Bursdagsfeiring i Bayonne – jeg kunne ikke hatt det bedre!

Jeg våkner til lyden av trampende føtter fra etasjen over. Vinduene er åpne på vidt gap, jeg hører lyden av passerende biler og bygningsarbeid i nærområdet. Min kjære puster tungt der han sover ved min side. Selv ligger jeg våken, sulten, en ny morgen er her. Min fødselsdag er her, lykkelig er jeg for at vi skal feire dagen her i nydelige Biarritz og Baskerland.

Rundt det lille frokostbordet sitter vi med hver vår kopp kaffe i hånda, ferskpresset juice på bordet, sammen med nystekte baguetter kjøpt fra bakeriet i nabogata. Jeg mimrer tilbake til barndommen, sentimental som jeg blir hver eneste bursdag etter fylte tjuefem. Vi prater om foreldrene våre, om besteforeldre, om barndomsvenner og om alle de rare rampestrekene vi fant på som barn.

Jeg ikler meg hvitt og lyserosa, lei av å stadig ende opp med mørke triste klær, som et sukk til omverdenen, som om jeg ønsker å uttrykke at alt jeg er, alt jeg ønsker å være, er kjedelig og anonym. Rosa t-skjorte, hvitt skjørt, jeg feirer bursdag og vi skal besøke nabobyen til Biarritz, byen som produserer den verdenskjente spekeskinken ved samme navn; Bayonne.

En kort kjøretur unna, Bayonne overgår alle forventninger. Flotte små handlegater fulle av liv, butikkfasader i ulike farger og tapasrestauranter på omtrent hvert eneste gatehjørne. Baskisk tapas består blant annet av små piquillos (spansk paprika) fylt med torsk og dekket i deilig paprikasaus. Også blekksprut (chipirons) tilberedt på ulike vis vil man finne på enhver baskisk tapasrestaurant, det samme med pintxos, deilig kjøtt, sjømat eller grønnsaker servert på baguettskiver, holdt på plass av små grillspyd eller tannpirkere.

Vi blir inspirert av alle disse tapasstedene som vi spaserer forbi, inspirert og sultne på noe smått å bite i. Spisestedet Chez Txotx blir dermed vårt umiddelbare stoppested, jeg vil ha fylte piquillos og han har lyst på fylte chipirons med skinke og paprika. En fruktig øl til meg, en pils til ham, vi setter oss på uteserveringen og nyter det fine været, herlig solskinn som varmer mitt vinterbleke ansikt. Vi skåler for meg, gratulerer med dagen, sier han og smiler kjærlig.

Etter endt lunsjmåltid, spaserer vi videre til Sainte-Marie katedralen, et av byens store høydepunkt. Denne gotiske arkitekturperlen ble først konstruert på 1300-tallet men ble ikke ferdig bygget før 300 år senere. Utvendig er katedralen like vakker som mange av de andre velkjente franske katedralene, men innvendig er den, etter min mening, enda mer fascinerende.

Bayonne katedralen

Fascinert blir jeg, der jeg studerer alt det grønne og røde, som et nikk til det baskiske flagg. Jeg beundrer de gullfargede detaljene, jeg tenker, at religion kan inspirerer mennesker til å skape slike flotte kreasjoner er jo faktisk vidunderlig.

Katedralen

Videre vandrer vi gjennom flere små gater, vi handler med oss hver vår lille lokale terte, kremfylt gâteau Basque, som nytes i bilen på vei til neste destinasjon, den lille landsbyen Espelette, hvor Frankrikes lokalproduserte chilli ved samme navn (piment d’Espelette) kommer fra. Landsbyen skal jeg fortelle mer om i neste innlegg, da denne idylliske perlen fortjener all den oppmerksomheten den kan få, forelsket i den som jeg nå har blitt.

Vi vender noen timer senere tilbake til vår lille Airbnb i Biarritz, tidsnok til å skifte klær og gjøre oss fine for kveldens restaurantbesøk, middag for to, champagne og høy gastronomi på den intime restauranten L’Entre Deux, for å feire meg og den store dagen min. For anledningen ikler jeg meg rød kjole og slangechoker i rosegull.

IMG_20190523_221621

Menu Découverte, opplevelsen starter med toast med makrell og hvert vårt glass med champagne. Videre fortsetter festen med suppe av asparges og purreløk, før vi får servert carpaccio av St. Petersfisk med sitron, krem av pepperrot og reddik.

Middagen fortsetter på sofistikert vis, med hvitvin fra Bordeaux og lekre biter av torsk rullet i knasende gode baconskiver.

Deretter serveres andefilet og svineføtter sammen med deilig rødvin fra Côte du Rhône, potetstappe serveres ved siden.

Som en søt avslutning, nyter vi en fløyelsmyk krem av lime, jordbærsorbet og ferske jordbær. Han ser på meg som vi skulle vært på date nummer fem, han virker lykkelig, forelsket, jeg kunne ikke bedt om en finere avslutning på bursdagen min enn dette.

Dessert

I morgen drar vi videre, neste overraskelse står for tur, han har nettopp fortalt meg at vi nå skal reise videre til nabolandet Spania!

Blå veske

Katedral farger

Katedral detaljer

Hvitt olaskjørt

Uteserveringen

Kloster

Flagg

Sentrum Bayonne

Advertisements

Brunsj, minglefest og metalkonsert i Paris

Paris, Paris, forrige måned var det bursdagsfeiring for min venninne og cabaret på Crazy Horse som førte meg hit. Denne gang er det konsert, vennebrunsj og middag med familien til min kjære som har brakt meg til hovedstaden. Eiffeltårnet ble det ingen gjensyn med hverken forrige gang eller denne, ei heller Sacré-Cœur og Montmartre. Notre Dame, derimot…

Beige kåpe

Vi løper til perrongen, vi løper for å rekke toget til Paris. Hans foreldre bor på landet, tretti kilometer unna storbyen. Tretti kilometer med landsbyer, grønt landskap og gule åkre skiller den ukjente og uinteressante lille landsbyen og Frankrikes store kjente hovedstad.

Fortsatt sliten etter gårsdagens familieselskap, minglefest med champagne og fingermat, sliten etter flere timer med hva som føltes som en pressekonferanse, der både han og jeg ble bombardert med hundrevis av spørsmål om bryllupet og våre fremtidsplaner etter den store dagen. Hans tante, onkel, fetter og kusine, samtlige skulle de vite når vi har tenkt å lage barn, hva barnet skal hete, hvor vi skal kjøpe hus, om vi skal gifte oss i kirken. Alle spørsmål ble besvart, med et diplomatisk smil på kjøpet. Barn er ingen garanti, og hvertfall ikke de neste tre-fire årene. Vi vil kjøpe leilighet i sentrum av Toulouse, en eller annen gang når vi får råd til å investere i noe eget. Bryllupet vårt skal være borgerlig, etter brudgommens ønske.

Hans parisiske tante og kusine virker skuffet over disse svært moderne valgene vi har tatt, som det å vente med barn selv etter å ha passert tretti, og dette ønsket om en borgerlig seremoni når byen er full av nydelige katolske kirker. I tillegg er det jo merkelig dette med klesbytte midt i bryllupet; rosa kjole i tinghuset, hvit kjole i parken.

Likevel ønsker alle å hjelpe til med å dekorere parken, spisesalen og alle fellesarealer. Vi setter pris på all hjelp vi kan få, takker jeg, og minner samtidig om at bryllupet finner sted først om seksten måneder. Lokalet er reservert, resten tar vi steg for steg, uten hastverk.

Saint Jacques tårnet

Vel fremme i Paris, vi stiger av toget, tar metro videre og spaserer til slutt fra Châtelet og Hôtel de Ville, forbi Saint-Jacques tårnet, forbi det luksuriøse magasinet BHV, og videre langs Seine-elven i retning nabolaget Le Marais, hvor vi skal spise brunsj sammen med to vennepar som jeg ikke har sett siden den gang de kom på besøk til oss i Toulouse for ett år siden.

Bhv Paris

Vi spaserer langs elven, under solfylt himmel, blant forelskede kjærestepar og familier på tur, blant turister med kamera og parisere med hastverk. Et øyeblikks stillhet for Notre Dame, på avstand skimter vi de flotte tårnene som for en måned siden overlevde den grusomme brannen som ødela store deler av den verdenskjente katedralen, et av byens viktigste landemerker.

Notre Dame

Le Marais er for parisere mest kjent som regnbueflaggets nabolag, et for øvrig ganske rent og fint nabolag fullt av fine spisesteder og stilige små butikker. Tesalongen T’Cup serverer brunsj i helgene, og nettopp her har vi reservert bord til seks personer, til vår skjønne lille gjenforening.

Tesalong Paris

Bord for to? For seks, spesifiserer vi. Våre fire venner kommer etter hvert. Servitøren skumleser gjennom reservasjonslisten før han løfter blikket og leder oss til et stort bord i hjørnet av lokalet. Et av parene har fått baby siden sist, det andre paret har nettopp vært på backpacking-reise gjennom Filippinene, selv forteller vi stolt om vårt kommende bryllup og viser frem bilder av slottet hvor festen vil finne sted.

IMG_20190513_180045_900

Måltidet starter med scones og syltetøy, cappuccino og ferskpresset appelsinjuice, og fortsetter med rundstykker med spinatkrem som i mitt tilfelle serveres uten eggs benedict på toppen, jeg som dessverre ikke liker egg. Min kjære spiser en Full English Breakfast med pølser, bønner, egg og bacon, mine to venninner spiser rundstykker med egg og røkelaks. Helt til slutt serveres en lett fruktsalat.

IMG_20190513_180232_739

Ettermiddagen fortsettes med en liten tur innom leiligheten til de nybakte foreldrene for å hilse på den lille, før vi til slutt må bevege oss videre i retning Stade de France hvor Metallica skal holde konsert.

IMG_20190513_180535_137

Frankrikes største fotballstadion er i kveld fullpakket med rockere, og Metallica lever uten tvil opp til alle forventninger. Kvelden suser forbi, og jeg storkoser meg på det beste live-showet jeg har sett siden han og jeg så Rammstein på Download-festivalen for tre år siden. Fyrverkeri og flammer, stilige videoeffekter og herlig allsang under fremføringen av bandets største låter.

“…and nothing else matters”, synger vi av full hals.

T'Cup

Le Marais

IMG_20190513_180356_025

Glede, solskinn og bølgeskvulp i Port-la-Nouvelle

Under blå himmel og varmende sol, til lyden av bølgeskvulp og måkeskrik, våre blikk, rammet inn i mørke solbriller, festes mot havet, mot de dansende blå bølgene som kaster seg ut mot sanden før de sakte trekker seg tilbake, igjen og igjen.

Se, så fint det glitrer der hvor solstrålene treffer overflaten.

Med nakne skuldre og sandalkledde føtter, utnytter jeg denne fine sommerfølelsen, disse tjueni plussgradene som vi har blitt så heldige å få. Stranden kaller, jeg føler meg fristet til å pakke ut min rosa badedrakt fra kofferten, legge fra meg sandalene i bilen, løpe mot bølgene, kjenne sanden mellom tærne og la vannet kjøle ned den varme kroppen min. Likevel lar jeg være å bytte til badetøy. Jeg beholder sandalene på, og holder meg unna det store blå. Det kan da ikke være mer enn seksten grader i vannet?

Parasoll

Vi ser på livet rundt oss, vi kjenner på den gode atmosfæren. Glade mennesker med solbriller, hatter og under parasoller. Solskinn har en oppmuntrende effekt på folk flest, spesielt på tidlige vårdager som denne, årets første flotte dager etter flere uker med vind, regn og gråkledd himmel.

Selvsagt har det vært noen unntak, sporadiske solskinnsdager. Men tjueni grader er en helt annen liga, tjueni grader er sommer. Og sommer er den beste lykkemedisinen jeg vet om.

Langs strandkanten spaserer vi og titter på menneskene rundt oss. Kjærestepar og vennegjenger på tur med hver sin is i hånda, joggende kvinner i fargerike tights, og barn som leker i sanden, den gylne sanden ved Middelhavets kyst.

Nå har vi tatt en liten svipptur innom Narbonne Plage før vi kjører videre til neste strand og neste by, Port-la-Nouvelle, der hvor vi skal spise lunsj og spasere langs vannet og bort til det store fine fyrtårnet. Der hvor han og jeg skal nyte det å bare være tilstede, være sammen, uten planer og uten hastverk. Han og jeg, sammen i en fremmed havneby flere kilometer unna vårt hjem. På dagstur, på søndagstur under deilig vårsol.

Jeg blir så glad av dette været, denne skyfrie himmelen, denne tidlige sommerfølelsen som har omfavnet meg så kjærlig. Å bo i Sør-Frankrike har definitivt sine fordeler, lange somre og tidlig vår, milde vintre og nesten eviggrønn natur. Nesten.

IMG_20190331_174555

I Port-la-Nouvelle promenerer vi langs vannkanten i retning det røde og hvite fyrtårnet. Ved tårnet sitter en gruppe tenåringsgutter i badetøy, klare til å stupe, klare til å våge seg ut i det kalde vannet for å ta årets første bad. Fire av dem utfordrer den femte til å være førstemann uti. Kom igjen, da, roper den ene gutten. Du er vel ikke en pyse, erter en annen. Steinene som guttegjengens flip-flop kledde føtter balanserer på, der hvor de har tenkt å hoppe fra, er alle fulle av kråkeboller. En av guttene kommenterer dette, han er redd for å tråkke på deres lange sorte nåler. Men de hopper, den ene gutten etter den andre, bare sekunder senere jamrer de seg og spurter opp til overflaten for å pakke seg inn i håndklær. Vannet er iskaldt.

Til venstre for det store fyrtårnet, skimter vi nok et fyrtårn. Et som er grønt. En seilbåt passerer forbi, min kjære mener jeg bør fotografere båten og fyrtårnet sammen. Dette motivet hadde sett fint ut som postkort, sier han. Eller som et maleri, foreslår jeg.

Seilbåt

Vi spiser lunsj på en stor utekafé ved strandpromenaden. Selv bestiller jeg iste og lammespyd med koriander, han bestiller en pils og spiser blåskjell i hvitvinssaus. Her kunne jeg blitt sittende i timevis, her i denne lille fredelige havnebyen kunne jeg fint blitt værende i en hel uke.

Bare havet, han og jeg.

Nytt år og mange spennende planer på agendaen

Et nytt år, en ny bok med 365 blanke sider, femtito kapitler, det er kun du som kan ta pennen fatt og skrive din egen historie, ingen andre kan gjøre det for deg.

Selv har jeg tatt en rekke notater og tegnet et bilde av hvordan jeg ønsker at dette året skal se ut, hvordan dette året kan bli enda bedre enn det forrige, hvordan min historie kan bli skrevet akkurat slik jeg ønsker.

Realistiske og mindre realistiske mål står oppført i nøkkelord, konkrete planer, viktige gjøremål, drømmer og ideer, tanker som svermer, med penn og papir, mine indre notater.

Slottsvisitt

I morgen reiser min kjære og jeg ut på nok et lite eventyr. Til Spania, i denne omgang, en tre timers kjøretur fra vårt hjem i Toulouse. Vi skal tilbringe en natt i byen Figueres, hjembyen til kunstner Salvador Dalí, etterfulgt av en natt på fem-stjerners spahotell like utenfor Girona, hot stone massage for to, og fin middag på hotellets restaurant står for tur. Denne helgeturen og alt den inneholder, er selve julegaven fra meg til min forlovede, forsåvidt er den jo en gave til meg selv også, denne muligheten til å skape enda flere fine minner sammen med min fremtidige ektemann.

Spabehandlinger vil det bli flere av i nær fremtid, da vi har nok et gavekort som må tas i bruk, flere reiser har vi også i vente, gavekort på hotell har vi også fått til jul. Om tre uker fyller min kjære år, i den anledning skal vi også reise bort, kun for en natt, til Castres skal vi, en liten fransk by i et område kjent for deilig vin, som så veldig mange av disse småstedene i regionen hvor vi bor.

Til påske får jeg besøk av mine foreldre, med dem skal vi sikkert også besøke fine landsbyer og småbyer i nærområdet, ut på tur på de smale landeveier, besøke vingårder og markeder, katedraler, middelalderlandsbyer og gamle slott.

De neste tre-fire månedene vil det nok bli mange forskjellige slottsbesøk på min kjære og meg, vi som er på jakt etter bryllupslokale til neste år, september to-tusen-og-tjue skal vi gifte oss her i sørvest-Frankrike. Utålmodig er jeg, jeg gleder meg så vanvittig mye, det sies at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves, vi skal jo tross alt tilbringe et helt liv sammen, han og jeg, så hva er vel da ett år og ni måneder?

I både mai og juni skal vi til Paris for å dra på konsert, i byen hvor vi en gang bodde, vi skal ut og kose oss i godt lag med venner over vin og mat, vi skal besøke familien til min kjære, jeg ønsker meg så gjerne å tilbringe en aften på cabaret når vi først er i hovedstaden, på Crazy Horse, jeg skulle så gjerne også ha satt av en ettermiddag til å besøke kunstmuseet Le Palais de Tokyo. Jeg krysser fingrene for at muligheten byr seg, muligheten til å kunne bruke litt ekstra tid på kulturelle aktiviteter når vi først skal vende tilbake til kjærlighetens by.

Bryllupsplanlegging, spabehandling og helgeturer, så mye fint å se frem til, så fine avbrekk fra den travle hverdagen. Heldig er jeg, som kan ta pauser fra alt det obligatoriske omtrent når jeg selv ønsker det, med snill arbeidsgiver og lite arbeid som hoper seg opp de dagene jeg er fraværende. Heldig er jeg, som ikke jobber i helgene, som ikke jobber nattevakt, og har god nok økonomi til å kunne leve et nokså fint liv. Lykkelig er jeg som har ekstra tid til overs, tid til å skrive, fotografere, lese bøker, reise og gjøre alt som jeg ønsker å gjøre. Denne friheten vil jeg aldri ta for gitt.

Takknemlig er jeg, for denne luksusen vi kaller tid, privelegert er jeg, som lever et liv i frihet.

Friheten til å velge hvordan jeg ønsker å leve mitt liv, hvem jeg ønsker å dele livet mitt sammen med, friheten til å kunne bestemme over min egen skjebne. Det er kun jeg som kan skrive disse femtito kapitlene, det er kun jeg som har makt til å skrive denne historien, endre den underveis, rette på feil og mangler.

Kapittel én startet med frokost på slott, og avsluttes i Spania, ute på eventyr sammen med mannen jeg elsker. Og kapittel to?

Vel, vi får vente og se.

Forresten… Som mange andre har også jeg noen nyttårsforsetter på lur:

  • Handle mer brukt enn nytt (klær, sko og bøker).
  • Støtte en lokal hjelpeorganisasjon.
  • Redusere plastforbruket.
  • Spise hundre prosent vegetarisk to ganger i uka (for miljøets skyld)
  • Og selfølgelig, skrive til krampa tar meg (både blogg og andre personlige prosjekter).

Pelsjakke

Disse minnene vil vi ha med oss for alltid

Det regner i Toulouse i dag, vanndråper drypper ned fra tunge grå skyer og treffer Capitole og Pont Neuf og alle de andre kjente landemerkene her i la ville rose, den rosa byen. Byen er ikke rosa, men oransje og rød, som all mursteinarkitekturen som er så typisk for denne landsdelen.

Det regner, men det gjør meg ingenting. La oss danse i regnet, kjære, jeg vet at du ikke liker å danse, men la oss danse likevel, la oss svinge oss mens vannet spruter til alle kanter og søler til disse sorte lakkskoene og danner et mønster av bittesmå gråbrune flekker på denne sorte nylonsstrømpebuksa mi. Min kjole er sort med hvitt blomsterprint, kort men løstsittende, akkurat søt nok til å ikke være vulgær. Du liker den, sier du. Men jeg vet at du synes jeg ser finere ut i farger enn i helsort. Spesielt rødt, du elsker mine røde kjoler. Derfor eier jeg flere enn bare én. Selv er du kledd i sort skjorte og grå bukse, det er jeg som har valgt ut antrekket. Du ser bra ut, elegant og klassisk. Jeg elsker alt det klassiske, fra musikken til bilene til bekledning og gastronomi. Du elsker det mer enn jeg gjør, for jeg liker også alt det som befinner seg på den andre siden av spekteret, det sære, det uvanlige, det fargesprakende, det som de fleste ikke liker. Vaniljecola, for eksempel. Det hater jo du. Hat er et sterkt ord, men du sier at du hater det, og du sier det på en måte som får det til å høres dønn alvorlig ut. På samme måte som når jeg sier at jeg hater veps.

Du sier vi må reise til Bordeaux en dag, selv om du egentlig ikke liker Bordeaux, fordi du liker ikke menneskene derfra, Bordelais(e) kalles de, snobbete er de, sier du, og du synes vinen deres er oppskrytt, selv om du drikker den så lenge den er like gammel som deg eller enda eldre. Gammel årgang er regelens unntak, mener du. Du har aldri vært der, men du liker likevel ikke Bordeaux. Med sommerfugler i magen bare ved tanken på Bordeaux, gleder jeg meg til å reise dit, og lurer på når vi kan få skviset inn en liten helgetur, slik at jeg kan besøke La Cité du Vin, fornøyelsesparken for vinelskere, jeg vil bli rørt og forført av musikk og dans i det nydelige operahuset, jeg skal ikke spise canelé, de klissete kakene som smaker brent utenpå og understekt inni, for dem liker jeg ikke, men jeg skal spise andre lokale spesialiteter, jeg vet ikke hva, men det finner jeg ut når vi endelig kommer oss til Bordeaux.

Du sier du vil besøke Cap d’Agde neste sommer, ikke nudiststranda, men den andre. Du har fortalt meg at byen er kjent for Frankrikes mest beryktet og kanskje største nudiststrand, men det finnes enda en strand der også, og dit skal vi, der hvor ingen er nakne, for jeg vil ikke være naken blant en hel mengde fremmede mennesker, jeg tørr jo ikke å være naken i dusjen på treningssenteret engang. Jeg gleder meg derfor til å sprade rundt i den oransje bikinien min og en sort strandkimono på den andre stranda, jeg ser frem til å vandre langs havna iført hvit sommerkjole, kanskje i lin, og brune skinnsandaler, med solkrem smurt utover armer og bein og på nesetippen, mens jeg slafser i meg en forfriskende sorbet, solbær eller sitron, fra en artisan glacier, og titter på båtene som ligger til kai.

I nærheten av Cap d’Agde ligger byen Béziers, du sier vi må tilbringe en natt der, det må vi virkelig, sier du, og forklarer hvorfor vi må besøke Béziers. Det er en av Frankrikes eldste byer, sier du. Eldre enn romertiden, men romerne gjenoppbygget den, og har satt sine spor der. Du viser meg bilder, historiske landemerker og gammeldags sjarm, akkurat sånn jeg liker det, det ser romersk ut der, det kribler i magen, når reiser vi?

Du sier du vil ta meg med tilbake til Dordogne-distriktet, vi var på bilferie der for to år siden. Der kan vi kjøre langs grønne landeveier, besøke vingårder og sjarmerende småbyer, utforske grotter fulle av stalaktitter og stalagmitter, padle i kano langs den store elven som renner gjennom distriktet, padle forbi vingårder og slott, det er slik jeg håper du en gang vil fri til meg, på padletur ved drueranker og eventyrslott.

For en uke siden tok du meg med til Cordes-sur-Ciel, en idyllisk middelalderlandsby bare en drøy time unna hjemmet vårt, men flere århundre tilbake i tid. De som sier tidsmaskiner ikke finnes, har aldri vært på biltur gjennom Frankrike, det er sikkert og visst. Om fire dager reiser vi nok en gang tilbake i tid, denne gang til Limoux og Carcassonne, ja, den nydelige festningsbyen Carcassonne med sin middelalderbebyggelse og sine enorme bymurer. Jeg gleder meg, kjære, jeg danser for oss, for hvor heldige vi er som kan gjøre alt dette sammen. Det er så fint, så fint som det bare kan være, ja, tenk at i Limoux skal vi bo på junior suite og spise fin middag på dyr restaurant, som fintfolk skal vi leve, du og jeg, i hvertfall for en natt.

Jeg tillater meg selv å danse i regnet, for selv under den mest stormfulle himmel, vil du være der sammen med meg, du strekker ut hånda, og sammen reiser vi ut på eventyr og skaper minner som selv den verste stormen aldri vil kunne ta fra oss.

(bilder fra Cordes-sur-Ciel)

Butikk

Sti

Motemuseum og sørvest-fransk arkitektur i Albi

Etter planen, skulle vi bare pakke sakene, rydde opp etter oss selv og levere tilbake nøklene til eierne av det nydelige Airbnb-huset vi har leid for helgen. Men, ting går ikke alltid som planlagt.

Eierne bor vegg i vegg med huset de har valgt å leie ut til turister på besøk i denne spennende regionen. Nøklene, i tillegg til 10 euro i obligatorisk turistskatt, ligger klart på spisebordet. Bilen er i ferd med å bli fullastet med bagasje, og alt som har blitt kjøpt inn av lokal vin, fransk whiskey fra et lite destilleri noen kilometer unna huset, diverse kaker og andre matvarer fra lokale delikatessebutikker.

Plutselig kommer hun løpende mot oss, damen som eier huset sammen med sin kjære. Hjelp, roper hun. Mannen min har fått et illebefinnende!

Min kjære, foreldrene hans og jeg, løper bort til innkjørselen for å hjelpe den stakkars mannen. Han ligger på gresset, med ansiktet vendt mot sola, halvåpne øyne. Han er blek. Min kjære og hans far, hjelper mannen opp og bærer ham inn i huset, hvor den skjøre kroppen legges på sofaen, sidelengs, med puter støttende under hodet. Hans kone ringer etter ambulanse, og vi tilbyr oss å bli værende sammen med dem frem til ambulansen kommer. Hun takker beskjedent nei, ønsker oss en god tur videre, og sier unnskyld for at oppholdet ikke fikk en fredeligere avslutning. Vi ønsker dem begge lykke til, og håper mannen hennes kommer raskt til hektene igjen.

En liten kjøretur langs smale landeveier fører oss til den sjarmerende byen Albi, en by som foreldrene til min kjære falt pladask for, da dem for to år siden dro på besøk til denne byen som del av en større bilferie gjennom sørvest-Frankrike. Byen minner litt om Toulouse, med sin sørvestlige arkitektur, alt fra broer til katedral til byhus og markedshall, alt bygget i rød murstein.

Vi spaserer langs en av byens flere broer, og nyter den billedskjønne utsikten som akkurat nå er på sitt aller vakreste, med klar blå himmel og sol som i vannet danner nydelige refleksjoner av hus, bro og byens katedral. I det klare vannet ser vi også noen enormt store fisker, som vi alle prøver å gjette hvilken art tilhører. Moren til min kjære peker, og sier bestemt at det ikke kan være noe annet enn hai. Vi andre mener det er maller. Hai er det hvertfall ikke.

IMG_20181003_142219_794

Vi forlater broen, utsikten og de enorme fiskene, til fordel for valnøttkakehandel på innendørsmarkedet i sentrum. Etter å ha kjøpt kake, besøker vi den store Sainte-Cécile katedralen, som sies å være verdens største bygning bygget i murstein. Katedralen har dessuten fått plass på UNESCO’s verdensarvliste, og anses som selve hovedattraksjonen i Albi.

Katedral

Videre spaserer vi langs de mange små gatene, tar bilder og nyter stillheten som fyller gatene på en rolig søndag som denne. Nå er det dessuten lunsjtid, så de fleste lokalbeboere sitter nok ved et bord et eller annet sted og skåler med noe godt i glasset. De koser seg med deilig mat på en av byens mange restauranter, og prater sikkert om lørdagens festligheter og mandagens bekymringer. Noen prater sikkert om barna sine og hvordan det nye skoleåret har tatt dem imot, mens andre prater om rapporter man må få unnagjort og kolleger som gjør seg vanskelige. Det finnes sikkert noen som ikke prater i det hele tatt. Ja, man har jo dem som spiser alene, slik som jeg gjør av og til. Men støtt og stadig ser jeg også ektepar eller kjærestepar som spiser sammen, uten å prate med hverandre. Noen taster på mobiltelefonen, andre sitter med hodet bøyd og pirker i tallerkenen sammen med en partner som enten gjør det samme, eller titter rundt i rommet etter noe mer spennende å feste blikket på.

IMG_20181003_143329_155

Lunsj vil også vi ha, og blir henvist til et rundt bord til fire personer, på restauranten Le Papillon, som betyr “sommerfuglen” på fransk. Vi bestiller hvert vårt tre-retters måltid, og en flaske rødvin på deling. Jeg spiser salat med chèvreost til forrett, biffspyd til hovedrett og tiramisu med appelsinkrem til dessert. Salaten er en typisk fransk klassiker og skuffer aldri, mens hovedretten synes jeg er litt for tørr med overstekt kjøtt og ingen saus. Desserten kunne jeg derimot spist flere porsjoner av, så deilig som den smaker.

Tiramk

Mennene plasseres deretter på pub, fordi, som en siste (og beste) aktivitet i Albi, drar jeg og moren til min kjære på Musée de la Mode, et privateid museum dedikert til fransk mote gjennom flere epoker, med utstilte antrekk fra 1700-tallet til i dag. Visitten er guidet av museets eier, en mann lidenskapelig opptatt av motehistorie og vintage-tøy. Vi lærer at kvinner på 1800-tallet brukte korsett, selv mens dem gikk gravide. Og at hestevogner på denne tiden hadde høyt tak nettopp for å få plass til kvinnenes overdrevent høye hårfrisyre. Vi lærer at kvinner måtte ty til kreative løsninger for å få pynte seg på 40-tallet, siden tekstilene, metallene og knappene de vanligvis ville brukt, ble forbeholdt militære uniformer og våpenprodukjon.

Motemi

Vi forlater museet med store øyne og boblende entusiasme. Jeg vil fortelle min kjære absolutt alt hva jeg har lært, sier jeg til hans mor. Hun er like fascinert som meg, og ønsker å besøke museet atter en gang under en senere anledning.

Vi henter mennene våre og spaserer rolig mot bilen. Vi krysser en gate full av rosa paraplyer til ære for rosa sløyfe kampanjen. Jeg stopper opp et lite øyeblikk for å ta bilder av alle paraplyene, nedenfra og opp.

I dét vi ankommer bilen, mottar vi en melding fra Airbnb-vertinnen. Alt står bra til med hennes mann.

Albi iftll

Katedral

Mygg og menn, kompromiss og en tur innom badebyen Canet-en-Roussillon

En fortsettelse på gjenfortellingen av helgen i Perpignan, oppholdet på La Mamounière (chambre d’hôtes) og dagsturen til Collioure.

På omtrent nøyaktig samme tidspunkt som forrige morgenstund, lå jeg atter en gang våken med lukkede øyne og lyttet til fuglesang – denne gang med kun en liten flik av den tynne sommerdyna dekkende over min bare hud. Hadde jeg sovet omtrent blottet for dyne hele natten? Var det kanskje derfor mitt høyre ben nå var blitt offer for en rekke myggstikk som jeg garantert ikke hadde før jeg la meg til å sove? Min kropp blir til en vandrende buffé hver eneste sommer for disse irriterende blodsugerne. Jeg med mitt sukkersøte blod…jeg som dessuten er allergisk mot nettopp myggstikk.

Jeg tittet på de mange opphovnede stikkene, men lot være å røre dem. Om noen få dager ville det lekke væske ut av disse. Om en uke ville de alle bli forvandlet til blåmerker. “Slutt å klø, la dem være i fred “, blir jeg fortalt, støtt og stadig. Jeg rører dem aldri.

Jeg listet meg ut av sengen og inn på badet. Min kjære sov fortsatt. Vi skulle snart spise frokost – en siste frokost på bed and breakfast, før tiden var inne for å pakke sakene og sjekke ut. Jeg ville ikke dra. Ikke enda. Helgen var jo såvidt begynt, og allerede nå var den nesten over igjen?

I tillegg skulle jeg snart tilbringe hele tre timer av denne solfylte søndagen til å se på amerikansk fotball. Ja, av alle ting så skulle jeg nå se på finalekampen mellom to franske lag i andre divisjon i amerikansk fotball. Julien spilte nemlig på laget til Paris i hele fem år, og ble derfor invitert til å se sine tidligere lagkamerater spille kamp på bortebane her i Sør-Frankrike. Jeg skjønner absolutt ingenting av denne sporten og synes det hele er dørgende kjedelig, men hva gjør man vel ikke for en kjæreste som trenger selskap på tribunen?

Som et kompromiss og et lite plaster på såret, tok ham meg med ut på eventyr for å besøke den populære badebyen Canet-en-Roussillon på formiddagen.

Etter å ha spist en stor og god frokost sammen med et eldre ektepar fra Belgia som bodde på samme overnattingssted som oss, var vi klare for å erobre dagen. Etter tre store kopper kaffe var jeg nå også passe opplagt til å holde meg våken gjennom hele kampen.

Canet-en-Roussillon er en by jeg først fikk høre om et par dager før vi tok turen dit. Julien og jeg hadde sett tv-serien  “Cauchemar en cuisine” (den franske versjonen av “Hellstrøm rydder opp”), hvor siste episode omhandlet en restaurant i nettopp denne byen. Restauranten heter Truc Much (tidligere Le Madrid) og ligger like ovenfor den vakre sandstranden i Canet. En restaurant som var i ferd med å gå konkurs, og en restaurant-eier som ofret alt han hadde for å følge drømmen sin, har nå blitt en solskinnshistorie av et tapas-sted.

Byen er for øvrig en populær feriedestinasjon for badeglade franskmenn. Deilige hvite sandstrender, utsikt mot Pyreneene, herlig middelhavsklima. Cocktailbarer, tapas og sjømat. Ferieleiligheter i forskjellige prisklasser, havn full av båter, vannscootere på rekke og rad som venter på å bli leid ut til dem som ønsker litt fart og spenning.

Akkurat som i Collioure, blåste det også ganske heftig i Canet. Kanskje til og med verre. Denne gang slapp jeg heldigvis å risikere å blotte trusa mi for hele omverdenen, da jeg var ikledd jumpsuit og ikke svingskjørt!

Tiden flyr når man har det morro, og snegler seg forbi når man kjeder seg som verst. På tribunen ble jeg sittende uten mitt kjære følge, da han heller var mer opptatt av å løpe rundt og fotografere sine tidligere lagkamerater i full action på fotballbanen. Alene satt jeg. Med en pils i den ene hånda og en pose chips i den andre. Helt til kampen var over. Hvorfor kunne han ikke bare latt meg bli igjen i Canet-en-Roussillon, og heller kommet tilbake for å hente meg?

Mannfolk og mygg, irriterende begge deler.

canet frankrike

sandstrand

forblåst

båthavn

pyreneene utsikt

jumpsuit kort

 

Fotball i trynet og vind i håret: Dagstur til Perpignan

Jeg gir opp, tenkte jeg, der jeg beskyttet det ømme ansiktet mitt med venstrehånda og ikke klarte å få frem ett eneste ord. Gutter i tiårs-alderen flokket seg rundt meg, forskrekket og bekymret, alle som én.

At en knallhard fotball skulle bli sparket midt i ansiktet mitt, var vel egentlig det siste jeg så for meg da jeg trasket gjennom gårdsplassen til Palais des rois de Majorque (palasset til kongene av Mallorca) like før stengetid. Men her stod jeg, med et rødt øye, hovent øyeparti og en følelse av at livet håner meg for alt det er verdt.

Dagen før vi reiste på helgetur hadde vi forresten innbrudd i bilen. Knust bilrute og frastjålet matboks, piknikbestikk og caps. Av alle ting.

Nå skulle vi kose oss i Perpignan, og få både jobb og innbrudd og alle andre frustrasjoner på avstand.

Jeg kunne heldigvis trøste meg med at Julien hadde reservert to netter på en helt fantastisk bed&breakfast (La Mamounière), på utkanten av Perpignan. Eieren, en hyggelig eldre dame, tilbydde oss en utmerket frokost, et fantastisk svømmebasseng og mange gode tips til spennende dagsturer i nærområdet. Alt dette (og litt til) skal jeg komme tilbake til i senere innlegg.

kaktus bilde

Før jeg ble truffet av en ball i trynet, rakk heldigvis min kjære å ta noen brukbare bilder av meg, mens vi vandret gjennom byens mange smale gater og tittet på både kaktus-blomsterbed, blomster, palmetrær og frittvoksende kaktuser. Alt dette er noe jeg synes er kjempespennende, jeg som tross alt ikke er vandt til å se kaktuser i sitt naturlige habitat (vel, med unntak av det året jeg bodde i USA). Vi møtte dessuten også på mange små, søte kattepuser som sannsynligvis bodde i nabolaget.

kattepuser

Noen av byens høydepunkter, samt de største landemerkene i byen er palasset til kongene av Mallorca (hvor jeg fikk ball i fjeset) og Castillet– et tårn som ble bygget på slutten av 1300-tallet, som nå huser kunstutstillinger og, ifølge myter; spøkelser.

castillet

Etter ball i fjes, vandret vi langsomt mot restauranten hvor vi allerede hadde reservert bord på forhånd (Le Boudoir), etter å ha lest en hel mengde positive anmeldelser og sett flere ti-talls appetittvekkende bilder. At vi omtrent skulle være de eneste gjestene i restauranten den kvelden, var dermed en rimelig stor overraskelse. Hvor ble det av alle sammen?

Maten smakte helt nydelig, akkurat som forventet. Crème Brûlée av parmesan, soltørkede tomater og spekeskinke til forrett, hvit fisk i kremet saus med sitrongress til hovedrett, og en sjokoladedessert i forskjellige konsistenser (Entremet au chocolat) som en søt avslutning på et herlig måltid.

fransk sjokoladedessert

Mens Julien var livredd for at jeg skulle ende opp med å våkne opp med blåveis neste morgen, var min store bekymring å ikke få nok tid til både utflukt, petanque og bading i svømmebassenget neste dag. I flere uker hadde jeg nå gledet meg til en spennende dagstur til den lille vakre byen Collioure – og dagstur kan man jo dra på, selv med hovent fjes!

gatelangs

perpignan frankrike

majorca palasset

perpignan by

perpignan kirke

palmer

påmalte bygg

rumpe statue

 

 

Besøk fra Norge, fransk bygdesjarm og roadtrip til Sarlat

Så glad, så lykkelig. Endelig fikk jeg vennebesøk fra Norge, her i vår romslige leilighet i Toulouse. Endelig!

Etter å ha bodd her i seks måneder, har jeg endelig fått en av mine aller beste venner på besøk og fått muligheten til å vise ham byen jeg har rukket å bli ordentlig glad i, og landet jeg forelsket meg i for over tre år siden – da jeg først forlot Norge til fordel for et liv i Frankrike.

I dag reiste han tilbake til Norge, blid og fornøyd og med en splitter ny koffert som ble fylt til randen med godsaker fra franske delikatessebutikker, bondemarked og noen småtterier fra dagligvarebutikken. Det kommer nok ikke til å bli så altfor lenge til neste gang han kommer på besøk, lovet han. Stjernene i øynene og entusiasmen i tonefallet når han gjenforteller alt det han har gledet seg over å få oppleve sammen med oss, avslører at min kjære venn har blitt like forelsket i Frankrike som det jeg er.

Torsdag kveld, restaurantbesøk og en liten gåtur langs Garonne-elven. Under den sorte nattehimmelen beundret vi den belyste broen Pont Neuf og de store vakre bygningene som speiler seg i vannet. Han tok bilder fra forskjellige vinkler, med et ønske om å sende det fineste av dem alle til kjæresten sin der hjemme. Hun kommer til å elske Toulouse, sa han. Hun er hjertelig velkommen på besøk til oss, hun også, lovet jeg. Sovesofaen på gjesterommet er jo stor nok til to.

Fredag. Jeg og Julien dro på jobb, og lot husnøklene mine bli igjen sammen med min kjære venn. Nå kan du komme og gå, som du vil. Føl deg som hjemme, sa jeg. Til fots vandret han den to kilometer lange strekningen fra bydelen vår til sentrumskjernen, kjøpte makroner på et konditori som jeg hadde anbefalt ham, og besøkte deretter byens vakre severdigheter og sjarmerende små handlegater. Etter jobb dro vi sammen på fredagsmarkedet i nabolaget mitt for å handle ost, oliven og spekemat og en kjapp tur innom vårt nærmeste bakeri for å handle baguetter og dessert (éclair og flan). Rødvin hadde vi allerede sørget for å handle inn, klar til å nytes sammen med all den deilige osten. Å spise på balkongen var et must nå som det var hele tjuefem varmegrader, solskinn og krystallklar himmel. Etter å ha spist oss stappmett på franske delikatesser, tok vi en tur innom min favoritt ølbar i nærområdet, for å ta et par pils sammen med to av mine venner her i Toulouse.

Lørdag stod vi opp tidligere enn vi egentlig var i form til, fordi nå skulle vi kjøre den to timer lange strekningen fra Toulouse til Sarlat – en eventyrlig vakker by i Dordogne-distriktet i det franske sørvest. Denne byen har Julien og jeg besøkt en gang tidligere, høsten i forfjor, da vi bodde i Paris og tok oss en ukeslang roadtrip hvor vi dro fra småby til småby, slott til slott, grotte til grotte (for å se stalaktitter og stalagmitter)  i Dordogne og Lot-distriktene. Denne gang skulle vi ikke til Sarlat kun for å nyte byens pittoreske sjarm. Det var faktisk kameraten min som hadde et håp om å få reise dit, nå når han først var i Frankrike. Han ønsket nemlig å besøke noen venner av familien, som hadde flyttet fra Stavanger til utkanten av Sarlat for å drive bed&breakfast og leve comme les francaises. Han hadde ikke sett dem på tjue år, så et vakkert gjensyn – det var det virkelig. Like vakkert som deres bed&breakfast (en ekte fransk perle, ypperlig for enhver romantiker). Vi avsluttet kvelden med et deilig restaurantmåltid, stappfulle magesekker (nok en gang) og en følelse av tilfredshet.

Søndag, ja, i går, var i seg selv et fantastisk eventyr som jeg skal fortell mer om i neste omgang. Grottebesøk og helleristninger, Djevelbrua i Cahors, vinsmaking og vingårder, ja, mer skal jeg ikke røpe!

bildet under: den lille gaten vi vandret nedover fra parkeringen til hotellet

frankrike

hotellet vårt (som dessuten har enorme rom)

sarlat hotellet

yes, gjess…fordi, sørvest-Frankrike er kjent for foie gras.

gjess

franske restauranter

fransk

lokale produkter

sørvestfransk

sarlat-le-caneda

gjess

en idyllisk bed&breakfast eid av familievennene til kompisen min

bed and breakfast frankrike

 

 

 

Bondemarked og søndagskos i Moissac

Med uklart sinn og to sensitive trommehinner, våkner jeg, uforberedt på lyden av alarmen som minner meg om at klokka har bikket åtte. På en søndag. Første søndag etter å ha stilt klokka en time fram.

Jeg strekker mine slitne armer og bein mens jeg varmer meg under dyna. Og furter. Jeg snur meg mot Julien. Han sover fortsatt. Dypt og fredelig.

Magen rumler og halsen føles tørr. Jeg drømmer om det som venter meg i frokostrommet; et stykke baguette med ost og skinke, et stort glass ferskpresset appelsinjuice, og en rykende fersk pain au chocolat sammen med en deilig kopp kaffe…Ja, det er kanskje det eneste som er verdt å stå opp for, akkurat nå.

Deretter må vi forlate slottet, etter en fantastisk helg med oppvartning og luksus.

Det er på tide å komme oss hjemover…

Men først; en liten kjøretur til den lille byen Moissac for å handle mat på søndagsmarkedet.

Vi parkerer sentrumsnært, og trasker rolig forbi den vakre klosterkirken og stopper opp for å ta bilder ved kirkens pittoreske hage. Vakrere kunne omgivelsene bare blitt om de regnfylte skyene ble erstattet med klar, blå himmel og solskinn. I stedet poserer jeg med en gammel paraply i hånden og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen.

Å passere andre besøkende på markedet og deres paraplyer, har blitt en ufrivillig dans. Her gjelder det å være først ut med å heve sin paraply høyt i sky, føre den til høyre eller venstre side, eller snu den opp-ned mens man åler seg forbi alle de andre handleglade, paraply-bærende menneskene på markedet i Moissac.

Vi handler tapenade (olivenpuré) og chili-marinerte oliven fra en hyggelig ung selger, og gleder oss til en liten søndags-apéro i forkant av kveldens måltid. Et glass rødvin sammen med ferske brødskiver smurt med tapenade, og noen smaksrike oliven å småspise på før middag, føles så utrolig riktig. Så deilig. Så nødvendig!

Hva skal vi spise til middag, egentlig? Vi vandrer rundt på markedet og leter etter fristelser. I teorien burde det jo være ganske enkelt å finne noe spennende å ta med seg hjem fra markedet….men enkelt er det absolutt ikke, når man jo tross alt får lyst til å spise absolutt alt man får øye på. Lekre oster, spekemat som lukter himmelsk, rykende ferske baguetter, saftig frukt og ferske grønnsaker som får selv den største kjøttelsker til å få lyst til å sette tennene i hver eneste råvare fra det grønne sortimentet.

Vi handler inn fullkornsbrød av maismel, spekeskinke og noen små grønnsaksterter som skal deles. Dessert blir det visst, også. En kurv med saftige jordbær i ulike størrelser og fasonger. Slik som ekte jordbær skal være.

Våre tøyposer er nå stappfulle av godsaker, akkurat som forventet. Søndags-blues er allerede glemt. Alt er bare solskinn nå. Selv om det regner. Selv om vi ikke lenger bor på slott, og må returnere tilbake til storbyen og hverdagens mange utfordringer.

Takk, Moissac.

En tur innom et stort og variert søndagsmarked varmer kropp og sjel.

moissac

blomstermarked

franske oster

spekepølser

delikatesse

oliven marked

moissac fransk

klosterkirke