Velvære, bursdagsønsker og idylliske Occitanie

Jeg la hodet på puta og drømte om kjæresteturer til landlig idyll innad i den vakre regionen jeg bor i, det store spennende Occitanie, kjent for sine vakre strender og badeturisme i øst, skiturisme i fjellkjeden Pyreneene i sør, historiske grotter og flott natur i nord, i øst finner man fransk bygdesjarm og pittoreske landeveier med vingårder og solsikkeenger så langt øyet kan se.

Magen rumlet der jeg drømte om helgeturer og dagsturer i regionen jeg har kalt mitt hjem i snart tre år, Occitanie, kjent for sin produksjon av både vin, Armagnac, sorte trøfler, kosmetikk og matproduksjon av lavendel og fioler, gastronomi basert på andekjøtt og foie gras, og som i hele Frankrike, en rekke lokale oster (for det meste basert på melk av sau eller geit).

Merkelig er det å våkne til en mandag hvor jeg egentlig skulle ha vært på utenlandsferie, og fortsatt er tvunget til å ha fri selv om jeg helst skulle ha foretrukket å jobbe fremfor å være hjemme uten noe å ta meg til. Klokka er kvart over sju, jeg blir liggende i senga til halv åtte og slenger deretter yogamatten på stuegulvet for å ta meg en liten treningsøkt på rundt ti minutter, etterfulgt av en middelsvarm dusj og en frokost foran TV-skjermen. Jeg leser, jeg skriver, tiden går. Håret står ut til alle kanter etter gårsdagens pariserflette, jeg lar være å gre manken flatere,  jeg liker disse små bølgene, jeg liker volumet.

Rosa munnbind

Jeg spiser salat med pastaskruer og blåmuggost fra Auvergne til lunsj, før jeg valser ut i det solfylte Toulouse iført min hvite-og rosa blomsterkjole og matchende munnbind. Klokka tre har jeg time hos neglsalongen Jeu d’Ongles, nudefarget gelelakk skal smykke hendene mine de neste tre, fire ukene, fin vil jeg bli til lørdagens bursdagsfeiring.

Neglsalongen ligger i nabolaget Saint-Michel, jeg krysser broen med samme navn og nyter utsikten fra punktet hvor vi i fjor og året før der igjen stilte oss for å se det spektakulære fyrverkeriet på Frankrikes nasjonaldag, en feiring som i år har blitt avlyst. Som alt annet.

Negl

En etterlengtet manikyr og en lang samtale med den trivelige neglteknikeren Virginia, jeg ender opp med matte, nudefargede negler, like fine som forventet, til en langt rimeligere pris enn hos den venezuelanske kvinnen i salongen ved Victor Hugo-markedet midt i hjertet av sentrum.

Toulouse

Fornøyd, trasker jeg rolig hjemover, igjen krysser jeg Saint-Michel broen, jeg titter på slusene, jeg ser Pont Neuf langt i det fjerne, jeg er sulten og tørst og har lyst til å gå på kafé, om bare serveringsstedene hadde fått lov til å holde åpent.

Sluser

Ansiktet mitt svetter under det rosa munnbindet, jeg grubler der jeg krysser Garonne-elven, jeg tenker på fødselsdagen min, førstkommende lørdag, jeg lurer på om min kjære har planlagt noe fint, jeg håper vi vil oppholde oss ute i frisk luft, i skjønn natur. Jeg håper vi vil finne oss et område langt unna alt og alle, slik at vi ikke vil behøve å bruke munnbind. En piknik i skogen ville vært fantastisk. Men ulovlig. Konseptet piknik er forbudt akkurat nå, og inntil videre.

En tur til en sjarmerende liten landsby eller et middelalderslott ville vært enda mer flott enn fantastisk, ja, rett og slett la cerise sur le gâteau, kirsebæret på kaka, som de sier i Frankrike.

Jeg håper han ikke har kjøpt meg en bursdagspresang, jeg håper ingen har kjøpt meg gaver i år, jeg har ikke lyst til å pakke opp noe som helst, jeg har bare lyst til å legge et teppe over det grønne gresset, nyte omgivelsene, spise medbrakte smørbrød, drikke vin fra resirkulerbare kopper og avslutte måltidet med deilige kaker fra bakeriet.

Og eventuelt besøke et gammelt slott eller en historisk sørvestfransk landsby.

Pont

 

Advertisements

Bølgeskvulp og Space Invaders ved Middelhavets kyst

Etter å ha skapt fine minner på en koselig liten séjour i havnebyen Sète, kjørte vi videre i retning Montpellier – byen jeg falt for da Julien og jeg reiste dit i 2015 på en av våre første kjæresteturer, og mitt aller første møte med Sør-Frankrike.

Det som er så fint med å dra på biltur, er den friheten man får når man, uten å måtte ta hensyn til tid, kan kjøre omveier og spontant stikke innom små pittoreske steder, noe som bidrar til å gjøre turen enda mer innholdsrik og spennende – og fylle både kamera og sinn med alt det visuelt vakre.

Etter oppholdet i Sète, og før ankomst til Montpellier, kjørte vi innom den lille badebyen Palavas-les-Flots, smurte oss inn med solkrem, vandret langs strandpromenaden og nøt solskinn og følelsen av å være på ferie ved Middelhavets kyst.

Tenk at en to timers kjøretur var alt som skulle til for å få meg til å komme i ordentlig feriemodus og glemme alt av bekymringer og mas, til tross for at jeg to døgn senere ville være tilbake på kontoret igjen. Her jeg vandret blant palmetrær og tomme ferieboliger, kunne jeg ikke hatt det bedre. Eller jo, jeg kunne fint hatt en paraply-drink i hånda og oppskåret vannmelon på fat servert foran meg. Og en solseng å late seg på. Men det får jeg heller spare til neste badeferie.

Alle disse tomme ferieboligene ville snart bli fylt opp med mennesker fra asfaltjungelen og hektiske liv. Urbane sjeler som flykter fra hverdagens mas til badebyer som Palavas-les-Flots for å helberede kropp og sjel med naturens terapi. Bølgeskvulp. Solskinn. Fred og ro. En nødvendighet for mange.

Ved strandpromenadens ende, tok vi første gate til venstre for å se hva annet byen hadde å by på enn sandstrender og ferieboliger. Stort mye var det ikke. Men noen små butikker så vi, samt en del fisk- og sjømatsrestauranter, boligblokker. Ellers var det ganske stille og fredelig i denne lille byen. Stille før stormen (høysesong).

Foran bymuseet, så jeg fargerik abstrakt dekorasjon og en liten båt på utstilling for å tiltrekke seg besøkende som ønsker å bli kjent med byens historie.

Jeg elsker alt som er fargerikt. Og det gjør virkelig kameraet mitt også.

palavas-les-flots museum

Derfor ble jeg også glad da jeg gikk forbi en Mosaikk-blomsterpotte med Space Invaders på. Hurra for en liten hyllest til nittitallets popkultur!

space invaders blomsterpotte

Vi vandret rolig tilbake mot strandpromenaden. Sandstrendene var fortsatt noe urørt, med unntak av kanskje fem-seks barnefamilier og noen kjærestepar som benyttet seg av muligheten til å kunne boltre seg rundt på god plass før alle turistene og feriebolig-eierne dukker opp i høysesongens travle uker.

Bølgene skylte forsiktig i land og trakk seg like forsiktig tilbake, og slik fortsatte det. Det klare vannet glitret i solens refleksjon, og gjorde sitt ypperste på å prøve å lokke meg uti.

Jeg så barn som lekte i vannet med badering og badedyr, mens foreldrene dyppet tærne forsiktig i vannet før de endelig turte å bevege seg lenger og lenger ut.  Jeg var misunnelig. Aller mest på barna, egentlig. Jeg ville også ha badedyr eller badering og ligge der mens jeg flyter på vannet i takt med bølgene.

Ah, jeg kunne gitt hva som helst for å ha badetøy, håndkle og denne paraply-drinken akkurat nå.

rosa blomstrete kjole

strand palavas-les-flots

strandmorro