Bursdagsfeiring i Bayonne – jeg kunne ikke hatt det bedre!

Jeg våkner til lyden av trampende føtter fra etasjen over. Vinduene er åpne på vidt gap, jeg hører lyden av passerende biler og bygningsarbeid i nærområdet. Min kjære puster tungt der han sover ved min side. Selv ligger jeg våken, sulten, en ny morgen er her. Min fødselsdag er her, lykkelig er jeg for at vi skal feire dagen her i nydelige Biarritz og Baskerland.

Rundt det lille frokostbordet sitter vi med hver vår kopp kaffe i hånda, ferskpresset juice på bordet, sammen med nystekte baguetter kjøpt fra bakeriet i nabogata. Jeg mimrer tilbake til barndommen, sentimental som jeg blir hver eneste bursdag etter fylte tjuefem. Vi prater om foreldrene våre, om besteforeldre, om barndomsvenner og om alle de rare rampestrekene vi fant på som barn.

Jeg ikler meg hvitt og lyserosa, lei av å stadig ende opp med mørke triste klær, som et sukk til omverdenen, som om jeg ønsker å uttrykke at alt jeg er, alt jeg ønsker å være, er kjedelig og anonym. Rosa t-skjorte, hvitt skjørt, jeg feirer bursdag og vi skal besøke nabobyen til Biarritz, byen som produserer den verdenskjente spekeskinken ved samme navn; Bayonne.

En kort kjøretur unna, Bayonne overgår alle forventninger. Flotte små handlegater fulle av liv, butikkfasader i ulike farger og tapasrestauranter på omtrent hvert eneste gatehjørne. Baskisk tapas består blant annet av små piquillos (spansk paprika) fylt med torsk og dekket i deilig paprikasaus. Også blekksprut (chipirons) tilberedt på ulike vis vil man finne på enhver baskisk tapasrestaurant, det samme med pintxos, deilig kjøtt, sjømat eller grønnsaker servert på baguettskiver, holdt på plass av små grillspyd eller tannpirkere.

Vi blir inspirert av alle disse tapasstedene som vi spaserer forbi, inspirert og sultne på noe smått å bite i. Spisestedet Chez Txotx blir dermed vårt umiddelbare stoppested, jeg vil ha fylte piquillos og han har lyst på fylte chipirons med skinke og paprika. En fruktig øl til meg, en pils til ham, vi setter oss på uteserveringen og nyter det fine været, herlig solskinn som varmer mitt vinterbleke ansikt. Vi skåler for meg, gratulerer med dagen, sier han og smiler kjærlig.

Etter endt lunsjmåltid, spaserer vi videre til Sainte-Marie katedralen, et av byens store høydepunkt. Denne gotiske arkitekturperlen ble først konstruert på 1300-tallet men ble ikke ferdig bygget før 300 år senere. Utvendig er katedralen like vakker som mange av de andre velkjente franske katedralene, men innvendig er den, etter min mening, enda mer fascinerende.

Bayonne katedralen

Fascinert blir jeg, der jeg studerer alt det grønne og røde, som et nikk til det baskiske flagg. Jeg beundrer de gullfargede detaljene, jeg tenker, at religion kan inspirerer mennesker til å skape slike flotte kreasjoner er jo faktisk vidunderlig.

Katedralen

Videre vandrer vi gjennom flere små gater, vi handler med oss hver vår lille lokale terte, kremfylt gâteau Basque, som nytes i bilen på vei til neste destinasjon, den lille landsbyen Espelette, hvor Frankrikes lokalproduserte chilli ved samme navn (piment d’Espelette) kommer fra. Landsbyen skal jeg fortelle mer om i neste innlegg, da denne idylliske perlen fortjener all den oppmerksomheten den kan få, forelsket i den som jeg nå har blitt.

Vi vender noen timer senere tilbake til vår lille Airbnb i Biarritz, tidsnok til å skifte klær og gjøre oss fine for kveldens restaurantbesøk, middag for to, champagne og høy gastronomi på den intime restauranten L’Entre Deux, for å feire meg og den store dagen min. For anledningen ikler jeg meg rød kjole og slangechoker i rosegull.

IMG_20190523_221621

Menu Découverte, opplevelsen starter med toast med makrell og hvert vårt glass med champagne. Videre fortsetter festen med suppe av asparges og purreløk, før vi får servert carpaccio av St. Petersfisk med sitron, krem av pepperrot og reddik.

Middagen fortsetter på sofistikert vis, med hvitvin fra Bordeaux og lekre biter av torsk rullet i knasende gode baconskiver.

Deretter serveres andefilet og svineføtter sammen med deilig rødvin fra Côte du Rhône, potetstappe serveres ved siden.

Som en søt avslutning, nyter vi en fløyelsmyk krem av lime, jordbærsorbet og ferske jordbær. Han ser på meg som vi skulle vært på date nummer fem, han virker lykkelig, forelsket, jeg kunne ikke bedt om en finere avslutning på bursdagen min enn dette.

Dessert

I morgen drar vi videre, neste overraskelse står for tur, han har nettopp fortalt meg at vi nå skal reise videre til nabolandet Spania!

Blå veske

Katedral farger

Katedral detaljer

Hvitt olaskjørt

Uteserveringen

Kloster

Flagg

Sentrum Bayonne

Advertisements

Fine avbrekk fra daglige rutiner i Toulouse

Nok en lørdag, nok en mulighet til å finne på ting som jeg ellers ikke ville fått tid til i løpet av uka.

Ukedagene går i ett, med sine faste rutiner, et mønster som til tider repeteres til det kjedsommelige. Ingenting gleder meg mer enn å telle ned dagene og planlegge neste lørdag og alle lørdager som følger. Som en ekte amatørdetektiv scroller jeg meg gjennom søk etter søk på internett, suger til meg informasjon og studerer det digitale kartet nøye, hvor drar vi, langt, nært, hvor. Motivert og nysgjerrig, lar jeg meg inspirere av andres bilder og fine ord, i min søken etter hvilken landsby vi kan besøke denne gang, hvilket spisested vi burde sjekke ut, hvilke aktiviteter vi kan finne på hvor. Jeg noterer meg hvordan været er meldt for helgen som kommer, jeg søker, jeg finner, jeg kommer med forslag og ideer og gjør flere ti-talls forsøk på å overbevise min bedre halvdel. Hans engasjement er som oftest ikke-eksisterende (i starten).

Denne helgen har vi derimot latt bilen stå hjemme. Min kjære har hatt en dårlig arbeidsuke og mangler motivasjon til å finne på stort annet enn å slappe av hjemme, og kanskje ta en tur ut på fin restaurant et eller annet sted i nærområdet i løpet av kvelden.

Selv starter jeg dagen med time hos frisøren, splitte tupper klippes og håret farges tilbake til det mystiske mørke, châtain som châtaigne, kaller frisøren fargen, kastanje, den kommer sannsynligvis til å falme bort, noe den jo alltid gjør etter en stund. Frisørsalongen jeg pleier å gå til, har fått seg en maskot, en nydelig liten kattepus, brun med sorte striper og gule øyne. Jeg sier til frisøren at jeg synes katten er nydelig, hun smiler. En annen kunde, en pen mann i førti-årene, spør den andre frisøren om katten kommer til å være i salongen daglig. Ja, bekrefter hun.

Beige skjerf

Med sunnere og mørkere hår, forlater jeg lokalet og spaserer videre oppover de smale gågatene, på vei til den nye kafeen i nabolaget mitt, Delisio Cafe. En kafé som hovedsakelig serverer poké bowls, gatemat fra Hawaii, men også paninier og franske kaker i tillegg til et stort utvalg av kaffedrikker. Jeg leter frem ei bok fra min brune skinnveske, en novellesamling i pocketformat, jeg benytter alenetiden til å sitte blant fremmede mennesker på kafé, jeg leser noveller og drikker kaffe latte. Fransk sitronterte nytes til kaffen, jeg gir meg hen til denne søte og syrlige delikate synden av en dessert, selv om jeg vet at nok en dessert venter meg på kvelden.

Kafé

Boka er lettlest, kaffen og terten smaker himmelsk, jeg leser ferdig og slenger på meg min beige ullkåpe og matchende skjerf, et skjerf som jeg kjøpte på markedet i Saint Tropez ifjor sommer, da jeg dro på helgetur til Cannes for å besøke min venninne som bodde der og jobbet for Chanel. Jeg undrer hvordan det står til med henne, hun flyttet midlertidig hjem til sin mor i oktober etter endt arbeidskontrakt på den Franske Riviera. Hva gjør hun nå?

Jeg fisker frem telefonen fra veskelomma og ringer. Hun er glad for å høre fra meg, sier hun og fortsetter; gjett om jeg har mye å fortelle deg!

Like utenfor markedshallen der hvor lokale oster, kjøtt, frukt og grønt selges, der blir jeg stående i hele femti minutter med telefonen på øret. Hun forteller at hun snart skal flytte til Paris, ny jobb i Chanel venter, kanskje vil hun finne drømmemannen i landets hovedstad, kjærlighetens by, hvem vet. Hun gleder seg til å dra på visning, finne seg en trivelig liten hybel i en Haussmannsk bygård. Jeg anbefaler henne noen stilige cocktailbarer og meksikanske restauranter, hun elsker det, og sier vi må besøke samtlige sammen. Vi ender til slutt opp med å planlegge jentetur, en helgetur i april, til Spania for å feire bursdagen hennes over tapas og sangria.

Jeg spaserer hjem, med lydbok på øret og vind i håret. En liten sms sendes til min kjære, jeg vil vite om han har lyst til å bli med meg ut på tur i nabolaget, været er jo så flott i dag. Tolv varmegrader og klar himmel. Han møter meg utenfor boligen, om jeg lover å ta en pils med ham ute på balkongen etterpå, så blir han med på tur. Jeg lover.

Klokka er nå rundt fire på ettermiddagen, og det vil ikke lenger være trygt å bevege seg inn i sentrumsområdet på grunn av demonstrasjonene. Vi drikker pils på balkongen, årets første utepils, samtidig titter vi på menyen til et spisested vi i kveld skal besøke.

Vi har reservert bord på en restaurant tjuefem kilometer unna Toulouse, Le Chai de Fages heter den, en restaurant med fredelig beliggenhet mellom store åkre. Bylivets mange lys blinker i det fjerne, byen føles så langt unna men likevel så nær. Restauranten er nydelig innvendig, nøyaktig slik jeg håper mitt fremtidige bryllupslokale vil se ut, murstein og tre i varm harmoni.

Restaurantopplevelse

Jeg har pyntet meg for kvelden. Stripete kjole fra Calvin Klein, høye hæler, et smykke fått i gave av ei venninne, øyenskygge. Min kjære har pyntet seg, han også. Hvit skjorte og sorte bukser. Han ser stilig ut, der han sitter med vinmenyen i hånda og leter etter noe nytt og spennende som vi ikke har smakt tidligere. Vi ender opp med ei flaske rødvin fra Collioure, jeg elsker Collioure, den vakre havnebyen som vi begge forelsket oss i, som vi ikke ville forlate, som vi begge har et stort ønske om å reise tilbake til, neste gang vi befinner oss i nærområdet.

Som mise en bouche, får vi servert blomkålsuppe med røkt spekeskinke, etterfulgt av forrett; kamskjell til ham og foie gras til meg. Til hovedrett får jeg biff Wellington med sopp, deretter banoffee i form av mousse til dessert. Jeg storkoser meg, britiske retter med en fransk touch smaker virkelig deilig.

Før desserten spiser vi dessuten lokale oster. En dresskledd mann ankommer bordet vårt med ei tralle, hvor rundt tjue oster står utstilt på rekke og rad. Mannen gir oss en grundig beskrivelse av hver eneste ost og vi peker ut dem vi ønsker å smake.

Dessert

Etter å ha spist oss mett på dessert, får vi servert enda en liten søt avslutning. Små cakepops med aprikoskrem, profiteroles med fyll av vaniljeis, og knasende mandelkjeks.

Nok en deilig lørdag, smiler jeg for meg selv, med et håp om at den neste vil bli like fin som denne.

Foie gras

Wellington

Banoffee

Junior suite, rugby og romantisk feiring i Castres

Lørdag. Gratulerer med dagen kjære, tenk, nå er du fire år eldre enn hva du var da vi først ble sammen. I går feiret vi på forskudd, over et stjernebelønnet restaurantmåltid. I dag skal vi besøke et nytt sted, et sted hvor hverken du eller jeg har vært før. Vi skal på rugbykamp, for det liker du. I et historisk bygg fra 1700-tallet, på Hôtel Renaissance, der skal vi overnatte, champagne og konfekt er bestilt, i dag som i går skal du behandles som en konge.

Ikke før i dag har du fått vite hvor vi skal, hva vi skal, du liker overraskelser, store som små, denne påminnelsen gir du meg hver eneste gang en spesiell anledning står for tur. Vi er ikke så ulike, vi to. Du sier du ikke er en romantiker, men du overrasker meg stadig med fine romantiske gester, du gjør det i et håp om at jeg vil gjengjelde det hele, du liker å bli satt pris på, dine øyne lyser opp når jeg gjør som deg, når jeg inviterer deg med ut på middag, når jeg kjøper blomster til deg, når jeg skriver dikt til deg. Kjærlighetserklæringer i form av poesi. Du sier det er søtt, samtidig blir du en smule flau. Du kan ikke fortelle dette til gutta, du er jo mann, du skal ikke like slike søte klisjeer.

Mange ville nok sagt at rollene er snudd på hodet hjemme hos oss. Levende lys, konfekt og blomster er for kvinnfolk, ikke for maskuline menn, sier de. Hos oss har vi ingen roller. Vi er samboere, vi er et team, du og jeg, du stryker klær og støvsuger, jeg vasker badet. Når en lager mat, tar den andre oppvasken. Du fridde til meg, jeg kunne like gjerne ha fridd til deg.

Det er lørdag, himmelen er grå, det er overskyet her i Castres. I Toulouse var himmelen blå. En time og femten minutters kjøretur, formiddagen har såvidt startet, allerede nå kan vi sjekke inn på hotellet. I en epost til hotellet hadde jeg for en stund tilbake skrevet at jeg ønsket champagne og konfekt på rommet, for å overraske min kjære, min forlovede, skrev jeg. Rommet jeg i utgangspunktet hadde reservert var et helt alminnelig dobbeltrom, men i stedet fikk vi en junior suite, Napoléon III heter den, en nydelig oppmerksomhet fra hotellets ledelse til oss, det nyforlovede paret.

Junior suite

Jeg får en liten déjà vu, der du og jeg entrer rommet og du titter rundt deg, du ler og sier jeg har overgått meg selv, overdrevet med denne romantikken, jeg har jo allerede fått deg på kroken, vi er jo allerede forlovet, du er jo allerede min. I tillegg til å ha gitt oss en junior suite, har hotellets ansatte pyntet salongbordet med en bukett med gule roser, samt en enkel rød rose ved skrivebordet. Ingenting av dette var planlagt fra min side, akkurat som da vi dro til Spania for et par helger siden og hotellrommet var dekket i roseblader og levende lys.

Vi tar oss en liten spasertur gjennom det gamle sentrumsområdet, både du og jeg lar oss sjarmere av de historiske byhusene som ligger tett i tett langs Agout-elven, husene som i gamle dager var håndverkernes boliger, hus som man ikke får tilgang til uten båt. Du tar en selfie av oss to, med alle byhusene i bakgrunnen, du sender bildet til dine foreldre. Gjett hvor vi er, sier du. De gjetter.

Vi spaserer videre, gjennom sentrum, gjennom boligstrøk, nesten to kilometer, på vei til stadion for å se på rugbykamp. Du spanderer en pils på meg, noe vil jo også du betale for i dag, selv om det er din bursdag og du ikke behøver å løfte en finger. Du holder min hånd i din, du leder meg gjennom den store folkemengden og holder meg fast, du vil ikke miste meg blant alle disse menneskene, alle rugbysupporterne, kvinner og menn og store og små barn.

Jeg er ikke spesielt interessert i denne sporten, men jeg følger likevel godt med, for din skyld. Du filmer og tar bilder og sender alt til din far, han ser på kampen på fjernsyn hjemme i stua si. Dere utveksler meldinger og diskuterer kampen, din far har sett oss på tv, blant de mange tusen tilskuerne dukket også vi opp i bakgrunnen på tv skjermen. Castres vinner på hjemmebane, alt er perfekt, alt bortsett fra denne gråkledde himmelen som ser ut til å ha kommet for å bli.

Vi returnerer til hotellet, til vår fine junior suite, champagne og konfekt venter oss på rommet. Vi nyter, du smiler, smaken av sjokolade og gleden av ditt nærvær gjør meg høy på fine følelser, høy på kjærligheten du gir meg, det er du som har bursdag i dag, jeg er like lykkelig som du.

Kvelden avsluttes over en middag på en liten restaurant ved elven. Lokale ingredienser og regionale oppskrifter med en tvist, vårrull med fyll i stil Périgordin, andeconfit med pannestekte poteter og soppsaus, måltidet avsluttes med solbær-og sjokoladedessert. Du spiser kamskjell til forrett, biff med pannestekt foie gras til hovedrett og sitron- og marengsterte i ny forkledning til dessert. Dette måltidet kan selvsagt ikke måle seg med gårsdagens smakebiter, vår romantiske aften på Michelinstjerne-restaurant, men vi koser oss veldig. Du smiler fornøyd, du er lykkelig, det er det viktigste.

Andeconfit

Du takker meg for en fantastisk helg, du kunne ikke bedt om noe bedre, sier du. Gratulerer med dagen kjære, du fortjener kun det beste.

Utsikt

Seng

Vårrull fransk

Dessert fransk

Sørvest Frankrike

Frankrike

Franske byer

Fransk

Franske fornøyelser i festningsbyen Carcassonne

Med en kasse rødvin og tre flasker musserende i bagasjerommet, kjører vi langs den strake landeveien forbi  kilometervis av drueranker og brune solsikkeenger fulle av visne blomster, på vei til den vakre middelalderbyen Carcassonne.

Min kjære har reservert en natt på hotell til oss, et rom med utsikt mot festningen og slottet, et hotell med innendørs svømmebasseng. Jeg har for anledningen pakket med meg en av de fineste bikiniene jeg eier, den oransje med blå blomster på, den som jeg brukte da jeg i sommer ferierte i Cannes sammen med min venninne.

Himmelen er grå, store truende skyer beveger seg frem og tilbake og dekker den bortgjemte sola, som en dominerende dans, i takt med ulingen fra vinden. Det er nå meldt regn utover ettermiddagen, jeg er skuffet, tidligere viste værmeldingen at vi ville få en solfylt lørdag med blå himmel i vente. Siste helg med sommertemperatur, sa værdamen på TV, siste mulighet til å dra på stranda eller grille i hagen, siste sjanse før høsten virkelig skulle ta oss med storm. Men stormen, den er på vei, allerede nå.

I dag er jeg kledd i lyseblått skjørt med blomsterprint, det knelange skjørtet som moren min mener får meg til å se tjukk ut, kombinert med en enkel mørkegrønn topp i bomull, og en lyserosa olajakke som har samlet støv i klesskapet helt siden i fjor høst. Mørkeblå tøysko, mørkeblå veske. Som en trassig treåring prøvde jeg å stritte imot yttertøyet, fordi antrekket ser så mye finere ut uten. Ansvarlig voksen kvinne, som jeg jo faktisk egentlig er, trer jeg likevel på meg jakken, men som en hjelpeløs treåring må jeg fortsatt få hjelp av min kjære til å kneppe igjen hver eneste knapp.

Vi forlater hotellet for å besøke festningsbyen så godt som mulig, før regndråpene melder sin ankomst. “Vi kommer ikke til å klare å ta noen fine bilder med denne triste grå himmelen i bakgrunnen”, klager jeg til min kjære. Han er uenig, og mener alt har sin sjarm.

Vi krysser broen som skiller sentrum og gamlebyen, spaserer oppover mot de store festningsmurene som beskytter gamlebyen og slottet, vi beundrer alt det gamle, vi forakter alt det nye. Suvenirbutikker, pølseboder, isboder, gatekjøkken som serverer crêpes og kebab på ett og samme sted, side om side med alt det middelalderske, med dette landemerket som tilhører UNESCO’s verdensarvliste.

Carcassonne

I gamlebyen kryr det av spanske og britiske turister, til en så stor grad at fransk blir et fremmedspråk som bare han og jeg forstår. Min kjære føler seg ukomfortabel i denne enorme folkemengden, og vi lar derfor være å besøke slottet, til min store skuffelse. Jeg foreslår å forlate gamlebyen, finne en trivelig bar i sentrum, ta en utepils, kanskje årets siste, og slappe av under den skykledde himmelen før stormen kommer. Hans øyne lyser opp, som hos et lite barn som nettopp har fått vite at i dag kan være dagen hvor det er lov å spise kake før middag.

Kort tid senere befinner vi oss i sentrum, på markedsplassen, vis-à-vis en rekke fargerike bygninger, der sitter vi på uteserveringen til en bar som heter Félix, drikker belgisk øl og titter på mennesker som passerer forbi. Familier og par med hendene fulle av handleposer fra små og store butikker, chocolatiers (sjokoladebutikker), fromageries (ostebutikker) og épiceries (delikatesseforretninger). Lørdagens innkjøp, lørdagskos som skal nytes ved spisebordet eller i TV-stua, disse travle menneskene er på vei hjem til seg selv eller til noen andre, for nå skal de kose seg med spennende mat og drikke.

Vi skal også kose oss med deilig mat i kveld, han og jeg, på en typisk fransk bistrot som heter La Table de la Bastide. Men først skal vi teste ut hotellets svømmebasseng, svømme noen runder, la sulten bygge seg opp, la mobiltelefonene ligge langt unna, fokusere på hverandre, og glede oss til nok et nydelig måltid, denne gang i Carcassonne.

På restauranten har vi fått bord i underetasjen, utformet som en grotte, intimt og koselig, perfekt for en kveld sammen med den man er glad i.

IMG_20181017_183304_332

Forrettene som står oppført på menyen blir for meg en stor skuffelse, da alt inneholder enten egg, fisk eller skalldyr. Jeg liker ikke førstnevnte, er svært kresen når det gjelder fisk, og tåler ikke å spise skalldyr. Han sier jeg er vanskelig, jeg sier meg enig, og gir røkt kolje en sjanse, pent presentert på fatet er den, men faller dessverre ikke i smak hos meg. Min kjære spiser lettkokt egg med trøffelsaus, sympatisk som han i blant kan være, gir han meg resten av sausen sin. Jeg tar et stykke brød fra brødkurven og gnir det rundt i fatet hans, slik at det myke brødet suger til seg så mye trøffelsaus som mulig.

IMG_20181017_182924_942

Til hovedrett bestiller jeg perlehøne med linser, en fornøyelse av en rett, saftig og god. Min kjære er misunnelig, selv om også hans rett smaker nydelig. And med soppsaus, han rengjør fatet med kurvens siste brødbit, lar ikke en eneste dråpe saus gå til spille.

Perlehøne

Dessertmenyen er den rareste jeg har sett på en ganske god stund. Kokken liker tydeligvis å eksperimentere, og har derfor komponert blant annet en dessert bestående av jordbær, sorte oliven og krem. Min kjære velger en terte av sitron-og basilikum, og jeg går for aprikos-og rosmarin panna cotta. Overraskende nok, går disse smakene, disse duftene, disse ingrediensene sammen som hånd i hanske, og gjør meg enda mer nysgjerrig på denne kombinasjonen av jordbær og oliven.

Aprikos panna cotta

Vi forlater restauranten. Ute venter den mørke nattehimmelen med en våt og kjølig overraskelse. Ute kjenner vi regndråper dryppe ned på jakkene våre, i håret, det drypper, det renner. Nedover ansiktet, ned i nakken.

Han tar tak i min hånd, vi løper til hotellet.