En siste datekveld før livet blir satt på pause

Lørdag, gårsdagen var siste dag hvor alle barer og restauranter i Frankrike fikk lov til å holde åpent inntil videre, til nøyaktig hvilken dato, hvorvidt det er snakk om uker eller måneder, er umulig å si.

Med tanke på at hele befolkningen i nabolandene Spania og Italia er satt i karantene, er vi jo heldige vi som bor i Frankrike for at vi i det minste får lov til å handle på dagligvarebutikker, vi får lov til å ta oss en liten luftetur når vi ønsker, vi får lov til å besøke en venn eller to, så lenge vi føler oss trygge på at de vi besøker er friske og ikke er en del av risikogruppen med kroniske sykdommer eller nedsatt immunforsvar.

I Frankrike er vi ikke satt i tvungen karantene, ikke enda, men som i de fleste europeiske land, har vi ikke lov til å dra på kino eller teater, og fra og med i dag har vi heller ikke lov til å spise middag ute på restaurant, nyte en kaffe og et kakestykke på kafé, skåle over et par pils sammen med gode kolleger etter endt arbeidsdag, fra og med i dag er disse glade dagene over. Inntil videre.

Livet er satt på pause, og det eneste som gjelder nå, er å få stoppet dette grusomme viruset. Friheten skal vi ta tilbake senere, friheten skal vi feire med champagne og sjokolade den dagen forskerne finner en vaksine, en kur, en slutt på spredningen av coronaviruset. 

Friheten ble vi frarøvet det øyeblikket førstemann av våre syke borgere ble smittet av viruset. Time for time, dag for dag, har vi slavisk fulgt nyhetene og bekymret oss for de svake i samfunnet, de eldre, de kreftsyke, de lungesyke, de som ikke har en sterk nok kropp til å kunne tåle dette ekstremt smittsomme viruset som i flere medier omtales som en hissig blanding av kraftig influensa og lungebetennelse.

Tomme gater

Gårsdagens restaurantbesøk ble altså vårt aller siste inntil videre. Selv femårsdagen som kjærester, den 29. mars, vil vi ikke lenger kunne feire, vi som hadde bestilt bord på Michelinstjerne-restauranten SEPT, det glamorøse spisestedet hvor vi ifjor feiret bursdagen til min kjære forlovede. Fem år, en anledning jeg hadde gledet meg til å feire, sannsynligvis vil vi nå måtte tilbringe kvelden fengslet i vårt eget hjem, en ny hverdag vi begge må tilpasse oss, inntil myndighetene kommer med ny informasjon.

Vi nøt vårt siste restaurantmåltid som om det skulle vært vårt siste måltid før en lengre fengselsdom, maksimal nytelse og stor takknemlighet, en kveld tilbrakt i det sjarmerende nabolaget Carmes.

Vår siste lørdagspils, hver vår halvliter syrlig øl fra Belgia på ølbaren Le Bièrographe, vi lyttet til gammel rock og pratet om verdenskrisen i 1929 sammenlignet med de mange utfordringene som verdensøkonomien står overfor i 2020, et vanskelig tema som ikke akkurat løfter stemningen, men hva har vi egentlig å prate om når alt vi hadde gledet oss til i månedene fremover risikerer å bli avlyst, og våre arbeidsplasser henger i en tynn tråd?

Skummelt er det å tenke på hvor raskt en livssituasjon kan endre seg. Mandag fikk jeg lønnsøkning og tilbud om ny jobb, mens nå stuper aksjene. Hvordan vil Airbus håndtere disse utfordringene?

Le Bièrographe

Hyggelig var uansett vår siste datekveld, en aften tilbrakt på den russisk-armenske restauranten Troika Royale. Vi pratet om Russland, lenge har jeg hatt en drøm om å besøke St. Petersburg og Moskva, jeg drømmer om å reise på togtur med Den Transsibirske Jernbane, jeg vil spise lokale spesialiteter og lytte til klassisk musikk, en drøm, en vakker drøm, sannsynligvis vil jeg i fremtiden verdsette slike ferieturer til en enda større grad enn jeg allerede gjorde før.

Russisk mat

Jeg drakk et glass armensk rødvin, Julien gikk for en halvliter russisk honningøl. Vi delte et fat med russisk spekemat, ost, rødbetsuppen borsjtj, pelmeni (russisk ravioli) i soppsaus, grillet aubergine fylt med kremost og toppet med fiskerogn, dolma (fylte vinblader) med ris og kjøtt, kyllingboller, bakst med ostefyll og salat.

Russisk honningkake

Til dessert delte vi et stykke medovik, russisk honningkake, en søt avslutning på et herlig måltid. Gjerne skulle jeg ha bestilt enda en dessert, kanskje også en tredje, samt to ekstra glass vin, for å få maksimalt utbytte av dette siste restaurantmåltidet på to uker, en måned, seks uker, hvem vet, vi vet ingenting.

Gul kåpe

Advertisements

En innvandrer i Frankrike: Byråkratiets trange nåløye og jeg

Alle medaljer har en bakside. Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Livet er ikke en dans på roser. Ja, slik kan jeg fortsette ut i det uendelige, med det ene ordtaket etter det andre – for å beskrive kampen man dessverre må kjempe seg gjennom når man frivillig velger å flytte til et annet land. I dette tilfellet; Frankrike.

Å flytte til Frankrike betyr ikke å lande på Charles de Gaulle eller Orly flyplass, eller stige av et tog på Gare du Nord eller Gare de l’Est (slik som jeg gjorde), og danse gjennom gatene i Paris med optimismen på topp, og tro at alt faller på plass uten problemer.

Med gammeldags byråkrati, og vanvittig mye papirarbeid som må bli tatt hånd om før man får gjort noe som helst, er det lett å miste håp – og gi opp tanken på å slå seg til ro i Frankrike.

Takket være EU, slipper i det minste vi som nordmenn å skaffe oss det som heter Carte de Séjour, som fungerer som et visum som gir innvandrere arbeidstillatelse i Frankrike. Dette visste ikke jeg da jeg først kom hit, og gjorde derfor det alle innvandrere gjør når de kommer til Frankrike og ønsker arbeidstillatelse; jeg dro til sosialkontoret.

Dette var riktig nok lettere sagt enn gjort. Jeg ble stående i kø fra sosialkontoret åpnet tidlig på morgenkvisten, frem til tjue minutter før stengetid, kun for å få høre at jeg som EØS-borger ikke behøvde noen form for arbeidstillatelse (det motsatte stod riktig nok skrevet på hjemmesiden deres).

Kølapp-system har de hos slakterne i Frankrike, men ikke på sosialkontoret. Å avtale møte kunne man heller ikke gjøre på forhånd. Den eneste måten å komme i kontakt med en konsulent på, var å stille seg i kø, og vente. Hele sju timer sto jeg i denne eviglange køen full av fortvilte innvandrere som meg selv, frossen og forbannet.

Men, da trenger man ikke noe mer enn pass og Europeisk helsekort for å komme i gang og jobbe, tenker du? Feil. For å kunne jobbe i Frankrike, må man også ha noe som heter Carte Vitale. Dette er ditt helsekort, med ditt franske personnummer.

Da jeg dro til sosialkontoret for å fylle ut søknad om få et Carte Vitale, tok det meg tre konsulenter og en frustrert svigerfar før jeg endelig fikk tildelt riktig skjema og riktig informasjon. Søknaden kom likevel i retur, med et skriv som etterlyste ytterlige dokumenter. Tre måneder senere fikk jeg endelig personnummeret mitt.

Frem til nylig, har jeg bodd uregistrert i leiligheten til kjæresten min – og derfor aldri tatt stilling til hvor vanskelig det ville komme til å bli å skaffe leilighet sammen.

Frem til nylig, har jeg heller ikke jobbet for et fransk firma – og derfor aldri tenkt over hvor vanskelig det skulle bli å opprette en fransk bankkonto.

La meg tørke svetten av panna og puste dypt ut før jeg fortsetter å skrive.

For å leie leilighet i Frankrike, må man ha fast stilling. Både Julien og jeg har midlertidige arbeidskontrakter. Selv en ett-årig kontrakt regnes som midlertidig jobb, bare så det er avklart.

Har man en CDD-kontrakt (midlertidig), må man ha verge for å kunne få leid en leilighet. Foreldrene dine kan fungere som verge. Har man ingen “foresatte” som kan hjelpe deg i en slik situasjon, kan du like greit bare pakke og dra hjem. Eller flytte inn til en annen person som allerede har leilighet.

Og så var det bankkontoen da. Har man ikke bevis på permanent adresse (regning fra strømleverandør eller husleie), får man ikke opprettet konto. Mobilregning eller vanlig post levert til adressen din, i ditt navn, er ikke gyldig som bevis. Ei heller arbeidskontrakten din.

I dag dro jeg til banken med et håp om å opprette en fransk bankkonto. Om en uke kommer jeg til å prøve igjen. Igjen og igjen.

Fordi, vil man virkelig bo i Frankrike må man smøre seg med tålmodighet og kjempe seg gjennom byråkratiets virvelvind.

tatoveringer

IMG_20170807_193821.jpg

smil

IMG_20170606_173753

De av bildene som ikke er av meg, er også tatt av meg og er fra romantiske Paris (øverst) og nydelige Narbonne i sør (nederst)