Katedralen i Rodez og vårt lille eventyrhus på landet

Onsdag morgen, vi våkner tidlig.

Kofferter pakkes og kjøkkenet ryddes. Jeg drar hårbørsten gjennom de lange lokkene, hårlokker som forhåpentligvis vil vokse og gro til å bli enda lengre, så langt som bare mulig, lange bølger i september neste år, den store dagen når brudekjolen skal på, og håret skal flettes i en lang sideflette full av hvite blomster. Gjett om jeg gleder meg, mine foreldre gleder seg også.

Jeg gir hårbørsten tilbake til min mor, hun pakker den ned i den store toalettvesken sin, sammen med tannbørste, tannkrem, en hudkrem som dufter av roseblader, og den søte parfymen som lukter søtt, en duft av fioler. Vi spiser frokost og pakker ned matrestene i plastbokser og videre i en bærepose, alt bæres ned til bilen. Det fine maleriet som jeg kjøpte i går, den lille sorte kofferten min, de store koffertene til mine foreldre, bæreposen hvor vi har pakket ned fruktjuice, brød og pålegg. Nøkkelen til ferieleiligheten legger vi i utleieren sin postkasse, vi vinker til byen Albi og setter kursen mot det store grønne departementet Aveyron.

Lilla blomster

Mine foreldre har leid et hus hvor vi skal overnatte de neste fire nettene, et lite eventyrhus i landlige omgivelser, innendørs boblebad som jeg ser frem til å bruke, og et utendørs svømmebasseng som dessverre ikke er tilgjengelig før om en måneds tid.

Fra Albi vil det ta oss rundt en og en halv time å komme frem til lille Coubisou, stedet hvor huset ligger gjemt. Halvveis til vår endelige destinasjon, en liten kaffepause er et must, vi tar oss derfor en tur innom byen Rodez for å besøke byens flotte katedral i tillegg til å gå på kafé.

Rodez katedralen

Kaffe latte på den bittelille kaffebaren Le Barista, min stefar er sulten, men her tilbys ikke mat. Vi drikker opp kaffen, spaserer mot katedralen og kjøper quiche med purreløk fra et bakeri før vi tilbringer det siste kvarteret i byens Notre-Dame.

Katedral

Videre går ferden fra motorvei til smale landeveier, landskapet blir grønnere og grønnere jo nærmere vi kommer vårt lille eventyrhus. Vi passerer en liten landsby full av sjarmerende steinhus, siste strekning fører oss oppover, opp i høyden hvor vi får utsikt over daler og enger, i det fjerne skimter vi såvidt den lille landsbyens fine små steinhus.

For meg er det dette som er Frankrike, sier min stefar, umiddelbart forelsket i det franske bygdelandskap. Min mor nikker, også hun er sjarmert.

IMG_20190502_184915_917

Selv kunne jeg fint blitt værende helt alene på et sted som dette over en lengre periode, benyttet muligheten til å senke skuldrene, klarne hodet og bruke omgivelsene for alt det er verdt, la meg inspirere av den eventyrlige sjarmen som finnes her ute på bygda, her hvor det er så rolig, så fredelig, kun fuglesang og oss.

Jeg ser det for meg, hvor fint det ville vært å sykle eller spasere nedover de smale grusveiene, handle frokost på det lokale bakeriet, sitte ved kjøkkenbordet med fingrene dansende over tastaturet. Jeg kunne jo ha skrevet en koselig roman, en kjærlighetshistorie med en kjærlighetserklæring til de franske landsbyer, til naturen, til vingårdene og kulturen, en hyllest til alle de varme menneskene som bor på steder som dette, det fine samholdet og respekten for hverandre og for miljøet.

Grønn natur

I fremtiden vil kanskje en slik mulighet dukke opp, om jeg en gang vil få kjenne på den luksusen å kunne styre min egen hverdag som jeg selv ønsker, oppholde meg hvor jeg vil, når jeg vil, på ubestemt tid. Men nå, i denne omgang, har jeg kun fire dager på meg.

Fire dager som jeg skal tilbringe sammen med min kjære familie, her i dette lille eventyrhuset mellom daler og fjell, omringet av skjønn natur.

Dongeribukse

Vingård

Foreldre

Mor og voksen datter

Orgel

Olaj

Advertisements

Betatt av alt det vakre som finnes i Albi

Tirsdag, en ny dag på påskeferie med familien. En ny dag i Albi.

Det er fint å våkne opp til denne deilige feriefølelsen, i denne koselige ferieleiligheten, det er fint å feriere her, i en by bare en times kjøretur fra byen jeg bor i.

Med høyre kinn godt plantet i en tjukk pute, jeg våkner, i en dobbeltseng hvor jeg kan strekke på armer og bein og pakke kroppen godt inn i den store dobbeltdyna, i en seng som bare er min, mine foreldre sover i annen seng på samme rom som meg. Utsikten fra vinduet er like vakker som i går, kanskje til og med enda vakrere, nå som himmelen er farget blå og sola skinner.

Ved kjøkkenbordet sitter min mor, min stefar og jeg i hver vår pyjamas, min er grå og morgenkåpen rosa. Vi spiser ferskt brød fra bakeriet på hjørnet, franske oster og skinke fra nærbutikkens ferskvaredisk. Appelsinjuice og kaffe, jeg sender en tekstmelding til min kjære og ønsker ham en fin dag på jobb.

IMG_20190501_121607_224

Sort skjørt i semsket skinn og en t-skjorte med fargerike fjes på, med håret i hestehale og joggesko på beina, straks er jeg klar. Våren er i lufta, fuglesang og elven full av fisk, min mor og jeg er på vei til hjertet av sentrum, vi skal titte i butikker, sannsynligvis handle littegrann, vi skal besøke Sainte-Cécile katedralen, forhåpentligvis også kunstmuseet Toulouse-Lautrec, dedikert til den kjente lokalfødte kunstneren med samme navn.

Albi bro

Over Pont Vieux, nok en gang studerer vi den flotte utsikten fra begge sider av den historiske broen før vi trasker videre mot sentrumskjernen. På vei mot katedralen, jeg beundrer de mange bygningene som er smykket med lilla blomster, de vakre Wisteria-plantene som henger over rød murstein, over lyseblå skodder, de skaper denne maleriske sjarmen som man ofte forbinder med franske småbyer.

Wisteria-planter

Til min store skuffelse holder kunstmuseet stengt for øyeblikket. Heldigvis kan vi likevel besøke den flotte hagen som tilhører museet og Berbie-palasset, et imponerende palass som huser kunsten til Henri de Toulouse-Lautrec, og har fungert som museum siden starten på 1900-tallet, da stat og kirke ble skilt i Frankrike.

Berbie pala

Hagen minner om de kongelige slottsparkene i Frankrike, hagen i vidunderlige Versailles eller i Chantilly eller de mange flotte parkene i Loire-dalen. Her kan dere arrangere bryllupet deres, tøyser moren min. Om jeg bare hadde vært så heldig, fniser jeg.

Mor og datter

Ettermiddagen tilbringes i butikker, min mor ønsker seg nye sandaler, hun kjøper ny t-skjorte og genser i stedet. Jeg kjøper et maleri fra et lokalt galleri, et vakkert bilde av min kjære by, Toulouse, dette skal jeg henge opp på veggen hjemme.

Vi møter min stefar foran pizzeriaen hvor vi spiste i går. Sammen besøker vi alle katedralen, vi tenner et lys og donerer noen mynter til kirken.

Katedral

Før vi vender tilbake til leiligheten, setter vi oss ved en bitteliten uteservering hos byens eneste kaffebar, cappuccino til min mor og meg, americano til ham. Jeg spiser blåbærkake og angrer umiddelbart på å ikke ha valgt noe mindre søtt. Vi prater om morgendagen, om reisen videre, om de neste fire nettene som vi skal tilbringe i det sjarmerende lille huset som ligger godt gjemt i grønne omgivelser langt ute på landet.

Mine foreldre spør meg hva jeg gjorde sist jeg var i Albi, om jeg har besøkt andre idylliske småbyer i nærområdet. Jeg forteller dem om motemuseet her i byen, og om den nydelige middelalderlandsbyen Cordes-sur-Ciel, om det bonderomantiske huset hvor vi tilbrakte helgen, huset med innendørs svømmebasseng.

Videre forteller jeg om Carcassonne og Limouxom alle de flotte stedene videre sør i regionen, om den lille havnebyen som har stjålet mitt hjerte, Collioure, jeg elsker Collioure.

Ja, vi har skjønt det, du trives her i Frankrike, sier min mor, noe skuffet over det faktum at jeg ikke kommer til å flytte tilbake til Stavanger.

Palasset Albi

Albi hage

Den vakre byen Albi og fisk som spiser duer

Påskemandag, hastverk, uten å egentlig ha noen grunn til å haste seg. Mine foreldre pakker sammen sakene sine, de stresser, de vil reise videre så kjapt som mulig. Jeg blir bedt om å få opp farta, jeg som trodde vi hadde all tid i verden på denne fredelige helligdagen hvor eneste plan er å flytte oss fra Toulouse til Albi, en times kjøretur, åttifem kilometer fra vårt hjem. Innsjekk etter klokka to.

Min kjære forstår ikke norsk, han forstår ikke hva som foregår, hvorfor de har hastverk med å reise videre, han tar det personlig og tror at det hele er hans feil, at det er han som har gjort noe galt. Forvirret, blir han sittende i sofakroken, skuffet og lei seg, mens mine foreldre pakker bilen og skriker til meg, skynd deg, skynd deg, jeg gir min kjære en klem og haster meg til bilen.

Mine foreldre klager, han er uhøflig, sier de om min kjære. Han er tiltaksløs, han er lat, han bryr seg mer om å scrolle på sin telefon enn å ønske sine kommende svigerforeldre en god tur videre. Men han forstod jo ikke hva som hendte, hva dere pratet om, han forstår jo ikke norsk, minner jeg dem fortvilet. Kritikken rundt ungdommers mobilbruk og latskap fortsetter. Som en forsvarsmekanisme lukker jeg ørene og soner ut, jeg titter ut vinduet, på landskapet som vi passerer i full fart, der vi ruller på franske veier med den lille sorte bilen som har kjørt helt hit fra Norge.

Vel fremme i Albi, en vakker by med velfortjent plass på UNESCO’s liste over verdensarvsteder, stemningen er lettere nå, vårt fokus er endret, vi vil bli forført av denne sjarmerende sørvestlandsperlen.

Albi katedralen

Vi får nøklene til ferieleiligheten hvor vi skal overnatte de neste to nettene, mine foreldre og jeg. En gammel bygning uten heis, den smale trappeoppgangen fører oss opp til tredje etasje, og videre inn i en leilighet med nydelig utsikt mot Sainte-Cécile katedralen, byens store flotte severdighet.

Vindu utsikt

I leiligheten finnes kun ett soverom, et rom med to dobbeltsenger. Disse neste to nettene vil jeg måtte sove sammen med mine foreldre, jeg håper de ikke snorker, jeg håper de ikke står opp flere ganger i løpet av natten for å gå på do.

Senger

Vi spaserer ned til sentrumskjernen, fra vår lille gågate hvor diverse restauranter og et miniatyrmuseum holder til. Videre over Pont Vieux-broen, vi speider utover og beundrer alt det vakre som øyet kan se fra begge sider av broen. Slusene og all den grønne naturen skaper det lille ekstra som gjør den allerede nydelige utsikten om mulig enda mer pittoresk.

Sluser

Elven yrer av liv, den er full av enorme maller, fisk som visstnok livnærer seg på duer. De stakkars byduene aner fred og ingen fare, der de stiller seg ved vannkanten for å drikke vann, kun for å bli angrepet og dratt ned i vannet av sultne monstermaller. Selv trodde jeg det hele var en vandrehistorie, til jeg fikk det motsatte bevist gjennom flere videosnutter og lokalavisartikler på det store internett.

I sentrum passerer vi flere fine butikker som alle holder stengt, på en hellig påskedag kan man ikke forvente annet. På den store åpne plassen like ved foten av katedralen, derimot, der finner vi et spennende marked med fokus på litteratur. Nye bøker, bruktbøker, diktsamlinger, faktabøker, romaner og tegneserier. Jeg vurderer å kjøpe med meg en diktsamling eller to, men bokhyllene mine er allerede fulle av bøker av ulike slag, mange av dem fortsatt ulest.

IMG_20190428_180136_778

Videre promenerer vi, fra de mange trivelige gatene i Albi, gjennom små passasjer, en av disse leder oss til Saint-Salvi kirkens fargerike hage, en av byens mange skjulte skatter. Hvor enn nysgjerrigheten leder oss, finnes en bortgjemt perle. Spennende arkitektur, natur i sterke vårfarger, selv det fineste fotografi kan ikke gjenskape denne skjønnheten av en by på en verdig måte.

Saint

Dagen avsluttes over rødvin fra Gaillac og deilig pizza med trøffelkrem på uteserveringen til Pizzeria Del Duomo, med utsikt mot katedralen, mot byens krone.

Pizza

Vi slapper av, vi hygger oss, formiddagens dårlige stemning ligger nå milevis på avstand.

Albi

Saint

Albi

Helgetur langs Middelhavets kyst: Dagstur til Sète

At himmelen skulle være så grå og at tordenværet er på vei, det passer meg egentlig bare utmerket, her jeg sitter innenfor hjemmets fire vegger og gnir meg i øynene, trøtt som jeg er etter endt arbeidsdag og livets mange kjedsommelige rutiner.

Vivement le week-end, repeterer kollegene mine støtt og stadig, som en evig påminnelse om hvor lite de alle ønsker å sitte på kontoret fra morgen til kveld, fem dager i uka. De sukker, de stønner, og de scroller på mobil. Jeg tar meg ofte i å gjøre det samme, selv om jeg egentlig trives helt greit med den jobben jeg har.

Og så er det jo forsåvidt ganske viktig for livsgledens skyld å ha noe å se frem til. Noe som gir deg sommerfugler i magen. En spennende grunn til å telle ned dagene, timene, minuttene. En fin notat på kalenderen. Helg.

Min kjære og jeg hadde ikke rukket å være hjemme mer enn én uke (etter en herlig bursdagsfeiring i Roma) før vi hoppet inn i bilen og rullet ut på nye eventyr – i retning Middelhavets kyst og finere vær.

Rundt to timer tok det oss å komme frem til den koselige lille havnebyen Sète. For anledningen hadde jeg pyntet meg med en marineblå kjole som lenge hadde ligget i klesskapet på vent til å bli tatt i bruk, spart til en spesiell anledning.  For meg, som kommer fra en kystby og savner havet, med en lengsel som gror seg større og større for hver eneste dag – ja, for meg er en helg ved kysten den perfekte anledning til å kle seg pent og feire livets glade dager.

Vi parkerte og sjekket inn. Femti euro for en natt med frokost inkludert, på et nedslitt og gammelt ibis hotell med hyggelig resepsjonist som drømmer om å reise til Norge for å se nordlys og fjorder. Overrasket ble hun, da jeg fortalte henne hvor dyrt det dessverre er å feriere i vakre Norge. Fordi her i Frankrike, utenfor de største og mest kjente byene, er det jo faktisk ikke spesielt dyrt å spise ute, overnatte på hotell eller benytte seg av kulturtilbud og spennende aktiviteter.

Vi la igjen bagasjen på rommet, fylte opp vår felles vannflaske og forlot rommet til fordel for å utforske byen som var første ledd av helgturen vår. Neste dag skulle vi til stranda, og videre til et av mine favorittsteder i Frankrike; nydelige Montpellier.

Første gjøremål på lista; utepils. Serveringsdamen syntes det var spennende med besøk fra Toulouse – og enda mer spennende var det for henne at jeg ikke engang kommer fra Frankrike. Med et ønske om å gjøre Sète til en destinasjon vi vil se tilbake på med et smil og gode minner i bakhodet, påtok hun seg rollen som turistinformasjon og anbefalte både det ene og det andre. Dessverre var det begrenset hva vi ville få tid til, nå som det snart allerede var kveld, men vi takket for tips og vennlig service.

Vi spaserte langs havnen, til lyden av måkeskrik og bølgeskvulp. Forbi båter i ulike størrelser, i retning fyrtårnet. Takket være instagram og trender på sosiale medier, har også Sète fått seg bokstaver som former byens navn – strategisk plassert ved siden av det store fyrtårnet, med havnens mange båter i bakgrunnen. Jeg, som alle andre, tryglet om å bli tatt bilde av, der jeg poserte sammen med bokstavene SÈTE, mens kjæresten himlet med øynene over hvor teit det hele var.

Kvelden avsluttet vi på et vis som selv han ikke kunne klage på – med fransk gastronomi og deilig vin på en av byens desidert beste restauranter (L’Arrivage). Og definitivt byens mest kreative spisested – noe de også omtaler seg selv som. Vegetarisk forrett i form av squash blomster, én i fritert variant og én komplett blomst stappet med godsaker, etterfulgt av kjøttbasert hovedrett (skogsdue) og deilig dessert med kirsebær, sorbet, kjeks og mousse. Der og da kunne jeg sverge at det å ha noen ekstra kilo på kroppen ikke gjorde noen ting, ettersom det tross alt var forårsaket fortryllende måltid som dette.

gastronomisk veggismat

Fredag. Jøss, det var jo bare fredag. Helgen var såvidt begynt og jeg, jeg var allerede langt, langt borte fra alt som omhandlet kontorarbeid. Flere kilometre fysisk, flere tusen mil, mentalt.

blå kjole

middelhavskysten

havneby frankrike

natur

fyrtårn frankrike

fyrtårn sete

 

 

Bondemarked og søndagskos i Moissac

Med uklart sinn og to sensitive trommehinner, våkner jeg, uforberedt på lyden av alarmen som minner meg om at klokka har bikket åtte. På en søndag. Første søndag etter å ha stilt klokka en time fram.

Jeg strekker mine slitne armer og bein mens jeg varmer meg under dyna. Og furter. Jeg snur meg mot Julien. Han sover fortsatt. Dypt og fredelig.

Magen rumler og halsen føles tørr. Jeg drømmer om det som venter meg i frokostrommet; et stykke baguette med ost og skinke, et stort glass ferskpresset appelsinjuice, og en rykende fersk pain au chocolat sammen med en deilig kopp kaffe…Ja, det er kanskje det eneste som er verdt å stå opp for, akkurat nå.

Deretter må vi forlate slottet, etter en fantastisk helg med oppvartning og luksus.

Det er på tide å komme oss hjemover…

Men først; en liten kjøretur til den lille byen Moissac for å handle mat på søndagsmarkedet.

Vi parkerer sentrumsnært, og trasker rolig forbi den vakre klosterkirken og stopper opp for å ta bilder ved kirkens pittoreske hage. Vakrere kunne omgivelsene bare blitt om de regnfylte skyene ble erstattet med klar, blå himmel og solskinn. I stedet poserer jeg med en gammel paraply i hånden og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen.

Å passere andre besøkende på markedet og deres paraplyer, har blitt en ufrivillig dans. Her gjelder det å være først ut med å heve sin paraply høyt i sky, føre den til høyre eller venstre side, eller snu den opp-ned mens man åler seg forbi alle de andre handleglade, paraply-bærende menneskene på markedet i Moissac.

Vi handler tapenade (olivenpuré) og chili-marinerte oliven fra en hyggelig ung selger, og gleder oss til en liten søndags-apéro i forkant av kveldens måltid. Et glass rødvin sammen med ferske brødskiver smurt med tapenade, og noen smaksrike oliven å småspise på før middag, føles så utrolig riktig. Så deilig. Så nødvendig!

Hva skal vi spise til middag, egentlig? Vi vandrer rundt på markedet og leter etter fristelser. I teorien burde det jo være ganske enkelt å finne noe spennende å ta med seg hjem fra markedet….men enkelt er det absolutt ikke, når man jo tross alt får lyst til å spise absolutt alt man får øye på. Lekre oster, spekemat som lukter himmelsk, rykende ferske baguetter, saftig frukt og ferske grønnsaker som får selv den største kjøttelsker til å få lyst til å sette tennene i hver eneste råvare fra det grønne sortimentet.

Vi handler inn fullkornsbrød av maismel, spekeskinke og noen små grønnsaksterter som skal deles. Dessert blir det visst, også. En kurv med saftige jordbær i ulike størrelser og fasonger. Slik som ekte jordbær skal være.

Våre tøyposer er nå stappfulle av godsaker, akkurat som forventet. Søndags-blues er allerede glemt. Alt er bare solskinn nå. Selv om det regner. Selv om vi ikke lenger bor på slott, og må returnere tilbake til storbyen og hverdagens mange utfordringer.

Takk, Moissac.

En tur innom et stort og variert søndagsmarked varmer kropp og sjel.

moissac

blomstermarked

franske oster

spekepølser

delikatesse

oliven marked

moissac fransk

klosterkirke

I det franske sørvest: På bokkafé og regnfull oppdagelsesferd i Agen

Regnet drypper forsiktig ned fra de mange grå skyene, og treffer den sorte paraplyen min som bittesmå trommeslag, regndråpe for regndråpe, én etter én.

Vi er i den lille byen Agen, på det franske sørvestland, Julien og jeg. Ingen av oss har vært her før, og vi vet fint lite om hva man egentlig kan finne på i denne byen. Sånn bortsett fra å kjøpe svisker, som Agen visstnok er kjent for å produsere.

Vi parkerer bilen, og tar beina fatt. Vi har ingen konkret plan, og deilig er det. Litt av poenget med å reise bort på helgetur, er jo nettopp det å kunne slappe av og bare ta ting som de kommer. Jeg forsøker å balansere paraplyen over den høyre armen mens jeg forsøker å fotografere alt jeg synes ser noenlunde interessant ut. Mennesker på marked, byens mange kirsebærtrær, bygninger med fine balkonger, det ovale teaterbygget, de smale handlegatene.

teater agen

Vår concierge på slottet vi overnatter på (se forrige innlegg), har anbefalt oss å ta en tur innom hans favoritt fromagerie L’Épicurium for å handle deilige oster fra både Frankrike og andre europeiske land. Vi ender opp med en fromage de chèvre (fransk geitost), Tomme de Savoie (fransk alpeost), engelsk Stilton (blåmuggost) og irsk Cashel (blåmuggost). Og en chutney som jeg gleder meg til å smøre på salte kjeks og nyte sammen med Stilton-osten.

Vi har også blitt anbefalt å sjekke ut det lokale mikrobryggeriet L’Indé , hvor vi selvsagt ender opp med å smake litt forskjellig øl og handler med oss et par flasker som suvenir fra byen. Hjemme har vi jo tross alt et eget kjøleskap kun for drikkevarer, og har dermed god nok plass til en samling av øl, cider og musserende vin fra nært og fjernt.

Vi vandrer gjennom byens mange små gater og titter nysgjerrig rundt oss, på utstillingsvinduer og restauranter. Kaféer og blomsterhandlere. Jeg blir sjarmert av en bokkafé som heter Blue Fox Coffee – en kafé som arrangerer temakvelder, konserter og kunstutstillinger. Hadde jeg bodd i Agen, ville jeg definitivt vært stamgjest her.

bokkafé

Min voksne samboer Julien leker med sugerøret sitt, og ender til slutt opp med å søle kaffe utover hele den hvite t-skjorta si. Han klager. Jeg forteller ham at jeg aldri går ut døra i ført hvite klær uten å ha med reserve-plagg i vesken, sånn i tilfelle jeg har uflaks. Men så leker ikke jeg med sugerør heller. Han gidder ikke å høre på min bedrevitenhet, og ønsker bare å kjappe seg hjem for å skifte klær. Vi går.

kafé frankrike

Kvelden tilbringer vi i en annen spennende by; Montauban. Mer om det i neste innlegg!

kaffeelsker

handlegate

marked frankrike