En ettermiddag i det maleriske Giverny

I en liten kommune i det nordlige Normandie, en kommune ved navn Giverny, ligger huset og hagen til den berømte kunstneren Claude Monet, et av de viktigste navnene fra kunstbevegelsen impresjonismen.

Monet er for mange kjent for sine malerier av viktige landemerker og arkitektur i hjemlandet, slik som katedralen i Rouen og havna i Honfleur, men flere vil nok mene at det likevel er noe ekstra spesielt med maleriene hvor naturen står i fokus. Å se på dem, er som å se en kjærlighetserklæring til naturen, i alle sesongers farger.

Monet elsket det franske naturlandskapet. For å virkelig vise at alle sesonger har sin skjønnhet, dro han tilbake til nøyaktig samme sted for å male landskapet i endring, sesong etter sesong, fra grønt til brunt, fra vår til sommer, høst til vinter.

Da han flyttet inn i sitt hjem i Giverny, huset hvor han ble boende i hele 43 år, hadde han store planer for hvordan hagen skulle se ut. Han så blant annet for seg en stor dam full av vakre vannliljer og en dekorativ japansk bro. Det skulle ta ham tjue år å skape den hagen han ønsket seg, hagen foreviget i flere av hans mest kjente malerier.

Etter å ha drømt om å besøke denne hagen i over seks år, gikk min lille drøm endelig i oppfyllelse forrige søndag, en aller siste mulighet før jeg ikke lenger har et fast overnattingssted i hverken Normandie eller Paris-området (ettersom mine svigerforeldre, som bor midt i mellom, flytter sørover til Montauban om knappe fem uker).

Sammen med Julien, dro jeg derfor forrige fredag på besøk til hans barndomshjem for siste gang. Det ble en langhelg for min del, og en ti dagers ferie for ham, som tross alt har et gutterom fullt av saker å sortere, deriblant enorme mengder Legoklosser og Pokémonkort.

Jeg fikk meg en fredagskveld med cocktail-apéro på kjøkkenet til svigermor, og en lørdagsformiddag på markedet i Meaux. Med matvarene på slep, tok vi oss et glass vin og hygget oss med tapaslunsj på vinbar, før vi sent på kvelden dro til Paris for å spise middag på restaurant sammen med venner. Da søndagen omsider banket på døra, var tiden endelig inne for å besøke huset og hagen til Claude Monet.

Vi startet søndagen med en god frokost og rikelig med kaffe, før kjøreturen på en og en halv time ledet oss til vår endelige destinasjon. De forhåndsbestilte inngangsbillettene hadde vi skrevet ut på papir, og med mobiltelefonene skulle vi fotografere den fargerike naturen som ventet oss bak de lave gjerdene.

Hadde jeg hatt plass i håndbagasjen, ville jeg ha tatt med meg speilreflekskameraet på helgetur.

Hagen var full av turister, sannsynligvis langt færre enn under normale omstendigheter, for absolutt alle turistene så ut til å være europeere. Jeg hørte mennesker snakke tysk, nederlandsk, engelsk og svensk, mens et flertall snakket likevel fransk, franskmenn som har valgt å feriere i eget land.

Omkranset av bambus, med vannliljer flytende på vannet og et piletre hengende over liljene som et smykke, så jeg den berømte dammen som jeg umiddelbart kjente igjen fra de flotte maleriene. Vi spaserte langs de smale stiene ved vannkanten og tittet på de vakre blomstene som rammet inn vannet, alt så ut som et eventyr, en nydelig drøm som jeg ikke hadde lyst til å våkne fra.

Etter å ha tatt oss god tid til å beundre naturen og se humler og bier kose seg i sin søken etter nektar, spaserte vi videre til huset hvor Claude Monet i sin tid bodde sammen med sin kone. Flere av hans malerier, vel, kopier av dem, dekorerte stueveggene. Vannliljene fra dammen og blomstene i hagen prydet flere av disse.

Som hos de fleste rikfolk fra over hundre år tilbake i tid, sov herren og fruen på separate soverom, hennes rom langt mer beskjedent enn hans. Begge kunne de likevel nyte en nydelig utsikt mot den fredelige hagen, en utsikt jeg skulle ønske jeg selv hadde muligheten til å våkne opp til.

Les Jardins de Monet à Giverny var definitivt verdt den lange ventetiden. Dette ble altså min siste turistattraksjon før jeg om ei uke reiser hjem på besøk til Norge, for første gang på to og et halvt år.

Solbrent på sykkeltur i fransk idyll

Vi våknet til den beste overraskelsen vi kunne ønsket oss på en dag hvor planen var å være utendørs fra tidlig formiddag og helt frem til portforbudets time. Nydelig vær, klar blå himmel og tjuefem grader, perfekt for en sykkeltur til strendene på motsatt side av øya.

Med sekk på ryggen og vannflaske i sekken, hentet vi hver vår mørkeblå sykkel fra den lokale utleieren Helobike. Vi hadde ingen konkret plan annet enn å se strendene, kanskje få et glimt av Fort Boyard i det fjerne, festningen som vi bare noen dager tidligere hadde dratt på båttur for å se.

Synet av friske, grønne drueranker på hver side av veien og lyden av fuglesang fra trærne, inspirerte meg til å dikte opp en liten trall og bryte ut i sang, noe jeg gjerne gjør når jeg er, eller i hvert fall tror jeg er, alene på tur i naturen.

“Avec toi et ma bicyclette, tu me regardes avec tes lunettes. La vie est belle, presque parfaite, en amoureux, balade à bicyclette”

Julien syklet stadig raskere, sannsynligvis for å slippe å måtte høre meg synge det samme verset om og om igjen, verset på ei låt som ikke engang eksisterer. Til slutt så jeg ham ikke lenger, og ble dermed nødt til å få opp tempoet for ikke å miste ham totalt av syne.

Etter å ha svettet ut hele frokosten mens vi kjempet oss opp bratte bakker for å deretter rulle i høy hastighet ned de like bratte nedoverbakkene, nådde vi frem til Plage de la Gautrelle, ei nydelig sandstrand på motsatt side av øya.

Derfra syklet vi videre til Plage Boiler for å få en bedre utsikt mot Fort Boyard, og videre derfra til Boyardville for å kjøpe is fra en iskiosk i et område fullt av palmer, churros-selgere, og butikker som solgte badedyr og fargerike strandhåndklær.

To kuler i beger, en med fiol og en med amarena-kirsebær. Kalde, klissete dråper rant fra begeret og ned mellom fingrene mine. Temperaturen ble stadig varmere og jeg innså først da jeg satte meg ned ved bordet under parasollen, da jeg fikk tid til å studere mine hender, hans hender, våre nakne armer, at både han og jeg hadde blitt solbrent i løpet av sykkelturen.

Vi hadde hverken husket å ta med solkrem eller aftersun da vi først pakket til bilferien, nok en blemme i etterkant av hodepinen i La Rochelle, da vi innså at vi ikke hadde pakket med oss paracet. Og nå var vi altså røde som to hummere, begge to. På grunn av en sykkeltur under solfylt himmel.

Solbrent, syklet vi likevel videre, langs smale landeveier, en liten omvei før vi omsider nådde frem til startpunktet, tilbake til La Cotinière hvor vi leverte fra oss syklene og dro tilbake til hytta for å ta en iskald dusj før kveldens restaurantmåltid.

En restaurant jeg ikke vil si stort mer om enn at maten var god, men at det likevel var flaut for meg å være der, jeg som ikke tåler skalldyr og som er noenlunde kresen når det gjelder fisk. Jeg prøver så godt jeg kan å unngå fiskerestauranter nettopp av den grunn, fordi jeg skammer meg over at jeg ikke liker annen fisk enn hvit fisk, fisk med mildest mulig smak. Før jeg flyttet sammen med Julien, så jeg aldri på meg selv som spesielt vanskelig i matveien, for jeg spiser jo det meste av kjøtt og absolutt alt av frukt og grønt, men så kom jeg hit og begynte å feriere med en familie som elsker mye som jeg ikke elsker når det gjelder mat, deriblant absolutt alt som lever i det store hav.

Mens Julien kunne velge og vrake blant alle husets retter, fantes det ingen forrett, og kun en eneste hovedrett på hele den store menyen som passet for meg.

Jeg ble dermed sittende og se på at Julien spiste laks til forrett, mens jeg selv ikke spiste noe som helst før hovedretten ble servert, tagine med lysing (som for øvrig smakte utmerket).

“Gjett hvor mange kilometer vi syklet i dag”, mumlet Julien med munnen full av mat. Jeg trakk på skuldrene. På mobilskjermen hans stod svaret skrevet, våre bevegelser sporet via en mobilapplikasjon, vi hadde syklet hele 32 kilometer!

De flotte fargene på Île d’Oléron

Le village de créateurs, kunstnernes landsby, er et område fullt av fargerike hytter på den sørøstlige kanten av øya Île d’Oléron, med beliggenhet bare en kilometer unna festningen Citadelle du Château d’Oléron.

Som å forsyne seg fra en skål full av Skittles som oppfordrer de søtsugne til noe så fint som å smake regnbuen, ble jeg umiddelbart i strålende humør av å se de mange fargene som ønsket oss velkommen til øya.

Skulpturer laget av resirkulert søppel, østers hengende fra ulike rekkverk, hytter malt i rosa, blått, grønt og gult, noe minnet meg om Fargegata i Stavanger, annet minnet om østerslandsbyene i Arcachon, kunsten minnet om lignende prosjekter som vi så mye av da vi for fem år siden ferierte i hippieparadiset Bocas del Toro i Panama.

Jeg bestilte lunsj til oss begge, fish & chips fra ei mørkerosa hytte, servert med husets hjemmelagde tartarsaus. For å slukke tørsten ba vi om hver vår øl, vi fikk vite at den kom fra et lokalt bryggeri, en bière blonde til ham og en syrlig sak med subtil smak av skogsbær til meg. Temperaturen var mild nok til å kunne henge jakken over stolen og nyte lunsjmåltidet ute i vårsola, en siste dag før genser og bukser endelig kunne bli byttet ut med sommertøyet som hadde ligget urørt i kofferten i en og en halv uke.

Aldri hadde jeg trodd at jeg en dag ville si at en porsjon fish & chips fra Frankrike skulle slå de mange som jeg rakk å smake i løpet av mine to år i England. Les frits de mer er navnet på spisestedet som serverer den møreste panerte fisken jeg noen gang har smakt, en adresse notert til det jeg håper vil bli et fremtidig gjensyn med den fargerike landsbyen og den mørkerosa hytta.

Under normale omstendigheter ville det ikke falt meg inn å slå av en prat med dem som serverer meg mat, ikke med mindre de selv tar initiativ først. For å være ærlig, er jeg rett og slett altfor sjenert og usikker på meg selv til å våge å snakke mer enn nødvendig med mennesker jeg ikke kjenner. Men det var noe med den fisken, noe så overraskende godt at jeg ikke kunne la være å dele min begeistring, fortelle de ansatte hvor glad jeg var for å ha smakt det jeg mente var verdens beste fish & chips.

Glad ble jeg jo også av å se på de mange fargene i den lille regnbuelandsbyen, en nesten barnslig glede. Jeg hadde lyst til å bli værende, overnatte i ei rosa, gul eller blå hytte, en hvilken som helst farge, jeg ville bli igjen.

Etter hvert måtte vi likevel kjøre videre, for vi hadde allerede reservert hytte i en liten fiskerlandsby som heter La Cotinière, et lite stykke nordvestover, en langt mindre fargerik del av øya. Planen var å leie sykler neste dag, sykle fra vest til øst, jeg hadde også reservert bord på en fiskerestaurant.

Spontaniteten har dessverre sine grenser når man har reservasjoner å forholde seg til, og jeg tror uansett jeg liker fantasien bedre enn realiteten når det gjelder tanken på å være den som reiser på ferie uten en eneste plan, uten et eneste overnattingssted bestilt på forhånd. Hun som sier “jeg tar det som det kommer, og i verste fall sover jeg under stjernehimmelen.”

Jeg er ikke, og kommer nok heller aldri til å være den kvinnen. Derimot er jeg gjerne hennes venninne, for jeg beundrer hennes mot, hennes holdning, hun er spennende, og hva er jeg?

Jo, jeg er kvinnen som fyller kalenderen med notater, avtaler, reservasjoner, både mine egne og Julien sine, jeg er hun som aldri kommer til å glemme den panerte fisken fra det mørkerosa huset, hun som ser fargerike hytter og umiddelbart lengter tilbake til Fargegata i hjembyen sin.

En litt uheldig start på oppholdet i vakre La Rochelle

Vi våknet til en helligdag, som jo også var dagen etter min fødselsdag, dagen da jeg trodde jeg skulle bli levende begravd i en hage full av kaktuser, men kaktuser fikk jeg i stedet i bursdagspresang, sammen med en natt på hotell med massasje og middag.

Bilferien vår var fortsatt fem netter unna sin ende, og bagasjen ble nok en gang pakket. Vi tok heisen ned til restauranten for å spise frokost ved et dukkledd bord med utsikt mot havet. Appelsinjuice og cappuccino, brioche og croissanter og pain aux raisins, baguetter og yoghurt og fruktsalat, jeg spiste mye, altfor mye, noe som resulterte i at jeg ble kvalm like etter frokost.

Klokka må ha vært rundt to da vi ankom La Rochelle og fikk nøklene til vår nye airbnb i hjertet av byens sentrum. Huseieren overrasket oss med brioche på kjøkkenbenken og håndklekunst på sengekanten, og vi fikk samtidig nøkler til syklene hennes, i tilfelle vi skulle få tid til å dra på sykkeltur i løpet av det korte oppholdet i byen.

Etter å ha pakket ut matvarer fra kjølebagen, trasket vi nedover bygatene, ned til den historiske havna med sine to middelaldertårn, Tour de la Chaîne og Tour Saint-Nicolas, som vokter inngangen til havna.

En ekstrem hodepine ødela motivasjonen min til å ville gjøre noe som helst annet enn å sette meg på en benk og titte på båter og bølger, jeg ville drikke store mengder iskaldt vann og synes synd på meg selv og min egen smerte. I årevis har jeg sagt at jeg må huske å pakke med meg paracet i kofferten, men gang på gang glemmer jeg både smertestillende, imodium og plaster, alt det man ikke innser at man vil få bruk for før nøden melder seg. Slik som på denne helligdagen hvor alle byens apoteker holdt stengt.

Julien hadde lyst til å ta seg en pils på uteserveringen til en rockebar, og jeg gikk noe motvillig med på å holde ham med selskap. Lyden av metallmusikk var det siste hodet mitt ønsket seg akkurat der og da, men det varmet å se hvor glad det gjorde ham å sitte der med en halvliter i den ene hånda og motsatt hånd trommende i takt med musikken. Selv drakk jeg både brus og vann, og så frem til å krype tidlig til køys med et håp om å våkne uthvilt neste morgen, klar for å dra på båttur for å se Fort Boyard, den ikoniske festningen hvor TV-programmet “Fangene på Fortet” ble filmet i sin tid. Den franske versjonen, originalversjonen, er fortsatt like populær i dag som for tjue år siden, selv om konseptet har fått en liten oppgradering det siste tiåret.

Fra havna, til rockebaren og videre til handlegatene, nysgjerrig lot vi våre blikk vandre mens vi smilte begeistret. En by full av vakre buer er hvordan jeg best kan beskrive sentrumskjernen i La Rochelle, det vil si, den delen av sentrum som ikke ligger som et smykke rundt båthavna, slik som mange av byens restauranter og barer gjør. Hus bygget over buede passasjer, passasjer fulle av butikker og kafeer. Fra gate til gate, kvartal til kvartal, slike flotte passasjer prydet store deler av byens sentrum.

Det tok ikke lang tid fra vi entret leiligheten til jeg gikk og la meg. Som om jeg hadde ligget for døden, kom Julien inn på soverommet med en iskald våt vaskeklut som han trykket mot pannen min. Han plasserte ei flaske vann på gulvet ved siden av senga og holdt meg i hånda.

Da jeg våknet neste morgen, var hodepinen heldigvis borte. Både han og jeg var dermed klare for båttur og “Fangene på Fortet”. Og et nydelig måltid på restaurant.

Fravær og en dag i Quimper

Å føre en form for reisedagbok med lange, daglige oppdateringer skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort på innholdsrike dager med aktiviteter og vennebesøk og kjærestetid på agendaen. Hadde jeg reist alene og dermed hatt all tid i verden til å gjemme meg bort med mine tanker og tastatur, ville jeg nok ha prioritert annerledes, som jeg jo gjorde i starten av bilferien vår. I starten, da uteserveringene fortsatt holdt stengt og portforbudet var gjeldende fra klokka sju.

Etter to og en halv uke på biltur er jeg nå hjemme igjen i Toulouse, og fortsettelsen fra forrige oppdatering kommer først nå. Så, hvor var vi ?

Jo, dagen etter det gledelige gjensynet med min venninne Laurène, dro vi til byen Quimper (en halvtimes kjøretur fra vårt overnattingssted i Concarneau) for å treffe et vennepar som tilfeldigvis var på ferie i Bretagne samtidig som oss (noe vi fant ut takket være Facebook). Gaëlle og Thomas heter de, et par som har gått gjennom de samme utfordringene som oss når det gjelder utsettelser av bryllup, et bryllup som skulle bli feiret i juni i fjor, før paret så seg nødt til å utsette til oktober, deretter til april og til slutt til juni igjen, et helt år etter de, som oss, giftet seg i rådhuset for å få det administrative ut av veien.

Vi møtte dem i byen Quimper, over et lite lunsjmåltid under solfylt himmel, feriens første vindstille solskinnsdag. Fra markedshallen kjøpte vi hver vår galette saucisse (pølse i lompe på fransk vis) med karamelisert løk, og satte oss deretter på noen trappetrinn for å spise. Vi kunne ikke bedt om en finere utsikt, der vi med solbriller på nesetippen beundret den gotiske Saint Corentin katedralen mens vi diskuterte bryllup, brudekjoler som henger i skapet og samler støv, vi pratet om utdrikningslag og bryllupsreiser som fortsatt ikke har blitt noe av.

Etter vårt lille pølsemåltid ved trappene, spaserte vi rundt gjennom byens gater før vi lot fristelsene lede oss til Maison Georges Larnicol hvor vi alle endte opp med å kjøpe oss hver vår lille kouign-amann til dessert.

Nytt måltid på nye trappetrinn, nå kunne vi endelig telle ned timene til uteserveringene ville få tillatelse til å åpne igjen, for første gang siden oktober. Om jeg er heldig, vil jeg også kunne telle ned dagene til jeg endelig får se familien min igjen i sommer, for den åttende juni får jeg endelig min første vaksinedose (Pfizer).

Quimper, hva kan jeg så si om Quimper, annet enn at katedralen er vakker og byen er full av fargerike hus med bindingsverk, en by som siden starten av 1700-tallet har vært kjent for sin produksjon av keramikk. Både Julien og jeg hadde (og har fortsatt) lyst til å kjøpe oss hver vår skål til frokostblanding, tradisjonelle Bretagne-skåler med våre fornavn malt inn i designet, men dessverre eksisterer ikke mitt fornavn med bokstaven K i Frankrike. Og jeg har ikke lyst på en skål med feilstavet navn. Mellomnavnet mitt, Irene, fant jeg derimot uten problemer.

Bare mat-og suvenirbutikker fikk holde åpent da vi vandret rundt i byens gater, alt annet skulle først få lov til å åpne sine dører igjen neste dag, sammen med uteserveringene. Stemningen var derfor som på en søndag, heldigvis var vi i godt selskap med disse to menneskene som vi ikke hadde sett på flere år.

Ja, ikke siden vi forlot Paris for tre og et halvt år siden. Og nå møttes vi altså i Quimper, før vi igjen vil se hverandre i deres bryllupsfest i juni.

Før jeg avslutter, og før jeg forteller om vår neste destinasjon, vil jeg dele noen tilfeldige fakta om Quimper. For Quimper er faktisk hovedstaden i det franske departementet Finistère, navnet “Quimper” kommer fra det bretonske ordet “kemper” som betyr sammenløp og viser til de tre elvene Frout, Steir og Odet som flyter sammen.

Utover ettermiddagen sa vi “à bientôt” til våre venner og dro tilbake til Airbnb-leiligheten i Concarneau for å pakke bagasjen. Allerede neste dag skulle vi nemlig reise videre for å oppfylle en av mine drømmer, vi skulle tilbringe en natt i et fyrtårn!

Ikke før siste minutt

Været er underlig for tiden. Etter to deilige uker med tjue grader og solskinn, har vi nå hatt flere dager med kald vind og grå himmel, gradestokken viser knappe tolv grader. Oliventreet mitt ser uansett ut til å kose seg der ute på balkongen, det vokser seg større for hver uke og jeg har innsett at jeg har lyst på flere planter i min neste leilighet. Planter og veggdekor.

Manuset nærmer seg forresten et ferdigskrevet utkast, før jeg igjen vil gå gjennom teksten og forandre på alt som må endres. Innen månedsskiftet vil jeg gi fra meg dokumentet, sende det til et forlag, kanskje flere, jeg vil deretter krysse mine fingre og tær og be til høyere makter, til universet, be om å få mitt livs største ønske oppfylt. Om jeg en dag får æren av å kalle meg selv romanforfatter vil jeg dø lykkelig.

Forhåpentligvis vil jeg ikke dø før jeg blir så gammel at jeg ligner en rosin. Forhåpentligvis vil jeg rekke å skrive en hel mengde ulike tekster innen den tid, dikt og noveller og manus til det som kan bli eller aldri vil ende opp med å bli utgitte romaner.

Jeg vet allerede hva mitt neste manus vil handle om, jeg vet hvilken vei jeg vil gå sjangermessig. Om mitt første manus ikke faller i smak hos forlagene, vil jeg derfor begynne fra start og prøve på nytt, helt til jeg en dag får det til.

Nok om det, la meg ta dere med tilbake til Dordogne og vår lille overnatting for to uker siden, da vi feiret kjærligheten i vakre omgivelser. Etter vår romantiske aften ved det dukkledde bordet i junior suiten, våknet vi til en hyggelig frokost servert ved det samme bordet.

Ferskpresset juice, nykvernet kaffe, ferske chocolatines og pain aux raisins, vi fikk servert skinke og diverse oster, en fin avslutning på det altfor korte oppholdet i suiten. Ved utsjekk ble vi tilbudt kaffe og te i hotellets nydelige hage, en siste mulighet til å nyte den vårgrønne naturen og følelsen av å være bortreist, bare han og jeg.

Den lille maskoten til Le Vieux Logis, en nysgjerrig kattepus, satte seg under vårt bord hvor den ble værende, den holdt oss med selskap til tiden var inne for å hente bagasjen og vende våre snufsende pollenallergiske neser hjemover.

Om alt går som planlagt og pandemien ikke stikker kjepper i hjulene for våre planer, vil vi i midten av mai dra på en to ukers bilferie langs den franske vestkysten, til Cognac og La Rochelle og île de Ré. Vi vil leie sykler, dra på båttur, bade på stranda om ikke vannet er for kaldt. Samtidig vurderer vi også å dra enda lenger sørover, til Korsika, eller nordøstover til Annecy, eller enda lenger nord, til Bourgogne. Ideene er mange og Frankrike er fullt av spennende steder som fortjener rikelig med oppmerksomhet, men med dagens situasjon i tankene, våger vi ikke å reservere noe som helst før siste minutt.

Jeg har forresten bestilt flybillett til Oslo, til junimånedens siste dag, ikke fordi jeg plutselig har blitt en optimist som lever i den tro at pandemien vil være borte innen sommerens ankomst, men fordi jeg hadde en kupong som måtte brukes innen en viss dato. Om jeg ikke får reist, vil alle endringer i billetten uansett være gratis, og om jeg får reist vil jeg tilbringe et par dager i hovedstaden før jeg reiser sørover til familien.

Inntil videre lever jeg i et nedstengt land, stengt siden forrige lørdag, men ukentlig går vi fortsatt på visning, vi spaserer og sykler tur, vi sykler også til og fra visning, jeg handler på markedet og leser ute på balkongen. Resten av energien bruker jeg på å skrive manuset mitt.

Med andre ord, alt går fortsatt veldig greit.

UNESCOs verdensarv: Canal du Midi og trappeslusene i Fonseranes

En tredje skildring fra vår oktoberhelg i Béziers, vår siste lille helgetur før Frankrike stengte ned for andre (og sannsynligvis ikke siste) gang.

Canal du Midi, en sørfransk kanal konstruert på 1600-tallet under styret til solkongen Ludvig XIV. Arkitekten bak kanalen som av UNESCO beskrives som en av de mest imponerende byggtekniske prestasjonene i moderne tid, het Pierre-Paul Riquet, en viktig figur i sørfransk historie, som i form av statue står foreviget i sentrum av byen min, Toulouse.

Denne historiske kanalen, som tidligere het Canal Royal en Languedoc, strekker seg over tjuefire mil, fra Atlanterhavskysten ved Bordeaux i sørvest til Middelhavskysten og byen Sète i sørøst. Like utenfor sentrum av Béziers ligger en av de store severdighetene som er verdt å få med seg om man vil bli bedre kjent med Canal du Midi: de ni slusene i Fonseranes (hvorav åtte fortsatt er i bruk).

Et imponerende trappesystem av sluser bestående av åtte kammere med økende høyde, hvor båtene føres opp eller ned 21,5 meter over en lengde på cirka 300 meter.

Sammen med Julien tok jeg meg en liten tur til denne ingeniørkunsten av en turistattraksjon, etter å ha tilbrakt formiddagen i sentrum av Béziers og deretter et par timer på stranda i havnebyen Valras-Plage.

Et nydelig parkområde var bygget rundt trappeslusene, en fornøyelse å besøke på en solfylt ettermiddag som denne.

Mens Julien var mest opptatt av å studere slusenes virkemåte, syntes jeg det var mer spennende å se på båtene som passerte gjennom portene, på menneskene ombord og på vannet som fosset ned trappene. En stor båt med boblebad på dekk fanget min umiddelbare oppmerksomhet. På en stol like ved siden av jacuzzien, satt en kvinne med mobiltelefonen sin i hånda. Hun, som alle oss nysgjerrige besøkende som var kommet for å se slusene, så også ut til å filme det hele fra sin egen vinkel.

Heldig var hun som fikk oppleve slik en nydelig båttur langs den sydfranske kanalen, flotte omgivelser og strålende vær, og et helt eget boblebad.

For hver port som ble åpnet, for hvert kammer som ble fylt med vann, stod Julien klar med telefonen, tydelig fascinert der han filmet både hennes båt og de neste båtene. Som så mange andre rundt oss, filmet han deres ferd gjennom slusene i Canal du Midi.

Helt siden vi flyttet til Toulouse for tre år siden har vi pratet om hvor fint det ville vært å leie en elvebåt, tilbringe en hel sommer langs kanalen, sove ombord på båten og besøke et titalls ulike sjarmerende småbyer på vår vei. Handle inn lokale spesialiteter og nyte frokost på dekk, rykende varme baguetter og ferske croissanter, før vi forlater gårsdagens destinasjon for å dra videre til noe nytt og like spennende.

En fin idé for sommeren etter neste sommer, det første året hvor det meste forhåpentligvis vil gå tilbake til å bli som tiden før coronakrisen. Neste år vil vi jo holde oss travelt opptatt med å ta igjen absolutt alt som vi i år ble tvunget til å utsette. Utdrikningslag, bryllupsfeiring med familien, bryllupsreise og en rekke konserter som vi hadde kjøpt billetter til før pandemien inntraff.

Tydelig var det at tiden fløy forbi mens vi stod der og fulgte med på båtenes ferd gjennom slusene. Vi hadde allerede vært der i to timer da vi innså at vi snart måtte haste oss tilbake til hotellet for å skifte klær og dra videre til La Maison de Petit Pierre, restauranten hvor vi hadde reservert bord for kvelden.

Selv med munnbind over nese og munn, valgte jeg å smile til kameraet, da Julien tok en siste selfie av oss sammen foran trappeslusene. En liten suvenir fra en spennende severdighet som ville gi oss mer enn nok å prate om under kveldens fine middag.

Å våkne opp i en dyrepark og mating av murmeldyr

Strålende fornøyd var jeg, der jeg våknet i hans armer, under dyna i en king-size i den koselige hytta, midt i hjertet av dyreparken. Å våkne opp i en zoologisk hage hadde jeg aldri sett for meg at jeg noensinne ville oppleve. En mandag morgen litt utenom det vanlige, med papegøyesang utenfor baderomsvinduet og utsikt mot sovende bjørner fra soverommet.

Han iført Harry Potter-pyjamas og jeg med en altfor stor t-skjorte med iskrem-motiv og shorts med mønster av vannmelon-skiver, vi satte oss ved bordet for å nyte dagens første måltid. Til frokost drakk vi kaffe og kakao fra en Tassimo-maskin, lik den jeg fikk i julegave en gang for flere år siden men knapt tok i bruk. Fra kjøleskapet hentet vi også frem ei flaske appelsinjuice, sammen med syltetøy, honning og yoghurt, og på kjøkkenbenken stod en kurv full av sjokolademuffins og brødskiver.

Før utsjekk fra hytta, benyttet vi denne unike muligheten til å vandre rundt i dyreparken allerede minutter før åpningstid. Mange av dyrene sov fortsatt, mens andre var godt i gang med å spise frokost. En av parkens ansatte lot oss få lov til å sitte sammen med de store maskottene til Parc Animalier des Pyrénées, parkens aller første dyr og deres nåværende logo, et dyr som det finnes mange av i Pyreneene.

Murmeldyr.

Vi fikk lov til å gi dem mat og klappe dem så mye vi bare ønsket!

Tidligere har jeg aldri tenkt på murmeldyr som søte, jeg har vel egentlig aldri hatt noen spesiell mening om dem i det hele tatt. Ikke før jeg satt der, i dyreparken med flere av dem på fanget, jeg klappet dem som et hvilket som helst husdyr og ga dem oppskårede grønnsaker direkte fra håndflaten min. Da hånda ble tom for mat, snuste de på huden, slikket håndflaten, og ventet tålmodig på mer mat.

Før hadde jeg lyst på hund eller katt, der og da fikk jeg lyst til å kjøpe meg en gård og fylle den med murmeldyr.

Også Julien koste seg der han matet de mange murmeldyrene som flokket seg rundt ham. Hadde det ikke vært for at klokka tikket og parken etter hvert begynte å bli full av barn som også ville se dem, ville vi nok ha blitt sittende der i timevis, begge to.

Vi forlot våre nye venner og gikk videre for å få et gjensyn med surikattene, og med de mange fargerike fuglene som bor i dyreparken, deriblant flamingoer og pelikaner og de morsomme skjestorkene med sine skje-lignende nebb og de flotte røde ibisfuglene. Til slutt besøkte vi parkens apekatter og de morsomme lemurene nok en gang, før tiden var inne for å levere tilbake hyttenøklene i dyreparkens resepsjon.

Før vi pakket den lille trillekofferten og låste døra etter oss, tittet vi ut vinduet og vinket farvel til nattens naboer, de store flotte brunbjørnene. Vi skrev en liten hilsen på fransk i gjesteboka. Merci pour cette nuit magnifique!

Etter vårt fine opphold i dyreparken, var det etter hvert tid for å vende våre neser hjemover i retning Toulouse. Før vi forlot Pyreneene, tok vi oss en liten tur innom Grottes de Médous for å avslutte vår spennende langhelg på samme måte som den startet, med guidet vandring blant stalagmitter og stalaktitter (denne gang i ei grotte med fotoforbud).

Nesten to uker er gått siden vi besøkte fjellene og rovfuglparken Donjon des Aigles, dyreparken Parc Animalier des Pyrénées og to av de mange ulike grottene i området.

I morgen reiser Julien og jeg tilbake til Pyreneene, sammen med tre av våre venner fra Toulouse. Ikke for å besøke dyreparken eller grotter, men for å dra på en åtte kilometers fjelltur med piknik på toppen av berget. Vi krysser fingrene for fint vær!

Romantisk overnatting i fransk dyrepark

Jeg hadde ventet på dette i flere måneder, på denne spennende opplevelsen, denne originale bursdagspresangen som min kjære ga meg i mai. En gave helt utenom det vanlige og en romantisk avslutning på vår siste kjærestetur før vi endelig blir mann og kone.

Endelig var dagen her, nøyaktig fire måneder etter fødselsdagen min. En nydelig overraskelse, han hadde reservert overnatting på en koselig lodge midt i hjertet av den spennende dyreparken Parc Animalier des Pyrénées, med en fire retters middag og neste dags frokost inkludert i oppholdet. 

Hytte

Ja, du leste riktig, overnatting på en luksuriøs hytte inne i selve dyreparken, midt blant alle dyrene. Bare tre slike hytter finnes i Parc Animalier des Pyrénées, en av dem med utsikt mot bjørnene og to ved ulvenes territorium. Prisen ligger på rundt tilsvarende 4000 kroner, og det er nødvendig å reservere fire eller fem måneder på forhånd, minimum.

En varmt dekorert hytte med store vinduer hvor vi gjennom hele oppholdet ville få anledning til å observere parkens brunbjørner fra morgen til kveld, også fra middagsbordet hvor vi skulle kose oss med sørfransk rødvin og spekemat, etterfulgt av salat med marinert artisjokk og soltørkede tomater, kyllingbryst med soppsaus og gratinerte poteter til hovedrett og panna cotta til dessert.

Bjørn

Både ved innsjekk og utsjekk ville vi kunne tilbringe så mye tid som vi bare ønsket sammen med dyrene, rikelig med tid til å traske rundt blant lemurer og bittesmå aper, tid til å observere ulike fuglearter, til å se på ulver og gauper og ikke minst våre naboer for natta, bjørnetrioen i dyreparken.

Ulv

Vi ankom parken rundt to timer etter åpningstid og fikk tildelt både brosjyre, minibar-meny og nøklene til lodgen. Under munnbindet smilte jeg lykkelig, der vi vandret rundt gjennom parken og tittet på alle dyrene. Tenk at vi nå skulle tilbringe natten her sammen med dem, en liten barndomsdrøm i oppfyllelse!

Gribb

Kvart på ett og fôringstid for gribbene. Parc Animalier des Pyrénées, Donjon des Aigles og flere andre parker i Frankrike, jobber med rehabilitering av skadde fugler. Nå skulle sju av fuglepasientene, gribbene, nyte et proteinrikt måltid foran et lite publikum.

En flokk med gribber som ikke bor i parken, svermet rundt som store sorte skygger på den klare blå himmelen.

Vi ble fortalt at disse fremmede gribbene var oppmerksomme på denne daglige fôringsrutinen i dyreparken, og så på det som en mulighet til å få i seg litt ekstra mat. Derfor ble det servert store nok mengder kjøtt til å mette alle sammen, både parkens fuglepasienter og besøkende gribber fra fjellene.

Gribber fôring

Ned fra himmelen stupte de, en etter en, hvert eneste kjøttstykke var borte på bare noen få minutter.

Fra parkens kafé kjøpte vi hver vår is, cookie dough fra Ben & Jerry’s, og satte oss ved et bord i skyggen av to store trær, en liten avkjølingspause før vi besøkte resten av dyreparken. Vi ble blant annet kjent med en gjeng søte solparakitter. En av dem bestemte seg for å sitte på hodet mitt og nektet å rikke seg derfra.

Solpsrski

Etter en hyggelig ettermiddag så vi begge frem til en romantisk aften, fortsatt i dyreparken men langt unna alle småbarnsfamiliene og alle ansatte som roper at det er forbudt å mate dyrene og for all del ikke klapp lemurene. I den sjarmerende lodgen var det kun oss to, ei flaske rødvin og rikelig med mat.

På nattbordet lå ei gjestebok full av lange tekster og små tegninger, tanker delt av tidligere gjester. Flere hadde, som meg, fått denne opplevelsen i bursdagsgave, andre var kommet hit for å feire bryllupsdagen på et litt annerledes vis.

Spekefat

Ferskt brød og lekker spekeskinke, parkens siste besøkende før stengetid kunne se oss gjennom lodgens vinduer, enkelte pekte til og med på oss. Også bjørnene kunne se oss, men de så ut til å være langt mindre nysgjerrige enn menneskene som spaserte forbi, og langt mer opptatt av å slappe av under trærne.

Solparakitt

Lemur

Parakitt

Stor katt

Apekatter

Vaskebjørn

Surikatt

IMG_20200902_205859

Ape

Rovfuglparken Donjon des Aigles og italiensk gjestfrihet hos L’Angelus

Etter en liten fottur i Pyreneene og lunsj på baskisk restaurant i Lourdes, dro vi videre til de gamle slottsruinene som huser rovfuglparken Donjon des Aigles, en park som er like spennende for oss voksne som for barn.

Vi var kommet for å se parkens fugleshow, hvor vi ble bedt om å være så stille som mulig og sitte helt i ro, for ikke å forstyrre eller stresse fuglene. Vi ble kjent med ulike fuglearter og deres egenskaper, en åtselgribb fikk blant annet demonstrere hvordan den bruker skarpe steiner som verktøy for å knuse strutseegg og forsyne seg.

Åtselgribb

En sekretærfugl løp rundt på gresset og trampet til slutt ihjel et lite bytte med sine kraftige spark. Hvordan den løp og hvordan den oppførte seg, fikk meg til å tenke på de langbente små krabatene i Jurassic Park. Dette må være noe av det nærmeste vi kommer dinosaurer i fugleriket.

Sekretærfugl

Fugletrenerne lot rovfuglene få flakse fritt blant publikum og høyt i sky. Flere av dem tok seg like gjerne en flytur langt, langt bort fra parken for å vende tilbake på et senere tidspunkt, når de selv skulle føle for det. De fleste av parkens ugler forlot slottsruinene til fordel for høye trær i nærområdet, hvor de ble sittende og observere resten av showet fra en behagelig avstand.

Ugler

Gribber, ørner, ugler, falker og papegøyer, både Julien og jeg knipset det ene fotografiet etter det andre, fine suvenirer som vi så frem til å ta med oss hjem. Gjerne skulle jeg også ha likt å tatt med meg en papegøye, men de har det nok bedre her i Pyreneene. Jeg unner ingen dyr det triste livet de ville fått her i vår trange leilighet i sentrum av Toulouse.

Etter fugleshowet dro vi tilbake til helgens Bed & Breakfast for å slappe av ved bassengkanten i et par timer, før kvelden ledet oss tilbake til Lourdes for å spise middag på en ekte napolitansk pizzeria.

L’Angelus, et familiedrevet spisested med italiensk live-musikk og åpent kjøkken. Vi ble ønsket velkommen av en smilende mannlig servitør med trang t-skjorte og muskuløse armer. Han introduserte seg selv som Luigi og plasserte to glass Lambrusco og et spekefat foran oss på bordet, aperitivo, huset spanderer.

Spekemat

Strålende fornøyde og imponerte over denne italienske gjestfriheten, smilte vi begge fra øre til øre der vi skålte med våre glass musserende rødt og studerte menyen, en enkel pizzameny med bare fem ulike varianter å velge mellom. Valget falt til slutt på Diavola og Ruccola, sammen med hvert vårt glass Chianti.

I stedet for to glass vin fikk vi ei hel flaske, huset spanderer resten, fikk vi beskjed om. Om Luigi var like generøs mot absolutt alle sine gjester, ville ikke restauranten overleve lenge. Med dårlig samvittighet hadde jeg bestemt meg allerede før pizzaen ble servert på bordet, for at jeg ville bestille også dessert og to glass Limoncello for å legge igjen litt ekstra penger hos denne italienske familien.

Pizza ruccola

Pizzaen kom, og smakte fantastisk godt med sin hjemmelagde tomatsaus og deilige bunn. Jeg hadde absolutt ikke plass til en søt avslutning, men ba likevel om å få se dessertmenyen. Vi fikk ingen meny, men dessert skulle vi få.

Limoncello var de dessverre utsolgt for, men Luigi kunne tilby farens hjemmelagde likør. Sammen med to glass likør fikk vi en dessert servert med to gafler foran oss på bordet. Vannbakkels med fyll av vaniljekrem, dekket med mørk sjokolade.

Profiteroles

Vi takket Luigi for gjestfriheten, måltidet og denne følelsen av å være tilbake i Italia, hvor min kjære og jeg feiret bursdagen min for to år siden, en romantisk kjærestetur som jeg så ofte lengter tilbake til. Spesielt i disse tider hvor det å reise utenlands er så fjernt, så vanskelig.

Etter en ettermiddag i rovfuglparken, dro vi neste dag videre til dyreparken Parc Animalier des Pyrénées, hvor vi overnattet i en romantisk lodge med utsikt mot parkens bjørner. Dette vil jeg selvsagt fortelle alt om senere!

Ugle

Fuglepark

Vinger

Fuglekrig

Ara

Sekretærfugl