En lørdag i Saint-Émilion

Før jeg forteller hva som har hendt siden sist, vil jeg vende tilbake til lørdagen da vi forlot Bordeaux. Vi hadde sett frem til vår siste overnatting, et romantisk opphold på en koselig Bed&Breakfast og vingård ute på landet. Planen hadde i utgangspunktet vært å handle rødvin enten derfra eller fra en vingård i hjertet av Saint-Émilion, før vi deretter ville tilbringe kveldens siste solfylte timer ute på terrassen. Jeg hadde gledet meg til å bestille pizza, la Eurovision rulle over TV-skjermen i bakgrunnen og nyte et par glass dyp Merlot.

Ettermiddagen var fortsatt relativt ung da vi ankom Château la France, adressen hvor vi skulle bo det neste døgnet. Til vår venstre side så vi flere hektar med drueranker og det vakre slottet som hadde blitt avbildet og reklamert for på både Booking.com og overnattingsstedets egne nettsider. Til vår høyre side lå bygningen som huset resepsjonen og vingårdens utsalgssted.

En stengt dør og mørke vinduer var det som møtte oss, da vi parkerte bilen og ringte på dørklokka. Etasjen over var derimot full av liv. Pratende menn, sittende rundt et bord ved sine store, åpne vinduer. De røkte og drakk kaffe i bar overkropp. Jeg kunne se dem klart og tydelig, jeg kunne til og med se enkelte av dem snu seg mot oss, men de brydde seg ikke om å si så mye som et eneste ord til det besøkende paret som stirret mot dem.

Julien sukket irritert og sa at det absolutt ikke fristet å handle vin fra slike sure tryner. Ikke når Saint-Émilion tross alt lå bare et lite steinkast unna. Jeg løftet blikket en siste gang for å se om det i det hele tatt brydde dem at vi nå skulle ta pengene våre videre til et annet sted. De kunne ikke ha brydd seg mindre.

Saint-Émilion sjarmerte oss, slik alle franske middelalderlandsbyen alltid har gjort. Vi vandret gjennom de smale gatene, oppover og nedover, forbi vinbutikker og suvenirsjapper, vinbarer og restauranter. Flagg fra flere velstående nasjoner stod klistret på alle butikkdørene, sammen med den gode nyheten om at vinflaskene uten problemer kan transporteres til nesten alle verdens land.

Turistkontoret reklamerte på sin side for tuk-tuk turer mellom de store, kjente vinhusene i distriktet. En av disse fremkomstmidlene passerte oss da vi spaserte i retning parkeringsplassen for å kjøre videre til en liten, mindre kjent familiedrevet vingård.

En vingård ved navn Château Cadet-Pontet, hvor vi ble møtt med et vennlig smil og en omvisning både utendørs og innendørs. Eieren Arnaud kunne blant annet fortelle oss hvordan klimaendringene tvinger vinbøndene til å endre sine rutiner. Han snakket om druerankenes største fiende, ustabilt vær hvor hetebølgene slår formiddagen hardt i fjeset, og kraftige regnbyger faller som fossefall på ettermiddagstid. Han snakket om regnets evne til å vaske naturen fri for beskyttende midler, noe som gir rom for drepende soppsykdommer til å spre seg fritt. Uten den nødvendige beskyttelsen, vil soppen angripe druerankene på et blunk. Hver time vil være avgjørende for bøndene i deres kamp mot utryddingen av en hel årgang.

Vi avsluttet besøket med en liten vinsmaking, og falt for en nydelig harmoni av Merlot og Cabernet Sauvignon, druesorter som gir Bordeaux-vinene sin karakteristiske smak. Etter endt vinsmaking og en hyggelig liten prat med Arnaud, kjøpte vi med oss tre flasker fra 2018. En til oss, en til foreldrene mine, og den siste skulle svigerforeldrene mine få.

Etter det lange besøket hos Château Cadet-Pontet, fikk vi endelig sjekket inn på overnattingsstedet. En kvinne tok til slutt telefonen og møtte oss ved parkeringsplassen.

Vi var fortsatt fornærmet over uhøfligheten vi ble møtt med, da vi først forsøkte å få kontakt med noen via både telefon, dørklokke og ved øyekontakt. Vi nektet å legge irritasjonen bak oss, for vi kunne fortsatt se de røkende mennene uten t-skjorte i etasjen over resepsjonen. Derfor kjøpte vi ikke vin fra Château la France, men nøyet oss med den gode vinen fra Arnauds vingård. Vi skiftet fra sommerklær til badetøy og hastet oss av sted til boblebadet med sin fine utsikt mot vingårdens drueranker.

Med badetøyet hengende til tørk over en hagestol, nøt vi kveldens apéritif ute på terrassen. Vi nøt vår deilige vin fra Saint-Émilion sammen med smaken av pizza med andefilet og persillade.

Badetøyet ble tatt i bruk igjen allerede neste ettermiddag, da vi tok oss en tur innom svigerforeldrene mine for å grille i hagen og kjøle oss ned i bassenget. Jeg leste Hemingways noveller ved bassengkanten og fikk meg en subtil brunfarge på armer og bein. Allerede neste dag skulle jeg reise videre til Norge, hjem for å feire 17. Mai med familien for første gang på ni år.

Livet i Frankrike, august måned og spennende planer

August i Frankrike betyr hetebølger, fellesferie og aggressiv veps. Stilige pop-up barer og food trucks dukker opp overalt, en trøst ettersom mange restauranter holder sommerstengt i august. Storbyene er tomme og strendene overfylte, havnebyenes restauranter serverer kilovis med reker og blåskjell hver eneste solfylte dag.

Jeg forbinder denne varme sensommermåneden med lyse kvelder, shortskledde lår fulle av myggstikk og smaken av oppskåret melon sammen med følelsen av klissete fingre. Gratis parkering i sentrum, mye veiarbeid og få busser. Mange sykkelturer gjennom nabolaget og videre rundt byen, men aldri gjennom sentrumskjernen. Apéro og grilling med venner, merguez og chipolata-pølser, øl fra lokale mikrobryggerier og vin fra regionen.

I parkene møtes venner og familier gjerne over en piknik med ferske baguetter, patéer og spekepølse, gjerne over litt vin til de voksne og brus eller iste til de små. I bakgrunnen høres lyden av stålkuler der de kastes og ruller bortover grusen, ofte etterfulgt av fransk jubel. Både unge og eldre samles for å spille pétanque, en aktivitet som er høyt elsket her på det franske sørland.

Solsikkeeng

Jeg dagdrømmer her jeg sitter ute på balkongen og observerer naboen fra femte etasje, der han vanner tomatplantene sine i den felles hagen til leilighetskomplekset. Tankene mine reiser tilbake i tid, tilbake til fjorårets august. Til småprat ved kaffemaskinen og rolige dager på kontoret. Til den hyggelige ferieuka i Danmark sammen med foreldrene mine. Alt er annerledes nå, og august er i år en måned hvor både familiegjenforening og arbeid står på pause inntil videre.

Til helgen skal vi heldigvis reise bort en liten tur, min kjære og jeg. En kjøretur sørover i retning fjellene for å besøke dyreparken Parc Animalier des Pyrénées, hvor vi har reservert ei natt på en Lodge, ei luksuriøs hytte med bjørner traskende rundt utenfor vinduene. Men først har vi to netter på en koselig chambre d’hôtes å se frem til, plasking i svømmebassenget og utflukter til både ørneparken Donjon des Aigles og de spennende grottene Grottes de Bétharram.

Jeg gleder meg til helgen, jeg gleder meg vanvittig mye til denne siste kjæresteturen før vi gifter oss, selv om tankene mine lar seg distrahere der jeg overtenker på fjoråret. På det som var. Savnet etter familien, men også etter å ha en normal hverdag med faste rutiner. Men hva er vel en normal hverdag i år 2020?

Den tjueåttende august skal jeg på et møte med en skole. Jeg skal få vite hvilken dato jeg endelig vil få kommet i gang med studier i webdesign og community management, tyngden jeg trenger for å kunne jobbe med å hjelpe små aktører i reiselivsbransjen til å bli synlige på nett. For å styrke profilen ytterligere, vil det nok også være en god idé å forbedre mine kunnskaper i foto-og videoredigering før jeg til slutt hopper uti ukjent farvann og starter min egen bedrift.

Som nevnt tidligere ønsker jeg også å melde meg på et fire ukers språkkurs i Tyskland for å forbedre mine tyskkunnskaper, men dette vil selvfølgelig ikke være mulig før vi endelig får kontroll på pandemien.

Solsikker

Fjorårets august. Julien og jeg dro på en helgetur til det landlige Gers få dager etter min hjemkomst fra Danmarksturen, forbi flere av de samme solsikkeengene som vi passerte forrige måned. Det solgule vakre landskapet som var som hentet fra mine søteste drømmer, julimånedens store høydepunkt. Da vi i fjor dro fra landsby til landsby og forbi blomsterengene i Gers, var det ikke mye gulfarge igjen å se. Brune uttørkede solsikker med bøyde hoder, sensommerens siste pust.

Vi har nå kommet oss halvveis gjennom august, og jeg har blitt stukket av både vanlige mygg og tigermygg, jeg har ikke spilt pétanque i år, jeg har derimot hygget meg på piknik og grillet med venner. Gode sunne hverdagsrutiner vil jeg finne veien tilbake til senere, forhåpentligvis allerede i oktober om alt går etter planen.

Sommerkjole

Ferieplanlegging og restaurant med middelaldertema

Lørdag. Den tidlige morgensola varmer våre pyjamaskledde kropper, ute på balkongen sitter vi, med hver vår kopp kaffe, hans laptop foran oss på utebordet, vi er i ferd med å bestille togbilletter til vinterens planlagte tur til Tyskland. I desember skal vi reise til Berlin og Dresden, en uke hvor vi skal dra fra julemarked til julemarked, drikke gløgg og eggepunsj, spise schupfnudeln, den tyske versjonen av gnocchi, vi skal løpe fra bod til bod for å smake flest mulig tyske spesialiteter og handle inn små julegaver til familie og venner.

Desember er fortsatt lenge til. Her sitter vi under solfylt himmel med solkrem i ansiktet, august har såvidt startet, og vi er allerede godt i gang med planleggingen av årets førjulsaktiviteter, allerede før jeg har rukket å reise til Danmark med foreldrene mine, min lille ferieplan for neste helg, allerede før min kjære og jeg har fullført planleggingen av bilturen til den Franske Riviera, en ni dagers ferie sammen med hans familie i september.

Bilturen langs den franske middelhavskysten vil etter planen starte med to netter i vår favorittby etter Toulouse, sjarmerende Montpellier, byen hvor jeg i 2015 feiret landets årlige musikkfest fête de la musique for aller første gang, byen hvor jeg i en uke gikk på franskkurs og kokkekurs, byen hvor både han og jeg sannsynligvis gikk kraftig opp i vekt etter å ha spist oss gjennom tapasmenyer og tre retters lunsjer på restaurant hver eneste dag.

Hvor veien fører oss videre etter Montpellier, er fortsatt usikkert, men Bandol, Sanary, Hyères og Porquerolles står høyt på lista over potensielle steder å besøke.

Flamingo

Planlegging av sensommerferien får vi komme tilbake til ved en senere anledning, en romantisk lørdagsdate i vårt kjære Toulouse skal nå nytes til det fulleste. For anledningen velger jeg å pynte meg med en av klesskapets mange kjoler, valget faller på den lyseblå-og hvite stripete med rosa flamingo-og blomstermotiv, jeg matcher stripene med hvite sandaler, frisker opp ansiktet med leppepomade og pudder, samt litt godlukt på halsen, en liten dæsj parfyme, en frisk duft fra Givenchy, en gave fra min kjære.

Han har kjøpt billetter til en kinoseanse sent på ettermiddagen, og reservert bord på et av byens mange interessante spisesteder. Denne er en temarestaurant hvor både dekor, musikk og til dels menyen tar gjestene med tilbake i tid til middelalderen. Stedet heter Auberge du Tranchoir, en koselig liten restaurant i en rolig sidegate sørvest for Capitole. Servitøren leder oss til et lite bord for to, vi starter måltidet med en petit dégustation, et lite stativ plasseres foran oss på bordet, med seks små drikkehorn, tre til ham, tre til meg, i små kvantiteter smaker vi husets spesialiteter; honningvin, krydret vin og jordbærvin.

Drikkehorn

Til forrett får vi servert et fat fylt med (for det meste) sunne godsaker, gulrot-og appelsingaspacho, hummus, tapenade og en krem av geitost, reddiker, selleri og agurk, tørket filet mignon, og deilig surdeigsbrød.

Hovedretten min, mediumstekt hjort med saus av estragon og sennep, spiddet på et miniatyrsverd, serveres på samme fat som hovedretten til Julien, honningmarinert ribbekjøtt, sammen med en felles grønn salat, ratatouille og polenta.

Utover kvelden fylles alle bord, fransk og engelsk høres fra ulike deler av lokalet, stemningen er god, jeg takker min kjære for at han tok meg med hit på denne spennende reisen tilbake til en fortid lenge før vår tid.

En fin distraksjon fra ukas frustrasjoner på kontoret, fra alle tankene som nekter å gi slipp, deilig er det å få nok en bekreftelse på at alt som skal til for å få meg i godt humør, er å tilbringe slike solrike dager i sentrum av vårt kjære Toulouse.

Middelalderrestaurant

Capitole

Der du våkner ved min side

Bonjour, chéri. Vanligvis er jeg ikke våken på samme tid som du, jeg som tross alt drar på jobb et par timer senere, men her ligger jeg, lys våken. En tidlig fredagsmorgen før både du og jeg har rukket å vaske oss mens radioen spiller franske chansons i bakgrunnen, før vi har rukket å dytte i oss et par brødskiver og drikke kaffe i all hast, før vi løper ut døra, du til bilen og jeg til bussen, til hver vår Airbus-avdeling, ukas siste arbeidsdag, ukas siste innspurt.

Du våkner ved min side, du spør meg om jeg har sovet godt. Jeg kysser deg på pannen, du smiler, vi kommuniserer uten ord, dine snille øyne, ditt trygge blikk, den fredelige stillheten sier så mye mer enn ord.

Du spør meg hva jeg har drømt i natt, du elsker når jeg forteller disse bisarre historiene, når jeg gjenforteller mine svært så detaljerte drømmer. Jeg forteller om en drøm hvor jeg, i ruiner av et gammelt slott, står og venter på deg, på familie og venner, helt alene. Håret mitt er oppsatt, krøllete, høyt og hvitt, som Marie Antoinette, kroppen er tynn, ikke normalvektig som ellers, den bærer en tynn underkjole, ingenting over, ingenting under. Jeg venter, utålmodig, ingen kommer. En lyd høres i det fjerne, lyden av storm, store mørke skyer lukker himmelen, jeg stenges inne. Regnet faller, kraftigere og kraftigere, ruinene slipper inn vann, skittent gjørmevann dekker overflaten, det iskalde vannet stiger, jeg har vann til knærne. Julien, roper jeg, til kun et ekko av min egen stemme. Julien, hvor er du?

Du ser på meg med et spørrende blikk, som alltid forsøker du å analysere disse drømmene mine, som alltid forsøker du å analysere meg. Du klarer ikke å lese meg, pleier du gjerne å si, samtidig forteller du meg stadig hvor forutsigbar jeg er på enkelte områder. Du vet at jeg alltid vil velge den ene desserten som inneholder hvit sjokolade eller pistasj når vi spiser ute på restaurant, du vet at jeg ikke liker å sitte klistret foran fjernsynet med mindre kanalene viser reisereportasjer eller lærerike dokumentarer, du vet nøyaktig hva som skal til for å glede meg, du vet like godt hva som skal til for å få meg i dårlig humør.

Du vet at jeg har høydeskrekk, men du forstår ikke hvor panikkslagen jeg blir. Du vet hvor høyt jeg elsker kunst og litteratur, men noen ganger lurer jeg på om du virkelig forstår hvor brennende denne lidenskapen er, når jeg forteller deg hvordan jeg lever og ånder for alt det kreative?

Du forteller meg at denne drømmen, dette marerittet, kan bety så mangt. Kalde føtter før bryllupet, stress og uro rundt planleggingen av den store dagen, frykt for at noen som står meg nær ikke skulle ønske å komme, usikkerhet rundt budsjettet, rundt organisasjonen, vil våre familier hjelpe til?

Dette er et overveldende prosjekt, men vi har jo over ett år på oss før alt skal være klart, nesten fjorten måneder, minner du meg gang på gang. Utålmodig er jeg, med en mage full av sommerfugler og et hode fullt av scenarier som går på repeat, hva om alt går skeis?

I morgen skal vi legge bort alt av gjøremål. Etter en slitsom arbeidsuke fortjener vi begge å kunne kose oss med deilig vin fra Languedoc, min favoritt, du har reservert bord for to på en fransk restaurant som vi aldri har besøkt tidligere, en bistro dekorert i middelalderstil.

Lykkelig, over å kunne forlate kontoret etter en lang arbeidsdag, nå er endelig helgen her, den første i august måned. En nydelig fredag i et solfylt Toulouse, ingen storm og gjørmevann, ingen gjøremål, bare du og jeg, god mat og deilig vin.

Hatt

Rammstein-konsert og finansdistriktet i Paris

Torsdag.

Min sorte trillekoffert er ferdig pakket, han har pakket sin. For å få tømt kjøleskapet før vi forlater Toulouse for helgen, smører jeg to brødskiver med aïoli, kyllingpålegg, bacon og tomat. Den siste skvetten fra den åpne melkekartongen heller jeg i en stor kopp kaffe. Håret setter jeg opp i en høy hestehale, den eneste frisyren jeg orker i disse førti varmegradene som brenner over Frankrike. Nesten klar til å gå ut døra for å løpe til trikken som skal frakte oss til flyplassen, i håndvesken pakker jeg med meg leppestift og solbriller.

Flyplassen er full av mennesker som skal på sommerferie, flotte kvinner med stråhatt og hvite linkjoler, menn i sommertøy og caps. Før boarding deler Julien og jeg en varm wrap fylt med kylling, tapenade, grønnsaker og mozzarella, jeg klarer selvfølgelig å søle tapenade på min hvite kjole.

Sent på kvelden ankommer vi Paris-Charles de Gaulle, hvor vi blir hentet av hans foreldre som er overlykkelige over å få oss på besøk. Tiden flyr, vi diskuterer, kvelden går over til å bli natt. Vi sitter i hagen, eneste belysning er åtte telys plassert på utebordet, hans mor og jeg drikker iste, våre menn drikker hver sin halvliter lokalbrygget IPA.

Bohem

Fredag.

Jeg dusjer og slenger på meg klærne jeg skal bære gjennom hele dagen, og videre på kveldens konsert. Håret er klart til å riste løs til rytmen av gitarriff og raske trommer, vi har billetter til Rammstein i Paris-La Défense!

IMG_20190628_175758_071

La Défense er byens finansdistrikt, et område totalt annerledes fra alt man vanligvis assosierer med Paris. Her finnes ingen haussmannske bygninger, ingen store parker med fontener og gamle skulpturer. La Défense er skyskrapere og moderne skulpturer, kjøpesentre og hurtigmat.

Vi tar oss tid til å titte i butikker på det store kjøpesenteret Les Quatre Temps, et senter som også har et eget område for både bestilling og henting av varer fra Amazon, og en hel etasje full av spisesteder.

Kjøpesenter la défense

Factory & Co er en restaurantkjede som kan minne om en kombinasjon av en trendy burgersjappe og den amerikanske kjeden kjent for sine ekstravagante ostekaker, The Cheesecake Factory. Mellom ti og tolv flotte ostekaker står på rekke og rad, der de frister med sine spennende smaker. Pistasje, Kinder Bueno, Snickers, sjokobanan, bringebær og hvit sjokolade, samt enda flere varianter av amerikansk ostekake. Valget er stort, jeg ender til slutt opp med å teste ut en av signaturkakene, bringebær og hvit sjokolade.

IMG_20190628_170740_266

Vi bestiller i tillegg hver vår burger, servert med pommes frites til ham og coleslaw til meg, og en karamellmilkshake på deling. Og hver vår flaske iskaldt vann, en nødvendighet i denne ekstremvarmen som herjer over Europa akkurat nå.

Etter å ha spist oss stappmett på usunne godsaker, beveger vi oss videre i retning konsertarenaen, som til vår store glede viser seg å være lukket og klimatisert, en luksus i disse brennende varme sommerdager.

Showet åpnes av Duo Jatekok, to pariserinner som spiller pianoversjoner av Rammsteins egne låter. Disse nydelige pianomelodiene gir meg frysninger, et åpningsnummer så annerledes, så uforventet. Et nummer som faller i smak hos mange, inkludert meg selv, men likevel skuffer de mest hardbarka metallgutta, de som lever og ånder for tunge gitarriff og tøff vokal.

En halvtime senere, på slaget ni, entrer Rammstein scenen med fyrverkeri og flammer fra første sekund. Helt siden jeg var femten år gammel har jeg lyttet til dette tyske metallbandet, men ble ikke ordentlig superfan før jeg så dem live for første gang på Download-festivalen i Paris i 2016. Den beste live-opptredenen jeg noensinne hadde sett, jeg ble fascinert av deres teatralske og pyrotekniske sceneshow og visste allerede da at dette ikke ville bli mitt siste møte med Rammstein.

Et show som varer i over to timer, nok en gang fører bandet oss inn i sitt univers, sitt bisarre sirkus fullt av visuelle effekter og flammer. Vi rocker til vi får vondt i nakken, vi synger til vi får vondt i halsen, vi får frysninger der vi med blanke øyne synger med til lyden av akustisk gitar under den sårbare fremføringen av bandets ballader, vi danser til de radiovennlige låtene hvor elektro og rock møtes, vi jubler og klapper, min beste konsertopplevelse forblir Rammstein.

IMG_20190628_175905_518