Eventyrlig sjarm på fransk herregård i landsbyen Tillac

I det store landlige departementet Gers, ligger en bitteliten landsby ved navn Tillac.

Fra lørdag til søndag overnattet vi her, en nydelig Bed & Breakfast blant vakre blomster og trær, en hage smykket med rosa hortensia og røde roser, en idyllisk herregård innredet og dekorert med spennende antikviteter, bord og kommoder pyntet med pastellfargede blomsterbuketter. En liten helgetur på fransk vis, fortryllende vakkert og uten tvil romantisk, positivt overrasket og svært fornøyd ble jeg da jeg så hvor fint det var her hos La Seigneurie de Tillac.

La sei

Friserte trær langs innkjørselen og et inngangsparti med en flott terrasse under grasiøse buer, omfavnet av klatrende planter og friske blomster. Vi ble ønsket velkommen av det hyggelige ekteparet som driver overnattingsstedet, overrasket over å få toulousere på besøk, selv om hverken han eller jeg i utgangspunktet er ekte toulousere.

Friserte trær

“I tre år har vi tatt imot turister her på tomten vår, de fleste av dem fra Belgia, Nederland og England. Denne sommeren er det bare franskmenn som tør å reservere overnatting hos oss”, fortalte eierne, alle andre hadde nemlig kansellert sine reservasjoner grunnet coronakrisen. Vi ble ledet opp en knirkende trapp og videre til vårt rom, en gammeldags suite med store vinduer som ga oss en vakker utsikt mot kirken i Tillac.

Kirke Tillac

Før vi skiftet til badetøy og hoppet uti bassenget, tok vi oss en liten spasertur gjennom Tillac, en landsby som ikke består av annet enn en bitteliten gate med idylliske hus bygget over trebjelker på hver side av gaten, den fine kirken som vi hadde utsikt mot fra rommet vårt, to restauranter, et rådhus og et lite supermarked som også fungerer som postkontor.

Tillac landsby

Et kvarter senere hadde vi allerede sett alt, og var nå klare for å tilbringe resten av ettermiddagen i svømmebassenget i hagen. Vi ble gjort oppmerksom på at badehåndklær var å finne ved det lille utekjøkkenet ved bassenget, og hadde vi hatt med oss medbrakt mat og drikke, kunne vi ha puttet dette i kjøleskapet.

Ingen av oss visste at vi ville få tilgang til et kjøleskap like ved bassengkanten, og derfor ble det heller ingen iskald pils eller pinneis på hverken ham eller meg. Bare noen timer senere skulle vi jo uansett dra videre, til byen Mirande, for å spise middag på fin restaurant.

Jeg hadde egentlig lyst til å ta bilder av det koselige bassengområdet, men siden vi ikke var alene men delte bassenget med noen franske barn og deres foreldre, lot jeg være å fotografere. Barn i badetøy hører ikke hjemme på bloggen min, og kommer aldri til å gjøre det. Hyggelig var det uansett for Julien og meg å få kjøle ned våre varme kropper, svømme noen runder og kaste ball til hverandre før tiden var inne for å returnere til rommet, dusje bort klorvann og forberede oss til kveldens planer.

Frokostbordet

Vår fine lørdagskveld i Mirande vil jeg fortelle mer om i neste innlegg. Akkurat nå vil jeg nemlig heller spole frem i tid, til søndagens frokost. Et bord var dekket og reservert til oss, baguetter og hjemmebakte croissanter, hjemmelaget viltpaté og syltetøy, ferskpresset appelsinjuice og nykvernet kaffe.

Croissanter

Jeg skulle gjerne ha startet alle søndager slik, i fredelige omgivelser med utsikt mot en blomsterskjønn hage og ferske bakevarer foran meg på bordet. Tankene mine vandret til en hypotetisk fremtid hvor min kjære og jeg eier vår første bolig, jeg så for meg et lite byhus med hageflekk, noe som sannsynligvis vil koste mye mer enn hva vi har råd til, mye mer enn en leilighet. Men tenk, tenk så fint det ville vært med en liten hage hvor vi kan dyrke tomater og plante blomster, en liten paviljong med benker og bord, vårt eget lille paradis.

Klatrende planter

Chambre d'hôtes Frankrike

Frankrike

Terrasse

Selv ikke regnvær og munnbind kan dempe denne gleden

Vi våknet til lyden av regn, jeg tittet ut vinduet og studerte regndråpene der de falt fra de mørkeste skyene jeg hadde sett på flere måneder. Været var trist, men selv var jeg lykkeligere enn jeg hadde vært på lenge. Dette var ikke en alminnelig regnværsdag, denne ville bli husket som det første møtet med den nye normalen, første dag hvor vi som bor i Frankrike endelig ville få lov til å bevege oss fritt.

11. Mai var endelig her.

Selv om solskinn og blå himmel uteble, smilte jeg som aldri før, riktig nok under et munnbind som dekket halve ansiktet.

Morgentimene og formiddagen sneglet seg forbi, vanskelig var det å holde konsentrasjonen i sjakk fra klokka sju til halv fire. Utålmodig, dro jeg på meg de sorte ankelstøvlettene og regnjakken som min samboer synes er stygg, jeg løp ut døra i full fart for å ikke miste et eneste øyeblikk. Jeg ville se Garonne-elven, jeg ville se Pont Neuf, jeg ville vandre gjennom byens smale gater, forbi gamle sjarmerende bygninger, jeg ville se byen min, uansett hvor vått og kaldt dette første gjensynet ville bli.

Iført lilla munnbind og matchende kjole, krysset jeg Pont Neuf og vandret gjennom flere av byens gater. Lukten av belgiske vafler fra dessertkiosken La Belle Liégeoise fylte den populære handlegaten Rue des Changes, munnbindkledde mennesker vandret fra butikk til butikk med handleposer på slep. Deilig var det å være tilbake i sentrumskjernen, være en del av bybildet.

Konfekt

Fra en tradisjonell fransk confiserie ved navn Le Paradis Gourmand, sjarmerende med sin rosa fasade, kjøpte jeg macaronia, pastellfargede konfektbiter som visuelt ligner makroner.

Macaronia

Kvelden ble feiret hjemme i sofakroken sammen med min kjære,  macaronia og musserende. Vi feiret starten på den nye hverdagen og poppet ei flaske med røde bobler fra Gaillac, et vindistrikt bare 68 kilometer fra vårt hjem. Vi skålte først og fremst for at vi begge fortsatt har helsen i behold, vi skålte for de mange i lokalsamfunnet som endelig vil kunne tjene penger igjen, vi skålte for begynnelsen på noe nytt, en ny hverdag, et nytt kapittel.

Røde bobler

NB! Frihet betyr ingenting om livet står på spill. Vær så snill, du som leser. Beskytt ansiktet, hold sosial avstand og vær flink til å vaske hendene. Dette vil være like viktig i dagene, ukene og månedene fremover som under lockdown. Viruset sirkulerer fortsatt, og mange av oss kan ha blitt smittet uten å være klar over det. La viruset i så fall dø ut hos oss, la oss ikke videreføre det til noen med et svakere immunforsvar. 

Butikkfasade

Avslutningsvis ønsker jeg å dele mine siste notater fra denne karantenedagboka som jeg har ført de siste to månedene.

Coronakarantene, dag 55.

Nok en fredelig lørdagskveld. Noe annet kan ikke forventes når vi tross alt ikke har hatt lov til å møte andre mennesker eller bevege oss fritt utendørs på to måneder. Jeg fryder meg over tanken på at vi endelig om bare to dager kan se frem til å skrive et nytt kapittel, livet etter lockdown.

Gårsdagens solskinn og tjuesju grader ble i dag byttet ut med triste grå skyer og sterke vindkast, kveldens måltid og underholdning ble derfor flyttet inn til stua, balkongen får vi vende tilbake til i en senere anledning. Sammen hygget vi oss med hjemmelaget pizza og ei flaske rosévin fra vår vakre region Occitanie, nærmere bestemt Gascogne, hvor vi forrige august dro på helgetur med bil, vi besøkte vakre middelalderlandsbyer og idylliske vingårder, vi nøt romantiske middager og live musikk, jeg lengter tilbake til denne idyllen.

Tynne pizzabunner toppet med tomatsaus, mozzarella, champignon, skinke, rødløk og sorte oliven. Kveldens underholdning ble deretter triviaspillet Trivial Pursuit, i over to timer ble vi sittende og spille, han og jeg i hver vår pyjamas.

Som forrige gang, vant jeg igjen, ikke fordi jeg sitter på mer kunnskap enn min samboer, men fordi jeg stadig har flaks og ender opp med å få spillets enkleste spørsmål. Om jeg hadde hatt samme flaks i lotto, ville jeg vært millionær i dag.

Coronakarantene, dag 56.

Søndag. Jeg våkner tidlig, alene med mine altfor mange tanker, Julien sover fortsatt tungt ved min side. Himmelen er grå, skyene truer, men jeg tar meg likevel en liten tur ut, jeg spaserer til bakeriet for å handle ferskt brød og viennoiseries til frokost, chocolatine og chausson aux pommes til min kjære, og en pain aux raisins til meg selv.

Pain aux raisins

Selv om himmelens mange skyer er alle malt i ulike grånyanser og regndråpene snart vil melde sin ankomst, dekker vi på til frokost ute på balkongen.

Trøffelbrie

Søte bakverk og nystekt maisbrød skåret i skiver, vi dekket bordet med et stort utvalg av patéer og oster fra gårsdagens handletur, deriblant brie med trøffelkrem, noe av det beste jeg vet.

Liten gate

Karantenedagbok: de gamle rutinene og den nye hverdagen

En overskyet onsdag ville ha vært en opptur etter to stormfulle regnværsdager, om jeg hadde sett på verden med fortidens øyne, fra tiden før vi ble tvunget inn i denne karantenetilværelsen, tiden før pandemien.

Jeg ville ha tittet ut vinduet mens jeg i all hast ville ha sørget for å svelge unna brødskiven og slurpe i meg den siste kaffeskvetten før klokka ville ha rukket å slå ti over halv ti. Sannsynligvis ville jeg ha pakket med meg paraply for å være på den sikre siden, for å deretter traske bortover den lille stien som parallelt med togskinnene bak det høye gjerdet, leder til knutepunktet Arènes, hvor jeg ville ha tatt ti-femtisju bussen til Saint-Martin du Touch og Airbus.

Som alltid, ville jeg ha valgt meg et sete midterst til høyre, og koblet ut med musikk på øret og latt blikket følge nøye med på livet utenfor bussvinduene, jeg ville ha latet som musikken jeg lyttet til var lydsporet til dette livet utenfor, travle mennesker og biler i morgentrafikk, stjernene i onsdagens lille kortfilm.

Jeg ville ha sittet slik i tjue minutter, med paraply i den ene hånda, mobiltelefonen i den andre. Sannsynligvis ville jeg også ha rotet gjennom vesken etter tyggegummi eller halspastiller, dypt under min limegrønne matboks og ukas eller månedens utvalgte lesestoff, store objekter som ville ha okkupert det meste av plass i min middels store veske.

Deretter ville jeg ha fisket det røde adgangskortet opp fra lomma og trykket det mot den elektroniske låsen som lar meg slippe inn hos Airbus. Mitt kort er rødt fordi jeg er innleid gjennom et bemanningsbyrå, faste ansatte får magiske kongeblå Airbus-kort.

På onsdager pleier avdelingslederen å handle inn franske bakevarer til hele kontoret, en fin liten gest som jeg nå savner mer enn jeg skulle tro. Jeg ville ha plukket ut en pain aux raisins over croissant og chocolatine, halvparten ville jeg ha pakket inn i en serviett for å spare den til dessert i lunsjpausen. En søt avslutning etter en sunn salat eller fiberrikt smørbrød fra den limegrønne matboksen.

Etter endt arbeidsdag, ville jeg ha tatt trappene de fem etasjene fra kontoret og trasket gjennom hangaren, forbi de mange grønne propellflyene som ikke hadde rukket å bli malt hvite riktig enda. Jeg ville ha ventet på bussen og vært lettet over at nok en arbeidsdag var over, denne gang med lydbok på øret, gjerne krim, en sjanger jeg omtrent aldri leser men ofte velger å lytte til.

De var vel egentlig ikke så ille, disse kjedelige hverdagsrutinene. De ga meg en følelse av å være noen, ikke noe stort, ikke noe viktig, men en ørliten del av noe større, fra tiden før alt sammen ble satt på pause.

Røde lepper

Coronakarantene, dag 37.

Tirsdag. Under regntung himmel spaserte jeg til bakeriet for å handle maisbrød og fullkornsbaguetter, ukas første og dagens eneste lille luftetur. Jeg unnet meg også litt viennoiserie til frokost, en chocolatine som vi sier her i Sørvest-Frankrike, pain au chocolat som den kalles i Paris.

Linnea myhre roman

Knasende sprøtt og fløyelsmykt med en smak av smørdeig og mørk sjokolade, jeg nøt dagens første måltid sammen med sort kaffe og lettlest litteratur, romanen meg, meg, meg av Linnéa Myhre. Hennes morsomme skildringer av Los Angeles og en kvinnes besettelse av Britney Spears, gir meg lyst til å selv reise til englenes by for å jakte på kjendiser. Brakkesyken og rastløsheten har nok skyld i akkurat det.

Coronakarantene, dag 38.

Onsdag. Overskyet, men ingen regn. Det stormet derimot kraftig på innsiden av mitt sinn, som det dessverre ofte gjør når jeg våkner fra nattesøvnens fine og harmoniske drømmer til denne vonde og dystre virkeligheten. En drøm om hyttetur med familien, om utsikt mot vakre fjell, om lukten av nystekte kanelboller og rykende varm kaffe, om brede smil og ekte latter, om glede, når var forrige gang jeg kunne føle på ordentlig sprudlende glede?

Bibimbap

Min kjære overrasket meg med hjemmelevert koreansk bibimbap til lunsj, et forholdsvis vellykket forsøk på å muntre meg opp.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Utekaféer
12. September 2019. Utekaféer på Place du Capitole, en travel formiddag i september i fjor. Samme dag reserverte vi vår offisielle bryllupsdato, reservert nøyaktig ett år frem i tid. Hvorvidt vi faktisk vil få lov til å gifte oss til høsten gjenstår å se.

 

Det nymoderne, det historiske og det sensuelle i Lyon

Søte croissants og pain au chocolat, ferske baguetter og hjemmelaget syltetøy, den behagelige duften av nykvernet kaffe, den friske smaken av fersk klementinjuice, en herlig overraskelse å våkne til, en herlig lørdagsmorgen på vennebesøk i Lyon.

Vi nyter frokosten langsomt og koser oss, samboerparet gir oss ei liste over steder vi bør besøke og ting man ikke kan forlate Lyon uten å ha gjort, lista er lang. Gamlebyen og den spennende gaten hvor mange Michelinstjerne-restauranter holder til (Rue de Bœuf), den flotte basilikaen Notre Dame de Fourvière, det romerske teateret, utsiktspunktet ved Notre Dame, klokka har allerede rukket å bli elleve, det er tid for å komme seg ut, det er tid for å bli ordentlig kjent med Lyon!

Romersk teater

For å komme frem til det romerske teateret, tar vi kabelbane, som i seg selv er en morsom liten opplevelse verdt å få med seg. Blant ruinene av det romerske teateret og hva som ser ut til å ha vært en romersk landsby i sin tid, vandrer vi med sakte steg, oppover, opp flere trappetrinn, opp til toppen, der hvor vi får utsikt over ruinene, over byen, det moderne og det historiske, side om side.

Vi spaserer videre til det som etter min mening er et av byens store høydepunkt, den vakre basilikaen Notre Dame de Fourvière. Denne neo-gotiske kirken ble ferdig konstruert på 1800-tallet, og er et av byens viktige historiske landemerker. Generelt er dette noe jeg virkelig kan trekke frem som en positiv side ved alle verdens religioner, all den nydelige kunsten og arkitekturen som eksisterer nettopp på grunn av menneskers tro, håp og kjærlighet til en eller flere guder. Jeg undrer hvor mange timer, dager, måneder, år, hvor mye marmor, glass, maling, hvor mange hender som har bidratt, hvor mye det har krevd av alle involverte, å kunne skape alle disse nydelige detaljene som har formet basilikaen til den nasjonalskatten den er.

Notre Dame de

Akkurat som både Sacré-Cœur i Paris og Notre-Dame-de-la-Garde i Marseille, ligger også denne basilikaen lokalisert på byens høyeste punkt, med utsikt over hele Lyon.

Solstrålene varmer forsiktig gjennom den gråkledde himmelen. Vi blir værende her en liten stund, ved utsiktspunktet, vi speider utover, vi ser Rhône-elven, broene, skyskraperne, en av skyskraperne har fått kallenavnet le crayon, fordi den ligner på en fargestift. Hadde det ikke vært for denne uheldige tåken som har lagt seg over byen, ville vi fått et enda bedre inntrykk, blå himmel ville også vært fint, men dette blir kanskje for mye å forlange på en novemberdag som denne.

En zigzag-sti, tilrettelagt for denne ellers så bratte bakken, fører oss nedover, tilbake til sentrum, forbi røde, gule og oransje busker og trær, vi tråkker på døde løv i disse rødlige nyansene, høstens fargespekter.

Vi spaserer gjennom gamlebyen, gjennom små skjulte passasjer, smale gater, forbi typisk lyonnesiske bouchons, disse tradisjonelle bistroene som ser ut som de kunne vært tatt rett ut av en gammel fransk film. Vi går forbi en gammel forretning som lager silke, forbi vinbarer, forbi små kunstgallerier, det hele har en vintage estetikk, j’adore!

Gamlebyen

Sulten melder seg, vi kjøper oss hver vår quiche med purreløk og terte med roquefort, pære og svisker fra en traiteur i gamlebyen, deilig smaker det, dette lille måltidet som vi nyter på en benk på den store åpne plassen, Place Bellecour.

Utover ettermiddagen møter de oss i sentrum, samboerparet, de viser oss mer av hva denne storbyen har å by på, vi spaserer forbi nasjonalteateret, det store kunstmuseet, vi besøker en boutique hvor man kan lage sin egen parfyme og egen kosmetikk, himmelen er fortsatt grå, men det er ikke kaldt ute, vi fryser ikke der vi spaserer rundt, men min kjære putter hånden min i sin, og fører den ned i hans store varme jakkelomme, likevel. En kjærlig liten oppmerksomhet, han elsker å reise til nye destinasjoner sammen med meg, han er lykkelig over å få tilbringe tid sammen med kameraten sin igjen, ett år etter forrige gang de møttes, lykkelig er også jeg som får ta del i alt dette sammen med ham.

På kvelden drar vi til konserthallen L’amphithéâtre, for å se burlesque-show med dronningen av vintage og sensualitet; nydelige Dita Von Teese. Min kjære var i utgangspunktet skeptisk til showet, strippeshow, kalte han det, men snart ville også han kose seg med dette sofistikerte stykket som kombinerer teater, dans, humor, sensualitet, alle de glitrende kostymene, og den fengende musikken som hører til det formidable femtitallet. Alle kvinnelige tilskuere, inkludert meg selv, er i kveld kledd opp i sine fineste kjoler, med røde lepper og store krøller. Jeg skulle ønske hver dag kunne vært som denne, en hverdag full av pent kledde gentlemen og glamorøse kvinner, festlig musikk med refrenger som omhandler milkshake-dates på diner, og svingdans på konsert.

Grunnet foto-og videoforbud, som selvsagt skal respekteres, vil showet kun leve videre i mitt minne, og bli husket med et smil. Resten av helgen har derimot fått en fin liten plass i både minnet, og på kameraets minnekort.

Hldr

Lyon

IMG_20181106_215426

 

 

I mine dagdrømmer danser jeg på ball

Jeg står opp, skyver de kalde føttene inn i de myke grå tøflene mine, flytter den trøtte kroppen min fra soverommet til badet, og drar av meg den store t-skjorta som jeg lånte av samboeren min den dagen han dro. Siden søndag har den vært min faste pyjamas, sammen med en rosa silkeshorts som overhode ikke passer sammen med hans grå t-skjorte med Brooklyn, New York skrevet i røde bokstaver.

Hver gang han reiser fra meg eller jeg fra ham, sørger jeg for å ha en av hans brukte t-skjorter tilgjengelig, slik at jeg kan føle hans nærvær selv når han er flere hundre mil unna meg. Duften av hans parfyme som fortsatt henger igjen i det myke plagget gir meg en følelse av trygghet. En følelse av å bli passet på, selv om det nå er hans t-skjorte og ikke han selv som holder meg varm gjennom nettene. Om tre dager kan jeg putte den i vaskemaskinen, for da kommer min kjære endelig hjem igjen. Hadde han aldri kommet hjem, hadde jeg sikkert aldri vasket t-skjorta heller. Kjærlighet gjør sære ting med sarte sjeler.

Da jeg var liten, jobbet pappa offshore over en lengre periode, noe som resulterte i dyp savn og lånt fleecejakke, som luktet en rar blanding av tobakk, herreparfyme og pappa sin kroppslukt. Da han for noen år siden lukket øynene en aller siste gang og fløy av sted med sine nye englevinger, hadde jeg ikke lenger en fleecejakke å klemme på. Men jeg har et speilreflekskamera som tilhørte ham. Det lukter ikke pappa, men jeg er temmelig sikker på at en del av sjelen hans ligger gjemt inne i kameraet og passer på meg hvor enn jeg går.

I dag spiser jeg frokost på bakeri, for å bryte opp hverdagsrutinene i en uke som denne, hvor jeg jobber fra ti til sju hver dag. Selv småtterier som det å drikke kaffe i andre omgivelser enn ved kjøkkenbenken hjemme, er nok til å få frem et smil når man har et stort behov for å se og oppleve noe annet enn busstur, kontoret, matpakken, busstur, matlaging, oppvask og Netflix. Jeg bestiller en pain au raisin og en pain au chocolat (eller chocolatine som det heter i sørvest-Frankrike) og setter meg ved et bord ved vinduet. Til min store forskrekkelse, er lokalet fullt av veps som svermer rundt på jakt etter søtsaker. Jeg er livredd, men trosser frykten og blir likevel sittende til fatet er tomt og magen mettet.

P

Bussen går om tjuefem minutter, så jeg tar en liten tur innom det lille kjøpesenteret som ligger like ved siden av bakeriet, for å titte i butikker og kanskje prøve et par sko (eller to).

Jeg har forelsket meg i den lille butikken La Parisienne, og alle de elegante veskene, skoene, og ikke minst kjolene som står på utstilling, klare til å bli med sofistikerte fashionistaer hjem. Jeg holder en glitrende selskapskjole opp mot kroppen og drømmer om røde løpere og glamorøse ball; anledninger som fortjener en kjole som denne.

Jeg henger den tilbake og prøver heller et par nude-fargede lakksko som ikke passer, og forlater butikken tomhendt.

Kjoler

Arbeidsdagen snegler seg forbi. Jeg lengter etter helg, der jeg sitter og stirrer på de to skjermene som står plassert foran meg. Med knelangt sort skjørt, sort singlet, sort kimono med rosa blomsterprint og mine brune skinnsandaler som passer til de fleste antrekk og anledninger, er jeg definitivt kledd for de tjueåtte gradene som venter meg på utsiden, men absolutt ikke rustet for klimaanlegget som står på fullt i bygget hvor jeg jobber.

Klokka blir sju. Kvart over sju. Halv åtte. Hjem, kjære hjem.

Med musikk på ørene, og med øyene gjemt bak store runde solbriller som får meg til å se ut som en flue (ifølge samboeren min), graver jeg frem nøklene fra den overfylte skinnvesken min. Jeg sjekker postkassen for å se om det ligger en liten gave fra meg til meg selv på lur. Det gjør det. Fra det store internett har jeg mottatt to statement armbånd, ett i sølv og ett i rosegull, og en mørkeblå liten veske med broderi som jeg ser frem til å ta i bruk.

Dette sølvarmbåndet ville passet så utrolig fint sammen med den vakre selskapskjolen som jeg bærer så stolt i disse dagdrømmene hvor jeg er vakker, hvor klassisk musikk spilles i bakgrunnen, hvor det danses på røde tepper under lysekroner i ekte krystall, med vegger fulle av kunst fra renessansens glansdager. Det drikkes champagne, det holdes taler og…og… Jeg klyper meg selv i armen. Disse drømmene hører til en annen verden. Ikke min.

På lørdag skal jeg pynte meg og ta meg selv med ut på en enestående date. Meg og kameraet til pappa. Jeg vil på kunstgalleri, og deretter spise lunsj på vegansk kafé (selv om jeg ikke er veganer).

Til slutt skal jeg krype til køys iført t-skjorta til min kjære, for siste gang… før det endelig er min tur til å reise på ferie.

Bygninger Toulouse