venninnene mine, med familien min og samboeren min, takknemlig er jeg også for alle støttemeldingene jeg har fått av dere lesere etter forrige innlegg.

Jeg nøt den solfylte lørdagsformiddagen på utekafé sammen med to venninner, samtlige hadde vi pyntet oss i lett og luftig sommertøy. En middelmådig iskaffe slukket tørsten, uendelig tørst som man gjerne blir på slike varme solskinnsdager. Det triste regnværet som dempet stemningen hele forrige uke var nå milevis unna Toulouse.

Sammen med mine venninner Lisa og Elisabeth, to franske kvinner med noen av de mest internasjonale fornavnene som finnes, pratet jeg om jobbsituasjonen min, om coronakrisen, om bryllupet og brudekjolen og gifteringene og alle de andre utfordringene jeg har møtt den siste tiden.

Jo mer jeg pratet, desto mer innså jeg hvor stort behov jeg faktisk hadde for å lufte alle disse tankene mine for andre enn familien og forloveden min. Også mine venninner hadde behov for å dele sine bekymringer, sine tanker rundt fremtiden, en fremtid som for oss alle er et eneste stort mysterium akkurat nå.

Utover lørdagskvelden dro Julien og jeg videre til restaurantkjeden Les 3 Brasseurs for å hygge oss med et lite restaurantmåltid til en overkommelig pris. Vi ville kose oss, men samtidig være varsomme med pengebruken, med tanke på at vi sammen med hans foreldre har reservert bord for torsdagskvelden på en av byens mer sofistikerte restauranter, Au Pois Gourmand, hvor vi vil feire bursdagen til min kommende svigerfar, to måneder på etterskudd.

Neste dag, på fredag, skal vi jo dessuten dra på helgetur til Limoux hvor vi vil handle inn vin til bryllupet, rødvinen La Butinière fra vingården Anne de Joyeuse, en av våre felles favoritter som vi oppdaget under vår forrige tur til Limoux.

Jeg ser frem til å besøke vingården igjen, fint vil det også bli å besøke byens sentrum, slappe av på en uteservering ved Place de la République, med et glass vin og et stort spekefat foran oss på bordet.

Flammk

Hos restaurantkjeden Les 3 Brasseurs, som for øvrig ligger i nærheten av flyplassen og ikke i sentrum av Toulouse, spiste jeg en helt grei flammkuchen, eller flammekuche som de sier på fransk, en spesialitet fra grensetraktene mellom Tyskland og Frankrike (Alsace). Jeg mimret tilbake til smakene av bacon og munster-ost, den klassiske varianten, slike spiste jeg mange av da jeg ferierte i Strasbourg og Colmar sammen med min mor for noen år siden.

Også i Tyskland har knasende gode flammkuchen stått for flere av mine fine smaksopplevelser, da på julemarkedene i Berlin og Køln, hvor jeg har kost meg med ulike varianter, både vegetarisk, klassisk og pikant med chili og chorizo.

Flammekuche

Hos Les 3 Brasseurs valgte jeg en såkalt flammekuche poulet césar, inspirert av cæsarsalat med kylling. Julien bestilte hamburger til seg selv, sammen med triste pommes frites, sannsynligvis direkte fra frysedisken, servert uten ketsjup, sennep, majones, noe som helst.

Vi droppet dessert og fortsatte heller lørdagskvelden hos det lokale mikrobryggeriet BBT, hvor vi nøt hver vår halvliter, en syrlig aprikosøl til meg og en blond Ale til ham, vi skålte og lo, der vi mimret tilbake til ungdomstiden og delte morsomme historier fra våre liv på hver vår kant av Europa før skjebnen førte oss sammen i Praha en snøfylt vinterkveld.

Deilig var det å lufte tankene og tilbringe formiddagen sammen med mine venninner, enda deiligere var det å varme lattermusklene sammen med min kjære, en forfriskende avslutning på en fin dag.

I kjølvannet av alt som har hendt den siste tiden, er det ingenting som gleder meg mer enn å være sammen med dem jeg er glad i, dem som vil meg vel, mennesker som får meg til å huske at jeg ikke er alene.

Utedt

Håp, små gleder og et etterlengtet måltid på vår favorittbistro

Temperaturen har sunket kraftig siden pinsehelgen, fra tjuesju til sytten over natten til forrige tirsdag. Siden har vi ikke klart å klatre opp igjen til tjuetallet på gradestokken. Regnvær og grå himmel har preget både forrige uke og denne uka, kjølige gråmalte junidager. Jeg undrer hvordan været er der hjemme på vestlandet for tiden, om himmelen er like mørk og skuffende som her, eller om Norge har stjålet vårt sørfranske solskinn?

Heldigvis skal det mer til enn kjedelig vær for å hindre oss fra å gjøre flere av de aktivitetene som under karantenetiden var utenkelige, umulige.

Forrige fredag nøt vi vårt første restaurantbesøk siden mars måned, etterfulgt av vår første sosiale sammenkomst med tapaskveld hos venner av Julien og meg på lørdag.

På mandag tok jeg meg en spasertur til kaffebaren Arcane hvor jeg ble sittende og lese, samtidig som jeg nøt et stykke banoffee og en kopp kaffe, mens på tirsdag ble vi invitert på middag hos et vennepar. Vi setter pris på god mat og fine diskusjoner, vi setter pris på å kunne leve mer eller mindre som normalt igjen.

Mønster

Forrige ukes høydepunkt var definitivt restaurantmåltidet som vi i flere uker hadde sett frem til, en romantisk middag på en av våre favorittspisesteder i Toulouse, den koselige lille bistroen Cosy Caffe.

Cosy Caffe

En moderne fransk bistro med åpent kjøkken og en meny som endres fra uke til uke, i takt med sesongens råvarer. Vinmenyen består utelukkende av regionale viner, heldigvis bor vi i en region rik på flotte røde, hvite, rosé og musserende varianter for enhver preferanse.

Servitøren på Cosy Caffe er også bistroens vinkelner, og om jeg ikke tar feil er han også en av eierne av restauranten, en hyggelig mann med en mild og varm stemme som jeg rett og slett blir glad av å høre på.

Rødbet

Vi feiret fredagskvelden med rødvin fra Pic Saint-Loup, og startet måltidet med hver vår forrett. Gaspacho av rødbeter og pesto til meg, og foie gras med marinerte nektariner til ham. Til hovedrett falt valget mitt på panert kylling med parmesansaus og risotto, mens min kjære hadde lyst på biff med fløtegratinerte poteter. Sakte nøt jeg måltidet, for å virkelig sette pris på hver eneste smak, de ulike konsistensene, knasende parmesanchips mot myk risotto, saftig kyllingkjøtt og saus med deilig smak av moden parmesan.

Parmesanr

En fløyelsmyk mousse au chocolat til dessert, en nasjonal klassiker, også Julien gikk for en gjenganger på franske restaurantmenyer, tarte au citron meringuée. Jeg smilte for meg selv, lykkelig over å endelig få være her igjen, lettet over å se restaurantbransjen i arbeid, men samtidig trist på vegne av alle spisestedene som aldri vil åpne sine dører igjen. Ut ifra hva jeg har lest i de franske avisene, vil mellom 20 og 40% av Frankrikes restauranter, barer eller kafeer gå konkurs som følge av coronasituasjonen.

Sjokolademousse

Om litt over en uke vil vi vende tilbake igjen til Cosy Caffe. Foreldrene til Julien kommer nemlig på besøk fra Paris, for å tilbringe to uker sammen med oss. Neste helg skal vi på en etterlengtet helgetur til Limoux og den vakre landsbyen Montolieu, kanskje også et lite gjensyn med Mirepoix, planer vi i utgangspunktet hadde for april og fødselsdagen til min kommende svigerfar.

Min egen familie skulle jeg også gjerne ønsket å se igjen snart, da det begynner å nærme seg ett år siden jeg så dem sist. Allerede ett og et halvt år er gått siden forrige gang jeg var i Norge, de fleste vennene mine har jeg ikke sett på et par år.

Det øyeblikket Norge letter på reiserestriksjonene og opphever karantenekravet, vil jeg bestille flybilletter og komme meg hjem på besøk. Umiddelbart.

Selv om sommerværet ikke er like stabilt i Norge som her, selv om restaurantmåltidene koster tre ganger så mye, har jeg behov for å se fjorder og fjell, spise skolebrød og snakke norsk. Stavangersk. For å deretter leve på minnene fra Norgesferien frem til neste besøk i juletiden.

Blågrønn

Årets 17. Mai-feiring i Frankrike

Gratulerer med dagen, mitt kjære hjemland.

I dag skulle jeg egentlig ha vært i hjemlandet til min mor. Sammen med henne og min stefar skulle jeg skåle for Norge og kose meg i Kraków, jeg skulle prøve brudekjoler og slappe av på spa. Alt som ble planlagt i det bekymringsfrie fjoråret, henger enten i en tynn tråd eller har allerede blitt visket bort fra agendaen.

I stedet for å være sammen med familien, sitter jeg altså her i Frankrike, hvor jeg har vært hver eneste 17. Mai de siste fem årene. Også året før der igjen, feiret jeg nasjonaldagen utenlands, den gang i USA, i solskinnsstaten Florida hvor jeg jobbet for Mikke Mus og bodde i kollektiv sammen med fem andre jenter fra ulike kanter av verden.

Flere år er gått siden jeg forlot Norge. Ofte spør jeg meg selv hvem jeg ville ha vært i dag om jeg aldri hadde forlatt Stavanger, eller hvor jeg ville ha vært i livet om jeg hadde blitt igjen i Oslo og takket nei til jobbtilbudet i USA. Jeg lurer på hvordan jeg ville klart meg i Norge etter seks år i utlandet, ville et omvendt kultursjokk ha gjort det vanskelig å finne en tilhørighet i det norske samfunnet?

Jeg skulle ønske jeg kunne hatt en fot i Frankrike og en fot i Norge, det beste fra begge verdener, men jeg må nok se langt etter selv et lite besøk hos familien i Stavanger, slik den globale situasjonen og reiserestriksjonene er i dag.

De siste årene har jeg drømt lengselsfullt om både bunader og festdrakter, om flaggdekorerte kransekaker som jeg egentlig ikke liker smaken av, og nystekte vafler med bringebærsyltetøy. Jeg lurer på om jeg en dag vil kunne oppleve dette igjen, en ekte 17.Mai-feiring med venner og familie, Norges flagg og nasjonalsang.

I år feirer vi Norge, min samboer og jeg, fra vår leilighet i Toulouse, akkurat som i fjor. Vi har skapt en ny tradisjon, oss i mellom. Jeg ikler meg rødt, hvitt og blått, vi griller pølser på balkongen, til dessert spiser vi franske kaker fra vårt favorittbakeri i nabolaget.

Franske baguetter

I Frankrike serveres grillpølsene i baguette, og ikke i klassiske pølsebrød eller lompe, som i Norge. Årets 17. Mai-meny får seg derfor en fransk touch, med merguez og chipolata-pølser i ferske baguetter fra bakeren, hotdogs à la française med sennep fra Dijon, ketsjup, sylteagurk og sprøløk. Til dessert skal vi kose oss med tarte au citron meringuée, makroner, en liten kreasjon med bringebær og hvit sjokolade, en annen med eple og karamell.

Pølsegrilling

Jeg pynter med det lille jeg har, servietter, blomster og mitt lille treflagg. Vi lytter til musikk og nyter deilig solskinn, langt unna Norge gjør vi det beste utav hvor vi er og hva vi har tilgjengelig.

Musserende

Vi bytter ut champagne med musserende rosévin fra Gaillac, produsert på vingården til en venn av en venn, vingården hvor vi tidligere i år hygget oss med deilig middag sammen med et vennepar som er like glad i sørvestfransk mat-og vinkultur som oss selv.

Latter og virtuell skåling over videosamtale med mine foreldre, dem fra deres stue hjemme i Stavanger, oss fra vår balkong her i det solfylte Toulouse. Gratulerer med dagen, jubler jeg med det bredeste smil, men likevel trist over tanken på at vi egentlig skulle ha vært sammen i Polen akkurat nå, mine foreldre og jeg.

Flaggservietter

Fra franske hotdogs til lekre kaker og aprikoslikør, vi avslutter helgen og mitt hjemlands nasjonaldag over en mengde søte fristelser. Klokka har bikket åtte, været er fortsatt nydelig og sitronterten, makronene, hele det lille kakebordet smaker som en drøm.

Kakefat

Til tross for at jeg savner Norge, skal jeg ikke legge skjul på at livet i Frankrike har sine fordeler.

Karantenedagbok: Fire nye uker i et nedstengt land

President Macron har talt. I fire nye uker vil landet være stengt og befolkningen holdt i karantene. Heldigvis har vi fortsatt lov til å ta våre maksimalt seksti minutter lange spaserturer innenfor en kilometers radius fra våre hjem, vi har fortsatt lov til å handle brød hos bakeren, kjøpe frukt og grønt fra økologiske butikker og handle kjøtt og meieriprodukter fra bondemarkedet.

Dagligvarebutikkene og apotekene holder som normalt åpent, nylig har også enkelte hagesentere fått tillatelse til å ta imot kunder (via drive-in systemet).

Både Julien og jeg er fortsatt friske, vi er fortsatt kjærester, vi er fortsatt forholdvis stabile til sinns, samtidig kan jeg garantere at jeg vil gråte av glede det øyeblikket samfunnet åpner igjen.

Jeg vet godt hvor heldige vi er, vi som har et tak over hodet og mat på bordet, begge er vi i full jobb og leiligheten har en fin balkong som varmes av sola fra tidlige morgentimer til sent på ettermiddagen.

I tillegg har min kjære og jeg et rikt utvalg av sørvestfranske viner i skapet, smakfulle suvenirer fra ulike helgeturer hvor vi har reist på besøk til sjarmerende små vingårder, smakt oss gjennom et hvert sortiment og plukket ut våre personlige favoritter. Disse ulike vinene nyter vi godt nå, i helgene og litt til, når behovet for en bedre middag og en liten oppmuntring melder seg.

Toulouse plakat

Jeg ser frem til å kunne dra på slike helgeturer igjen, vi skulle jo egentlig til Bordeaux i begynnelsen av mai. En idyllisk langhelg en amoureux, hvor vi skulle overnatte i en koselig liten leilighet i hjertet av gamlebyen, vi skulle fotografere vakre landemerker, drikke vin og nyte deilig sørvestfransk gastronomi på en av byens beste restauranter. Burlesque-show med pinupstjernen Dita Von Teese skulle bli lørdagens underholdning og jeg skulle pynte meg med dyp rød leppestift, perlekjede og en av mine fineste kjoler.

En helgetur til utkanten av Carcassonne, til vingårdene i Limoux og den vakre landsbyen Montolieu hadde vi også planlagt. Sistnevnte bærer kallenavnet Village du Livre et des Arts (landsbyen for bøker og kunst), og huser hele femten bokhandelforretninger, mange av dem antikvariater. Et paradis for bibliofile, meg selv inkludert, bare sytti kilometer unna mitt hjem, jeg lengter etter den dagen jeg endelig får kommet meg dit.

Hvorvidt ellevte mai faktisk blir slutten på dette kapittelet og starten på livet etter, gjenstår å se.

Grå kjole

Coronakarantene, dag 29.

Mandag. Over hver vår kaffe og et glass appelsinjuice på deling, spiste vi påskesjokolade til frokost. I over en uke hadde vi nå utsatt å besvare siste epost fra dekoratøren til bryllupet, noe vi endelig tok oss tid til på denne franske helligdagen. Motivasjonen var totalt fraværende.

Det som i utgangspunktet skulle bli den lykkeligste dagen i mitt liv, orker jeg knapt å se frem til nå, i frykt for å måtte avlyse alt sammen. Vi befinner oss i en global krise, og det vil nå bli umulig for meg å kjøpe brudekjole på noe annet vis enn via internett, gifteringene må vi dessuten forsøke å få hentet ut fra Kraków på en eller annen måte, så snart butikkene og postkontorene åpner igjen i Polen.

Utover ettermiddagen tok jeg meg en luftetur, handlet brød på bakeriet og gjorde mine beste forsøk på å slutte å tenke på alt som jeg uansett ikke kan gjøre noe med, alt som er utenfor min kontroll.

Sammen med min kjære, ble påsken avsluttet over en god middag med hvitløksmarinert lammekjøtt og haricots verts, servert sammen med et par glass rødvin fra Corbières.

Nabolag

Coronakarantene, dag 30.

Tirsdag. Hjemmekontor, hjemmetrening og en ettermiddag med iskaffe og lesestoff ute på balkongen. Fortsatt venter jeg spent på bøkene jeg bestilte for snart en måned siden, postkassen sjekkes daglig, vil de komme frem innen karantenetiden er over?

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

IMG_20200414_204529_846
Den kunstneriske passasjen ved Place du Capitole. Her kan man besøke en rekke koselige utekaféer, med utsikt mot byens mest ikoniske landemerke, Capitole.

 

En nyttårsfeiring med dinner show på casino i Toulouse

Min kjole drysser glitter over hele gulvet, den dype røde leppestiften hindrer ham fra å ville kysse meg, jeg åler meg inn i et par nylonstrømpebukser og finner frem mine sorte kunstige slangeskinnspumps. Håret har jeg krøllet med rettetang, mousse rufses inn i håret for å gi krøllene ekstra volum, etter anbefaling fra frisøren. Huden min dufter Guerlain, La Petite Robe Noir, adrenalinet er på høygir, jeg gleder meg enormt til kveldens store nyttårsfeiring på Casino Barrière.

Casino bd

Vi ankommer casinoet rundt kvart på åtte. Fargerik belysning og stilig dekor, moderne men sofistikert, dansende fontener og elegant entré, arm i arm går jeg opp trappen og inn døra til lokalet sammen med min dresskledde herre, stilig er han i sin koksgrå dress og hvite linskjorte.

Smil

Resepsjonen er full av store røde juletrær, en siste smak av romjul før vi entrer det nye året. I garderoben henger jeg fra meg min sorte fuskepels og frakkene til Julien og hans foreldre, før vi blir ledet til vårt bord i teatersalen, en nydelig sal med borddekorasjon i klassisk gull og hvitt. Hvite menyer med gullskrift, vi vil få servert fransk kaviar fra Aquitaine med kremet mousse av blomkål som mise en bouche, deretter foie gras med fikenchutney til forrett, etterfulgt av St. Petersfisk med sitronsaus og karameliserte gulerøtter og deretter biff med sort trøffel og potetstappe. Til dessert serveres en entremets av mango-og pasjonsfrukt med hvit og mørk sjokolade, og helt til slutt en kopp espresso servert med småkaker. Champagne à volonté, står det skrevet i menyen, og nettopp våre første glass med gylne bobler får vi sjenket bare minutter etter å ha satt oss ved bordet.

IMG_20200101_181748

Kort tid etter serveres vår lille mise en bouche. Å smake ekte kaviar har vært på min personlige ønskeliste i hele mitt voksne liv frem til nå, og her får jeg muligheten servert foran meg, på selve dagen hvor folk flest, og definitivt meg selv, setter fokus på nyttårsløfter og ønsker for året som kommer.

Om jeg skal beskrive smaken av sort kaviar, vil jeg beskrive det som noe salt med en overraskende behagelig ettersmak og konsistens. Sammen med den milde blomkålmoussen skapes en fin harmoni, nok et luksusprodukt som jeg gjerne kunne spist mer av, men sannsynligvis må jeg nok vente lenge til neste gang.

Foie gras smaker som alltid godt. For kvelden serveres retten med sprø chips og fikenchutney, på nytt fylles glassene til topps med champagne. Vi koser oss og venter spent på showet som snart skal starte, Another Song in Paradise, en skildring av himmel og helvete, hvor kjente og kjære låter som omhandler enten himmelriket eller underverdenen blir fremført med sang, dans, akrobatikk og spektakulært sceneshow. Etter en utsøkt foie gras nytes hvit fisk, det eneste jeg glemmer å ta bilde av for kvelden, en smakfull filet som smelter på tungen med sin friske sitronsaus og søte gulerøtter.

Foie gras

Etter fiskeretten er tiden inne for showstart, belysningen dempes og teatergardinene åpnes, hvitkledde kvinner og menn synger og danser, de smiler til et champagnedrikkende publikum, vi synger og applauderer i takt med låter vi alle kjenner til, There Must Be an Angel av Eurythmics og Angels av Robbie Williams, bare for å nevne noen.

Gulldekor

En gøyal time med musikk og sceneunderholdning suser forbi. Gardinene senkes og måltidet fortsettes med medium stekt biff med en saus av champagne og kjøttkraft, sammen med potetstappe og skiver av sort trøffel. For hver gaffel som fylles, føler jeg meg mer og mer takknemlig og ydmyk over å få være her i finstasen min, nyte denne deilige maten sammen med mennesker jeg er glad i, feire det nye året nøyaktig slik jeg hadde drømt om. Jeg bryr meg ikke engang om at jeg ikke vil se fyrverkeri i år, noe byen Toulouse tar avstand fra på nyttårsaften. Kvelden er perfekt, uten tvil perfekt.

Biff med trøfler

Del to av showet rockes i gang med sortkledde dansere, elektrisk gitar og en vokalist som mestrer AC/DC-klassikeren Highway to Hell. Videre får vi akrobatikk og Cranberries-hiten Zombie og en vakker fiolinversjon av Evanescence sin My Immortal. Etter hvert serveres desserten, en søt og syrlig entremets, deilig mousse, kjeks og gelé med sjokoladesaus. Et siste glass champagne, før en liten kopp espresso, showet avsluttes og nedtellingen til midnatt settes i gang, cinq, quatre, trois, deux, un, bonne année!

Entremets dessert

Vi forlater teatersalen til fordel for spillesalen, hvor vi vandrer fra bord til bord der vi titter på mennesker som spiller black jack, poker og rulett. Feiringen fortsettes på casinobarens dansegulv, sammen med min kommende svigermor danser jeg og smiler fra øre til øre.

Familie

Lykkelig og takknemlig ønsker jeg et riktig godt nytt år til alle dere som har fulgt meg fra start og følger meg videre inn i det nye året.