Besøk fra Norge, fransk bygdesjarm og roadtrip til Sarlat

Så glad, så lykkelig. Endelig fikk jeg vennebesøk fra Norge, her i vår romslige leilighet i Toulouse. Endelig!

Etter å ha bodd her i seks måneder, har jeg endelig fått en av mine aller beste venner på besøk og fått muligheten til å vise ham byen jeg har rukket å bli ordentlig glad i, og landet jeg forelsket meg i for over tre år siden – da jeg først forlot Norge til fordel for et liv i Frankrike.

I dag reiste han tilbake til Norge, blid og fornøyd og med en splitter ny koffert som ble fylt til randen med godsaker fra franske delikatessebutikker, bondemarked og noen småtterier fra dagligvarebutikken. Det kommer nok ikke til å bli så altfor lenge til neste gang han kommer på besøk, lovet han. Stjernene i øynene og entusiasmen i tonefallet når han gjenforteller alt det han har gledet seg over å få oppleve sammen med oss, avslører at min kjære venn har blitt like forelsket i Frankrike som det jeg er.

Torsdag kveld, restaurantbesøk og en liten gåtur langs Garonne-elven. Under den sorte nattehimmelen beundret vi den belyste broen Pont Neuf og de store vakre bygningene som speiler seg i vannet. Han tok bilder fra forskjellige vinkler, med et ønske om å sende det fineste av dem alle til kjæresten sin der hjemme. Hun kommer til å elske Toulouse, sa han. Hun er hjertelig velkommen på besøk til oss, hun også, lovet jeg. Sovesofaen på gjesterommet er jo stor nok til to.

Fredag. Jeg og Julien dro på jobb, og lot husnøklene mine bli igjen sammen med min kjære venn. Nå kan du komme og gå, som du vil. Føl deg som hjemme, sa jeg. Til fots vandret han den to kilometer lange strekningen fra bydelen vår til sentrumskjernen, kjøpte makroner på et konditori som jeg hadde anbefalt ham, og besøkte deretter byens vakre severdigheter og sjarmerende små handlegater. Etter jobb dro vi sammen på fredagsmarkedet i nabolaget mitt for å handle ost, oliven og spekemat og en kjapp tur innom vårt nærmeste bakeri for å handle baguetter og dessert (éclair og flan). Rødvin hadde vi allerede sørget for å handle inn, klar til å nytes sammen med all den deilige osten. Å spise på balkongen var et must nå som det var hele tjuefem varmegrader, solskinn og krystallklar himmel. Etter å ha spist oss stappmett på franske delikatesser, tok vi en tur innom min favoritt ølbar i nærområdet, for å ta et par pils sammen med to av mine venner her i Toulouse.

Lørdag stod vi opp tidligere enn vi egentlig var i form til, fordi nå skulle vi kjøre den to timer lange strekningen fra Toulouse til Sarlat – en eventyrlig vakker by i Dordogne-distriktet i det franske sørvest. Denne byen har Julien og jeg besøkt en gang tidligere, høsten i forfjor, da vi bodde i Paris og tok oss en ukeslang roadtrip hvor vi dro fra småby til småby, slott til slott, grotte til grotte (for å se stalaktitter og stalagmitter)  i Dordogne og Lot-distriktene. Denne gang skulle vi ikke til Sarlat kun for å nyte byens pittoreske sjarm. Det var faktisk kameraten min som hadde et håp om å få reise dit, nå når han først var i Frankrike. Han ønsket nemlig å besøke noen venner av familien, som hadde flyttet fra Stavanger til utkanten av Sarlat for å drive bed&breakfast og leve comme les francaises. Han hadde ikke sett dem på tjue år, så et vakkert gjensyn – det var det virkelig. Like vakkert som deres bed&breakfast (en ekte fransk perle, ypperlig for enhver romantiker). Vi avsluttet kvelden med et deilig restaurantmåltid, stappfulle magesekker (nok en gang) og en følelse av tilfredshet.

Søndag, ja, i går, var i seg selv et fantastisk eventyr som jeg skal fortell mer om i neste omgang. Grottebesøk og helleristninger, Djevelbrua i Cahors, vinsmaking og vingårder, ja, mer skal jeg ikke røpe!

bildet under: den lille gaten vi vandret nedover fra parkeringen til hotellet

frankrike

hotellet vårt (som dessuten har enorme rom)

sarlat hotellet

yes, gjess…fordi, sørvest-Frankrike er kjent for foie gras.

gjess

franske restauranter

fransk

lokale produkter

sørvestfransk

sarlat-le-caneda

gjess

en idyllisk bed&breakfast eid av familievennene til kompisen min

bed and breakfast frankrike

 

 

 

Advertisements

Vårfølelse på fransk – i den japanske hagen i Toulouse

Søndag, for en eller to eller tre uker siden (oh là là som tiden flyr) var min kjære og jeg på besøk i le jardin japonais (den japanske hagen) i bydelen Compans i Toulouse, for å feire la Fête des Cerisiers – en hyllest til parkens mange nydelige kirsebærtrær.

Det som er så fantastisk med Frankrike er at det alltid skjer noe spennende her i landet, uansett hvilken by eller bygd man befinner seg i. Festivaler, markeder, utstillinger, tivoli, film-og musikkarrangementer, vinsmaking, ostesmaking, og diverse eventer til ære for de ulike årstidene og naturen. Her kjeder man seg aldri. Her sulter man ikke. Og her ligger ikke kameraet og samler støv!

I dag var jeg forresten også på et slikt spennende vår-arrangement (riktig nok på egenhånd, denne gang). En blomsterfestival i en annen del av byen; for å feire de mange tusen blomstene som var samlet på ett og samme sted, før de i morgen vil bli flyttet på og plantet i ulike deler av Toulouse. Et arrangement i regi av kommunen, til glede for både fotoentusiaster, hobbybotanikere, familier med barn, kjærestepar, og alle andre som elsker blomster. En fin liten søndagsaktivitet for alle oss som elsker de flotte fargeklattene som blomstrer opp fra mørkebrun jord for å friske opp tilværelsen og minne oss på at det endelig er vår.

Javisst, nå husker jeg. La oss spole tilbake til denne søndagsturen i den japanske hagen.

Nå husker jeg nemlig nøyaktig når dette fant sted. Den femtende april feiret jeg jo mitt tredje år i Frankrike, og dette feiret min “bedre” halvdel og jeg ved å nyte sol og blå himmel, rosa kirsebærtrær i full blomst, og sist men ikke minst – forfriskende utepils på brasserie, hundre meter unna parken.

Tenk, i hele tre år har jeg bodd i dette landet. For snart et halvt år siden flyttet jeg fra Paris til Toulouse.  Og nå har det jammen meg gått ett helt år siden Julien og jeg undertegnet samboerkontrakt, noe som er like stort her til lands som det å gifte seg. Gifte oss skal vi nok også, men ikke riktig enda.

Vi liker å ta ting dag for dag, han og jeg. Og akkurat nå er det fint å slippe å tenke på noe som helst, og bare nyte vårfølelsen, kjærligheten og alt det fine som livet i Frankrike har å by på.

Info til deg som ønsker å besøke den japanske hagen i Toulouse:

dongri

kirsebærtrær frankrike

bambus

croptop stil

kirsebærtre

 

 

 

Led meg og valkene mine inn i fransk fristelse: Dagstur til Montauban

Montauban, ja. Der hvor jeg med et uhell gikk av toget, da jeg var på vei til Toulouse for aller første gang. Samme dag som jeg hadde blitt frastjålet lommeboka mi i Paris, da jeg tok lokaltoget for å bytte til det toget som skulle frakte meg fra hovedstaden til det store, spennende sørvestlandet i Mai i fjor.

Dagen da det regnet så hardt at man omtrent skulle trodd at det satt en liten luring oppe i skyene, som holdt seg opptatt fra morgen til kveld med å helle bøttevis med vann ned på den franske befolkningen og alle de uheldige turistene som var på besøk.

En rimelig kjip dag. Med god grunn. Kjipere ble det da jeg, som nevnt, sinnsforvirret etter lommetyveriet, gikk av på feil stasjon.

Få sekunder etter å ha innsett at jeg faktisk ikke var ankommet Toulouse, hoppet jeg tilbake ombord på toget igjen. Jeg hadde ikke tid eller lyst til å utforske Montauban, der og da.

Jeg var jo tross alt på vei til Toulouse, en by som omtrent ser helt lik ut som Montauban. Men større, og kanskje hakket mer spennende for rastløse sjeler som meg, som stadig søker nye impulser.

Det betyr derimot ikke at Montauban ikke er en spennende by. Tvert i mot!

frankrike

Lørdag kveld, etter å ha vandret rundt og handlet litt i Agen (og sølt kaffe på hvit t-skjorte), kjørte vi i motsatt retning fra slottet vi bodde på for å ta en drink og to, traske rundt i handlegater og ende kvelden med et restaurantbesøk – i Montauban.

Julien hadde lyst på pils, så da var det pils som stod på agendaen. Mer konkret, på den belgiske puben Café le Flamand. Men før vi i det hele tatt rakk å komme oss frem til utestedet, lot vi oss forføre av vindusutstillingen til en chocolatier (Yves Thuriès) som lå i samme gate som vår utvalgte tappestasjon. Planen var egentlig å bare se, men ikke røre, men hvor ofte funker det når man først har satt sin fot i sjokoladebutikken og kjenner de deilige duftene av håndlaget melkesjokolade og mørk kakao som bare ligger å venter på å bli med deg hjem?

Unnskyldningen min var at det tross alt snart var påske, og vi derfor kunne unne oss litt sjokolade. Litt. Min definisjon av “litt” endte opp med å bli nærmere ett kilo.

Uten å bli distrahert av flere fristelser på veien, plantet vi rumpeballene våre på hver vår barkrakk og ble sittende der i en times tid, før vi dro videre til en annen ølbar (som jeg ikke husker navnet på) for å drikke enda en pils, før restaurantbesøket (på Au Fil de l’Eau stod for tur.

Ved å bestille foie gras til forrett, etterfulgt av cassoulet (rett bestående av bønner, andeconfit og pølser) til hovedrett, holdt jeg meg til de kjente, lokale spesialitetene fra sørvest-Frankrike. Servert i enorme porsjoner. Jeg spiste kanskje halvparten av maten min, før min kjære Julien måtte komme til unnsetning og spise opp resten. Om du tror at franskmenn kun spiste lett matt i små porsjoner, så har du tydeligvis ikke vært i sørvest!

Etter en hyggelig kveld og et svært mektig måltid, la vi oss ned på valkene og rullet ut av restauranten. Vel, nesten. Takk for denne gang, Montauban!

montauban reise

montauban kunst

 

 

 

 

 

 

Ta meg med tilbake…

Ta meg med tilbake til solfylte ettermiddager på utekafé, lange spaserturer gjennom smale brosteinbelagte gater og småby-idyll i nordvest-Frankrike.

Dinan, Dinan, jeg lengter tilbake til denne sjarmerende perlen i regionen Bretagne.

Pannekakelunsj, fargerike blomster, pittoreske hus og fortryllende landskap.

Det tok oss rundt fem timer å kjøre fra Paris til Dinan, et av mange stopp på en fem dager lang kjærestetur. Han skulle ta meg med til Saint Malo og Mont Saint Michel, og vi endte like greit opp med en dagstur til Dinan da vi først var ute på eventyr – min bedre halvdel og jeg.

Jeg elsket samtlige destinasjoner, men likevel var det noe spesielt med Dinan som jeg ikke helt kan sette fingeren på. Byen inspirerte meg til å ønske å gjøre noe kreativt, som å skrive en roman eller male et bilde. Kanskje skrive en historie om to totalt ulike personligheter som finner hverandre, og finner kjærligheten i denne lille koselige byen. En by som fortjener så utrolig mye mer oppmerksomhet enn det den får i dag.

Ah, jeg lengter tilbake til de gode sommerminnene og de bekymringsfrie øyeblikkene.

Er det ikke ironisk, med tanke på at vi snart skal feire jul?

Man vil vel alltid ha det motsatte av hva man allerede har. Og akkurat nå ønsker jeg intet annet enn en lang og deilig ferie – og da føles det naturlig å mimre tilbake til bedre vær og fine steder hvor jeg har vært så heldig å få feriere.

fransk småby

idyll frankrike

frankrike

fine gater

bretagne frankrike

Skål, for siste gang

“Du ser ut som en sigøyner med det skjerfet på hodet”, ler Julien. Kompisen hans, Thomas, mener jeg ser ut som ei gammeldags kjerring. Hard kjærlighet, vennskapelig erting, øl-glass som klinger i det vi alle skriker ut “Santé” (skål på fransk) og feirer at både Julien og jeg har nye jobber som venter oss i Sør-Frankrike.

pils

En aller siste kveld i Paris, sammen med mennesker jeg kjenner godt og andre jeg ikke kjenner fullt så godt.

Allerede da vi ankom sentrum i halv seks tiden, var det altfor mørkt ute til å kunne ta noen ordentlig fine bilder. Puben var heller ikke fylt opp til det maksimale. Ikke enda.

Jeg tok et bilde av det tomme bordet foran oss, fordi jeg ble fascinert av veggdekorasjonen; en hyllest til popkultur. En kreativ idé.

Belgisk øl. Syrlig øl. Etterfulgt av pubmat. Blå cheeseburger til meg, vanlig cheeseburger til ham. Julien hater blåmuggost, jeg er totalt avhengig og kunne spist kilovis. Lett.

Kyss på kinnet og klemmer til vennene våre som var kommet for å ønske oss lykke til med alt det nye, og for å si farvel til alt det gamle.

Belgisk øl kan jeg drikke i Toulouse også. Blå cheeseburger kan man bestille over alt. Mitt røde skjerf tvinner jeg gjerne rundt hodet igjen. En kul pub med fascinerende veggdekorasjon er sikkert også lett å finne i den byen vi snart skal kalle vårt hjem.

Men mennesker å bli glad i, som kan kalles ekte, gode venner – vil vi finne slike i Toulouse, også?

pub paris

sort hvitt og rødt

hodeskjerf