Vi overnattet i jurt i Frankrike

I går reiste vi ut på et romantisk lite eventyr, overnatting i jurt og avkobling i naturskjønne omgivelser. La meg ta dere med på denne fine reisen, fra start til ende.

Vi ønsker Kristi Himmelfartsdag velkommen med åpne armer. Vi tar oss god tid der vi sitter rundt frokostbordet, før vi pakker med oss alt som vi ønsker å ta med til jurten hvor vi skal overnatte til morgendagen, et klesskift, mat og drikke, kamera og solkrem. Bare 50 kilometer sørover fra vårt hjem, en førti minutters kjøretur fører oss til Gibel, til frisk natur og fredelige omgivelser.

Jurt

Til avtalt tid blir vi møtt av jurtens eier, hun gir oss en liten omvisning på den store grønne tomten. Eiendommens svømmebasseng holder dessverre stengt inntil videre grunnet frykt for coronasmitte blant gjester, men vi har i det minste fått en fin terrasse og bordtennis til disposisjon, utenfor den flotte jurten hvor vi i kveld skal hygge oss med middag og rosévin.

Eierene, et eldre ektepar, driver også en sjarmerende Bed&Breakfast på samme tomt, under navnet Mareillagues. Som svømmebassenget holder også hovedbygget midlertidig stengt for å lettere kunne praktisere sosial distansering mellom eierne og deres gjester. I jurten er vi helt alene, trygge og isolerte fra alt og alle.

Ifølge eieren valgte en familie på fire å tilbringe le confinement (Frankrikes lockdown med tilnærmet portforbud) og karantenetiden i denne jurten. Hele to måneder bodde de her.

Jurt

Sofa, dobbeltseng, dusj, komfyr og kjøleskap, selv WiFi har vi inkludert i vårt sjarmerende krypinn, vi klager ikke. Ikke i det hele tatt.

Vi starter oppholdet med en runde med bordtennis, noe jeg har absolutt null talent for, mens Julien har flere års erfaring på semiprofesjonelt nivå. Klønete og definitivt verst i klassen når det gjelder absolutt alle varianter av ballspill, blir bordtennisrunden avsluttet tidligere enn planlagt, da Julien kjeder seg ihjel av å se meg plukke opp ballen fra gress og busker, igjen og igjen, uten stopp.

Vi fortsetter ettermiddagen med en aktivitet som jeg er en smule bedre på enn ballspill, vi spiser salte kjeks med kremost, nyter hver vår pils på terrassen og spiller triviaspill. Vi holder ikke styr på hvem som vinner, vi bryr oss ikke, spillets spørsmål åpner for diskusjoner og ulike Googlesøk, hvilket land tilhører øyene Galapagos (Ecuador), hva heter den gjennomsiktige hinnen ytterst på øyet (hornhinnen) og hvem var vinneren av Frankrikes første sesong av Skal vi Danse (tidligere boybandstjerne M. Pokora).

IMG_20200522_174601

Utover kvelden lager vi middag i fellesskap, fersk tagliatelle med squashkrem, kylling og parmesan. Vi åpner ei flaske fruktig rosévin fra Château Vincens i Cahors, den beste rosévinen jeg noen gang har smakt, et minne fra da vi for to år siden besøkte byen og handlet med oss flere flasker vin fra denne lille familiebedriften som i flere år har hatt oss som lojale kunder, selv da vi bodde i Paris og kun fikk anledning til å handle fra dem på byens ulike vinmesser.

Middag terrasse

Selv etter kveldsmørket har lagt seg over oss, blir vi sittende ute på jurtens terrasse. Innen klokka rekker å bli ti høres ingen annen lyd enn våre stemmer og skogsduenes sang. Stillheten frykter meg ikke, tvert imot, jeg elsker den, jeg omfavner den, denne virkelighetsflukten til de grønne lunger er som balsam for sjelen.

Nattesøvnen blir gjennom hele denne varme vårnatten avbrutt av følelsen av klamhet, min svette hud klistrer seg til den altfor tykke dyna, jeg vrir meg til alle kanter, lakenet er gjennomsvett. Jeg ser bort på telefonen, 27 grader. Tjuesju. Midt på natta. Hvordan er det mulig å sove seg gjennom en slik hete, uten vifte, uten klimaanlegg?

Seng jurt

Før vi forlater jurten for å dra videre på besøk til den lille byen Mirepoix, spiser vi frokost ute på terrassen. Kunne du tenke deg å gjøre dette igjen, overnatte i en jurt, spør jeg Julien, nysgjerrig, mens jeg smører kyllingrillette utover brødskiven. Ja, bekrefter han, men ikke når temperaturen er så varm som nå.

IMG_20200522_173953

Advertisements

Katedralen i Rodez og vårt lille eventyrhus på landet

Onsdag morgen, vi våkner tidlig.

Kofferter pakkes og kjøkkenet ryddes. Jeg drar hårbørsten gjennom de lange lokkene, hårlokker som forhåpentligvis vil vokse og gro til å bli enda lengre, så langt som bare mulig, lange bølger i september neste år, den store dagen når brudekjolen skal på, og håret skal flettes i en lang sideflette full av hvite blomster. Gjett om jeg gleder meg, mine foreldre gleder seg også.

Jeg gir hårbørsten tilbake til min mor, hun pakker den ned i den store toalettvesken sin, sammen med tannbørste, tannkrem, en hudkrem som dufter av roseblader, og den søte parfymen som lukter søtt, en duft av fioler. Vi spiser frokost og pakker ned matrestene i plastbokser og videre i en bærepose, alt bæres ned til bilen. Det fine maleriet som jeg kjøpte i går, den lille sorte kofferten min, de store koffertene til mine foreldre, bæreposen hvor vi har pakket ned fruktjuice, brød og pålegg. Nøkkelen til ferieleiligheten legger vi i utleieren sin postkasse, vi vinker til byen Albi og setter kursen mot det store grønne departementet Aveyron.

Lilla blomster

Mine foreldre har leid et hus hvor vi skal overnatte de neste fire nettene, et lite eventyrhus i landlige omgivelser, innendørs boblebad som jeg ser frem til å bruke, og et utendørs svømmebasseng som dessverre ikke er tilgjengelig før om en måneds tid.

Fra Albi vil det ta oss rundt en og en halv time å komme frem til lille Coubisou, stedet hvor huset ligger gjemt. Halvveis til vår endelige destinasjon, en liten kaffepause er et must, vi tar oss derfor en tur innom byen Rodez for å besøke byens flotte katedral i tillegg til å gå på kafé.

Rodez katedralen

Kaffe latte på den bittelille kaffebaren Le Barista, min stefar er sulten, men her tilbys ikke mat. Vi drikker opp kaffen, spaserer mot katedralen og kjøper quiche med purreløk fra et bakeri før vi tilbringer det siste kvarteret i byens Notre-Dame.

Katedral

Videre går ferden fra motorvei til smale landeveier, landskapet blir grønnere og grønnere jo nærmere vi kommer vårt lille eventyrhus. Vi passerer en liten landsby full av sjarmerende steinhus, siste strekning fører oss oppover, opp i høyden hvor vi får utsikt over daler og enger, i det fjerne skimter vi såvidt den lille landsbyens fine små steinhus.

For meg er det dette som er Frankrike, sier min stefar, umiddelbart forelsket i det franske bygdelandskap. Min mor nikker, også hun er sjarmert.

IMG_20190502_184915_917

Selv kunne jeg fint blitt værende helt alene på et sted som dette over en lengre periode, benyttet muligheten til å senke skuldrene, klarne hodet og bruke omgivelsene for alt det er verdt, la meg inspirere av den eventyrlige sjarmen som finnes her ute på bygda, her hvor det er så rolig, så fredelig, kun fuglesang og oss.

Jeg ser det for meg, hvor fint det ville vært å sykle eller spasere nedover de smale grusveiene, handle frokost på det lokale bakeriet, sitte ved kjøkkenbordet med fingrene dansende over tastaturet. Jeg kunne jo ha skrevet en koselig roman, en kjærlighetshistorie med en kjærlighetserklæring til de franske landsbyer, til naturen, til vingårdene og kulturen, en hyllest til alle de varme menneskene som bor på steder som dette, det fine samholdet og respekten for hverandre og for miljøet.

Grønn natur

I fremtiden vil kanskje en slik mulighet dukke opp, om jeg en gang vil få kjenne på den luksusen å kunne styre min egen hverdag som jeg selv ønsker, oppholde meg hvor jeg vil, når jeg vil, på ubestemt tid. Men nå, i denne omgang, har jeg kun fire dager på meg.

Fire dager som jeg skal tilbringe sammen med min kjære familie, her i dette lille eventyrhuset mellom daler og fjell, omringet av skjønn natur.

Dongeribukse

Vingård

Foreldre

Mor og voksen datter

Orgel

Olaj

Franske perler: Den botaniske hagen på Normandie’s kjente cider-rute

I August ifjor, kom foreldrene mine på besøk til Frankrike for å tilbringe en uke sammen med meg, i et gjestehus i landlige omgivelser i den historiske regionen Normandie.

Normandie er kjent for sin produksjon av eplecider (og calvados), sine mange oster (noen med sterkere lukt enn andre), og ikke minst alle de sjarmerende små husene som minner om hus man finner illustrert i eventyrbøker.

Siden jeg nå hadde fått i ansvar å være personlig guide for foreldrene mine, gjorde jeg mitt absolutt beste for å passe på at hvert eneste øyeblikk ville bli fylt med spennende aktiviteter, nye smaker, nye lukter, fine omgivelser som skapt for perfekte foto-øyeblikk.

Jeg leste meg opp og ned på Normandie-regionen og fant en hel rekke med artikler som omhandlet det som kalles La route du Cidre, som oversettes til “Cider-ruten”.

“Når du først skal besøke Nedre Normandie, må du sjekke ut La Route du Cidre i Pays d’Auge området. Ruten er en 40 kilometer lang strekning bestående av idyllisk landskap, hundrevis av epletrær, sjarmerende små landsbyer – og ikke minst, mange forskjellige cider-bryggerier hvor AOC Pays d’Auge cider blir brygget og solgt til besøkende.”

En opplevelse som jeg virkelig gledet meg til å ta med foreldrene mine på.

Om du ikke allerede var forelsket i Frankrike’s mange små landsbyer og landets pittoreske landskap, så kommer du definitivt til å bli det, etter en dag og to på oppdagelsesferd gjennom den maleriske cider-ruten. En rustikk sjarm pryder de mange små landsbyene med sine eventyrhus, økologiske markeder og gammeldagse kaféer. Blomsterpotter pryder enhver balkong og de aller fleste gatehjørner, og bidrar til å skape en romantisk atmosfære.

Blomster skulle jeg snart få se mye mer av. I den vakre botaniske hagen som også ligger lokalisert på cider-ruten, like ved en landsby ved navn Cambremer. Her finner du den nydelige hagen Les Jardins du Pays d’Auge  – et tilfluktssted for deg som søker fred og ro i vakre omgivelser, og deg som søker et sted hvor du kan la deg selv bli inspirert til å skape. Du som liker fotografi, du som liker å tegne eller male, eller du som liker å skrive.

normandie blomster

Foreldrene mine elsket hvert sekund av besøket vårt i denne vakre botaniske hagen. Vel, med unntak av det plutselige nedbøret som overrasket oss med sitt nærvær. En ti minutters regnbyge tvang oss til å søke ly på en benk under et halvtak. Vi benyttet like greit anledningen til å spise smørbrødene vi hadde tatt med oss fra et bakeri i Cambremer.

I følge den koselige damen i billettluken, ville det ta oss rundt en og en halv time å rekke å se alt som Jardins du Pays d’Auge hadde å by på. Hver separate del av hagen hadde et eget tema; rosehagen, “djevelens hage” (Jardin du Diable), “englenes hage” (Jardin des Anges) og “September-hagene” (Jardins de septembre). Alle perfekte for kunstnerøyet og for foto-entusiaster som meg selv.

Der du vandrer gjennom hagen, vil du på et punkt ende opp med å bevege deg gjennom en labyrint, som vil føre deg til et lite kapell hvor kirkemusikk spilles fra høytalere for å skape riktig stemning.

Den botaniske hagen er åpen for brudepar som ønsker å arrangere sin vielse/seremoni omringet av blomster og fransk idyll. Les Jardins du Pays d’Auge har dessuten et eget festlokale like ved hagens inngang, som kan reserveres til den store bryllupsfesten. Jeg kunne fint ha giftet meg i en botanisk hage, men hvorvidt min kjære ville gått med på det, er jeg usikker på.

Den botaniske hagen huser dessuten også et lite museum hvor man kan få et innblikk i hvilke verktøy og metoder som ble brukt av håndverkere av forskjellige slag, slik som for eksempel sølvsmeder og arbeidere innen matproduksjon og klesproduksjon, fra tiden før moderne teknologi tok over. Stefaren min er ingeniør, og har en naturlig nysgjerrighet for alt det mekaniske, alt det tekniske. Hans øyne lyste opp i det han beundret det ene verktøyet etter det andre, og leste seg opp på informasjon og historien bak hvert eneste ett av dem.

museum frankrike

Min mor, derimot, ble aller mest begeistret over stallen vi gikk forbi, hvor et esel holdt til. Hun tok kanskje tretti bilder av det stakkars dyret, som aller helst ønsket å spise høy i fred og ro, uten å bli beglodd av forbipasserende.

Smørbrødene som ble spist mens regnværet herjet, gjorde godt for både kropp og sjel. Uten dette lille måltidet, ville magesekkene våre ha rumlet og skreket og distrahert oss fra naturens skjønnhet. Skulle du finne på å besøke den botaniske hagen på tom mage, fortvil ikke. Det ligger et koselig lite crêperie (fransk pannekakehus), på hagens område, på motsatt side av veien fra inngangspartiet. Spis deg god og mett på galettes (salte, grove pannekaker) og crêpes (søte pannekaker). Nytes selvsagt best sammen med et glass cider!

 

NB: Den botaniske hagen er åpen fra 1. Mai til 20. Oktober.

hage

fransk

natur

normandie natur

lavendel

utsikt

rosa blomster