Helgetur til Limoux med et konkret ærend i fokus

Etter alt som har hendt den siste tiden, måtte jeg fredag ettermiddag klype meg selv i armen for å dobbeltsjekke at jeg ikke drømte. Vi kjørte nedover smale landeveier i naturskjønne omgivelser. I det fjerne kunne vi skimte fjellkjeden Pyreneene, drueranker prydet landskapet så langt øyet kunne se. Vi kjørte gjennom små røde mursteinlandsbyer og så frem til en hyggelig aften med deilig mat og vin i et feriehus på landet. Lykkelig lot jeg meg selv bli distrahert, jeg lot bekymringene bli igjen hjemme, la vie est belle. Om ikke alltid, så i det minste akkurat her, akkurat nå.

Staycation pleide vi å kalle dette da jeg bodde i USA, feriering i eget nærområde. Slikt vil det bli mye av denne sommeren, akkurat som pinsehelgen, da jeg dro på min forrige biltur sammen med Julien, hvor vi spanderte en liten overnatting på hverandre, sørfransk romantikk blant store og små vingårder, blomsterenger og gamle kirker og ruiner av flotte middelalderslott.

I ukevis etter endt staycation vil jeg livnære meg av suvenirene jeg tar med meg hjem, suvenirer i form av gode minner. Jeg mimrer intenst, jeg føler intenst, slik har det blitt nå i disse tider, post-lockdown. Coronatider.

Pinsehelgen var, som nevnt, et godt eksempel på denne intense lykkefølelsen, noe Julien sin mor og far har fått kjenne på den siste uken, da vi igjen og igjen fortalte historier og viste frem bilder fra den lille idylliske hytta på vingården Château Adélaïde, fra de historiske landsbyene i nærheten av Gaillac, det kjente vindistriktet nord for Toulouse.

Fra å dra på romantisk pinsehelg en amoureux, kjærestetur, dro vi denne fredagen på en liten helgetur en famille

Denne gang dro vi på tur sammen med Julien sine foreldre, sørover i retning Limoux og Carcassonne, først og fremst for å handle inn rødvin til bryllupet, en av våre felles favoritter, den dype karakteristiske La Butinière fra vinprodusenten Anne de Joyeuse, en vin som vi forelsket oss i da vi for noen år siden overnattet på hotellet Moderne et Pigeon hvor vi nøt en deilig middag med tilhørende nevnt vin på hotellets restaurant.

All vin som vi har planlagt å servere i vårt bryllup i september, er regionale skatter oppdaget på ulike kjæresteturer i nærområdet. Rødvinen fra Limoux, samt en fruktig rosévin som også er en av mine store favoritter, en mørk rosé fra vingården Château Vincens på utkanten av Cahors, og hvitvinen numéro 2 fra produsenten UBY i vindistriktet Gascogne.

Fredag ettermiddag dro vi altså i retning Limoux, til et sjarmerende lite feriehus ved navn Le Pic Blanc, langt ute på landet blant vingårder, kornåkre og grønnsaksenger i det solrike sørland.

Da vi ankom feriehuset fikk vi en varm velkomst av det britiske ekteparet som eier huset og bor på tomten sammen med sine fem hunder. Grunnet viruspandemien og reiserestriksjonene som ble innført tidligere i år, ble vi feriehusets første gjester siden januar måned. Som alle andre i reiselivsbransjen ble også disse menneskene ofre for store økonomiske tap som konsekvens av coronakrisen. 

Lykkelige var de derfor over å få oss på besøk, sine første gjester på fem måneder. Lykken strakk seg så langt at de faktisk ga oss ei flaske Blanquette de Limoux (lokalprodusert musserende vin) i gave for å ønske oss, og åpningen av sommersesongen, velkommen.

Etter å ha pakket ut badetøyet og tilbrakt ettermiddagens sene timer i feriehusets svømmebasseng, hentet vi frem vinglass og nøt de gylne boblene før kveldens grillmat ble servert ute på terrassen i solskinnets siste timer før mørket la seg over det sørvestfranske bygdelandskapet.

Like bak husets gjerder, bak busker og sypresstrær, lå en froskedam full av liv og lyd, kveldens store musikkinnslag. Fredagskveldens hjemmekokkelerte meny bestod av grillspyd med biff, sjalottløk og paprika, servert sammen med fylte champignoner og pannestekte poteter med bacon og gressløk. Vi la oss tidlig, og våknet opp til en spennende lørdag med et tettpakket program.

Lørdagen startet på en løkåker full av blomster, løkens endelige evolusjon før frøene faller og lar nye planter vokse frem. Aldri hadde jeg sett noe lignende, fascinert som jeg jo blir hver gang jeg reiser ut på landet og lærer mer om naturens mange hemmeligheter, om det spennende planteriket og alle detaljene som vi byfolk fra asfaltjungelen aldri tenker over.

Løkblomst

Videre tok vi oss en tur innom en liten landsby ved navn Montreal akkurat som storbyen i Canada, før jeg endelig fikk besøkt kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, noe jeg lenge hadde lengtet etter å gjøre.

Utover ettermiddagen dro vi videre til festningsbyen Carcassonne og til slutt, vinbyen Limoux og vinprodusenten Anne de Joyeuse.

En innholdsrik lørdag full av fine inntrykk. Jeg har så mye å fortelle, så mye å dele.

La meg starte med slutten.

Vi avsluttet dagen med fornøyde smil og solbrente skuldre. Santé, jublet vi, der vi skålte med hvert vårt glass vin på uteserveringen til Brasserie Le Commerce i hjertet av Limoux, etter å ha fylt bilens bagasjerom med flere kartonger La Butinière til bryllupet som planlagt.

Vinglass

Advertisements

Valmuer og skjønn idyll i Bruniquel

Pinsehelgen fikk en perfekt avslutning. En nydelig overraskelse ventet oss nemlig, selve “kirsebæret på kaka” som de sier her i Frankrike, la cerise sur le gâteau. 

Vi avsluttet vårt ett døgn lange bilferie i distriktet Tarn med en tur innom landsbyen Bruniquel, og alt jeg kan si er…quelle merveille! 

Ja, vi visste vi skulle besøke nok en sjarmerende liten middelalderlandsby, vår fjerde på et døgn, vi hadde på forhånd sett mange flotte bilder derfra, vi visste vi ville elske Bruniquel.

Men det pittoreske, maleriske synet som møtte oss da vi først kjørte innover mot landsbyens grenser, var vi likevel ikke forberedt på.

Rød blomstereng

Som om vi hadde tatt steget ut fra vår virkelige verden og vandret inn i et vakkert maleri, ble vi stående og måpe, forelsket i omgivelsene, forelsket i det store røde blomsterhavet, en eng full av vakre valmuer, selveste nasjonalblomsten til min mors hjemland, mitt tredje hjem, Polen.

Valmuer

Vi parkerte bilen like i nærheten av de flotte valmuene og tok fotoapparatet fatt. En naken sti førte oss dypere og dypere inn i blomsterengen uten å skade en eneste valmue på vår vei. Min lange kjole med blomstermotiv var like rød som de vakre omgivelsene, en morsom tilfeldighet, om tilfeldigheter i det hele tatt finnes.

Blomstereng

Vi beveget oss videre fra valmueengen til landsbyens gater, en landsby full av steinhus og hus i bindingsverk, gammel bebyggelse med utkragede buer og flotte tårn. Grønne busker og friske blomster dekorerte de mange grå steinfasadene i fin kontrast.

Steinhus

Som så mange andre av disse sjarmerende middelalderlandsbyene i Sørvest-Frankrike, som smykkes med blomster og bærer et historisk slott eller kirke på toppen av bebyggelsen, står også Bruniquel oppført på listen over Frankrikes vakreste landsbyer (Les Plus Beaux Villages de France).

Bruniquel slott

På toppen av landsbyen hviler det eventyrlige middelalderslottet Château de Bruniquel. Som Château de Penne, holdt også dette slottet stengt på denne helligdagen, pinsemandag, men vi fikk i det minste tatt et par fine bilder av fasaden. Vi tok oss dessuten tid til å nyte den grønne utsikten fra slottsplassen, mot frodige daler og  tykk vegetasjon. Vakkert, naturen er virkelig vakker.

Utsikt Bruniquel

Rolig spaserte vi rundt fra gate til gate, vi pratet om våre foreldre, hvordan både hans foreldre og mine ville ha elsket disse idylliske landsbyene, hvordan min mor som kommer fra valmuenes land ville ha elsket synet av den røde blomsterengen.

Vi sendte dem bilder, mange bilder, med korte beskrivelser og hjertesymbol, er det ikke vidunderlig hvor lett man kan dele slike øyeblikk med dagens teknologi?

Bruniquel middelalderlandsby

Fra en utekafé i hjertet av Bruniquel kjøpte vi hver vår leskedrikk for å slukke tørsten og for å nyte det å bare være til stede i dette fine øyeblikket, i dette lille paradiset som jeg absolutt ikke hadde lyst til å forlate riktig enda.

Utekafé landsby

Vi endte likevel opp med å pakke sakene og løpe til bilen etter hvert som regndråpene begynte å falle. Jeg løp med speilreflekskameraet rundt halsen og venstrehånda støttende mot bakhodet for ikke å miste stråhatten. Nedover bakken fra landsbyens kjerne, ned til bilen som stod parkert ved de vakre røde valmuene.

I bagasjerommet lå vår lille trillekoffert full av klistremerker kjøpt i ulike land, ferieminner fra det store utland, og en kartong med tre flasker rosévin kjøpt hos Château Adélaïde.

Nedoverbakke

Nok en gang takket jeg Julien for en fin liten virkelighetsflukt, med overnatting på vingård og flotte landsbybesøk, en fin liten pause fra vår hverdag i Toulouse, en hverdag som den siste tiden har vært preget av mye stress og usikkerhet på arbeidsfronten grunnet de økonomiske konsekvensene av viruspandemien (mer om det senere).

Fransk landsby

En fin liten pause i et sørvestfransk paradis bare åtti kilometer unna vårt hjem. Jeg lever for disse øyeblikkene, for disse minnene skapt sammen med min kjære, disse fine stundene som får meg til å stråle som ei sol gjennom de mest stormfulle regnværsdager.

Rød blomsterkjole

Blomstervegg

Frodig natur landsby

Bindingsverk hus

 

En natt på vingård i det franske sørvestland

Vi entrer søndagen og mai måneds siste dag, iført behagelig sommertøy og rikelig med solkrem. Varmende solskinn og deilig temperatur, ypperlig for en pinsehelg ute på landet med overnatting en amoureux på en vingård i Tarn-departementet her i det flotte Sørvest-Frankrike.

Bare 82 kilometer unna vårt hjem i Toulouse, en kjøretur på litt under en time. Vi er bortskjemte her på det franske sørvestland, vi er heldige, vi som bor så nært så mye vakkert. Enkelt er det å reise ut på romantiske små helgeturer, selv korte dagsturer, enkelt er det å kose seg på ferie i eget nærmiljø når nærmiljøet er fullt av historie, sjarm og, ikke minst, vinproduksjon av høy kvalitet til en rimelig pris.

Vi tilbringer som sagt siste del av langhelgen i landlig idyll, drueranker og kornåkre så langt øyet kan se. Julien og jeg har reservert en natt på en koselig liten hytte på tomten til en vingård ved navn Château Adélaïde, med pittoresk beliggenhet i grønne omgivelser på utkanten av Cahuzac-sur-Vère, en av mange gamle landsbyer i det kjente vindistriktet Gaillac.

IMG_20200601_175245

En romantisk séjour à deux hvor formiddagen har gått til å utforske to sjarmerende små landsbyer i nærområdet, Puycelsi og Castelnau-de-Montmiral, begge med velfortjent plass på den franske kåringen Les plus beaux villages de France (de vakreste landsbyene i Frankrike).

Jeg vil selvsagt fortelle mer og dele bilder fra begge stedene i senere innlegg.

Hytte

Den lille trehytta på vingården Château Adélaïde er utstyrt med kjøkkenkrok, dusj, toalett, dobbeltseng med myggnetting, kaffemaskin, vannkoker, brødrister, kjøleskap, møblert terrasse, kaffe, te og småkaker. Vi har på forhånd handlet med oss brød og tatt med ost, skinke og juice hjemmefra, et frokostmåltid som skal nytes på terrassen, en romslig terrasse som gir oss flott utsikt mot vingårdens egne drueranker, delvis skjult bak store trær.

Drueranker

Vi har endelig nådd de siste to dagene før landets restauranter og kafeer vil få lov til å åpne igjen etter å ha holdt stengt siden mars, de siste to dagene før vi vil få lov til å reise så langt vi ønsker innad i Frankrike, ting vi omtrent hadde glemt hvor høyt vi har savnet når vi uansett koser oss så mye som vi gjør nå.

Vi koser oss på oppdagelsesferd i det vakre Tarn-departementet med sine mange historiske landsbyer, flere av dem bygget i høyden på kalksteinstopper. Sakte kjører vi langs vindistriktets smale landeveier, forbi flere hektar med drueranker og store kornåkre. Vi spiser medbrakt mat og nyter den flotte utsikten, det drikkes forfriskende rosévin ute på den lille terrassen og lyttes til lyden av fuglesang mens vi spent ser frem til en liten vinsmaking avtalt for morgendagen, et must når vi jo tross alt overnatter på en vingård.

Vingård

Om tiden strekker til, vil vi kanskje også ta oss en liten tur innom en nydelig middelalderlandsby som ligger bare et lite steinkast unna helgens overnattingssted, Cordes-sur-Ciel, en landsby som vi allerede har vært i tidligere, den gang sammen med hans foreldre.

Rosévin

Jeg gleder meg til alt som morgendagen har å by på, og smiler der jeg tenker tilbake på stedene vi besøkte tidligere på dagen. Ettermiddagen blir til kveld og jeg nyter et hyggelig måltid sammen med min kjære, grilling av sitron-og timianmarinert svinekjøtt og hjemmelaget potetsalat. Til dessert spiser vi de franske småkakene som kalles madeleine, og drikker hver vår kopp sort kaffe med brunt sukker.

Kveldstimene suser forbi. Lenge blir vi sittende ute, vi utnytter den behagelige temperaturen og den flotte utsikten. Den varme solskinnsdagen blir etter hvert til kjølig kveld, jeg slenger derfor på meg en beigefarget knappegenser og nyter siste glimt av dagslys før himmelen farges rosa og mørket sniker seg på. Mørke nyanser legger seg over det grønne landskapet som et stort teppe, vinden uler høyere og høyere som et lydspor i harmoni med mørket. Jeg trekker meg tilbake, legger meg i det sorte sengetøyet med den sorte myggnettingen hengende over senga som et gotisk brudeslør.

Håndkle

I morgen vil vi våkne til en ny dag med flere fine muligheter, andre pinsedag, nok en fridag. Med vinsmaking og landsbybesøk på agendaen. Jeg vil pynte meg med kjole og hatt for anledningen.

Hytte

 

 

En dag i Mirepoix og tips til fremtidig reiserute

Etter å ha overnattet i jurt i den skjønne sørvestfranske naturen, tok vi oss en tretti minutters kjøretur videre sørover, over grensen fra vårt departement Haute-Garonne til Ariège og foten av fjellkjeden Pyreneene, en route til den nydelige lille byen Mirepoix.

Relativt ukjent for de fleste nordmenn, Mirepoix er en sørfransk perle som årlig tiltrekker seg både franske og internasjonale turister, flere av dem fra Storbritannia. Byen besøkes av mange som del av en lengre bilferie gjennom sørvestlandet, til verdensarvstedet Carcassonne (47 km sørvest for Mirepoix) og andre historiske småbyer.

Mirepoix bilder

Den lille middelalderbyen Mirepoix ble gjenoppbygd på 1200-tallet etter å ha blitt rasert av en flom, og er i dag en nasjonal kulturskatt med sitt flotte torg omkranset av sjarmerende små hus i bindingsverk og sin bevarte middelalderport.

Middelalderport

Med landegrensene fortsatt stengt, og restriksjoner som kun tillater oss som bor i Frankrike å reise innenfor 100 kilometers radius fra våre hjem, var både torget og alle de små sentrumsgatene omtrent folketomme da vi ankom Mirepoix. Med speilreflekskameraet i hendene, så jeg på dette som en gyllen mulighet til å fotografere de sjarmerende bygatene uten å være til bry for forbipasserende.

Fransk landsby

Vi parkerte like foran den gotiske Saint-Maurice katedralen, og spaserte videre til det historiske torget hvor flere av byens butikker og restauranter holder til. Overrasket ble vi begge, da vi så flere mennesker bestille hvert sitt glass vin fra en vinbar på torget. Flere bord stod plassert ute på torgplassen med flere meters avstand fra hverandre, alle stoler var fjernet for å respektere myndighetenes restriksjoner. Aldri vil man kunne nekte franskmenn å nyte et glass hvitvin eller rosé under solfylt himmel, det vil alltid finnes et smutthull.

Vinbar

Også vi ble forført av tanken på et første besøk på vinbar siden mars måned. Med solbriller og hatt, med nydelig vær og vakre omgivelser, begge var vi lykkeligere nå enn vi hadde vært på lenge. Jeg bestilte et glass fruktig hvitvin til ham og rosévin til meg, vi skålte for denne umiddelbare feriefølelsen, vi skålte for dette normale og bekymringsfrie øyeblikket, vi skålte for fremtiden, hva nå enn den ville bringe, livet begynner endelig å se lysere ut igjen.

IMG_20200526_150138_977

Torg

Avslutningsvis ønsker jeg å dele mitt personlige forslag til en fin reiserute med Carcassonne og Mirepoix på agendaen, en idé til neste år for dere som bor i Norge? 

Om du reiser fra Norge og ønsker å leie bil i Frankrike, fly til Toulouse og start turen herfra.

Ta gjerne en spasertur langs Canal du Midi og en tur til den nydelige parken Jardin Japonais, en tur innom Capitole er et must, basilikaen Saint-Sernin og Jakobs Kirke er også verdt et besøk, avslutt gjerne kvelden ved Quai de la Daurade for å få et glimt av den flotte utsikten mot Pont Neuf og kapellet som tilhører det gamle La Grave-sykehuset.

Fra Toulouse, kjør videre nordøstover til Gaillac for å besøke Saint Michel-klosteret som også huser byens turistkontor (Office du Tourisme – Accueil de Gaillac Abbaye) hvor man helt kostnadsfritt inviteres til en liten vinsmaking. Selv elsker jeg både rødvin og musserende fra Gaillac, rimelig er det også!

Fra Gaillac, kjør videre til middelalderlandsbyen Cordes-sur-Ciel, en nydelig liten landsby bygget i høyden over Cerou-dalen, kjent for sin gamle historie og sine mange festivaler og arrangementer på sommertid.

Videre anbefales verdensarvstedet Albi, byen kjent for den vakre Saint-Cécile katedralen. Besøk hagen til Berbie-palasset og museet Toulouse-Lautrec, gjerne også Le Jardin du Cloître Saint Salvi (klosterhagen i sentrum).

Fra Albi, kjør sørover til enda et av Frankrikes mange verdensarvsteder, til den historiske festningsbyen Carcassonne.

Og til slutt, fra Carcassonne til nydelige lille Mirepoix, og videre vest-eller sørover til Pyreneene om du ønsker deg lange fotturer og overnatting på fjellet, eller østover til strendene på utkanten av Narbonne og Perpignan om du foretrekker badestrender, havnekafeer og late dager i sola.

Gul topp

Tønne

Handlegate

 

 

Vi overnattet i jurt i Frankrike

I går reiste vi ut på et romantisk lite eventyr, overnatting i jurt og avkobling i naturskjønne omgivelser. La meg ta dere med på denne fine reisen, fra start til ende.

Vi ønsker Kristi Himmelfartsdag velkommen med åpne armer. Vi tar oss god tid der vi sitter rundt frokostbordet, før vi pakker med oss alt som vi ønsker å ta med til jurten hvor vi skal overnatte til morgendagen, et klesskift, mat og drikke, kamera og solkrem. Bare 50 kilometer sørover fra vårt hjem, en førti minutters kjøretur fører oss til Gibel, til frisk natur og fredelige omgivelser.

Jurt

Til avtalt tid blir vi møtt av jurtens eier, hun gir oss en liten omvisning på den store grønne tomten. Eiendommens svømmebasseng holder dessverre stengt inntil videre grunnet frykt for coronasmitte blant gjester, men vi har i det minste fått en fin terrasse og bordtennis til disposisjon, utenfor den flotte jurten hvor vi i kveld skal hygge oss med middag og rosévin.

Eierene, et eldre ektepar, driver også en sjarmerende Bed&Breakfast på samme tomt, under navnet Mareillagues. Som svømmebassenget holder også hovedbygget midlertidig stengt for å lettere kunne praktisere sosial distansering mellom eierne og deres gjester. I jurten er vi helt alene, trygge og isolerte fra alt og alle.

Ifølge eieren valgte en familie på fire å tilbringe le confinement (Frankrikes lockdown med tilnærmet portforbud) og karantenetiden i denne jurten. Hele to måneder bodde de her.

Jurt

Sofa, dobbeltseng, dusj, komfyr og kjøleskap, selv WiFi har vi inkludert i vårt sjarmerende krypinn, vi klager ikke. Ikke i det hele tatt.

Vi starter oppholdet med en runde med bordtennis, noe jeg har absolutt null talent for, mens Julien har flere års erfaring på semiprofesjonelt nivå. Klønete og definitivt verst i klassen når det gjelder absolutt alle varianter av ballspill, blir bordtennisrunden avsluttet tidligere enn planlagt, da Julien kjeder seg ihjel av å se meg plukke opp ballen fra gress og busker, igjen og igjen, uten stopp.

Vi fortsetter ettermiddagen med en aktivitet som jeg er en smule bedre på enn ballspill, vi spiser salte kjeks med kremost, nyter hver vår pils på terrassen og spiller triviaspill. Vi holder ikke styr på hvem som vinner, vi bryr oss ikke, spillets spørsmål åpner for diskusjoner og ulike Googlesøk, hvilket land tilhører øyene Galapagos (Ecuador), hva heter den gjennomsiktige hinnen ytterst på øyet (hornhinnen) og hvem var vinneren av Frankrikes første sesong av Skal vi Danse (tidligere boybandstjerne M. Pokora).

IMG_20200522_174601

Utover kvelden lager vi middag i fellesskap, fersk tagliatelle med squashkrem, kylling og parmesan. Vi åpner ei flaske fruktig rosévin fra Château Vincens i Cahors, den beste rosévinen jeg noen gang har smakt, et minne fra da vi for to år siden besøkte byen og handlet med oss flere flasker vin fra denne lille familiebedriften som i flere år har hatt oss som lojale kunder, selv da vi bodde i Paris og kun fikk anledning til å handle fra dem på byens ulike vinmesser.

Middag terrasse

Selv etter kveldsmørket har lagt seg over oss, blir vi sittende ute på jurtens terrasse. Innen klokka rekker å bli ti høres ingen annen lyd enn våre stemmer og skogsduenes sang. Stillheten frykter meg ikke, tvert imot, jeg elsker den, jeg omfavner den, denne virkelighetsflukten til de grønne lunger er som balsam for sjelen.

Nattesøvnen blir gjennom hele denne varme vårnatten avbrutt av følelsen av klamhet, min svette hud klistrer seg til den altfor tykke dyna, jeg vrir meg til alle kanter, lakenet er gjennomsvett. Jeg ser bort på telefonen, 27 grader. Tjuesju. Midt på natta. Hvordan er det mulig å sove seg gjennom en slik hete, uten vifte, uten klimaanlegg?

Seng jurt

Før vi forlater jurten for å dra videre på besøk til den lille byen Mirepoix, spiser vi frokost ute på terrassen. Kunne du tenke deg å gjøre dette igjen, overnatte i en jurt, spør jeg Julien, nysgjerrig, mens jeg smører kyllingrillette utover brødskiven. Ja, bekrefter han, men ikke når temperaturen er så varm som nå.

IMG_20200522_173953

Hjembyen til osten brie og små gleder på en lørdag

Nå er vi her, i barndomshjemmet til Julien, på utkanten av Paris, like utenfor byen Meaux som er hjemstedet til den verdenskjente osten brie.

Selv våkner jeg uthvilt og klar for å gripe dagen, min kjære derimot, starter dagen med influensalignende symptomer, en kjedelig overraskelse nå like før jul.

Selv om formen dessverre ikke er på topp, har han fortsatt lyst til å bli med til sentrum av Meaux for å handle diverse matvarer på det ukentlige bondemarkedet. Maisbrød, paté og ost, godsaker som skal nytes til frokost, kjøtt og grønnsaker til morgendagens middag, vi smaker pepperkaker som vi får lyst til å handle med oss, vi lar oss friste av markedshallens store utvalg av pålegg og brødbakst. Vi klarer likevel å beherske oss, kun det aller mest nødvendige får plass i handleposen for denne gang. 

Brie

Som forventet er osten brie den store stjernen på markedet i Meaux, oster så store som menneskehoder, om ikke enda større, tilbys hos samtlige osteselgere. Pain d’épices, fransk honningkake, tilbys så store som murstein til en rimelig pris, til glede for alle lokalbeboerne som tilbringer førjulstidens siste lørdag på julehandel.

Foreldrene til Julien har det siste halvåret fått seg en hyggelig liten vane, der de hver eneste lørdag tar seg en tur innom markedet i Meaux, en handletur som fører dem videre til den lille vinbaren Les Petits Bouchons, hvor et lite lunsjmåltid nytes over et stort glass vin og gode diskusjoner.

Skål

For første gang blir også Julien og jeg med på besøk til deres nye lille stamsted. Den hyggelige vinkelneren, som nå husker deres fornavn og hilser med kyss på kinnene, møter oss med et stort smil og spørsmål om hvilken type vin vi kunne tenke oss å smake. Tørr eller fyldig, sterk eller fruktig, rød, hvit eller rosé, hva med husets cocktail, han forteller at sesongens kreasjon består av ananasjuice, vanilje og champagne. Barracuda heter den, moren til Julien og jeg bestiller hver vår barracuda, våre menn går begge for en fruktig rødvin.

Sammen deler vi en fondue de Mont d’or, smeltet ost servert med oppskåret brød, babypoteter og diverse spekemat, et usunt men deilig vintermåltid som nytes godt i sosialt lag. Stilig er denne lokale vinbaren, som etter hvert fylles med sultne og tørste mennesker ved hvert eneste bord. Hadde vi bodd i Meaux, ville sannsynligvis også Julien og jeg ha kommet hit hver eneste lørdag etter en handletur på markedet.

Ostefondu

Etter å ha spist oss mett på spekemat, ost og poteter, spaserer vi videre i retning byens historiske landemerke, den gotiske Saint-Étienne katedralen som til vår skuffelse ser ut til å være delvis under konstruksjon.

Vis-à-vis den flotte katedralen ligger en nyåpnet polsk kolonial, overlykkelig blir jeg over å finne noe som minner meg om mamma, der jeg handler inn posesuppe (zurek) og Princessa-sjokolade og mimrer tilbake til alle påske-og sommerferiene jeg har tilbrakt i hjembyen til min mor, Krosno, og de større byene Kraków og Warszawa.

Katedralen

Videre fortsetter vi med et lite ærend to gater unna katedralen, vi handler kaffe fra et kaffebrenneri som også brygger sitt eget øl, noe jeg blir så nysgjerrig på at jeg like greit ender opp med å kjøpe meg en flaske imperial stout som jeg ser frem til å kose meg med i jula.

En liten kaffe på kaffebaren Lions Coffee før vi vender hjemover, to kafégjester sitter med hver sin kassegitar og spiller fin akustisk musikk, behagelige toner som skaper en varm atmosfære.

Jeg spør min kjære hvordan det går med ham, om han fortsatt føler seg syk, han nikker, medikamenter handles inn på apoteket før vi vender tilbake til hans barndomshjem. Alle krysser vi nå fingrene for at ingen blir syke til jul.

Vakre omgivelser i Albi og uteliv i Toulouse

Vi nøt vår fine ettermiddag i byen Albi, sammen med våre venner som på fredagskvelden kom på besøk for å tilbringe helgen sammen med oss her i det spennende sørvestland. Thomas og Daniela, han fransk og hun bulgarsk, sammen bor de i Paris, hvor de lever sine hektiske liv med altfor mye arbeid og altfor lite fritid.

En lørdag tilbrakt i en av de mange sjarmerende perlene i denne spennende regionen, ble derfor en fin mulighet for dem til å kunne koble av, drømme seg bort i vakre omgivelser, og legge alt av stress og bekymringer på hylla.

Venninner

Vi besøkte byens viktigste symbol, den vakre Sainte-Cécile katedralen, vi spiste lunsj og nøt god vin, praten gikk ivrig og tiden stod stille. Etter endt måltid og fine lange diskusjoner, spaserte vi videre i retning Pont Vieux, et historisk landemerke og byens eldste bro, originalt bygget mellom år 1035 og 1042, og rekonstruert to hundre år senere.

Videre trakk vi innover mot sentrumskjernen igjen, gjennom spennende handlegater og smale passasjer. Jeg fortalte Daniela om byens motemuseum, hadde vi hatt mer tid skulle jeg gjerne tatt henne med dit.

Passasje kloster

En av disse små passasjene ledet oss direkte til klosterets vakre hage, hvor fargerike blomster fortsatt levde i beste velgående. Lyden av katedralens klokker lød som musikk gjennom byens gater, klokka var allerede bikket tre.

Kloster Albi

Det aller beste sparte vi til slutt, nok et lite stykke paradis finner man i bakgården til Toulouse-Lautrec museet, Berbie-palassets nydelige hage. Jardin à la française som stilen ofte blir omtalt som, en stil man gjerne forbinder med franske slottsparker, Berbie-palassets hage er utvilsomt et av byens flotteste severdigheter.

Fransk hage

Som alle andre turister, tok også vi en rekke flotte bilder sammen, foran byens mest pittoreske utsiktspunkt. Vi fotograferte den flotte hagen fra alle mulige vinkler og spaserte rolig gjennom den lille vindruetunnelen som på denne årstiden kun består av grønne blader. Denne byen er som hentet fra et eventyr, sa Daniela, som så mange andre har sagt tidligere, inkludert meg selv.

Selfie Frankrike

Sent på ettermiddagen forlot vi Albi, for å rekke en liten vinsmaking i byen Gaillac, kjent for sine flotte viner av ypperste kvalitet. Med bryllupsplanleggingen stadig i tankene, ønsket vi å benytte anledningen til å smake oss frem til en deilig musserende vin, lokale bobler som vi kan servere på den store dagen, et bryllup hvor vi vil hylle vår region, vårt elskede Occitanie, og alle de deilige smakene som kommer herfra.

Vi forlot turistkontoret som også fungerer som vinutsalg, med tre flasker musserende og diverse brosjyrer å lese seg klok på. Boblene skal vi spare til spesielle anledninger, til festlige begivenheter. Våre gjester kjøpte med seg to flasker rødvin, fruktige og fyldige, vin som nytes best sammen med et godt vintermåltid eller et storslagent ostefat.

Smilet

Kvelden feiret vi i Toulouse, jeans og genser ble byttet ut med skjørt og bluse. Vår opprinnelige plan var å besøke den trendy rooftop-loungen på taket til Galeries Lafayette, bar-og restaurant Ma Biche sur Le Toit, men ble avvist ved inngangspartiet. Lokalet var dessverre fullt, vi fikk beskjed om å prøve igjen om en times tid. Moderne rooftop ble dermed byttet ut med 20-tallets flapperstil på den Gatsby-inspirerte cocktailbaren Fat Cat. Et sted med en cocktailmeny som endres månedlig, jeg bestilte en av de seks oktober-spesialitetene, en drink som inneholdt blant annet tequila, gulrot og søtpotet.

Utested

Vi avsluttet vår lille bytur hos en av våre mange favoritter, tapasrestauranten Las Tapas Locas, et spisested hvor alle besøkende blir behandlet med varme og omtanke, hvor pata negra blir finskåret like foran gjestene og alle småretter smaker nøyaktig som i Spania. Kroketter og patatas bravas, spekemat og manchego, mine mange svakheter servert på fat.

Las Tapas Locas

I godt selskap med gode venner kunne vi ikke bedt om noe bedre enn en dag som denne.

Drueranker bakgrunn

Albi Berbie-palasset

Tarn elven

Albi hus

Bakgrunn

Lunsj i Port Grimaud og forelskelse i nydelige Bormes-les-Mimosas

Torsdag. Vi pakker koffertene, tømmer kjøleskapet og forlater vårt lille krypinn på landet til fordel for vår neste destinasjon og nok en leilighet i fredelige omgivelser, enda lenger sørøst på den Franske Riviera.

Ikke fikk vi tid til å besøke hverken Toulon eller Hyères i løpet av de tidligere tre dagene av ferien, men til gjengjeld har vi besøkt flere flotte og mindre kjente småsteder i nærområdet, som blant annet den nydelige middelalderlandsbyen Le Castellet, de koselige små havnebyene Bandol og Sanary-sur-Mer, i tillegg har vi tilbrakt en hel dag ute i den skjønne naturen på øya Porquerolles. De større byene og alt det fine dem har å by på, får jeg heller spare til en senere anledning.

De neste tre nettene skal vi bo på et lite leilighetskompleks med tilhørende svømmebasseng, vi skal overnatte i en landsby som heter Le Rouret, like utenfor parfymehovedstaden Grasse.

Linbluse

En kjøretur på nesten to timer brytes opp med to spennende småbybesøk, først til idylliske Bormes-les-Mimosas, en gammel by i typisk sørøstfransk stil, med sine små murhus i varme nyanser av lys oransje og gul, med sjarmerende gågater og smug hvor man kan gjemme seg bort blant vakre blomster og palmetrær. Hvert eneste gatehjørne er dekorert med blomster i friske, flotte farger og små restauranter pryder små passasjer og deres brede steintrapper med sine dukkledde bord. 

Blomstervegg

Bormes-les-Mimosas er for de fleste franskmenn mest kjent for sin avsidesliggende holme som huser den statlige boligen Fort Brégançon, som siden Charles de Gaulle sin tid, har blitt brukt som offisielt feriested for alle franske presidenter som alle har pusset opp og ommøblert etter eget ønske, den nåværende presidenten har i tillegg bygget svømmebasseng på tomten.

Franske Riviera by

Selv holder vi oss i sentrum av lille Bormes-les-Mimosas, hvor vi fotograferer de nydelige blomsterdekorerte sidegatene, hvor vi drømmer oss bort til lyden av vann som renner fra dekorative fontener, og til lyden av musikk som spilles fra restaurantlokaler og små kunstgallerier.

Bormes-les-Mimosas

Vår bil står parkert ved et nydelig utsiktspunkt, et siste inntrykk før vi reiser videre for å spise lunsj ved i Port Grimaud, en liten havneby som ligger sju kilometer vest for Saint Tropez. Byen ble bygget så sent som på 60-tallet, konstruert med kanaler og små broer som i Venezia, med pastellfargede små hus bygget i den typiske arkitekturstilen for sørfranske havnebyer.

Sjarmerende havneby

Et tre-retters lunsjmåltid nytes på restauranten Lou Gâté, vi har fått bord på den lille uteserveringen, med fin utsikt mot vannet. 

Fylte pastaskjell

Jeg bestiller dagens forrett, fylte pastaskjell med ricotta og tomat, filet av Black Angus og potetstappe med sort trøffel til hovedrett, og klassisk crème brûlée til dessert.

Biff og trøffelpotetstappe

Vår sjarmerende servitør ligner på den franske skuespilleren Vincent Cassel med sitt brede smil og glimt i øyet, han spøker og skaper god stemning, vi koser oss alle på høyt nivå.

Crème brûlée

Servitøren river i stykker en halv baguette som han kaster ut i vannet. Plutselig ser vi bevegelse på vannoverflaten, vannet spruter, store mørkebrune fisk dukker opp fra ingensted, de hopper og plasker, brødbitene blir borte i et jafs. Som vanlig lar jeg meg fascinere av naturens overraskelser, jeg underholdes av aktiviteten i vannet, og glemmer totalt bort å prate med Julien og hans foreldre.

Sentrum port Grimaud

Etter lunsj spaserer vi gjennom det lille sentrumsområdet, før vi kjører videre i retning Grasse og Le Rouret, hvor planen er å hoppe uti det store svømmebassenget omtrent umiddelbart etter henting av nøkler til leiligheten.

Oppblåsbar donut

Et svømmebasseng som vi dessuten ender opp med å få gleden av å bruke helt for oss selv fra sent på ettermiddagen til tidlig på kvelden. En oppblåsbar smultring flyter på vannet, mitt indre barn ser på den med store øyne, jeg åler min voksne kropp inn i bassengets rosa donut og storkoser meg.

Flere bilder fra Bormes-les-Mimosas…

Små passasjer

Smågater

Skilt by

Bormes-les-Mimosas byen

Småbyer Frankrike

Spisesteder smug

Butikk

Utsikt Bormes-les-Mimosas

Feriebilder

…pluss noen bilder fra Port Grimaud

Havneidyll

Havneby port Grimaud

Pastellfarger hus

Pastellhus

Port Grimaud inngang

Fottur og bading i naturskjønne Porquerolles

Onsdag morgen. Med bikini under den sorte olashortsen og min løstsittende hvite t-skjorte tredd over meg, iført mine mest komfortable joggesko og med en ryggsekk hvor jeg har pakket badehåndkle, en 1,5 liters vannflaske, nektariner og brødskiver, er jeg klar for å ta ferge fra Hyères til île de Porquerolles hvor vi skal tilbringe denne flotte solskinnsdagen på fottur i skjønn natur, og bade på en av øyas vakre sandstrender.

Porquerolles utsikt

Vi parkerer bilen ved fergekaia som ligger like ved monumentet La Tour Fondue utenfor byen Hyères, for å ta fergen over til de naturskjønne omgivelsene, en øy med rundt 200 innbyggere, knapt noen biler (med unntak av hva som er nødvendig), rene strender med krystallklart vann, grønn skog og rikt planteliv. Øya produserer sin egen vin, drueranker vil vi derfor se mye av i løpet av den nesten fire timer lange fotturen som vi har foran oss for dagen.

Crop top

Alt av restauranter, hoteller og sykkelutleie ligger sentrert i et lite område ved kaia, hele resten av øya består av fredet natur og historiske monumenter. Vi følger kartet som vi har kjøpt ved ankomst på øya, en anbefalt rute for dem som ønsker en lettere fottur. På alle øyas ruter, uansett hvor enkel eller avansert man ønsker å følge, vil man få muligheten til å se diverse landemerker fra lang tid tilbake og finne seg en vakker strand hvor man kan ta seg en liten dukkert i Middelhavets vann. Uansett hvor man går, vil man kunne nyte fin utsikt, la seg bli bergtatt av det fantastiske synet av de mange hvite strendene og det glitrende havet, av de frodige trærne, det fagre øylandskapet, store områder med fyldige drueranker. 

Drueranker

Vi spaserer gjennom den lille bebyggelsen ved kaia, forbi de små restaurantene, hotellene, suvenirbutikker, sykkelverksted og sykkelutleie. Godt skiltede turstier vil lede oss fra start til ende og til alle severdigheter som er verdt å få med seg i løpet av turen.

Forbi store trær, grønne busker og ulike kaktusarter, vi følger stien opp til hvetemøllen Le Moulin du Bonheur, en mølle som i sommerperioden holder åpent for besøkende.

Hvetemølle

To hundre meter lenger unna ligger Fort Sainte-Agathe, en borg konstruert på 1500-tallet, bygget på et av øyas høyere punkter, et område hvor man får en flott utsikt over grønn natur og lyseblått vann.

Sainte-Agathe

Videre vandrer vi,  forbi flere hektar med drueranker, forbi borgen Fort du Lequin, målrettet i retning Notre Dame stranda, en av øyas fineste strender, med beliggenhet på nordsiden av øya.

Vingård

På stranda blir vi møtt av store sultne måker med sine olmske blikk. Samtlige trasker de rundt i sanden og holder øye med hver eneste badegjest som er i gang med å spise et lite måltid før eller etter bading.

Måker

Vannet er klart som glass, så transparent at vi klarer å studere hver eneste av de mange fiskene som svømmer rundt oss, som om vi skulle observert dem fra et akvarium. Jeg sitter på knærne, mine legger er godt plantet i den myke sanden, en stor hvit fisk svømmer i sirkel rundt meg, flere runder om og om igjen, før den graver seg ned i et fotspor, jeg vet ikke om det er mitt eller noen andre sitt, den holder seg stadig i nærheten av meg, helt til Julien brått dukker opp ved min side og skremmer bort min nye venn.

Badeglede

Før vi forlater stranda, spiser vi våre nektariner og brødskiver og drikker rikelig med vann. Resten av turen går saktere enn starten, solkysset hud, kroppen renset i saltvann, femten tusen steg har vi gått (ifølge skrittelleren), femten blir til tjue. Med øynene lukket slapper jeg av under den korte fergeturen tilbake til fastlandet.

Strand notre Dame

Porquerolles, hvilken nydelig opplevelse dette har vært!

Badetøy

Porquerolles utsikt

Borg

Båter Porquerolles

Tur

Fra vår dagstur til Bandol, Sanary-sur-Mer og Le Castellet (Provence)

Tirsdag. Nok en tidlig morgen, igjen ble jeg vekket av hanen som bor på tomten, sammen med rundt tretti kaklende høner bor den i hønseburet i hagen til Airbnb’en vi bor på. Hanen, symbolet på Frankrike og det franske folk, en levende alarmklokke som nekter meg å sove til lengre enn seks. Kanskje halv sju.

Lavenderfarget skjørt og turkise aksessoirer, både øredobber og smykke, jeg har pyntet meg litt ekstra for dagens spennende planer, jeg gleder meg til å besøke middelalderlandsbyen Le Castellet og havnebyene Bandol og Sanary-sur-Mer.

Utsikt

Vi kjører først til Bandol, en koselig liten by ved kysten, populær blant turister og vinelskere, kjent for sin vinproduksjon og sin fine båthavn, en typisk sørfransk by full av utekaféer og fiskerestauranter og båter malt i ulike farger, båter med navn som Stephanie og Emmanuelle og andre pene jentenavn.

I dét vi kommer frem, ser vi en rekke boder som dekker hele båthavna, et marked som snart vil pakke sammen sakene og forlate området, ettersom klokka allerede nærmer seg halv ett. I motsetning til gårsdagens bondemarked i La Valette-du-Var hvor hovedfokus lå på lokalproduserte matvarer, fokuseres det mer på klær, vesker, badetøy og aksessoirer på markedet i Bandol. Min kommende svigermor og jeg kjøper oss hver vår bikini, disse vil vi få bruk for allerede i morgen, når vi skal på dagstur til Porquerolles og Port-Cros nasjonalparken.

Marked Provence

Vi vandrer gjennom byens bittelitte sentrum før vi returnerer til havneområdet for å spise lunsj på fiskerestauranten La Marine, med fin utsikt over havna og blåskjell i hvitvinssaus til Julien og hans far, flyndre i marinade av sitron og persille til hans mor…og grønn curry med nudler og kylling til meg som er allergisk mot skalldyr og kresen på fisk.

Jeg smaker på flyndrefileten, forsyner meg av risottoen som serveres sammen med fisken, og stjeler et par pommes frites med aïoli fra min kjære. Som jeg altfor ofte har erfart, er kvaliteten på sjømaten på slike restauranter helt topp, mens kjøtt-og vegetarrettene er en helt annen historie. Nudlene og grønnsakene mine er ihjelkokt, kyllingen tørr og sausen ikke-eksisterende, nok en gang tar jeg meg selv i å undre hvorfor jeg ikke heller bestiller en fiskerett på slike restauranter, noe fisk liker jeg jo.

Hatt

Etter endt lunsjmåltid i Bandol, reiser vi videre til middelalderlandsbyen Le Castellet, hvor vi tar oss en god spasertur gjennom de smale gågatene, jeg titter i små boutiques, på turkise smykker, på hvite bluser i lin, jeg kjøper to postkort som jeg ønsker å sende hjem til Norge, ett til mine foreldre, ett til min reserve-bestemor som jeg knapt har hatt kontakt med de siste månedene.

Butikker landsby

Min kommende svigerfar spanderer iskrem på oss alle, to kuler i beger til hver, jeg går for to typisk sørfranske smaker, lavendel fra Provence og fiol fra byen jeg kaller mitt hjem, mitt elskede Toulouse. Som vanlig trenger jeg hjelp til å spise opp isen, min kjære melder seg frivillig.

Lavendelis

I landsbyen er stemningen munter. I den lokale kirken arrangeres bryllup, vi observerer brudeparet som blir fotografert utenfor inngangspartiet, bruden er vakker med sine blonde krøller og knelange brudekjole i luftig chiffon, brudgommen er stilig i sin marineblå dress.

Le Castellet blomster

Vi besøker til slutt en siste by, Sanary-sur-Mer, en sjarmerende liten havneby og et populært reisemål for franske turister. Båthavnen er full av typisk franske trebåter, malt i ulike farger, noen nøytrale i hvitt og blått, andre i sprekere farger som gult og grønt, enkelte med mønster og motiver.

Sanary-sur-Mer

Nysgjerrig på hva som skjuler seg i gatene bak båthavna, tar vi oss en liten tur bort fra folkemengden, bort fra de mange fiskerestaurantene og utekaféene for å kikke i butikkvinduer, for å titte på boligannonser hos eiendomsmeglere bare for morro skyld, selv om vi aldri noensinne vil få råd til noen av disse flotte villaene som er ute for salg ved Middelhavskysten.

Butikkfasade

Fornøyd med å ha besøkt tre nydelige steder, sitter vi igjen med en rekke positive inntrykk. Vi setter oss ved et bord på en uteservering for å skåle over hvert vårt glass med pastis, typisk sørfransk anisbasert alkohol, blandet med vann for en mildere smak. Vi diskuterer markedet og restaurantmåltidet i Bandol, lavendelis og middelaldersjarmen i Le Castellet, og de mange flotte trebåtene som smykker den lille båthavna i Sanary-sur-Mer.

Fargerike båter

Flere bilder fra Bandol…

Bandol sentrum

Fontene

…og Le Castellet

Drømmefanger

Landsby Provence

Landsby

…pluss noen flere fra Sanary-sur-Mer

Båthavn

Kirke Sanary

Trebåter

Portrett båter