Solidaritet og kjærlighet til byen

Fra smykkeskrinet letet jeg frem mine lilla og grønne dråpeformede ørepynt, kjøpt for rundt fire år siden, håndlagde aksessoirer fra det syrisk-tyrkiske samarbeidet Drop Earrings Not Bombs, et prosjekt hvor det jobbes målrettet for å bygge nettverk, skape trygge rammer og faste inntekter for syriske kvinner som har flyktet fra krig, kvinner som nå jobber med å gjenoppbygge sine liv i Istanbul.

Grønn og lilla ørepynt

Jeg liker å støtte små initiativer som dette, prosjekter som har som mål å inkludere, støtte og skape et sikkerhetsnett og en bedre hverdag for mennesker som har opplevd ting vi andre ikke kunne sett for oss selv i de vondeste mareritt. Elegantees er et annet fint foretak jeg har støttet under flere anledninger. Via deres nettside selger de fine basisplagg sydd av tapre kvinner reddet fra menneskehandel i Nepal.

I går gjorde jeg som jeg så lenge hadde sett frem til å gjøre. Først etter en grundig håndvask, samt etter å ha dekket ansiktet med munnbind, tok jeg meg en tur til sentrum for å støtte noen av mine lokale favorittbutikker, Mademoiselle Nuage og The Bookshop. Internetthandel tar jeg nå en lengre pause fra, for å fokusere hundre prosent på å være en god borger, støtte sentrumsbutikkene og hjelpe de mange som har investert alt de eier i å realisere sine drømmer, måtte det være en spennende butikk eller en koselig liten kafé, deres livsinvestering, deres fremtid som nå står på spill som konsekvens av pandemien og lockdown.

Aggressivt høljet regnet ned i bøtter og spann, værgudene var absolutt ikke enige med toulouserne og deres ønske om å vandre rundt i det fri, besøke butikker og spasere langs Prairie des Filtres og Quai de la Daurade. Den prikkete paraplyen skjermet meg som et digert skjold, der jeg med raske steg spaserte de to kilometerne inn til sentrumskjernen. I disse dager unngår jeg offentlig transport så godt det lar seg gjøre.

Første stopp, Mademoiselle Nuage. Trist var synet av de stengte dørene hos deres nabo, tesalongen Madame Bovary, et drømmested for alle som elsker litteraturklassikeren ved samme navn. Som alle andre kafeer får de ikke lov til å ta imot gjester før tidlig i juni måned, jeg lover å være der for dem umiddelbart når den tid kommer.

Mademoiselle Nuage

Lenge ble jeg stående og prate med eieren av aksessoirbutikken Mademoiselle Nuage, lettet var hun over å endelig kunne holde åpent og se sine kunder igjen. Hennes øyne, det eneste jeg kunne se bak det munnbindkledde ansiktet, lyste opp der hun snakket om alle de fine støttemeldingene hun hadde mottatt på sosiale medier fra sine stamkunder.

Det varmer hjertet å vite at mine kunder virkelig bryr seg og tenker på butikkens fremtid, solidaritet er uhyre viktig akkurat nå, sa hun rørt. Hun fortalte at hun takket være statsstøtte har klart å betale leie av lokale, takket være butikkens nettside fikk hun også solgt nok til å kunne handle mat og betale regninger.

Jeg kjøpte meg to par øreringer, et av dem hadde jeg ønsket meg siden jeg først så dem i fjor høst. En liten gave fra meg til meg selv, håndlaget ørepynt fra hennes atelier, i andre etasje av Mademoiselle Nuage. En liten tanke streifet meg, om bryllupet fortsatt vil finne sted i september, hvorfor ikke handle både smykke og øredobber fra denne butikken som jeg jo er så glad i?

The

Videre trasket jeg gjennom de glatte brosteinbelagte gatene, regnvann fylte de smale sprekkene mellom steinene, himmelen så ikke ut til å lysne med det første. Neste stopp, The Bookshop, hvor jeg skulle hente de tre romanene jeg hadde reservert, The Book Thief av Markus Zusak, Slaughterhouse-Five av Kurt Vonnegut og The Testaments av Margaret Atwood.

Bokhy

Også i The Bookshop ble jeg stående og prate med en av eierne, ei eldre dame, jeg var nesten sikker på at hun var kona til den eldre briten som vanligvis pleier å være der, jeg håpet i hvert fall at hun var det. Hun tipset meg om sin favorittroman av Margaret Atwood, The Robber Bride. Du som elsker Margaret Atwood kommer til å elske denne, sa hun henrykt. Jeg lovet å komme tilbake for å kjøpe den ved en senere anledning, kanskje allerede neste uke.

Mibument

Regnværet ga seg etter hvert. Like før jeg nådde frem til den folketomme nabogata, tok jeg av meg munnbindet, jeg smilte for meg selv.  Heldig er jeg som bor i denne fantastiske byen, heldig er jeg som fortsatt har en jobb å gå til, en trygg hverdag og rikelig med mat på bordet.

Regnfull gate

Advertisements

Fysisk avstand og sterkere samhold

Jeg fikk meg en iskald start på dagen, da dusjen gikk tom for varmtvann innen jeg hadde rukket å såpe inn halve figuren. Med gåsehud over hele kroppen, hastet jeg meg inn i den grå joggedressen som har blitt flittig brukt disse to månedene med hjemmekontor, et antrekk som aldri møter offentligheten med mindre jeg skal ut på en lang og slitsom flytur (noe det ikke akkurat vil bli mange av i nærmeste fremtid).

Utover ettermiddagen ville jeg skifte til finere tøy, en spesiell anledning stod nemlig for tur, en svært etterlengtet frisørtime.

Julien og jeg hadde begge bestilt time hos frisøren til samme tid, han trengte sårt en klipp, jeg behøvde farging av ettervekst og stussing av slitte tupper. Grunnet strenge smitteverntiltak, vil ikke frisørsalongene ta imot flere enn én kunde om gangen, med mindre det er snakk om flere personer fra samme hushold. På forhånd, via sms, fikk vi streng beskjed om å ikke ta med oss yttertøy eller veske, engangsmunnbind skulle vi bli tildelt i salongen. Vi ble også minnet om at alle kunder umiddelbart vil måtte desinfisere sine hender med antibac, så snart de setter beina innenfor salongens dører.

Dette er den nye hverdagen. Vi rengjør hendene for hver gang vi rører noe eller entrer en butikk, vi syr eller handler inn munnbind i hopetall. Mange av oss jobber fortsatt hjemmefra, flere er vi som planlegger tidenes sommerferie innenlands, bilturer, camping og hyttebesøk. Lufta er mindre forurenset enn tidligere, og fuglene kvitrer høyere enn noensinne. Vi spør oss selv, vi spør hverandre og visa går på repeat, hvordan kan vi hjelpe lokalmiljøet, hvordan kan vi bli bedre samfunnsborgere, bedre mennesker?

Fysisk holder vi avstand, men samholdet har aldri vært sterkere. Det gjør meg derfor ingenting å vaske hendene til huden flasser av.

Det finnes likevel mange som ikke forstår alvoret, mange som ikke bryr seg om hvorfor vi ikke lenger kan oppføre oss på samme måte som tidligere. Jeg tilhører den større prosentandelen av befolkningen som har valgt å bruke munnbind i sentrumsgatene, i områder hvor store menneskeflokker ferdes, et valg jeg selv mener er fornuftig, dessuten blir man jo i flere butikker nektet inngang om man ikke dekker seg til. Likevel har både jeg og andre allerede blitt offer for stygge blikk, hvisking og kommentarer fra ulike personer, for det meste unge voksne, som nekter å bruke munnbind. Det er ekkelt å ikke kunne gjenkjenne folk, å ikke kunne se hvordan folk egentlig ser ut, har jeg fått høre. Munnbind er så stygt, c’est trop moche, c’est flippant, de skremmer meg, sa en kvinne til venninnen sin, begge med øynene rettet mot meg der de passerte forbi.

Munnbind er ikke mote. Munnbind er ikke aksessoirer man slenger på seg for å være trendy. Men det må da vel være lov å gjøre det beste utav situasjonen, beskytte seg selv og samtidig prøve å se fin ut, til den grad det lar seg gjøre. Beskytte luftveiene i store folkemengder og la fjeset være nakent i fredelige folketomme områder. Hadde jeg hatt armen i gips, ville jeg sannsynligvis ha tegnet blomster over hele gipsen, hadde jeg kjøpt meg ny sykkelhjelm, ville jeg ha kjøpt den fineste i butikken. Jeg matcher mine munnbind med mine antrekk og smiler gjennom stormen.

Allerede i lunsjpausen skiftet jeg fra joggedress til olabukser, jeg tok meg en liten luftetur i nabolaget for å nyte lyden av fuglesang og stillheten i gatene. Jeg gledet meg til ettermiddagens frisørtime, jeg gledet meg enda mer til morgendagen, til å hente mine bøker reservert hos The Bookshop. Samtidig så jeg frem til å ta meg en liten tur innom den sjarmerende lille aksessoirbutikken Mademoiselle Nuage for å kjøpe et par øredobber og kanskje et smykke, fint ville det også vært med en kaffe à emporter fra en av kaffebarene i sentrum. Min første kaffe latte eller cappuccino på to måneder.

Helt til slutt ønsker jeg å dele noen bilder fra mandag ettermiddag, og første møte med sentrum av Toulouse etter to måneder i karantene.

Pont Neuf

Vero Moda

Sentrumsgate

 

Karantenedagbok: Sortering av klær og dårlig samvittighet

Skjorter, kjoler, skjørt og jeans, jeg tømmer klesskapet og sorterer alt jeg eier av klesplagg kjøpt for ulike anledninger, sesonger og behov. Innerst i skapet finner jeg to bluser jeg knapt kan huske å ha sett tidligere, med merkelapper fortsatt festet til plaggene. En av dem var en gave fra min mor, en fin kortermet bluse, hvit med grå prikker.

Jeg stryker fingrene over det syntetiske stoffet, jeg studerer blusen og tenker tilbake på fjorårets sommerferie, på de fine solskinnsdagene i Danmark, en idyllisk sensommerferie på den danske øya Lolland, sammen med mine foreldre. Denne hvite blusen med prikker hadde min mor pakket med seg fra Norge, en liten oppmerksomhet hjemmefra, sammen med to norske romaner og en stor pose smågodt, for det meste full av peacemerker med smak av lakris og jordbær.

Disse minnene, disse gavene, beviser nok en gang hvor godt vi har hatt det, vi som ofte kunne reise utenlands sammen og gi hverandre små og store gaver uten å måtte spare slike gleder til spesielle anledninger som bursdag og julaften.

I fjor sommer var vi lykkelige over å få se hverandre igjen for første gang siden påskeferien, fire måneder tidligere. Nå har vi ikke sett hverandre på ni måneder, ikke siden nettopp denne Danmarksturen.

Som et lynnedslag vekkes en kvalmende varm og vond følelse til live, jeg tar meg selv i å bli blank i øynene, jeg hikster, brått blir jeg flau over denne plutselige reaksjonen.

Om det i dette tilfellet er savnet eller samvittigheten som gnager mest, er vanskelig å si, men gjennom hele karantenetiden har mitt allerede store spekter av følelser blir enda mer forsterket. Stakkars Julien som må være vitne til dette kaoset, vitne til hvordan mitt sinn velger å fordøye denne globale krisen vi befinner oss i.

Med blusen i fanget, sitter jeg på gulvet foran klesskapet, med alt jeg eier av klær liggende i en haug foran meg, jeg bretter, sorterer, flere plagg skal doneres til veldedighet. Helt ut av det blå begynner jeg altså å gråte.

Jeg har dårlig samvittighet, først og fremst fordi jeg fra ungdomstiden til voksen alder har brukt altfor mye penger på masseprodusert mote, i den tro at andre ville like meg bedre om jeg bare kledde meg finere og fornyet meg ofte nok, om jeg bare oppdaterte garderoben i samme tempo som moteverdenen og forbildene mine.

Jeg ville ha mye, men jeg ville betale lite. Det man da ender opp med er klær produsert i noen av verdens fattigste strøk, av tekstilarbeidere som jobber lange, harde skift for lønninger som knapt rekker til mat på bordet og tak over hodet. At etisk, bærekraftig mote er en luksus som ikke alle kan unne seg, har jeg forståelse for. Men selv har jeg råd til å velge, og jeg har jo dessuten innsett for lenge siden at dem som liker meg, liker meg uavhengig av hvordan jeg går kledd. 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke har tatt godt nok vare på klær jeg har fått i gave fra andre, slik som denne prikkete blusen, det samme med pyjamasen jeg fikk i julegave fra min kjære for tre år siden, og hvorfor bruker jeg nesten aldri jakken jeg arvet etter min kommende svigermor, den som ble levert til skredderen og sydd om for å passe meg perfekt? Hvordan ble jeg så utakknemlig, så bortskjemt?

To måneder i lockdown har som nevnt tidligere vært vanskelig, vondt, men på mange måter nødvendig. Det er dessverre umulig å si om jeg vil bli et bedre menneske etter det hele er over, men jeg vil definitivt endre mine kjøpevaner og prioritere annerledes enn tidligere, prioritere lokalmiljøet, handle etisk og bærekraftig så godt det lar seg gjøre.

Mest av alt vil jeg bli flinkere til å sette pris på klærne og eiendelene som jeg allerede har fra før.

Prikkete kjole

Coronakarantene, dag 51.

Tirsdag. Ferskt maisbrød fra bakeriet og frokost ute på balkongen, jeg har blitt vandt til disse nye rutinene, denne avslappende livsstilen med hjemmekontor og sommervær, nystekt brød på en hvilken som helst ukedag, dager og uker med ingen andre samtalepartnere enn min samboer, om man ser bort fra digitale verktøy som videochat og telefoni.

Nabolaget

Etter en lang og innholdsløs arbeidsdag for meg, og en kort men hektisk arbeidsdag for ham, tok vi oss en liten spasertur sammen på kveldstid. Til enden av gata og videre langs den grafittikledde veien som går parallelt med jernbaneskinnene, deretter tok vi til høyre, forbi sjarmerende små maisonnettes og moderne lavblokker, forbi små sørvestfranske oransje hus med blå skodder og hvite hus med fargerike hager.

Coronakarantene, dag 52.

Onsdag. Ny uke, nye varer kjøpt direkte fra bøndene i nærdistriktet via organisasjonen La Ruche qui dit Oui. Denne uken fylte vi handlenettet med jordbær, spinat, agurk, gulrøtter, håndlagde gnocchi og ulike oster, deriblant en Tomme med korianderfrø.

Franske oster

Jeg sjekket postkassen, fortsatt har jeg ikke mottatt noen av munnbindene jeg bestilte for flere uker siden. Fra og med mandag vil det på flere offentlige steder være obligatorisk å bruke dem, men med forsinket post, butikker som alle er utsolgt for munnbind og apoteker som ikke får lov til å selge dem, begynner jeg nesten å lure på om jeg til slutt vil måtte sy mine egne for å kunne bevege meg fritt til uka.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Grønn butikkfasade
En av byens mange secondhand-butikker. Jeg handler ofte brukt, men skulle gjerne også likt å lære meg å sy om plagg jeg allerede eier, men ikke lenger bruker. Jenny Skavlan er flink med den slags, jeg burde kanskje lære noe av henne.

 

Karantenedagbok: Arbeidernes dag og hyllest til hverdagsheltene

Første mai.

Arbeidernes dag, Journée internationale des travailleurs som det heter her i Frankrike. En merkedag hvor vi hyller dem som allerede burde blitt hyllet hver eneste av årets 365 dager, alle arbeiderne som limer samfunnet sammen, alle hverdagsheltene som står på dag etter dag for at du og jeg skal få mat på bordet, klær på kroppen, trygghet og sikkerhet, pleie og omsorg, alle som i disse vanskelige tider setter sin egen helse i risiko for å hjelpe sine medborgere.

Pandemien har tvunget de fleste av oss inn i våre hjem hvor vi siden mars har sittet og ventet på at det verste av stormen skal blåse over. Samtidig har leger, sykepleiere og ambulansearbeidere jobbet dag og natt for å redde våre mødre, fedre, besteforeldre, våre barn, kjærester og venner, fra virusets klør. Helsetjenesten fortjener all applausen de får hver eneste kveld klokken åtte, men de fortjener så mye mer enn klappende hender og varme tanker. Lønnsøkning, bonus, ikke minst en velfortjent ferie når alt dette er over.

Ei av mine nære venninner har blitt smittet av viruset. Hun jobber som sykepleier i England, et land som har blitt hardt rammet av pandemien, enda hardere enn Frankrike. Før hun ble syk, jobbet hun døgnet rundt i flere uker i strekk. Hver dag har hun sett mennesker lide, daglig har hun sett mennesker ta sine siste åndedrag. Virusets mange ofre, flere av dem som for oss andre bare blir nevnt med tall og statistikk, har hun og hennes kolleger sett visne fra dem med egne øyne.

Blomsterbuketter

Siden mars har mange av oss jobbet hjemmefra, de av oss som fortsatt har en trygg inntekt, de av oss som ikke har blitt permittert som konsekvens av lockdown. Selv har jeg reiselivsutdanning og hadde i utgangspunktet planer om å starte mitt eget lille firma i turistindustrien da vi først flyttet til Toulouse for over to år siden, noe jeg er trist for å si at jeg nå er glad for at jeg aldri gjorde.

Reiselivsnæringen lider og jeg får vondt av å tenke på alle i bransjen som nå står uten arbeid, turoperatører og transport, store og små hoteller og privateide pensjonater, restauranter og kafeer, museer og gallerier. Jeg blir trist av å tenke på alle som har lagt sin sjel, dyrebar tid og all sin egenkapital i oppstart av en drøm som nå kan risikere å gå tapt for alltid.

Bakeri

Jeg har allerede nevnt dette i en tidligere hyllest til bøndene og min støtte til byens små lokale butikker, men jeg får ikke sagt det nok, aldri har det vært viktigere å stille opp for lokalmiljøet og de små bedriftene.

Aldri har det vært viktigere å støtte hverdagsheltene. Og nok en gang, en stor takk til helsevesenet.

Ostebutikk

Coronakarantene, dag 45.

Onsdag. Som vi nå har gjort de siste tre ukene, bestilte vi også denne uken ulike produkter fra bøndene i nærdistriktet, via organisasjonen La Ruche qui dit Oui. Poteter, vårløk, eplejuice, grønne linser og kikerter, jeg gleder meg til å lage potetsalat, hummus, linsegryte og til å nyte lokalprodusert eplejuice sammen med brød fra bakeriet til frokost.

Coronakarantene, dag 46.

Torsdag. Vi bestilte hjemmelevert mat til lunsj, falafel souvlaki wrap, gresk salat og bakt ostekake med sjokoladekjeksbunn. Hver uke tester vi nye restauranter, denne uka falt altså valget på Les Filous og deres greskinspirerte hurtigmat. Julien klaget over porsjonens størrelse, han mente han ville fått mer for pengene om han hadde bestilt kebab, selv var jeg derimot svært fornøyd med både smak, størrelse og kvalitet.

Falafel wrap

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse bilder
De fleste bildene i dagens innlegg ble tatt i fjor eller forfjor, tider da vi hadde det altfor godt. Vi var så sikre på at alle de små butikkene og spisestedene alltid ville være der, at blomsterhandlerne alltid ville klare seg, at bøndene jobbet under gode forhold, at sommerferie var en selvfølge og vår månedlige inntekt var sikker.

Karantenedagbok: de gamle rutinene og den nye hverdagen

En overskyet onsdag ville ha vært en opptur etter to stormfulle regnværsdager, om jeg hadde sett på verden med fortidens øyne, fra tiden før vi ble tvunget inn i denne karantenetilværelsen, tiden før pandemien.

Jeg ville ha tittet ut vinduet mens jeg i all hast ville ha sørget for å svelge unna brødskiven og slurpe i meg den siste kaffeskvetten før klokka ville ha rukket å slå ti over halv ti. Sannsynligvis ville jeg ha pakket med meg paraply for å være på den sikre siden, for å deretter traske bortover den lille stien som parallelt med togskinnene bak det høye gjerdet, leder til knutepunktet Arènes, hvor jeg ville ha tatt ti-femtisju bussen til Saint-Martin du Touch og Airbus.

Som alltid, ville jeg ha valgt meg et sete midterst til høyre, og koblet ut med musikk på øret og latt blikket følge nøye med på livet utenfor bussvinduene, jeg ville ha latet som musikken jeg lyttet til var lydsporet til dette livet utenfor, travle mennesker og biler i morgentrafikk, stjernene i onsdagens lille kortfilm.

Jeg ville ha sittet slik i tjue minutter, med paraply i den ene hånda, mobiltelefonen i den andre. Sannsynligvis ville jeg også ha rotet gjennom vesken etter tyggegummi eller halspastiller, dypt under min limegrønne matboks og ukas eller månedens utvalgte lesestoff, store objekter som ville ha okkupert det meste av plass i min middels store veske.

Deretter ville jeg ha fisket det røde adgangskortet opp fra lomma og trykket det mot den elektroniske låsen som lar meg slippe inn hos Airbus. Mitt kort er rødt fordi jeg er innleid gjennom et bemanningsbyrå, faste ansatte får magiske kongeblå Airbus-kort.

På onsdager pleier avdelingslederen å handle inn franske bakevarer til hele kontoret, en fin liten gest som jeg nå savner mer enn jeg skulle tro. Jeg ville ha plukket ut en pain aux raisins over croissant og chocolatine, halvparten ville jeg ha pakket inn i en serviett for å spare den til dessert i lunsjpausen. En søt avslutning etter en sunn salat eller fiberrikt smørbrød fra den limegrønne matboksen.

Etter endt arbeidsdag, ville jeg ha tatt trappene de fem etasjene fra kontoret og trasket gjennom hangaren, forbi de mange grønne propellflyene som ikke hadde rukket å bli malt hvite riktig enda. Jeg ville ha ventet på bussen og vært lettet over at nok en arbeidsdag var over, denne gang med lydbok på øret, gjerne krim, en sjanger jeg omtrent aldri leser men ofte velger å lytte til.

De var vel egentlig ikke så ille, disse kjedelige hverdagsrutinene. De ga meg en følelse av å være noen, ikke noe stort, ikke noe viktig, men en ørliten del av noe større, fra tiden før alt sammen ble satt på pause.

Røde lepper

Coronakarantene, dag 37.

Tirsdag. Under regntung himmel spaserte jeg til bakeriet for å handle maisbrød og fullkornsbaguetter, ukas første og dagens eneste lille luftetur. Jeg unnet meg også litt viennoiserie til frokost, en chocolatine som vi sier her i Sørvest-Frankrike, pain au chocolat som den kalles i Paris.

Linnea myhre roman

Knasende sprøtt og fløyelsmykt med en smak av smørdeig og mørk sjokolade, jeg nøt dagens første måltid sammen med sort kaffe og lettlest litteratur, romanen meg, meg, meg av Linnéa Myhre. Hennes morsomme skildringer av Los Angeles og en kvinnes besettelse av Britney Spears, gir meg lyst til å selv reise til englenes by for å jakte på kjendiser. Brakkesyken og rastløsheten har nok skyld i akkurat det.

Coronakarantene, dag 38.

Onsdag. Overskyet, men ingen regn. Det stormet derimot kraftig på innsiden av mitt sinn, som det dessverre ofte gjør når jeg våkner fra nattesøvnens fine og harmoniske drømmer til denne vonde og dystre virkeligheten. En drøm om hyttetur med familien, om utsikt mot vakre fjell, om lukten av nystekte kanelboller og rykende varm kaffe, om brede smil og ekte latter, om glede, når var forrige gang jeg kunne føle på ordentlig sprudlende glede?

Bibimbap

Min kjære overrasket meg med hjemmelevert koreansk bibimbap til lunsj, et forholdsvis vellykket forsøk på å muntre meg opp.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Utekaféer
12. September 2019. Utekaféer på Place du Capitole, en travel formiddag i september i fjor. Samme dag reserverte vi vår offisielle bryllupsdato, reservert nøyaktig ett år frem i tid. Hvorvidt vi faktisk vil få lov til å gifte oss til høsten gjenstår å se.

 

Karantenedagbok: Fire nye uker i et nedstengt land

President Macron har talt. I fire nye uker vil landet være stengt og befolkningen holdt i karantene. Heldigvis har vi fortsatt lov til å ta våre maksimalt seksti minutter lange spaserturer innenfor en kilometers radius fra våre hjem, vi har fortsatt lov til å handle brød hos bakeren, kjøpe frukt og grønt fra økologiske butikker og handle kjøtt og meieriprodukter fra bondemarkedet.

Dagligvarebutikkene og apotekene holder som normalt åpent, nylig har også enkelte hagesentere fått tillatelse til å ta imot kunder (via drive-in systemet).

Både Julien og jeg er fortsatt friske, vi er fortsatt kjærester, vi er fortsatt forholdvis stabile til sinns, samtidig kan jeg garantere at jeg vil gråte av glede det øyeblikket samfunnet åpner igjen.

Jeg vet godt hvor heldige vi er, vi som har et tak over hodet og mat på bordet, begge er vi i full jobb og leiligheten har en fin balkong som varmes av sola fra tidlige morgentimer til sent på ettermiddagen.

I tillegg har min kjære og jeg et rikt utvalg av sørvestfranske viner i skapet, smakfulle suvenirer fra ulike helgeturer hvor vi har reist på besøk til sjarmerende små vingårder, smakt oss gjennom et hvert sortiment og plukket ut våre personlige favoritter. Disse ulike vinene nyter vi godt nå, i helgene og litt til, når behovet for en bedre middag og en liten oppmuntring melder seg.

Toulouse plakat

Jeg ser frem til å kunne dra på slike helgeturer igjen, vi skulle jo egentlig til Bordeaux i begynnelsen av mai. En idyllisk langhelg en amoureux, hvor vi skulle overnatte i en koselig liten leilighet i hjertet av gamlebyen, vi skulle fotografere vakre landemerker, drikke vin og nyte deilig sørvestfransk gastronomi på en av byens beste restauranter. Burlesque-show med pinupstjernen Dita Von Teese skulle bli lørdagens underholdning og jeg skulle pynte meg med dyp rød leppestift, perlekjede og en av mine fineste kjoler.

En helgetur til utkanten av Carcassonne, til vingårdene i Limoux og den vakre landsbyen Montolieu hadde vi også planlagt. Sistnevnte bærer kallenavnet Village du Livre et des Arts (landsbyen for bøker og kunst), og huser hele femten bokhandelforretninger, mange av dem antikvariater. Et paradis for bibliofile, meg selv inkludert, bare sytti kilometer unna mitt hjem, jeg lengter etter den dagen jeg endelig får kommet meg dit.

Hvorvidt ellevte mai faktisk blir slutten på dette kapittelet og starten på livet etter, gjenstår å se.

Grå kjole

Coronakarantene, dag 29.

Mandag. Over hver vår kaffe og et glass appelsinjuice på deling, spiste vi påskesjokolade til frokost. I over en uke hadde vi nå utsatt å besvare siste epost fra dekoratøren til bryllupet, noe vi endelig tok oss tid til på denne franske helligdagen. Motivasjonen var totalt fraværende.

Det som i utgangspunktet skulle bli den lykkeligste dagen i mitt liv, orker jeg knapt å se frem til nå, i frykt for å måtte avlyse alt sammen. Vi befinner oss i en global krise, og det vil nå bli umulig for meg å kjøpe brudekjole på noe annet vis enn via internett, gifteringene må vi dessuten forsøke å få hentet ut fra Kraków på en eller annen måte, så snart butikkene og postkontorene åpner igjen i Polen.

Utover ettermiddagen tok jeg meg en luftetur, handlet brød på bakeriet og gjorde mine beste forsøk på å slutte å tenke på alt som jeg uansett ikke kan gjøre noe med, alt som er utenfor min kontroll.

Sammen med min kjære, ble påsken avsluttet over en god middag med hvitløksmarinert lammekjøtt og haricots verts, servert sammen med et par glass rødvin fra Corbières.

Nabolag

Coronakarantene, dag 30.

Tirsdag. Hjemmekontor, hjemmetrening og en ettermiddag med iskaffe og lesestoff ute på balkongen. Fortsatt venter jeg spent på bøkene jeg bestilte for snart en måned siden, postkassen sjekkes daglig, vil de komme frem innen karantenetiden er over?

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

IMG_20200414_204529_846
Den kunstneriske passasjen ved Place du Capitole. Her kan man besøke en rekke koselige utekaféer, med utsikt mot byens mest ikoniske landemerke, Capitole.

 

Karantenedagbok: Påsketradisjoner og feiring i Frankrike

Et annerledes femårsjubileum og feiring av kjærligheten i mars, ble etterfulgt av en annerledes påskefeiring i april. Min samboer og jeg tilbrakte påskehelgen i sofakroken. Med store mengder påskesjokolade foran oss, pratet vi om de ulike påsketradisjonene som vi har vokst opp med i hvert vårt land. Overrasket ble han da jeg sa at jeg aldri har vært på eggjakt, og lurte på hva vi nordmenn gjør med all påskesjokoladen som blir kjøpt inn. For de fleste franskmenn er innkjøp av sjokoladeegg uten en tilhørende eggjakt, det samme som å pakke inn julegaver uten å ha et dekorert grantre å legge dem under.

Jeg minnet ham om den norske tradisjonen med våre store påskeillustrerte egg i papp, som fylles med store mengder godteri. Et slikt har han allerede fått av meg et tidligere år. Jeg fortalte hvordan foreldre overrasker barna sine med slike egg, hvordan også voksne overrasker hverandre. Å gi sin kjæreste et påskeegg i papp, fylt med deres mange søte favoritter, er for enkelte, meg selv inkludert, en stor kjærlighetserklæring, like romantisk som en hjemmesnekret julekalender. Jeg drømmer meg tilbake til min forrige påske i Norge, jeg håper vi vil feire på norsk vis til neste år.

Apropos norske påsketradisjoner, jeg tok meg tid til å søke etter påskekrimmens opphav, et særnorsk fenomen som jeg aldri har forstått meg på. Det hele startet altså i 1923, som et resultat av en vellykket reklamekampanje for kriminalromanen Bergenstoget plyndret i natt, skrevet av Nordahl Grieg og Niels Lie under pseudonymet Jonathan Jerv. Boka ble utgitt i påsken, i og med at handlingen var lagt til samme høytid. Markedsføring satset dem stort på, og deres strategisk plasserte annonse i Aftenposten resulterte i at både avisredaksjonen og NSB ble nedringt av bekymrede nordmenn som feiltolket reklamen som en reel nyhetssak. Romanen ble dermed en “snakkis” og en ny trend, påskekrim, var kommet for å bli, med årlige utgivelser av kriminalromaner satt til påske, kriminalhørespill på radio, påskekrim på fjernsyn og så videre.

Gule roser

Nok om krim, la oss gå tilbake til matprat. Som i Norge spiser også franskmennene lammekjøtt i påsken, gjerne med store mengder hvitløk, servert sammen med haricots verts (også kalt kenyabønner). Siden jeg vanligvis har pleid å tilbringe påsken på hotell eller hytte, har jeg ikke hatt for vane å diske opp med tradisjonelle påskeoppskrifter, med mindre grillmat kan kategoriseres som noe tradisjonelt. Derfor blir det nå spennende å se hvordan Julien og jeg mestrer vårt første forsøk på denne franske tradisjonsretten, gigot d’agneau à l’ail.

Coronakarantene, dag 27.

Lørdag. Akkurat som forrige helg og helgen før, ble også denne lørdagens høydepunkt en førti minutter lang spasertur gjennom nabogatene, under solfylt himmel.

Patte d'oie Toulouse

Nok en gang benyttet jeg anledningen til å resirkulere glass og papp, jeg fotograferte blomster og tittet rundt på hus og lavblokker i nabolaget. Fra å være opprørt over denne vanskelige situasjonen, har jeg rett og slett lært å tilpasse meg den nye hverdagen, som om tiden før aldri hadde eksistert. Lettere er det å smile fra morgen til kveld om jeg stenger ute alle tanker om tiden før.

Toulouse nabolag

Coronakarantene, dag 28.

Søndag. Vanligvis pleier jeg ikke å sove lenge, denne søndagsmorgenen ble et stort unntak. Ikke før halv tolv våknet jeg, alene, jeg våknet fra en fin drøm om en lang togtur gjennom Øst-Europa, med fullpakket ryggsekk, bråkete medpassasjerer og et tørt smørbrød med ost og skinke, lett kunne jeg ha byttet ut min komfortable seng mot et trangt togsete og en billett til hvor som helst akkurat nå. 

Julien lot meg sove så lenge som mulig, han ville rekke å gjemme ni store og små sjokoladeegg rundt omkring i leiligheten, min første eggjakt. Han smilte fra øre til øre, jeg skulle ikke få et eneste hint, minnet han, men hjalp meg likevel å finne de to siste små sjokoladeeggene, et av dem gjemt i en lampeskjerm og det siste i en støvlett.

Gul topp

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Carmes Toulouse
Leiligheter i sentrum av Toulouse. Jeg håper vi en dag vil kunne investere i en sjarmerende liten leilighet, et krypinn vi kan male og dekorere akkurat som vi vil.

Karantenedagbok: Virkeligheten, drømmene og alt som er i mellom

Uke fire i karantene, min fjerde uke med hjemmekontor. Forrige fredag var det nøyaktig to år siden jeg startet i denne jobben, lite har forandret seg på to år, ei heller har jeg bedt om noen forandring inntil nylig. Lett er det å bli komfortabel med det forutsigbare, den trygge økonomien, stabiliteten, skummelt er det å ta steget ut i det ukjente. 

Glede og motivasjon fant jeg i helgene, feriene, fritiden utenfor kontorlandskapet. I disse unntakstider finner jeg et lite glimt av glede i spaserturer, bøker, mat og vin.

“Jeg må dessverre gi deg et ultimatum”. Slik lød første av en rekke meldinger som tikket inn fra avdelingslederen min, på messenger-tjenesten som brukes innad i Airbus. Videre nevnte han ferieuka jeg hadde søkt om i mai i forbindelse med henting av gifteringer og kjøp av brudekjole, “du kan velge å beholde disse feriedagene uavhengig av om verden fortsatt er i karantene eller om du faktisk får reist”,

Jeg klarer ikke engang å gå med forlovelsesringen min lenger, så vondt gjør tanken på å aldri få kunne prøve brudekjoler i brudesalong sammen med min mor, en drøm jeg har hatt helt siden bardommen.

“Hvis ikke vil vi bli nødt til å kreve at du tar deg en uke fri i april i stedet”, fortsatte han. Halve sommerferien ville uansett ryke for oss alle.

Jeg valgte selvfølgelig å beholde ferieuka mi i mai, med et ørlite håp om lysere tider, en urealistisk tanke, men om jeg ikke gir håpet plass til å brenne, vil jeg slukne fullstendig. Gå opp i røyk. Når man ikke lenger har noe som helst å se frem til i hverdagen, lever man i det hele tatt da?

Et ørlite håp er alt som gjenstår, limet som holder meg fra å gå i stykker, i tusen biter, kroppen min er rustet til å tåle det meste, men mentalt er jeg skjør som porselen. Lederen spurte meg videre hvordan det stod til sånn ellers, jeg er fortsatt frisk, svarte jeg, standardsvaret jeg har gitt absolutt alle som har spurt hvordan det går med meg for tiden. Stort mer har jeg ikke å si.

De siste ukene har vært en berg-og-dalbane av følelser, selv tryggheten på arbeidsplassen er i ferd med å briste, der teamlederne daglig nevner dårligere økonomi og uklare visjoner for fremtiden. Spontant kunne jeg ha sagt opp jobben her og nå, hadde det ikke vært for at etterpåklokskapen garantert ville ha hentet meg inn igjen et par dager senere og fått meg til å innse at det å tisse i buksa for å holde varmen absolutt ikke er en god fremtidsplan.

Men fantasien løper likevel løpsk, hva annet har jeg å glede meg over enn dagdrømmene om en alternativ fremtid, en nær fremtid så urealistisk og absurd, en fremtid hvor jeg ikke behøver å bry meg om konsekvensene av mine handlinger, en fremtid hvor alt som finnes er nuet.

Jeg smiler lurt, der jeg visualiserer min siste dag på kontoret, med kake og brus, før jeg sender meg selv på kurs i webdesign for å kunne jobbe som frilanser ved siden av å leve det livet jeg virkelig ønsker meg.

Ferdig kurset, vil jeg pakke en stor ryggsekk og reise med tog til Tyskland hvor jeg vil gå på språkkurs i Berlin for å friske opp tyskkunnskapene mine i tre uker, gjerne med min samboer på slep.

I Berlin vil jeg leie en liten hybel i det livlige nabolaget Kreuzberg, ha piknik i den enorme parken Tempelhofer Feld, det nye livet gitt til den legendariske sentrumsflyplassen som fortsatt kan besøkes som museum ved foten av parken.

Videre ser jeg for meg at jeg reiser alene til Polen for å besøke byer jeg aldri har vært i tidligere, Poznań og Łódź, jeg vil utfolde meg kreativt, skrive og fotografere til krampen tar meg, pugge de eksisterende polskkunnskapene mine og tilegne meg nye. Det hele mens jeg livnærer meg på pierogi og placki.

Videre vil jeg ta tog sørover, Slovakia og Ungarn, kanskje også enda lenger sør før jeg vender nordover igjen, til Østerrike og Tsjekkia, tilbake til Tyskland og videre til Danmark, Sverige og til slutt en tur til Norge for å besøke venner og familie og fjorder og fjell, jeg vil handle bøker og spise skolebrød.

Målet med en slik tur ville vært å lære noe nytt fra hvert sted, nye kunnskaper, nye kunster, historie og matkultur, samt skrive fine skildringer fra hver eneste destinasjon. Opplevelsen kunne blitt en roman. Eller flere. Isolasjonen har fått meg til å virkelig verdsette hvert eneste lille minne som blir skapt, både alene og i fellesskap, i nærmiljøet og på reisefot. Alt det andre, alt hva jeg eier, betyr svært lite i det store bildet.

Jeg dagdrømmer meg ihjel, der jeg tenker på utsikten fra togvinduer og mennesker som snakker språk jeg ikke forstår, jeg drømmer om klamme joggesko og små leiligheter i gamle bygårder, om planer som blir erstattet med nye på grunn av dårlig vær, og kaffe som smaker annerledes enn hva jeg er vandt til.

Fint er det å late som at dette kunne vært meg og mitt. En naiv tanke, en søt og virkelighetsfjern drøm.

Rosebusk

Coronakarantene, dag 21.

Søndag. For tredje dag på rad tok jeg meg en liten spasertur gjennom nabogatene, med min aller siste attestation de déplacement dérogatoire i lomma, neste dag ville disse bli tilgjengelige for nedlasting på mobil, med QR-kode i stedet for signatur.

Blomst gjerde

Jeg forvillet meg nok en gang inn i en cul-de-sac, full av sjarmerende hus med små hageflekker rike på fargerike blomster og duften av vår. Fuglekvitter og summende bier, naturen synger fra tidlig morgen til sent på kveld, ikke lenger overdøvet av de mange flyene som tidligere pleide å suse forbi med all sin kraft.

Oransje blomster

Sent på ettermiddagen hadde vi planlagt å grille på balkongen, begge hadde vi gledet oss til årets første barbecue. Sterke vindkast satte dessverre en stopper for vår lille plan, pølsene stekte vi derfor på panne, potetsalat hadde jeg allerede laget dagen i forveien. Han skjenket rosévin i to glass, en forfriskende vin som nytes best ute i solskinn, nå nøt vi den foran TV-skjermen, en reportasje om franskmenn som bor i Kuwait. “Denne har vi allerede sett tidligere”, påstod Julien, han blandet med en reportasje om franskmenn i Oman.

Coronakarantene, dag 22.

Mandag. Jeg våknet tidlig, tre timer før starten på ukas første arbeidsdag og uke fire i karantene. Jeg ålte meg inn i den lysegrå treningstightsen som aldri brukes til trening og en stor lavendelfarget genser. Klokka var halv åtte, bakeriene åpnet rundt sju, kanskje også enda tidligere. En fin overraskelse ville det bli for min kjære å våkne opp til et frokostbord dekket med ferske bakervarer. En flott brioche ble dagens utvalgte bakst, jeg skar den i tykke skiver som jeg nøt med påsmurt nøttepålegg.

Brioche

Min kjære har begynt å jobbe igjen, utstyrt med maske og hansker på produksjonsområdet til A350-flyene. Det gledet meg å være hjemme alene i seks timer, selv om fire av disse bestod av hjemmekontor. Jeg benyttet anledningen til å lytte til høy musikk og synge for full hals uten å få klager fra en irritert samboer som mener at jeg synger som ei kråke.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse utsikt
En ettermiddag sent på høsten, sola var i ferd med å gå ned. Etter en fredelig spasertur i sentrum, skulle jeg vende tilbake til nabolaget Saint-Cyprien for å spise sushi med min kjære. Like før jeg krysset Pont Saint Pierre, knipset jeg bilder av solas siste glimt.

Karantenedagbok: Udekorert leilighet og problemet med planlegging

Mitt tomme blikk er festet på de nakne hvite stueveggene. Bak den syntetiske skinnsofaen henger et brunt verdenskart i papp, et halvferdig prosjekt hvor planen var å feste en rekke polaroidbilder og bittesmå flagg på ulike deler av kartet for å vise våre besøkende og oss selv hvor i verden vi har reist. Knappenålene og bildene ligger bortgjemt i en skuff på hjemmekontoret, sammen med nok et stykke forlatt dekor, en sort collageramme med sine illustrasjonsbilder av barn og foreldre med sine kritthvite brede smil, en ramme fortsatt innpakket i plast med påklistret prislapp.

Ved leilighetens inngangsparti henger et sort og hvitt kart over Toulouse, innrammet med sort ramme. Jo lenger jeg stirrer på de hvite veggene, jo mer får jeg lyst til å fylle veggene med kunst og hyllene med skulpturer. Surrealistisk kunst og bisarre skulpturer. Leiligheten vår trenger et morsomt løft. Og en kraftig runde med vårrengjøring, men motivasjonen uteblir. Vi vasker klær og laken, vi støvsuger og vasker badet, dette er vårt faste søndagsritual, vanligvis etter en hyggelig brunsj. Jeg savner konseptet brunsj.

Jeg savner å være alle andre steder enn akkurat her, i denne nakne leiligheten med de sterile hvite veggene, de minner om veggene på sykehuset hvor Julien ble liggende i en hel uke i sommerferien 2016 etter en blindtarmoperasjon med komplikasjoner. Vi skulle egentlig reise på ferie til Norge den uka, mitt første norgesbesøk på et helt år, jeg skulle vise ham Bergen, vi skulle på båttur og togtur, den verdenskjente Flåmsbanen var en sentral del av programmet. I et halvt år hadde jeg gledet meg, akkurat som jeg i år hadde gledet meg til mye som ikke lenger vil bli noe av.

Ingen ord beskriver situasjonen bedre enn teksten fra John Lennon-låta “Beautiful Boy (Darling Boy)”, life is what happens to you while you’re busy making other plans.

Man kan planlegge så mye man vil, reiser, familiebesøk, konserter, karriereendringer og bursdagsfeiringer, men når alt kommer til alt finnes det ingen garanti for noe som helst her i livet. Bortsett fra døden og skattebetaling, som Benjamin Franklin engang sa (sitat: in this world nothing can be said to be certain, except death and taxes).

Jeg vet ikke om jeg vil få kommet meg til Polen i mai for å prøve brudekjoler, besøke familie og hente gifteringene vi allerede har betalt for, jeg vet heller ikke om vi vil måtte avlyse bryllupet eller utsette det til neste år, jeg aner ikke om det fortsatt vil være mulig for meg å bytte jobb i nær fremtid, jeg vet ikke om jeg vil kunne reise hjem til Norge før jul.

Alt jeg vet er at vi er elendige til å dekorere, til å få vår leilighet til å se ut som et ordentlig hjem. Vi har heller ikke tillatelse til å spikre alt mulig på veggene eller male disse triste hvite veggene i en varmere farge. Om ikke viruset knekker økonomien vår fullstendig, vil vi forhåpentligvis kjøpe bolig neste år. Og dekorere den etter egen smak.

Kaktustopp

Coronakarantene, dag 19.

Fredag. Etter ni timer med hjemmekontor, tok jeg meg en tur ut i nabolaget. Noen franskmenn har utviklet en applikasjon som viser nøyaktig hvor langt hver innbygger har lov til å bevege seg innenfor en kilometers radius fra hjemmeadressen, en grønn sirkel er tegnet rundt sonen hvor jeg får lov til å ferdes, jeg spaserte rundt i nabogatene og forvillet meg inn i en cul-de-sac.

Natur

Coronakarantene, dag 20.

Lørdag. Nok en gang tok jeg meg en liten luftetur, utfylt og sammenbrettet attestation de déplacement dérogatoire i den lille håndvesken og covidradius-applikasjonen på mobilen. Denne gang spaserte jeg langs den store muren som skjermer nabolagets kirkegård.

Kirkegård

Etter min lille spasertur, dagens store høydepunkt, laget jeg potetsalat til morgendagens planlagte søndagsgrilling på balkongen. For lørdagskvelden hadde vi et ønske om å bestille indisk mat, men ble utover kvelden oppmerksom på at ingen av byens indiske restauranter kunne tilby hjemmelevering i disse unntakstider. En smule skuffet, endte vi derfor opp med å bestille pizza i stedet.

Pizza

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse foto
En ettermiddag på høsten ved Quai de la Daurade. Jeg hadde akkurat forlatt tesalongen Madame Bovary, handlet smykker fra Mademoiselle Nuage og lovet min kjære å ikke bli altfor sen hjem, jeg skulle jo lage middag. Selv var jeg ikke sulten i det hele tatt, jeg som akkurat hadde hygget meg med et stort stykke tarte au citron meringuée.

 

 

Karantenedagbok: Tradisjoner og Tanker rundt påskekrim

Kalenderen forteller meg at vi nå har nådd april. Natt til mandag stilte vi klokka en time frem, sommertid, starten på lysere morgentimer og lengre kvelder. Snart er det jo dessuten påske, jeg burde vel ha kjøpt meg en ny krimroman for å skape tradisjonell påskestemning i sofakroken, bøker har jeg dessuten bestilt mange av, fra to ulike nettbokhandlere, men foreløpig har ingen pakker kommet frem. Når det gjelder denne norske tradisjonen med påskekrim, hvor kommer egentlig dette fra? Hva er sammenhengen mellom påske, som er en religiøs høytid, og politietterforskning og detektivarbeid?

Jeg husker da jeg for fire, fem år siden nevnte dette med påskekrim for min franske samboer. Hans umiddelbare reaksjon var å påstå at dette var en oppdiktet tøysetradisjon, noe helt internt som garantert ikke eksisterte utenfor mitt eget hjem. Heldigvis har han med årene blitt noen ferieturer klokere på Norge og nordmenn, han har  lært nok om den norske kulturen til å forstå at nordmenn er så mye mer enn bare skiturer, hytteturer og røkelaks. Han har innsett at både tacofredag og påskekrim er nasjonale tradisjoner praktisert i et stort flertall av norske hjem, han har skjønt at for mange er ingen julefeiring fullkommen uten dubbet tsjekkisk Askepott på TV-skjermen. Selv har jeg alltid hatt både en fot innenfor og utenfor de nordiske tradisjonene, noe jeg vil anta er ganske vanlig for oss som har vokst opp med to ulike kulturer i hjemmet.

Akkurat nå, her jeg sitter innestengt i et Frankrike under portforbud, er det vanskelig å la være å bli sentimental der jeg tenker tilbake på barndommen, ungdommen og alle år som ledet til i år, jeg tenker på de fine små tradisjonene, på store koselige høytider og kalenderens merkedager, de viktige høydepunktene i en ellers ganske alminnelig hverdag.

Jeg savner å ha noe å glede meg til, noe som ikke innebærer mat levert på døra av engstelige maskekledde sykkelbud som ikke engang tørr å se meg i øynene, der de stiller seg fem meter unna med hodet bøyd, i frykt for at jeg enten er Medusa eller har kroppen full av virus. Om daglig lørdagsgodt og levert mat forblir mine eneste lyspunkt i disse karantenetider, vil jeg nok trille raskere ut av leiligheten enn jeg vil klare å gå.

Ingen påskeferie, ingen Eurovision, ingen definitiv sluttdato på portforbudet, jeg får se på dette som en mulighet til å skape en ny tradisjon, enten alene eller sammen med karantenepartneren min, Julien. Brettspill og pizza, anime og sushi, tacokveld og Netflix, litteraturkveld med rødvin, video-apéro med venner. De gamle tradisjonene får jeg ta igjen senere, med eller uten krim og taco.

Murveggen

Coronakarantene, dag 15.

Mandag. Jeg gikk ut døra for å hente posten og for å resirkulere papp. Et vakkert kirsebærtre på motsatt side av gata fanget umiddelbart oppmerksomheten min, jeg krysset veien, noe jeg egentlig ikke har lov til, ikke uten attestasjonen som tillater meg å gå tur i nabolaget i maksimum en time. Alt jeg ønsket var å ta en nærmere titt, heldigvis så jeg ingen mennesker, ingen droner, ingenting annet enn en folketom gate og et vakkert rosa tre.

Kirsebærtre

Coronakarantene, dag 16.

Tirsdag. Dagens store høydepunkt var min lille spasertur til bakeren for å handle baguetter. For å krydre tilværelsen besøkte jeg et annet bakeri enn det lille stamstedet på hjørnet, hundre meter lenger unna. En smule skuffet var jeg over utvalget, ingen maisbrød, ingen fullkornsbaguetter, bare vanlige lyse baguettes tradition. Nystekte og gode tradisjonsbaguetter.

Baguetter

Hjemmekontor og omtrent ingen arbeidsoppgaver å bryne seg på, jeg benyttet tiden til å kose meg med litt lesestoff. I løpet av arbeidsdagen rakk jeg å lese meg halvveis gjennom romanen Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad. Rikelig med humor gjør denne mørke tematikken passe lett å svelge, en skildring av et samfunn som begrenser kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, et samfunn hvor det ikke passer seg å være frivillig barnløs i trettiåra, hjerteknust, lutfattig og arbeidsledig.

Jeg nekter å tenke

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Frankrike Toulouse
Noen av de mange sjarmerende spisestedene i Toulouse. Jeg gleder meg til første datekveld med samboeren etter alt dette er over, jeg gleder meg til å nyte deilig sørvestfransk cuisine.